Selvforståelse og handleevne hos unge etter en ervervet hjerneskade

Resumé

Denne artikkelen inngår i et ph.d.-prosjekt som undersøker “Mening og sammenheng i læringsforløpet etter en ervervet hjerneskade”. Den argumenterer for betydningen av både en nevrovitenskaplig og en subjektvitenskaplig tilgang for å forstå de unges handleevne og selvforståelse, med et særlig fokus på sosial fungering etter ervervet hjerneskade. De aller fleste barn og unge i Norge som blir utsatt for en traumatisk hjerneskade, kommer direkte til- bake til skolen fra sykehuset. I ph.d.-prosjektet inngår en deltagelse i 8 skolers praksis, der 8 unge i alderen 13-17 år, alle med følger etter en traumatisk hjerneskade, blir fulgt spesielt. Undersøkelsen består av deltagende observasjon og intervju med de unge, deres foresatte og betydningsfulle profesjonelle i skolen, i tillegg til dokumentanalyse av fore- liggende nevropsykolograpporter, individu- elle opplæringsplaner og halvårsrapporter. I denne artikkelen analyseres handleevne og selvforståelse etter en traumatisk hjerneskade med utgangspunkt i en av de 8 unge, Peter. Analysen viser at fraværet av et “vi” og be- tingelser som begrenser og fastholder Peter i ikke-deltagende posisjoner, utelukker han fra sammenhenger og fellesskap som han ønsker å bli en del av. Artikkelen konkluderer med

at det er behov for både en nevrovitenskaplig og en subjektvitenskaplig tilgang for å kunne forstå det dialektiske forholdet mellom den biologiske realiteten av de unges hjerneskade og vanskene slik de kommer til uttrykk i ulike sosiale praksiser i og utenfor skolen. Denne forståelsen blir hevdet å være av stor betyd- ning for at de unge kan utvide sin handleevne og overskride marginale posisjoner etter hjerneskaden.