MENNESKET SOM SELVFORTOLKENDE VESEN – DEL 1

Resumé

Et essay om drøm, vitenskap og psykisk realitet sett i lys av sentrale tema hos Charles Taylor og Donald Meltzer

Er det viktig å forstå, eller holder det å kunne telle? Spørsmålet, som er hentet fra baksiden av en bok av filosofen Gadamer, kunne passet fint som et memento for forskere i sinnets helse. I møte med psykologiske problemstillinger fordres det av undersøkeren at hun både kan telle og forstå. Dette utsagnet vil mange kunne istemme, uenighetene oppstår ofte når vi skal avklare hvor tellingen opphører og forståelsen tar til, og vice versa, og om dette er mulig å avgjøre. Et annet problem synes å være at mens mange finner tellingen, dvs. en vitenskapelig metode basert på empiri, eksperimentelle oppsett, etterprøvbare hypoteser etc., relativt klar og oversiktlig, oppleves forståelsens filosofi derimot ofte som uoversiktelig eller diffus. Kanskje er frykten for det vanskelige ved denne filosofien noe overdrevet. Min hensikt er å prøve å overkomme noen av disse hindringene slik at viktige sider ved forståelsens filosofi kan fremstå som mer overskuelige for leseren. Jeg forsøker i den første delen av denne artikkelen å møte disse utfordringene med utgangspunkt i tre beslektede innfallsvinkler: For det første hevder jeg at det vil være avgjørende å prøve å sondre mellom hva som kan og hva som ikke kan telles. Jeg foreslår at dette arbeidet kan lettes ved å lage en distinksjon mellom to ulike beskrivelsesmåter som jeg her vil kalle for tegn- og symbolnivåer. Dette er en tenkning inspirert av filosofen Susanne Langer og psykoanalytikeren Donald Meltzer. For det andre presenterer jeg bidrag fra den kanadiske filosofen Charles Taylor i et forsøk på å redegjøre for noen av hovedpunktene i det som kjennetegner en forstående praksis. Denne delen kretser særskilt rundt det faktum at menneskets livsverden på en avgjørende måte formes av hvilke betydninger vi legger til den; at vi er meningsskapende og fortolkende vesener. Jeg synes Taylor har lykkes i å ta opp i seg mange av hovedstrømningene i en rik sentraleuropeisk filosofi med Heidegger, Gadamer, Wittgenstein og Merleau-Ponty som sentrale navn, og at han klarer å presentere disse tankene på en tilgjengelig måte. Mange av Taylors bidrag forsøkes illustrert Arnulf Øverland. Jeg dveler her særskilt ved språkets viktige rolle.

Dette bringer oss videre til det tredje og siste grepet, der jeg tar utgangspunkt i Gadamers tanke om at all forståelse kan sies å ha karakter av en hendelse. Jeg peker på den psykoterapeutiske situasjonen som en slik hendelse, og jeg foreslår at rammene for det psykoterapeutiske arbeidet kan ses som tilrettelagt med hensikt på å synliggjøre og finne ord for psykiske realiteter som ellers lett unnslipper oss. Det er virkeligheter som unnslipper oss selv om vi lever i dem i det daglige, mellommenneskelige foreteelser som det er vanskelig å få øye på i klar form. Den psykoterapeutiske situasjonen kan sies å danne forutsetninger for å studere og tydeliggjøre dette allmenne, mellommenneskelige. Det kan dreie seg om realiteter som kjærlighet, hat, oppriktighet, forstillelse, takknemlighet, misunnelse, generøsitet m.m.

I annen del av artikkelen vil jeg så ta for meg drøm som et eksempel på hvilke problemer som kan oppstå hvis vi ikke har klart for oss om vi teller eller prøver å forstå. Jeg hevder at drømmen, par excellence, er blant de psykologiske fenomener som krever av oss at vi tar i bruk en forstående praksis. Jeg forsøker å vise hvordan de tre grepene jeg skisserte opp i del 1 kan hjelpe oss i å beskrive hva vi gjør når vi prøver å forstå drømmer i psykoterapi. Artikkelen er derfor ikke en innføring i drømmefortolkning, jeg tar derimot et steg tilbake for å se på hva vi gjør når vi arbeider med drøm psykoterapeutisk, dvs. at vi her befinner oss på et metanivå. Jeg peker på hvordan vi i en hovedsakelig beskrivende og forstående praksis må gi avkall på en god del av den sikkerheten som kjennetegner det å telle, måle og veie. Ofte har psykoanalysen – kanskje av frykt for å bli kalt en pseudovitenskap – søkt en slik sikkerhet ved å betegne seg som en vitenskap på telle-måle-veie nivå. En del av den kritikken som er rettet mot psykoanalysen fra vitenskapsteoretisk hold synes i lys av dette forhold berettiget. Men psykoanalysen er ikke en pseudovitenskap, det er en annen slags vitenskap. Dette essayet kan sies å handle om at psykoanalysen er en vitenskap på andre premisser enn de som kjennetegner en tellende og årsaksforklarende disiplin, og jeg forsøker å vise at disse premissene bl.a. inneholder fenomenologiske og hermeneutiske redskaper. Men det knytter seg også begrensninger til det å anvende slike redskaper fra forståelsens filosofi i møte med psykoterapeutiske problemstillinger. Vi kan si at farer truer fra to hold. Etter mitt skjønn er det en tendens innen for de fenomenologiske og hermeneutiske tradisjoner til å legge en for stor vekt på språk og tekst. Disse begrensningene vil berøres til slutt i den andre delen.