Call for Papers:

Sustainability and education – Philosophical perspectives

 Guest editors: Inga Bostad, Universitetet i Oslo & Ole Andreas Kvamme, Universitetet i Oslo, o.a.kvamme@ils.uio.no.

This is a call for papers to a special issue of the Nordic journal Studier i Pædagogisk Filosofi (Studies in Philosophy of Education) exploring, reflecting upon and criticizing relationships between sustainability and education from the many perspectives of philosophy of education.

 The general requirement for sustainable development expresses the necessity of societal transformation in the face of global threats, imposed by human activity, to the well-being and existence of human beings, other species and the earth´s ecosystems in the present and in the future. The concept of sustainable development, ambiguous in itself, has grown in significance and reach since United Nations adopted the 17 sustainable development goals in 2015, as the central agenda towards 2030. Included is quality education as the fourth goal, presented both as an aim in itself and a means to reach other goals. Education for sustainable development has since the late 1990s been the term used by UNESCO to signify educational endeavors regarding sustainability. Several other terms are in use, like environmental education, education for sustainability, education in sustainability, sustainability education, environmental and sustainability education. Closely related are also critical pedagogy and ecoliteracy.

 The sustainable development agenda is more present than ever, but is nevertheless loaded with dilemmas, inconsistencies and contradictions, and raises numerous issues when introduced to an educational context, such as various and conflicting conceptions of knowledge and reality; the mediation between universalism and particularity and the (im)possibility of cosmopolitanism, supplemented by the current waves of populism and nationalism; the quest for a common good in plural societies; utopian thinking and future orientation; the continuous global influence of neoliberalism; hegemonic positions and exclusion mechanisms in educational discourses; educational conditions in the Anthropocene; the privileged status of the human species in pedagogy; posthuman pedagogy; the embodied, social, cultural and historical situatedness of education; the normativity of concepts like development, transformation and adaptation; the role of rationality and emotions, agency and resignation, integrity and instrumentalism, distinctions and relations; the possible delimitations and extensions of justice. Several of these issues encourage a rethinking of the significance of ethical and political education (Bildung), and reflections on the persistent employment of conceptions of modernity and critiques of modernity in current research.

 We hope for a wide variety of contributions to this special issue!

 Deadline: 31 March 2019

 Pedagogikk og bærekraft – filosofiske perspektiver

 /Ole Andreas Kvamme & Inga Bostad, Universitetet i Oslo

Dette er en invitasjon til å bidra til et temanummer i Studier i Pædagogisk Filosofi som åpner for utforskning, refleksjon og kritikk av ulike sider ved forholdet mellom pedagogikk og bærekraft fra perspektiver innen pedagogisk filosofi.

 Bærekraftig utvikling betegner nødvendigheten av samfunnsendring i møte med globale trusler mot mennesker, andre arter og jordas økosystemer, trusler som er forårsaket av menneskelig aktivitet. Begrepet bærekraftig utvikling, som i seg selv er tvetydig, har vokst i betydning og rekkevidde etter at FN vedtok de 17 bærekraftsmålene i 2015, som den sentrale agendaen fram mot 2030. Det fjerde bærekraftsmålet er god utdanning og blir både presentert som et mål i seg selv og som et middel til å oppnå andre mål. Siden slutten av 1990-tallet har utdanning for bærekraftig utvikling vært betegnelsen UNESCO har brukt om utdanningsinitiativer knyttet til bærekraft. En rekke andre betegnelser er i bruk som på norsk kan oversettes med miljødidaktikk, miljøpedagogikk, utdanning for bærekraft, utdanning i bærekraft, bærekraftdidaktikk, miljø- og bærekraftdidaktikk. Nært beslektet er også kritisk pedagogikk og økoliteracy.

 Bærekraftsagendaen gjør seg mer gjeldende enn noensinne, men likevel er den ladet med dilemmaer, inkonsistenser og motsigelser, og en rekke vesentlige emner aktualiseres i en pedagogisk sammenheng, slik som ulike og motstridende forståelser av kunnskap og virkelighet; medieringen mellom universalisme og partikularitet og (u)muligheten av verdensborgerskap komplisert av aktuelle populistiske og nasjonalistiske strømninger; spørsmålet om et felles gode i pluralistiske samfunn; utopisk tenkning og framtidsorientering; nyliberalismens vedvarende globale innflytelse; hegemoniske posisjoner og utelukkelsesmekanismer i utdanningsdiskurser; utdanningens vilkår i antropocen; menneskets privilegerte status i pedagogikken; posthuman pedagogikk; utdanningens kroppslige, sosiale, kulturelle, historiske situerthet; normativiteten i begreper som utvikling, transformasjon og adaptasjon; rollen til rasjonalitet og emosjoner, resignasjon og handlekraft, integritet og instrumentalisme, distinksjoner og relasjoner; rettferdighetens mulige avgrensninger og utvidelser. En rekke av disse emnene oppfordrer til fornyet refleksjon over betydningen av etisk og politisk danning og over forestillinger om modernitet og modernitetskritikk i aktuell forskning.

Vi håper på et mangfold av bidrag til dette temanummeret!

Deadline: 31. mars 2019 

 

  • Pædagogikkens egenart

    2018-05-07

    Pædagogik er vi vores samfund blevet til hyperpædagogisering forstået således, at snart alle områder i livet bliver omfattet af tiltag, der skal opdrage og aktivere os. Pædagogikken er blevet grænseløs og pædagogers udsagn om, at de tager sig af alt ’fra vugge til krukke’ bliver mere og mere aktuelt. Samtidig er der en trussel mod en egentlig pædagogik, fordi denne hyperpædagogisering ikke efterspørger pædagogikkens egenart, men kun redskaber til påvirkning. På den ene side er pædagogikken allestedsnærværende, på den anden side trues den med indre opløsning. Pædagogikken farer vild, hvis den ikke besinder sig på det teoretiske, fordi kun i den teoretiske pædagogik kan teori-praksis problematikken overhovedet reflekteres. Den empiriske forskning er vigtig, men den bliver til silotænkning, hvis de indsamlede data ikke reflekteres gennem pædagogisk teoretiske overvejelser. Den dominerende empiriske forskning inden for det pædagogiske område privilegerer en bestemt og begrænsende sociologisk indfaldsvinkel (jf. evidensparadigmet) som har vanskeligt ved at reflektere sine egne forudsætninger, og derfor fanges mellem revolution og praksisbekræftelse. En besindelse på pædagogikkens egenart fastholder spændingsforholdet mellem teori og praksis som netop en spænding mellem teoretisk og praktisk pædagogik.

     

    Overordnede spørgsmål, som bidragyderne skal forholde sig til.

    1.     Pædagogikkens egenart:

    Hvordan bidraget placerer sig til spørgsmålet om pædagogikkens egenart?

    2.     Teori-praksis-spørgsmålet.

    På hvilken måde kan bidraget medvirke til at belyse pædagogikken som en disciplin i spændingsfeltet mellem teori og praksis. Teoretisk pædagogik er klemt mellem test (empiri og evidens) på den ene side og på den anden praksis-selvtilstrækkelighed overfor teoretisk ophøjethed

    3.     Pædagogisk legitimitet.

    a.     På hvilken måde kan pædagogikken som disciplin legitimere sig, hvis man tager kravet om videnskabelig autonomi – egenart alvorligt?

    b.     Hvordan tænkes det teoretisk pædagogiske i relation til institution, magt og modernitet presset af ydelseskrav og krav til medborgerskab, etik, myndighed etc.?

    4.     Pædagogikkens selvbegrænsning.

    Hvornår slutter pædagogikken?  Kan man fejlagtigt tænke pædagogikken ind i områder som ikke ’burde’ være pædagogiske, dvs. bliver pædagogikken formynderisk og manipulatorisk og koloniserende, hvis den breder sig ud over sine grænser. Hvordan afgrænser pædagogik sig til andre områder, f.eks. institutioner, livsaldre, livssituationer og vilkår.

    Deadline for artikler: 1. november 2018

    Læs mere om Pædagogikkens egenart
  • Kommende numre

    2018-04-24

    Årgang 7, nr. 1 fokuserer på Knud Grue-Sørensens pædagogiske filosofi. Gæsteredaktør: Thyge Winther-Jensen (Aarhus Universitet, DPU). Udkommer foråret 2018.

    Årgang 7, nr. 2 har titlen New Developments in Analytical Philosophy. Gæsteredaktører: Bo Allesøe Christensen (Aarhus Universitet, DPU) og Oliver Kauffmann (Aarhus Universitet, DPU).

    Årgang 8, nr. 1 har titlen Pædagogikkens egenart. Gæsteredaktører: Merete Wiberg, Carla B. Nielsen og Johannes Adamsen

    Vi modtager og bedømmer løbende artikler uden for tema. Forslag om bøger til anmeldelse sendes til wiberg@edu.au.dk.

    Læs mere om Kommende numre
  • Nyheder december 2017-januar 2018: Om monografiserien

    2018-01-03

    Studier i Pædagogisk Filosofi  udgiver tillige en Monografiserie. Bind i monografiserien vil ikke udkomme regelmæssigt.  

    Første bind er:

    Sune Frølund. Naturviden - En naturfilosofisk undersøgelse og kritik af vidensbegreber i naturvidenskab, 216 sider. Afhandlingen er udkommet ult. 2014. Den kan læses via Monografiseriens "Arkiver", eller via dette link: https://tidsskrift.dk/spfms/article/view/20252, eller http://dx.doi.org/10.7146/spfms.v1i1.20252.

     

    Andet bind i Monografiserien er:

    Casper Løwenstein: Den sproglige erfaring: En Heideggerlæsning, 277 sider. Denne afhandling er udkommet ult. 2017, og kan læses via dette link, http://dx.doi.org/10.7146/spfms.v1i2.103017

    - eller via link til Monografiserien i bjælken ovenfor.

    Læs mere om Nyheder december 2017-januar 2018: Om monografiserien
  • New Developments in Analytical Philosophy of Education

    2016-06-09

    With this call, Studies in Philosophy Education wants to explore the influence of recent developments in analytical philosophy on the philosophy of education within the Nordic countries. 

    Present day analytical philosophy has come along way since the simplified picture of it as a bloodless and pure logical-abstract endeavour connected with the logical positivism and empiricism we know from the 1920s extending into the 1940s. As chief instigators of the subsequent post-positivistic phase we might mention Wittgenstein in the Philosophical Investigations, Wilfrid Sellars in Empiricism and he Philosophy of Mind, Willard van Orman Quine in his Two dogmas of Empiricism, and John Austin in Sense and Sensibilia. If, and despite their differences, one commonality could be claimed, it would imply the impossibility of describing our language use, our cognitive processes, our perceptions, in short our epistemic make-up, without understanding the setting for these different processes as well as what these processes are about, their content.   

    Recent developments spawned by this, and which will be of interest but not limited to here, is, first, social and virtue epistemology, incorporating social as well as testimonial dimensions of knowledge acquisition and already beginning to appear in philosophy of education through educational philosophers like Ben Kotzee, Jan Derry as well as Harvey Siegel. Second, the development of social ontology and collective intentionality, connected with names like John Searle, Margaret Gilbert, Michael Bratman and Raimo Tuomela, focusing on how shared attention, shared emotions, collective acceptance and joint belief are important factors in understanding collectives, hence also learning processes and outcomes in collective educational settings. More general themes relevant for this volume are, for example, the influence and relevance of specific analytical philosophers, past and present, on contemporary Nordic philosophy of education. Second, pieces discussing and analysing the present situation of analytical philosophy of education and future trajectories. 

     

    1 september 2018: deadline for indlevering af artikler

    Læs mere om New Developments in Analytical Philosophy of Education