Kunsten å la være. Om kunstens og naturens egenverdi

Resumé

Forestillingen om kunstopplevelsens egenverdi blir ofte sett på som uttrykk for en livsfjern og elitistisk holdning, hvor kunsten blir frikoblet fra enhver forbindelse med det praktiske livet og politiske realiteter. I denne artikkelen snur forfatterne denne forståelsen på hodet. Tanken om kunstopplevelsens egenverdi er slett ingen flukt fra det praktiske livet, men en forutsetning for kunstens dypere funksjon både i det ­ personlige, det sosiale og det politiske livet – som kunstnerisk ytring. Forfatterne argumenterer for at forestillingen om kunstopplevelsens egenverdi kan være en viktig kritisk ide, ikke bare innenfor estetikken og kunsten, men også relatert til generelle diskusjoner av forbrukerkulturen, ofte karakterisert ved forestillinger om konstant ytre aktivitet og økonomisk vekst – forestillinger som er alt annet enn bærekraftige. Kunstopplevelsen kan ses som en form for motstand mot en politisk rasjonalitet som primært synes å handle om å skape flere behov. Tanken om kunstopplevelsens egenverdi underminerer konsumentkulturen som sådan. Både det å skape og utøve kunst som grunnlag for kunstopplevelse og det å oppleve kunst kan anses som en «indre kritikk», et korrektiv og en mulighet for endrede perspektiver. Forestillingen om kunstopplevelsens egenverdi kan slik knyttes til en mentalitet som er nødvendig for at vi skal kunne ta vare på verden.