Prosjekteriets dilemma: Mellom avgrenset prosjekt og muligheter for læring i teleomsorg og velferdsinnovasjon

Resumé

Hva er forutsetningene for vellykket teleomsorgsinnovasjon? Dette spørsmålet er et sentralt tema for denne artikkelen. Utgangspunktet er våre erfaringer med det vi opplever som et «snevert prosjekteri» innenfor dette feltet. I Norge i dag gjennomføres og igangsettes det et stort antall prosjekter som involverer ny teknologi, i form av velferdsteknologiske løsninger. Og felles for mange av disse prosjektene er at de forblir avgrensede og «interne», med et, i vår mening, for ensidig og snevert fokus på dokumentasjon av effekt i forhold til utprøving av enkeltteknologier. Resultatet er at det er liten utveksling av erfaringer, læring og utvikling både innad og på tvers av prosjektene. Som en konsekvens av dette er det få prosjekter som «overlever» fra prosjekt til ordinær drift. Dette utgjør en betydelig utfordring, slik vi ser det, for den varslede storsatsingen på velferdsteknologi i Norge de kommende årene.
Artikkelen er basert på empiri fra en studie av telemonitorering av kolspasienter. Dette er et sykehusinitiert prosjekt, kalt «kols-kofferten», som på mange måter er et suksessprosjekt, ettersom det har «overlevd» i mer enn tre år, har ekspandert og har mange tilfredse brukere. Gjennom mobilisering av teoretiske og analytiske ressurser fra det tverrfaglige forskningsfeltet studier av vitenskap, teknologi og samfunn (STS), viser vi at denne «suksessen» henger sammen med at prosjektet, i alle fall til en viss grad, har evnet å åpne opp og innrette seg i den sammenhengen tjenesten inngår i. I artikkelen benytter vi oss av Madeleine Akrichs «skript-begrep» for å vise hvordan kols-kofferten i utgangspunktet definerte aktører, roller og oppgaver i prosjektet. Og videre, hvordan både aktører, roller og ansvar ble utfordret, reforhandlet og redefinert gjennom møtet med praksis.
Prosjektets dilemma ligger i at teleomsorgsprosjekter ikke blir for snevert definert og avgrenset til utprøving av enkeltteknologier, men fokuserer bredere og mer fleksibelt på tjenesten og velferden som skal utvikles, og, som en del av dette, involverer ulike aktører og brukergrupper i dette utviklingsarbeidet.

The dilemma of project organization: between well-defined projects and prospects of learning in telecare and welfare innovation:
The aim of this article is twofold: one; to discuss the consequences of a limited project focus in development of telecare and welfare innovation, and the prospects of flexible and dynamic development and learning under such conditions, and, two; to contribute to the debate about the potential role of technologies in future health- and social care services, and about the necessary conditions for technologies to contribute to good care and strengthened welfare. For this we draw on empirical data from a study of the development and implementation of a hospital initiated home care service involving telemonitoring of COPD-patients. The study is based on ethnographic observation and interviewing. We use excerpts of empirical data and analytical resources from STS to develop an argument about the importance of focusing on in-service innovation and innovation as a longitudinal, multilinear and involving learning process. This is a demanding process conditioned by dialogue, involvement and negotiation as well as flexible and adjustable solutions.