Er den offentlige sektor i de nordiske landene blevet for stor?

Konferansens hovedtema, sammenligningen med 1930-årene, var ikke mye fremme i spesialsesjonen om den offentlige sektor. Den som kom nærmest var nok Ingemar Ståhl. Han hadde en provoserende tittel på sitt inniegg: »Hvordan demontere velferdsstaten på en anstendig mate?« Det spørsmålet kunne tolkes som om vi kan eller bør komme tilbake til 30-årenes omfang på den offentlige sektor, eventuelt målt som andel av bruttonasjonalproduktet. Ståhl så ikke på det som en helt alvorlig problemstilling. Bl.a. må en ta hensyn til at nå har vi utbygget et omfattende pensjonssystem som det er vanskelig å demontere. Dermed er det lagt et ganske høyt »gulv« for de offentlige utgiftene.

Men det er verdt å merke seg at ved starten på 1960-årene var det ikke så stor forskjell på de offentlige utgiftenes andel av bruttonasjonalproduktet i de vestlige industrilandene. Andelen lå om lag på 30 pst. i de fleste land. Det var noen ganske få unntak. Sveits f.eks. lå betydelig lavere. Siden har det vært en meget sterk vekst i både utgifter og utgifstandeler i alle land. Men samtidig er spredningen blitt langt større. Utgiftsandelene ligger nå mellom 70 pst. og under 40 pst., med Sveits nede på 30 pst.

I hvert enkelt land finnes forklaringer på hvorfor veksten i offentlige utgifter er blitt så høy som den er blitt. Men forklaringene er ikke de samme fra land til land og den forklaringen som er gitt i ett land vil ikke passe om den legges til grunn i ett annet land. Det ser derfor foreløpig ut til å være vanskelig å stille opp en generell teori for veksten i offentlig sektor.

Den viktigste konklusjonen synes å være at det stort sett ikke ligger direkte demografiske og økonomiske faktorer til grunn. Verken endringer i befolkningens størrelse og sammensetning, etterspørselselastisiteter eller kostnadsfaktorer er tilstrekkelig ti! å forklare den sterke veksten i offentlige utgifter som kom i de fleste industrilandene i slutten av 60-årene og gjennom 70-årene. I den grad en går ut fra at politikere og byråkrater styrer utviklingen må en konstatere at ved å la være å beslutte nye utgifter må den samlede utgiftsveksten kunne bringes under kontroll. Men kanskje er vi økonomer litt for raske til å se bort fra at det er krefter som styrer de politiske og økonomiske beslutninger, at disse beslutningene er mer endogene enn vi hittill har vært villige til å innrømme.

Et annet spørsmål knytter seg til at selv om en kanskje kan få kontroll med veksten i offentlige utgifter med meget nøktern budsjettering kan det hende at nivået allerede er for høyt. Svært mange land har store underskudd og dermed store renteutgifter. Når rentesatsen er betydelig høyere enn veksten i økonomien kan renteutfgiftene alene få en kraftig vekst som vil kunne fortrenge andre utgifter på budsjettet. I flere land utgjør nå renteutgiftene omlag 10 pst. av nasjonalproduktet dermed en betydelig del av de offentlige utgiftene. De høye utgiftene medfører dessuten enten høy opplåning som kan fortrenge privat kredittilgang, eller høye skatter. Det er derfor ikke åpenbart at høye offentlige utgifter vil virke ekspansivt på økonomien. Tvert i mot, de kan virke kontraktivt, ved å føre til økte rentesatser og fortrenge private investeringer.

Dessuten synes det klart at med de høye skattene landene nå har, og ved den tradisjonelle skatteteknologien, skapes mye ineffektivitet ved forvridninger i tilpasningen. Et spesielt viktig moment er at arbeidstilbudet kan være mer elastisk enn vi tidligere har regnet med. Mange vil foretrekke å ta levestandarden ut i økt fritid når fritiden er skattefri mens både registrert arbeid og kjøp av varer og

tjenester hver for seg beskattes hårdt. Unndragelsespresset til uregistrert (svart eller grått) arbeid er også betydelig. Det er lagt vekt på at vårt politiske og administrative kanskje var tilpasset en offentlig sektor som kunne nå opp i 1/4 av nasjonalproduktet. Der blir det overbelastet når det nå skal administreres belop som svarer til over halvparten av nasjonalproduktet.

En konklusjon fra sesjonen må kunne sies, å være at det er mye å rette opp av uheldig praksis innenfor offentlig sektor. De fleste var enige om at det er vanskelig å se for seg en utvikling fremover med vekst og full sysselsetting uten at en i de fleste land både begrenser veksten i offentlig sektor og bringer ned andelen i forhold nasjonalproduktet. På den annen side var det ingen som uttrykte noen tro på at en alene ved å rette opp skjevheter i den offentlige sektor kan løse de problemer som industrilandene står ovenfor og derved oppnå raskere økonomisk vekst, prisstabilitet og full sysselsetting.