Call for papers til K&K 143 (FS27): Sære tider

Da J. D. Vance inntok talerstolen under den årlige sikkerhetskonferansen i München i februar 2025, fremsto talen hans som en underlig blanding av historisk déjà vu og innvarslingen av helt nye tider. På den ene siden gjenkalte det et ekko av stormaktspolitikkens retoriske ritualer, der en amerikansk leder på europeisk jord irettesetter sine allierte og belærer dem om demokrati og ytringsfrihet. På den andre siden åpnet seansen for en ny og foruroligende tidsalder der gamle allianser smuldrer, USA vender ryggen til den internasjonale verdensordenen de selv har vært med på å forme, og der frihetsbegrepet forskyves i retning av en konspirasjonsteoretisk, ressentimentsdrevet ideologi.

Denne blandingen av déjà vu og varsler om noe nytt peker mot en større rekonfigurering av hvordan vi erfarer tid. Etter 1989 har forestillingen om «historiens slutt» skapt en følelse av både akselerasjon, stillstand og retrospektivitet – erfaringer som i postmodernismen fortsatt kunne stilles opp og lekes med som valgmuligheter, men som i dag fremtrer som tvang, presset frem gjennom strukturer som organiserer politikk, økonomi og teknologi. Tvangen kommer ikke bare til syne i skiftende geopolitiske allianser og endrede styrkeforhold. Særlig viser den seg i finanskapitalens og de algoritmiske modellenes logikk, som avstedkommer en særegen temporalitet der fremtiden behandles som en handelsvare, en ressurs som kan prissettes, manipuleres og omsettes i sanntid. Slik lever vi til enhver tid i en allerede tilbakelagt nåtid, betraktet baklengs, som om vi alltid allerede befant oss inne i fremtiden. Algoritmisk tid innebærer dermed en permanent antesipasjon, der fremtiden ikke fremstår som åpen, men allerede kalkulert og forhåndsdisponert. Som Armen Avanessian har fremholdt i sin Metaphysik zur Zeit (2018), lever vi i et «tidskompleks som er bestemmendeut fra fremtiden».

Den algoritmiske temporaliteten innebærer imidlertid ikke bare at fremtiden forbrukes i her og nå; den åpner også for at fortiden stadig vender tilbake i nye former. Det som var uforløst, dukker opp som spøkelse i nåtiden og hjemsøker vår forestilling om det som skal komme, en dynamikk Mark Fisher (med et nikk til Jacques Derrida) har beskrevet med begrepet hantologi. I musikkens resirkulering av gårsdagens lydbilder og i litteraturens og billedkunstens melankolske vending mot arkiver og tapte fremtider fremstår nye uttrykk som spøkelser av tidligere epoker. Hantologisk tid er i så måte ikke antesipasjon, men repetisjon: en retromani som fyller fremtiden med fortidens rester og gjør det som skulle komme, utilgjengelig.

Som et korrektiv til både hantologiens hjemsøkelser og den antesiperende tvangen peker Yuk Hui (2021) i sine arbeider om kosmoteknikker på muligheten for å utvide horisonten: å tenke teknologien inn i kosmologier og tidsregimer som ikke er bundet til den vestlige modernitetens linearitet. Hvis Fisher beskriver fangenskapet i fortidens spøkelser, antyder Hui at det allerede i dag finnes teknologiske horisonter som kan gi rom for alternative temporaliteter – ikke som brudd, men som mangfoldige stier som åpner seg parallelt.

Tid er med andre ord ikke en nøytral, målbar enhet, men er kulturelt, historisk og normativt konstruert (Gribetz og Kaye, 2023). Den er også en kroppsliggjort opplevelse og erfaring, som kan romme ulike rytmer og kronologier (Wentworth 2024), og som skapes performativt gjennom kreative strategier (Coeckelbergh 2022). Mange kunstverk og litterære uttrykk iscenesetter konsekvensene av endrede temporale tilstander. For eksempel argumenterer Gero Bauer for at mye av den samtidige litteraturen er opptatt av å «utvide» nåtiden og tilføre den et potensial uten dermed å abonnere blindt på troen på en progressiv fremtid. Dette er en tidsforståelse som ligger utenfor narrativ kontroll, som er radikalt «utidsmessig» og som setter det ikke-samtidige inn i det samtidige (Bauer 2024). Andre arbeider med katastrofetid (Zhang 2023), anakronismer (Didi-Huberman 2003), eller med en kombinasjon av futuristiske og (for)historiske elementer (Eshun 2003).

I en kritikk av kapitalismens vekstscenarier og produktivitetslogikker eksperimenteres det med å etablere erfaringer av alternative temporaliteter og brudd med krononormative eller kronobiopolitiske livsmønstre, som binder oss som kollektiv til normaliserende, kjønnete livsrytmer (Luciano 2007, Freeman 2010, Halberstam 2005). Med et uttrykk fra Kathryn Bond Stockton kan man «leve sidelengs» i stedet for å følge vanlige utviklingslogikker (Stockton 2010, Wilkinson 2020). Jack Halberstam har argumentert for at et fokus på queer villskap («wild things») kan åpne for en alternativ historie (Halberstam 2020). Noen eksperimenter med alternative tidslogikker er individuelle, andre utfolder seg med inspirasjon fra bell hooks og andre innen feministiske, aktivistiske fellesskap («community activism») (Capizzo, Pevac, Madden 2023), og handler – med et uttrykk fra Elisabeth Grosz – om å arbeide med strategiske fremtider som kan finne sted i «sprang» (Grosz 2002).

I dette temanummeret av Kultur & klasse setter vi søkelys på hvordan tid oppleves, skrives, formes og tenkes. Hva skjer når fortid, nåtid og fremtid opptrer i forskjøvne, overlappende, ustabile eller radikalt alternative former? Hvordan forhandles temporalitet i sære tid-rom-logikker? Hvordan endres vår forståelse av historie og modernitet gjennom tidseksperimenter? Og hvordan uttrykkes ulike tider og tidsopplevelser i bilder, musikk, drama og tekst?

Mulige innganger kan være, men er ikke begrenset til:

• Litteraturens/kunstens/teatrets/musikkens eksperimentelle tidsformer
• Dekoloniale temporaliteter
• Spekulative temporaliteter
• Queere temporaliteter
• Temporalitet i digitale og sosiale medier
• Feministiske tider
• Temporale eksperimenter i sosiale fellesskap
• Alternative tidslogikker: anakronismer, anakronier, tidsreiser, apokalypser, tidsmessige kollapser, akselerert tid, déjà vu, retromanier, hantologisk tid osv.
• Krisens og krigens abrupte, fragmenterte tid

Artikler mottas på norsk, svensk og dansk.

Nummeret redigeres av Karen-Margrethe Simonsen (AU) og Sigurd Tenningen (UiA), som mottar artikkelforslag (abstracts) på maks. 500 ord innen 10. januar 2026 på litkms@cc.au.dk og sigurd.tenningen@uia.no. Frist for ferdige artikler er 1. september 2026.

Litteratur

Avanessian, Armen. Metaphysik zur Zeit. Berlin: Merve Verlag, 2018.

Batista, Anamarija. Notions of Temporalities in Artistic Practice. Berlin/Boston: De Gruyter, 2022.

Bauer, Gero. Hope and Kinship in Contemporary Fiction: Moods and Modes of Temporality and Belonging, New York: Bloomsbury Academic, 2024.

Berardi, Franco Bifo. After the Future. Red. Gary Genosko og Nicholas Thoburn. Edinburgh: AK Press, 2011.

Capizzo, Luke, Mikayla Pevac, Stephanie Madden. “It’s about (damn) time: Community, temporality, and feminist values in activist public relations history”. Public Relations Review 49 (2023): 1–11.

Coeckelbergh, Mark. Digital Technologies, Temporality and the Politics of Co-Existence. Cham: Spring International Publishing: Palgrave Macmillan, 2022.

Didi-Huberman, Georges.  “Before the Image. Before Time: The Sovereignty of Anachronism”. Compelling Visuality. The Work of Art in and out of History. Ed. Clarie Farago and Robert Swijnenberg. University of Minnesota Press, 2003.

Eshun, Kodwo. 2003. “Further Considerations on Afrofuturism”. CR (East Lansing, Mich.) 3 (2): 287–302. https://doi.org/10.1353/ncr.2003.0021.

Fisher, Mark. Ghosts of My Life. Writings on Depression, Hauntology and Lost Futures. Winchester, UK: Zero Books, 2014.

Freeeman, Elizabeth. Time Binds: Queer Temporalities, Queer Histories. Durham NC: Duke University Press, 2010.

Gribetz, Sarit Kattan og Lynn Kaye. Time: A Multidisciplinary Introduction. Berlin/München/Boston: De Gruyter, 2023.

Grosz, Elizabeth. “Feminist Futures?”. Tulsa Studies in Women’s Literature, 21(1) (Spring 2002): 13–20.

Halberstam, Jack. “Perverse Presentism”. Female Masculinity. Durham: Duke University Press, 2018.

Halberstam, Jack. Wild Things: the Disorder of Desire, Durham: Duke University Press, 2020.

Halberstam, Judith (Jack). “Queer Temporality and Postmodern Geographies”. In a Queer Time and Place. New York: NYU Press, 2005.

Hui, Yuk. Art and Cosmotechnics. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2021.  

Luciano, Dana. Arranging Grief. Sacred Time and the Body in Nineteenth Century America. 2007.

Stockton, Kathryn Bond. The Queer Child, or Growing Sideways in the Twentieth Century, Durham: Duke University Press, 2009.

Wentworth, Isabelle. Catching Time. Temporality, Interaction and Cognition in the Novel. New York: Routledge, 2024.

Wilkinson, Eleanor. “Never after? Queer temporalities and the politics of non-reproduction”. Gender Place, and Culture. A Journal of Feminist Geography 27(5) (2020): 660–676. Besøkt 24. september, 2025.

Zhang, Gary Zhexi. Catastrophe Time. London: Strange Attractor Press, 2023.