Knud Knudsen (1812–1895): norsk skole- og språkreformator og skandinavist

Abstract

Ivar Aasen (1813–1896) og Knud Knudsen (1813–1896) er de to store navna
i norsk språkhistorie på 1800-tallet, men Aasen er nok vesentlig bedre kjent
både i Norge og ellers i verden enn Knudsen. Dette er heller ikke så merkelig:
Aasen grunnla nemlig den ene av de to offisielle norske målformene, landsmålet
eller nynorsken, men Knudsens andel i bokmålet eller riksmålet består
i at han var den ivrigste pådriveren for å fornorske dansken, som det ble kalt.
Utgangspunktet hans var da den uttalen av dansk skriftspråk som var vanlig i
den norske overklassa, den såkalte dannede dagligtale.
Knudsen var dessuten aktiv på mange andre felter, bl.a. som skolereformator,
der han ville redusere vekten på de klassiske språka latin og gresk i den
latinskolen der han sjøl arbeidde, og i stedet erstatte disse språka med morsmål
og norrønt. Skolereformene slo i stor grad gjennom i praksis alt i Knudsens
egen tid, mens de språkreformene han så for seg, stort sett kom etter hans død.
Et element i Knudsens virke som det er spesiell grunn til å omtale i Språk i
Norden, er interessen hans for skandinavisk språksamarbeid. Alt i 1845 slår
han til lyd for dette, og i 1866 utdyper han det i en egen artikkel der dette er hovedsaken.
Tre år seinere – på den velkjente Stockholms-konferansen for skandinavisk
språksamarbeid, var Knudsen en av de fire norske representantene.