Barn på handlingstidspunktet, voksen på domstidspunktet

En kritisk analyse av to dommer av Norges Høyesterett

Forfattere

  • Morten Holmboe

DOI:

https://doi.org/10.7146/ntfk.v110i3.141459

Nøgleord:

Young offenders, punishment, criminal procedure, Norwegian Supreme Court, unge lovbrytere, straffutmåling, straffeprosess, Norges Høyesterett

Resumé

Abstract
Young offenders will normally be treated more leniently than adults. This is because their youth implies less culpability and makes punishment likely to be experienced as more severe. In two recent opinions, the Norwegian Supreme Court has held that the reasons for treating young offenders more leniently are weakened if a defendant has reached the age of 18 when judgment is passed. The author argues that this reasoning cannot be built on the UN Convention on the Rights of the Child, nor on Norwegian law as formerly interpreted by the Supreme Court. This is because doing so turns the mere passage of time since an offense into a de facto aggravating factor at sentencing. Likewise, the filing of an appeal against a judgment may lead to a harsher punishment simply because of the passage of time.

Unge lovbrytere behandles vanligvis mildere enn voksne. Hensynene bak slike regler er gjerne formulert slik at unge lovbrytere i mindre grad kan klandres for sine handlinger, og at de tåler belastningen ved soning dårligere. I to nyere avgjørelser har Norges Høyesterett til skade for tiltalte lagt vekt på at han hadde passert 18-årsdagen da dommen ble avsagt, slik at vekten av belastningshensynet ble redusert. Forfatteren argumenterer for at Høyesteretts resonnement ikke har støtte i barnekonvensjonen eller lovgivningen og har uheldige følger. Det fører til at saksbehandlingstiden kommer tiltalte til skade, og at anke kan føre til strengere straff utelukkende fordi tiden går. 

Downloads

Publiceret

2023-10-30

Citation/Eksport

Holmboe, M. (2023). Barn på handlingstidspunktet, voksen på domstidspunktet: En kritisk analyse av to dommer av Norges Høyesterett. Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab, 110(3), 204–220. https://doi.org/10.7146/ntfk.v110i3.141459