Keynesiansk eller klassisk arbeidslöshet?

Med utgångspunkt i professor Nielsen's utmerkede oversiktsforedrag vil jeg
gjerne si noen ord om arbeidsløshetsproblemet.

Vi vet at sosialøkonomiske teoretikere i løpet av de siste 10-15 år har gjort en stor innsats for å utforske arbeidsløshetens årsaker og å angi botemidler mot den. Som resultat av disse anstrengelser er vår profesjon i dag med stolthet i stand til å fastslå at problemet ikke er enkelt; Det viser seg nemlig at implikasjonene for økonomisk politikk blir forskjellig alt etter hvilken type arbeidsløshet vi står overfor. Som professor Nielsen summerer opp: Er arbeidsløsheten »keynesiansk«, må totaletterspørselen stimuleres. Er arbeidsløsheten »klassisk«, er botemidlet å bringe reallønnsnivået med. Og er arbeidsløsheten »naturlig«, bør vi helst ikke foreta oss noe som helst, da har markedsmekanismen ordnet alt til det beste for alle.

Vi bør antakelig beundre den intellektuelle innsats som har ledet til at .vår profesjon i dag kan fastslå disse læresetninger. Men samtidig bør vi være beskjedne nok til å innse at læresetningen er av begrenset.verdi for politikere som bekymret spør: »Hva skal vi nå rent praktisk foreta oss i dagens vanskelige situasjon?«

For en empirisk orientert økonom ligger det nær å spørre: Hvis det virkelig er slik at riktig arbeidsløshetspolitikk avhenger av arbeidsløshetens årsaker, er det ikke da på tide at profesjonen et øyeblikk förlåter sine abstrakte modeller til fordel for empirisk arbeid? Bør vi ikke nå forsøke å fastslå om den arbeidsløshet vi står overfor er av det ene eller det annet slag? - At arbeidsløsheten skulle være »naturlig« kan vi se rolig bort fra; det praktisk betydningsfulle er å få fastslått om den er »klassisk« eller »keynesiansk«.

Nå er vel dette ikke noen enkel sak. Jeg innser at vi ikke godt kan gå inn på
arbeidskontorene og spørre de arbeidssøkende: Er du klassisk arbeidsløs, eller er
du rammet av keynesiansk ledighet?

Men det er andre muligheter. Vi kan anvende alminnelige prinsipper fra vitenskapsteorien: Ved deduksjon utlede teoremer som følger av bestemte hypoteser, dernest undersøke empirisk om disse teoremer lar seg forene med faktiske observasjoner.

Hvis jeg har förstått teorien riktig, må en økonomisk tilstand med »klassisk«
arbeidsløshet være preget av bl.a. følgende kjennetegn: (i) Til de gjeldende priser

kan bedriftene få solgt alt hva de ønsker å selge, (ii) En økning i salget vil bare
kunne finne sted dersom produktpriser e stiger (eller kostnadene synker).

I motsetning til dette vil en økonomisk tilstand med »keynesiansk« ledighet
være kjennetegnet ved: (i) Til de gjeldende priser ønsker bedriftene å selge mer, (ii)
En økning i salget vil bare kunne finne sted dersom etterspørselen øker.

Rustet med denne innsikt gjør jeg nå et tankeeksperiment. Jeg går til norske bedrifter (industribedrifter, detaljister, frisørforretninger, aviser etc.) og stiller alle følgende spørsmål: »Hvis du fikk sjangsen til å selge mer enn du faktisk gjør til de priser som du i dag oppnår, ville du da være interessert i å utvide produksjonen?« Er noen i tvil om svaret? Jeg er det ikke - jeg er ganske overbevist om at de aller, aller fleste ville svare ja. Den slutning jeg må trekke, er at klassisk arbeidsløshet på det nærmeste er ukjent i Norge.

Amerikanske erfaringer fra de siste år representerer en annen test. Vi vet at industriproduksjonen i USA har steget med 25 prosent fra slutten av 1982 til i dag. I følge klassisk teori skulle en slik produksjonsøkning for å være lønnsom måtte ledsages av stigende produktpriser. Hva observerer vi? At produsentprisindeksen for industrielle produkter nærmest har ligget i ro (økning desember 1982 - april 1984 knapt 2 prosent), og at den ene industribedrift etter den anneru har kunnet rapportere om sterkt økende fortjenester. Den slutning jeg må trekke, er at arbeidsløsheten heller ikke i USA har vært av den klassiske typen.

Det amerikanske eksperiment har lært meg en ting til - nemlig at budsjettpolitikk
og at den virker nøyaktig slik som Keynes påsto.

Når klassisk teori beskriver virkelighetens verden så dårlig, er forklaringen selvsagt at teoriens forutsetninger er urealistiske. Spesielt suspekt er antagelsen om at den typiske produsent er kvantumstilpasser, og at han tilpasser seg på en stigende grensekostnadskurve. Det er etter mitt skjønn mer realistisk å anta at den typiske produsent er prissetter, at han har en grensekostnadskurve som innenfor det aktuelle område er horisontal eller bare svakt stigende, og at han setter sin pris noe over de variable kostnader, slik at økt salg vil gi økt dekningsbidrag.

I en slik verden vil arbeidsløsheten være »keynesiansk«, i den forstand at økt aggregert etterspørsel vil bli besvart med økt produksjon og redusert arbeidsløshet, og uten at produktprisene nødvendigvis behøver å stige av den grunn. (En annen sak er at redusert arbeidsløshet selvsagt kan tenkes å få virkninger for prisene i arbeidsmarkedet og ad denne vei indirekte også på produktprisene).

Jeg bør understreke at jeg i hele mitt resonnement har hatt en lukket økonomi (verden som helhet) i tankene. Jeg er ikke blind for at det i en åpen økonomi, hvor produktprisene i stor utstrekning er bestemt utenfra, - i hvert fall på lengre sikt - vil kunne forekomme »kostnadsbestemt arbeidsløshet«. I en åpen økonomi er

derfor okt etterspørsel ikke nødvendigvis under alle omstendigheter et egnet
botemiddel mot arbeidsløshet.

Men i relasjon til den industrialiserte verden som helhet er jeg Keynesianer: Jeg
tror at en økonomisk politikk med sikte på å stimulere den aggregerte etterspørsel
er nødvendig for å bringe arbeidsløsheten ned.