Hvorfor er sorg aktuell som diagnose?

Fra spørsmål om legitimiteten av sorgpatologisering til kritikk av diagnosens samfunnsfunksjon

Resumé

Innføringen av en selvstendig diagnose for patologisk sorg har vært kontroversiell. Den legefaglige gestaltingen av behandlingskrevende sorglidelse (i.e. medikalisering) er kli- nisk sett tilforlatelig, men risikerer samtidig å underkjenne sorgfenomenets mange øvrige dimensjoner. Kritikere av ‘sorgdiagnosen’ ser fortrinnsvis medikaliseringen som uhensikts- messig, eller som en mindre fruktbar måte å håndtere sorgerfaring og -lidelse på. I denne artikkelen argumenterer vi for at kritikken ikke burde orientere seg mot den faktiske diagnosen for patologiske sorgreaksjoner eller innholdet av denne. Vi hevder at fokus heller må settes på hva som har aktualisert den kliniske iakttagelsen overhodet, det vil si hvilke bevegelser og tankesett i samtiden som har drevet våre betraktninger av sorgreaksjoner dit hen hvor en diagnose er mulig og tjenlig. Artikkelen tar for seg psykiatriske diagnosers funksjonalitet i samfunn med økt investering i individuell helse og velbefinnende, og undersøker sorglidelse i denne kontekst. Med den psykiatriske diagnosen tilbys definitive beskrivelser av grunnleggende ambivalente opplevelser. Ettersom den politiske plattformen for å imøtekomme sorg- lidelse understreker betydningen av psykisk
velbefinnende, er det kun i kraft av diagnosen at sorgen kan håndteres med antatt legitimitet. I behandlingsøyemed noterer innføringen av en definitiv diagnose for patologisk sorg følgelig en betinget progresjon hvor diagnosens nytte- verdi bygger på et problematisk mandat. Denne nyansen viser hvordan kontroversen om sorg- diagnosen primært omhandler forutgående be- tingelser for sorgdiagnostisering, nemlig diag- nosers funksjonalitet i terapeutiske kulturer.