Resumé

summary: A number of key economic indicators (Gross Domestic Product, Industrial Production, Unemployment, Commodity Exports, and Consumers' Prices) are shown graphically and compared for the two periods 1928-1939 and 1972-1984 for the United States, Western Europe, and four Nordic Countries individually. The Great Depression of the 1930's is shown to have hit the Nordic Countries much less hard than it hit the rest of the world. During the 1970's and 1980's the picture was more varied, Finland and oilrich comparing more favourably than Denmark and Sweden with the world as a whole.

1. Innledning

Når Nordens nasjonaløkonomer samles ved sine 3-årlige møter, er det tradisjon (og forståelig) at søkelyset rettes mot aktuelle problemer - i år arbeidsløsheten, veksten i den offentlige sektor, nasjonale og internasjonale kreditt- og valutaproblemer. perspektivet er denne gang forfriskende nytt: Vi ønsker å se dagens bekymringer mot en bakgrunn av de beryktede 1930-årene. Vårt håp er at vi ved å kartlegge likhetspunkter og ulikheter mellom de to perioder bedre skal kunne forstå dagens og morgendagens utfordringer.

Det er min oppgave å gi den generelle bakgrunn for en slik sammenligning. Med tall og diagrammer vil jeg benytte min tid til å sammenligne hovedtrekkene i den økonomiske utviklingen innenfor hver av de to perioder. Jeg vil herunder ha blikket rettet dels mot USA og Vest-Europa, dels mot økonomien i hvert enkelt av de nordiske land (Island unntatt). Vi vil finne likhetspunkter, men også betydningsfulle landene imellom.

Nedgangsperioden i 1930-årene kom etter sterk vekst i 1928 og et toppunkt i 1929. Den tilsvarende oppgangsperiode forut for 1970- og 1980-årenes vanskeligheter vi tidfeste til 1972-1973. Vår sammenligning vil derfor i hovedsak måtte gjelde perioden fra 1928 til 1939 på den ene siden og perioden fra 1972 til 1983 på den annen.

Vi bør imidlertid ikke glemme at mellom 1930-ärene og 1970/80-årene ligger den lengste og sterkeste vekstperiode som den industrialiserte verden noen gang har opplevd (se tabel 1). I historisk perspektiv er det denne perioden som skiller seg ut, ikke 1930-årene og 1970/80-årene. I våre drøftelser skal vi derfor ikke se bort fra at også en sammenligning med 1950- og 1960-årene iblant kan være nyttig.

Når en sammenligning omfattende så lange tidsperioder og så mange land overhodet er mulig, skyldes det utelukkende det møysommelige arbeid som i årenes løp er utført av internasjonale organisasjoner og interesserte enkeltpersoner for å gjøre sammenlignbar statistikk tilgjengelig for almenheten. De tall jeg skal bruke, er i stor utstrekning lånt fra Angus Maddison. tidligere OECD. nå professor i Storbritannia. Jeg kvitterer for lånet ved varmt å anbefale hans bok Phases of Capitalist Development (1982) som ikke bare gir en utmerket analyse av veksten i den vestlige verden siden 1500-tallet, men som dessuten inneholder nasjonalregnskapstall annen statistikk for 17 land (derunder alle de 4 nordiske) fra 1700tallet i dag, så langt tilbake som slike tall foreligger.

2. Verdensøkonomien

2.1 Produksjon og sysselsetting

La oss først stille spörsmålet: Hvor il 1e var egentlig 1930-årene? Var de så
vanskelige som vi ofte forestiller oss? Hvilke likhetspunkter er det mellom 1930årene
den tidsperiode vi nå gjennomlever?

Figur 1 antyder svaret. Her er på venstre halvdel av figuren vist utviklingen i
bruttonasjonalprodukt, industriproduksjon og arbeidsløshetsprosent for USA for
hver av periodene 1928-1939 og 1972-1983. På høyre halvdel av figuren er gitt

tilsvarende opplysninger for Vest-Europa. De Europeiske tall er imidlertid ikke
helt sammenlignbare for de to perioder.'

Et studium av figuren viser at 1970/80-arene åpenbart har viktige likhetspunkter med 1930-årene. I begge til Te Iler blir en periode med sterk vekst avbrutt av plutselig og markant svikt i produksjonen. Deretter folger i begge tilfeller en lang årrekke hvor produksjonsveksten er svakere og arbeidsløshetstallene hovere enn tidligere. Vi merker oss videre - nærmest som et kuriosum - at et produksjonsfall fra 1937 til 1938 har et motstykke i en tilsvarende svikt i produksjonen i 1982. Men dermed er det også slutt på likhetspunktene mellom de to perioder.

Vi kan summere opp inntrykket av figur 1 pa folgende mate:

(a) Produksjonssvikten var langt voldsommere i förste del av 1930-årene enn det vi har opplevd under 1970/80-årenes stagnasjonsperiode. Mens kurvene såvel for bruttonasjonalproduktet som industriproduksjon viser kraftige fall fra 1929 til 1932. innskrenker svikten i siste periode seg til små hakk i vekstkurvene i 1975: Mens det i begynnelsen av 1930-årene var mange land som opplevde fall i bruttonasjonalproduktet fra et år til det neste på 8-10 prosent og mer. ofte i Here år på rad. har det i 1970/80-årene hort til sjeldenhetene at et land har opplevd större produksjonssvikt i ett enkelt år enn 2 prosent. Forskjellen er så markant at det i virkeligheten er nokså meningsløst å sidestille de to tidsperioder.

(b) Krisen i 1930-årene var særlig alvorlig i USA. hvor totalproduksjonen målt ved bruttonasjonalproduktet fait med 31 prosent fra 1929 til 1932/33. I Vest-Europa var tallet i bruttonasjonalproduktet. ifølge våre tall. ca. 7 prosent i samme tidsrom. Brukes industriproduksjonen som indikator, var forskjellen mellom produksjonssvikten USA (47 prosent) og seks ikke-nordiske land i Vest-Europa (28 prosent) mindre markert.

(c) Produksjonssvikten i USA var ikke bare sterkere enn i Vest-Europa, men den var også mer langvarig. Mens Vest-Europa etter 5 år. i 1934, på nytt nådde produksjonsnivået 1929, lå bruttonasjonalproduktet i USA på samme tid fortsatt 25 prosent under det tidligere toppnivået. I USA ble produksjonstoppen fra 1929 først nådd på nytt i 1939.

(cl) Den beskrivelse som er gitt av produksjonsutviklingen i 1930-årene. bekreftes
av arbeidsloshetstallene. Arbeidsløshetsprosenten steg til langt større høyder i USA

---

1. Mens tallene for 197()/ refererer seg til hele det vest-europeiske OLC'D-omradet. er seriene for 1930-arene i alminnelighet et uveiet gjennomsnitt a\ tall for 12 vest-europeiske land. dog slik at serien for industriproduksjonen i Vest-Huropa i 1930-arene inkluderer bygge- og anleggsvirksomhet samt kraftforsyning og dessuten hare gjelder 5 kontinentale land pluss Storbritannia (uveiet gjennomsnitt). Merk videre at basisar for seriene for industriproduksjonen er forskjovet ett ar frem i forhold til basisar for de ovrige seriene.

enn i Vest-Europa under de verste kriseårene og holdt seg også høyere gjennom
slutten av perioden.

(e) Mens 1930-årenes økonomiske problemer gjorde seg sterkest gjeldende i USA. synes det motsatte å ha vært tilfelle i 1970/80-årene. USA's økonomi har i denne perioden vært preget av tradisjonelle oppgangs- og nedgangsperioder omkring en trend som har steget noc svakere enn tidligere, men ikke meget. Også i Vest-Europa har konjunkturelle fluktuasjoner vært merkbare. Men her er totalbildet mer av stagnsajon enn av »opp og ned«. Skarpest kommer dette til syne i industriproduksjonen. som bare lå 3 prosent høyere i 1983 enn 10 ar tidligere, og i arbeidsløshetstallene som har steget uavbrutt gjennom hele perioden.

Før vi går videre er det nødvendig å minne om at tallene for Vest-Europa er gjennomsnittstall som dekker over betydelige ulikheter mellom de enkelte land. I 1970/80-årene har økonomien i de forskjellige vest-europeiske land riktignok hatt en nokså parallell utvikling. Annerledes var det i 1930-årene. som tabeli 2 viser. Tre ulike mønstre avspeiler seg: (i) Belgia og Frankrike (to »gullblokkland«) med industrien i permanent krisesituasjon. (ii) Nederland og Storbritannia som greide seg noe bedre (Storbritannia devaluerte tidlig i 1930-årene). (iii) Italia og Tyskland (»aksestatene«) som ble hårdere rammet enn andre av krisen tidlig på 1930-tallet. men som oppnådde betydelig vekst i siste del av perioden. Opprustning og en ekspansiv økonomisk politikk var forklaringen på det siste.

Vi skal senere se at de fire nordiske land klarte seg bedre gjennom 1930-årenes
vanskeligheter enn noen av de land som her er nevnt.

2.2 Utenrikshandel og priser

Hvis vi förlåter tallene for produksjon og sysselsetting og i stedet ser på
utviklingen i utenrikshandel og priser, vil vi finne at ethvert likhetspunkt mellom
1930-årene og 1970/80-årene opphører.

En av 1930-årenes hovedbekymringer var et voldsomt og langvarig prisfall. Gjennom en lang rekke år la deflasjonen en klam hånd over ethvert nytt initiativ. Prisfallet var alment og gav seg uttrykk i synkende levekostnader. men var særlig markert for råvarer og jordbruksprodukter. Fordi prisfallet var så utpreget for landbruksprodukter, førte det over hele den industrialiserte verden til en utarming av jordbrukerne. som i tillegg til lave produktpriser ofte slet med betydelige lan opptatt til en lavere pengeverdi. En annen virkning av de fallende rävarepriser var at de skapte valutapolitiske problemer for land som ensidig hadde basert sin utenriksokonomi pa slike produkter.

Kontrastene med 1970/80-arene er apenbare. Var tidsperiodes store bekymring har ikke vært deflasjonen, men inflasjonen. Også inflasjonen har selvsagt hatt skadevirkninger. Den har ganske visst ikke, som deflasjonen. skapt gjeldsproblemer rammet den private investeringsvilje. Snarere må vi tro at det motsatte har vært tilfelle. Men inflasjonen har tvunget (eller forledet) land etter land til å føre en stram økonomisk politikk. og dette har på mange mater vært en like effektiv bremse pa veksten i 1970/80-årene som investeringssvikten var i 1930-årene.

Like forskjellig som prisutviklingen har vært i de to perioder, like store ulikheter finner vi i utviklingen av verdenshandelen. I 1930-årene gikk det en utpreget proteksjonistisk bølge over verden, delvis framtvunget av de valutaproblemer som mange land så seg stilt overfor. Sammen med den alminnelige produksjonssvikten førte dette til en sterk kontraksjon i verdenshandelen - en kontraksjon som var til skade for alle. Fordi prisene på de internasjonale handelsvarer samtidig sank, ble utslagene voldsomme i tallene for verdenshandelens verdi. På fire år, fra januar 1929 ti! januar 1933, gikk verdien av verdenshandelen regnet i gull-dollar ned til under en tredjedel. En slik utvikling har verden unngått under den nåværende stagnsajonsperiode.

Vi kan studere forholdene nærmere ved å kaste et blikk på figur 2. Øverste del av figuren gjengir eksporttall for henholdsvis USA og Vest-Europa, i begge tilfeller angitt som volumtall. Kontrasten mellom de to tidsperioder vi studerer, er slående. Gjennom 1930-årene var utviklingen i eksporten over alt svakere enn utviklingen i bruttonasjonalproduktet. Dette gjaldt særlig USA - kanskje et uttrykk for at de proteksjonistiske tendenser gjorde seg særlig sterkt gjeldende der. Men også i Vest- Europa lå eksportvolumet i 1939 10 prosent under det nivå som var passert 10 år tidligere. Under den stagnasjonsperiode vår generasjon nå gjennomlever, har verdenshandelen derimot vært i kontinuerlig vekst, bare avbrutt av mindre tilbakeslag i 1975 og 1982. Mellom 1972 og 1979 økte eksportvolumet omtrent dobbelt så sterkt som bruttonasjonalproduktet, etter Maddisons tall. Vi vet fra andre kilder at denne tendens i hovedsak har fortsatt på 1980-tallet.

For prisene (her målt med konsumprisindeksen) har utviklingen i de to perioder vi sammenligner vært så forskjellig at vi i nederste del av figur 2 må ty til logaritmiskskala ikke å fortegne biidet. Legg merke til hvordan priskurvene i årene etter 1930 peker entydig nedover; i mange land var prisfallet i hvert av de to årene 1931 og 1932 av størrelsesordenen 10 prosent. Ikke så rart om dette lammet

investeringslysten! Biidet endret seg noe mot slutten av 1930-årene. Likevel lä konsumprisene i de aller Heste vest-europeiske land i 1939 fortsatt 5-15 prosent lavere enn i 1929 og i USA hele 19 prosent lavere. Dette er et helt annet bilde enn det vi kjenner fra 1970/80-årene. hvor inflasjonen har vært oppfattet som et minst like stort problem som arbeidslosheten.

3. De nordiske lands økonomi

La oss så gå over til å se på hva tallene kan fortelie om utviklingen i våre egne land. Forst og frem st skal vi - land for land - sammenligne 1930-årenes okonomi med 1970/80-årenes. Men det har også interesse å sammenholde utviklingen i Norden med utviklingen i den øvrige verden. Endelig finnes det likheter og ulikheter mellom de nordiske land innbyrdes som er verd å registrere. Alle disse aspekter skal vi berøre i det følgende.

Dessverre mangler stort sett tall for Island; omtalen må derfor i hovedsak
begrenses til å gjelde de øvrige 4 land i Norden.

3.1 Bruttonasjonalprodukt. Industriproduksjon

Vi har tidligere sett at for den industrialiserte verden som helhet var krisen i 1930-årene langt alvorligere enn krisen i 1970/80-årene. Ikke bare var produksjonsfallet den gang enn nå. Det tok også lengre tid, særlig i USA, før ny oppgang bräkte produksjonen opp igjen til det tidligere toppnivå.

For de nordiske land er biidet delvis et annet. Også for Norden kan vi nok fastslå, så lenge vi ser de 4 land under ett, at krisen i første del av 1930-årene rammet hårdere enn krisen i midten av 1970-årene. Men mens de vanskelige år på begynnelsen av 1930-tallet hurtig ble avløst av en vekstperiode som var mer markert Norden enn i resten av verden, gjelder nærmest det motsatte for 1970/80årene. kan altså si at mens 1930-årenes økonomiske tilbakeslag rammet Norden kraftig, men forbigående, har 1970/80-årenes tilbakeslag vært mindre dyptgående, men vanskeligere å overvinne.

Dette mønster finner vi mest rendyrket i Finland og Sverige. I begge land viste bruttonasjonalprodukt og industriproduksjon betydelige fall fra 1930 til 1932. I begge land var veksten gjennom resten av 1930-årene så sterk at bruttonasjonalprodukteti nådde høyt over 1928-nivået - 33 prosent over i Sverige og 39 prosent over i Finland. Utviklingen i 1970/80-årene har på viktige punkter vært en annen. Både i Finland og Sverige var produksjonssvikten i 1975/76 beskjeden sammenlignet med hva den var i 1931/32. Til gjengjeld har produksjonsveksten i begge land vært svakere fra 1976 til 1982 enn den i sin tid var fra 1932 til 1938. Dette gjelder særlig Sverige og - i begge land - særlig industriproduksjonen. Vi

kommer, for mange overraskende, til det resultat at veksten både i Finland og
Sverige har vært svakere i siste 10-årsperiode enn den var i de beryktede 1930årene.

I Danmark gav krisen i første halvdel av 1930-årene seg mindre utslag i bruttonasjonalproduktet i volum enn tilfellet var i Finland og Sverige. Det er grunn til å tro at dette hadde sammenheng med landbrukets dominerende plass i den danske økonomi. Den enkelte landbruker reduserer ikke sin produksjon i vanskelige tider. Snarere tvert imot. Landbruksproduksjonen ble derfor i det store og hele holdt oppe. 1930-årenes krise rammet Danmark først og fremst ved et sterkt fall i eksportprisene for landbruksprodukter og ved forverrede terms of trade. I 1970/80-årene har produksjonsutviklingen i Danmark vært mer på linje med litviklingen i Finland og Sverige. Vi merker oss spesielt at Danmark, i likhet med de to andre, hadde sterkere produksjonsvekst fra 1928 til 1938 enn fra 1972 til 1982.

I Norge har en sammenligning mellom 1930-årene og 1970/80-årene mindre interesse, fordi tallene fra den siste 10-årsperioden helt domineres av at Norge har blitt en oljenasjon. Vi kan imidlertid merke oss at Norge i 1930-årene fulgte det samme produksjonsmønster som Finland og Sverige: Markant produksjonssvikt i første del av perioden, senere sterk vekst. Vi noterer ellers at Norge er det eneste av de nordiske land som har hatt like sterk samlet produksjonsvekst i siste 10årsperiode den som ble registrert mellom 1928 og 1938. Dette skyldes utelukkende oljen. Ser vi spesielt på industriproduksjonen, viser det siste 10-år en stagnasjon som er enda mer markert i Norge enn i Sverige - et klart tegn på at fundamentale endringer er i ferd med å skje i norsk økonomi.

La oss avrunde med noen ord om produksjonsveksten i Norden i disse to perioder sammenlignet med den tilsvarende vekst ute i verden. Hovedinntrykket er entydig. De nordiske land slapp utrolig lett fra den krise som lammet resten av verden i 1930-årene. Ser vi 10-årsperioden 1928-1938 under ett, må perioden for Nordens vedkommende i virkeligheten karakteriseres som en betydelig vekstperiode. den siste 10-årsperioden er biidet mer variert. Finland hører også i denne perioden til de land i verden som har klart seg best. Norge har blitt en oljenasjon. Danmark og Sverige har hatt en vekst i underkant av det gjennomsnittlige for industrilandene.

3.2 Arbeidsløshet. Utenrikshandel. Priser

Vi skal utdype biidet noe ved også å kaste et blikk på figurene 4, 5 og 6 som
viser utviklingen i arbeidsløshet, utenrikshandel og priser i de to perioder for hvert
av de nordiske land.

Arbeidsløshetstallene (figur 5) viser at krisen i 1930-årene - tross produksjonsveksten ikke gikk de nordiske land helt forbi. Særlig i Danmark og Norge nådde arbeidsløshetsprosenten betydelige høyder, mens Sverige og særlig Finland klarte seg bedre. Gjennom hele 1930-årsperioden lå dog arbeidsløshetsprosenten i de nordiske land - med Danmark som viktig unntak - noe lavere enn ellers i industrilandene. Også i 1970/80-årene må arbeidsløsheten i Norden sies å ha vært lav ved en internasjonal sammenligning. Særlig gjelder dette Norge og Sverige som (sammen med Japan, Sveits og Østerrike) skiller seg skarpt ut fra alle andre OECD-land.

Vi har tidligere registrert som et bemerkelsesverdig trekk ved 1970/80-årene at
arbeidsløshetsprosenten nesten over alt i den industrielle verden har steget år for
år. Denne trenden finner vi i hovedsak igjen også i de nordiske land.

Tallene for utenrikshandelen (figur 6) kan vi gjøre oss fort ferdige med. For 1930-årene viser de nøyaktig samme bilde som produksjonstallene: Et tilbakeslag i de verste kriseårene (mest markert i Sverige) og senere oppgang til nye topper. Kontrasten til resten av verden er på nytt slående. Mens både Vest-Europas og USA's eksportvolum viste nedgang fra 1928 til 1938, hadde alle nordiske land en eksportvekst i samme tidsrom. Styrken i veksten varierte imidlertid sterkt, fra bare noen få prosent i Danmark til over 60 prosent i Norge. Vi aner en rsakssammenheng det forhold at Norden lå på topp i Vest-Europa både m.h.t. eksportvekst og produksjonsvekst - produksjonsveksten i Norden var i betydelig grad eksportledet. Vi aner en tilsvarende årsakssammenheng for 1970/80-årene, men denne gang i motsatt retning: Sverige og til dels Danmark har i denne perioden hatt svakere vekst i eksporten enn flertallet av de europeiske OECDland, de har også ligget noe under det vest-europeiske gjennomsnittet m.h.t. vekst i bruttonasjonalproduktet.

Et interessant spørsmål blir så hvorfor Nordens prestasjoner på eksportmarkedene så gode i 1930-årene og så beskjedne i 1970/80-årene. Vi har i det foregående konstatert at de nordiske land håndterte sine realøkonomiske problemer enn den øvrige verden i 1930-årene. Det motsatte må sies om innsatsen i 1970/80-årene - dog med Finland som unntak. På samme mate kan vi fastslå at Norden greide prisproblemene bedre enn mange andre land i 1930-årene, mens det samme ikke kan sies om 1970/80-årene. Kan vi ane en sammenheng her?

Hovedbekymringen for prispolitikken i 1930-årene var deflasjonen, som bremset produksjonen og var en alvorlig hindring for å få fart i investeringsvirksomheten. I kampen mot deflasjonen lyktes de land best som i årene 1931-1933 devaluerte sine valutaer - blant dem alle de nordiske. Mens konsumprisnivået mellom 1931 og 1935 sank med fra 10 til 14 prosent i Be-Ne-Lux-landene, Tyskland, Italia, Sveits

og USA og med hele 28 prosent i Frankrike, ble prisfallet stanset i Finland, Norge og Sverige og avløst av stigning i Danmark. I den utstrekning disse resultater var oppnådd gjennom devalueringer av de nordiske valutaer, ble samtidig disse lands konkurranseevne bedret - i hvert fall for en tid.

Vender vi oss så til 1970/80-perioden. har hovedbekymringen vært inflasjonen. ikke deflasjonen. Intlasjonsproblemet har Norden behersket dårligere enn - med få unntak - resten av OECD-landene. Konsekvensen har vært at svak konkurranseevne hatt en tendens til å bremse eksportveksten og produksjonen. Periodiske devalueringer har lettet presset for en tid. men på lengre sikt har devalueringene bidratt til å gi inflasjonen ny næring.

Fra denne siste konklusjon må dog gjøres unntak for Finland og - såvidt jeg forstår - Island. EFTA-sekretatiatet har nylig offentliggjort en undersøkelse av hvordan de enkelte medlemslands eksport har utviklet seg i årene fra 1970 til 1982. (Utne, 1984). Undersøkelsen viser at Norge og Sverige i dette tidsrom har tapt sterkt i konkurranseevne (målt ved lønnskostnader pr. produsert enhet uttrykt i felles i forhold til andre land i verden, Norge mest. mens Finland og Island har fått sin konkurranseevne bedret. I tråd med dette har Sverige og Norge tapt markedsandeler på verdensmarkedet for industriprodukter, mens Finland (og Island) har hatt tilsvarende gevinster. Jeg mangler tilsvarende tall for Danmark, men antar at Danmark befinner seg i klasse med Norge og Sverige. Er det urimelig å tro at vi i disse forhold finner noe av forklaringen på at Finland er det nordiske land som i 1970/80-årene har mestret sine vekstproblemer best?

4. Avsluttende betraktninger

Slik er tallenes tale. Det er ikke min oppgave å drøfte hvordan tallene skal tolkes.
tanker i den retning vil jeg likevel tilläte meg. Jeg vil da ikke bare-holde
meg 1930-årene og 1970/80-årene for øye, men også ha 1950/60-årene i tanken.

Det totalinntrykk jeg sitter igjen med. er et bilde av mangfold. Selv når vi sammenligner 1970/80-årenes økonomi med 1930-årenes. finner vi færre likhetspunkter det er ulikheter. Og kontrasten mellom disse to perioder på den ene siden og det mellomliggende »gyldne kvartsekel« på den annen er iøynefallende. Dette gjelder når vi betrakter alle de industrialiserte land som et samlet hele. Inntrykket av mangfold øker når vi går i detalj og analyserer hvert enkelt lands erfaringer. Kan et så skiftende erfaringsbilde gis en enhetlig tolkning?

Én tolkning som tilbys oss, er idéen om at det økonomiske liv beherskes av lange bølger: Ifølge denne hypotesen representerte 1930-årene et bunnpunkt på en 50-60-årsbølge; perioden fra slutten av 1940-årene til begynnelsen av 1970-årene en bølgetopp; og 1970/80-årene en ny nedgang som - ifølge teorien - neppe vil være övervunnet før et stykke ut i 1990-årene. Skal vi ta dette alvorlig?

Teorien om de lange bølger skriver seg fra 1920-årene. Den skyldes Kondratieff,
en i og for seg respektert sovjetrussisk konjunkturforsker som etter hvert fikk pro-

blemer med det kommunistiske regime, fordi hans teorier om lange bølger
harmonerte dårlig med Marx's lære om kapitalismens uunngåelige sammenbrudd.

Sannsynligvis ville Kondratieff ha vært glemt i dag om ikke teorien om de lange bølger hadde vært tätt opp igjen på slutten av 1930-tallet av en anerkjent størrelse som Joseph Schumpeter. Hos Schumpeter er teorien om de lange bølger vevet sammen med ideer om »entreprenørens« og »innovasjonenes« (tekniske og sosiale) sentrale rolle i det økonomiske liv. De tekniske innovasjoner kommer ifølge Schumpeter i bølger. Han mente at verden inntil 1930 hadde opplevd tre slike innovasjonsbølger: Den første industrielle revolusjon var knyttet til bomullstekstiler, og dampkraft (1787-1800). den andre til utbygging av verdens jernbanenett (1843-1957). og den tredje til elektrisitet. automobiler og kjemiske produkter (1898-1911). Ifølge teorien må vi nå anta at en »4. industrieli revolusjon« i emning. knyttet til mikro-elektronikk. kommunikasjoner. bio-teknologi, roboter og nye syntetiske materialer.

Enhver får tro om dette hva han vil. For meg er det en uakseptabel tanke at den økonomiske utvikling i verden beherskes av mekaniske bølgebevegelser. utilgjengelige styring. Og hvorfor skulle tekniske innovasjoner melde seg i bølger med 50-60 års mellomrom? Ville det ikke være en langt mer nærliggende hypotese å anta at oppfinnelser og innovasjoner kommer i form av en kontinuerlig, men kanskje tilfeldig strøm?

Hvis vi må forkaste langtidsbølgeteorien, har sosialøkonomien. såvidt jeg
forstår, ingen enkel og lettfattelig forklaring å gi på de siste 50-60 års sterkt
varierende økonomiske historie. Det gjenstår da to muligheter.

Den ene mulighet er å oppfatte hendelsesforløpet som et resultat av enkeltstående, eller mindre tilfeldige episoder og politiske beslutninger. Men å tolke historien på denne maten er lite tilfredsstillende: Hvorfor skulle et spill av tilfeldigheter resultere i lange årrekker med skarpt atskilte gode og dårlige tider?

Den annen mulighet er at forklaringen kan være å finne i endringer over tiden i hva vi kan kalle »det økonomiske miljø«. Jeg tar begrepet »miljø« i vid betydning og lar det innbefatte (i) de institusjoner og det regelverk som danner rammen for økonomisk samkvem, (ii) politiske prioriteringer og holdninger, (iii) økonomiens mate å reagere på. stilt overfor påvirkninger av ulike slag.

Det er i utgangspunktet tenkbart at »det økonomiske miljø« har endret seg fra 1930-årene til 1950/60-årene og fra 1950/60-årene til 1970/80-årene på en systematisk slik at vi i disse endringer kan finne forklaringen på de tre perioders meget ulike veksterfaringer.

Det er ikke vanskelig å stille opp lister over slike endringer. For eksempel:

Det internasjonale betalingssystem

1930-årene: Gullstandardsystem som etter hvert brøt sammen. Konkurrerende
devalueringer. Omfattende likviditets- og betalingskriser i flere industriland.

1950/60-årene: Faste valutakurser. Ordnet likviditetstilførsel i regi av IMF.

1970/80-årene: Flytende valutakurser. Konkurrerende devalueringer. Likviditetsog
denne gang i viktige U-land.

Det internasjonale handelssystem

1930-årene: Handelskrig. Tollsatser forhøyes, og kvantitative restriksjoner innføres.

1950/60-årene: Gradvis sterk nedbygging av tollgrenser. Markedsdannelser av
ulike slag.

1970/80-årene: Tendenser til handelsrestriksjoner, men internasjonalt samarbeid
holder utviklingen under kontroll.

Råvaremarkeder. Arbeidsmarked

1930-årene: Sterkt prisfall på industrielle råvarer og jordbruksprodukter. Til dels
fall i nominelt lønnsnivå, alvorlige sosiale konflikter.

1950/60-årene: Statlige støttetiltak holder jordbruksprisene oppe. Svakt (relativt)
prisfall på andre råvarer. Sterke fagforeninger; ingen fleksibilitet nedover i
lønningene.

1970/80-årene: Oljeprissjokk. Støtten til jordbruket opprettholdes. Arbeidsmarkedet
av inflasjonsdrivende lønnsøkninger.

Økonomisk teori og politikk

1930-årene: Stabile valutakurser et viktig politisk mål. Læresetninger fra klassisk
økonomisk teori og bekymringer for den økende statsgjeld preger den politiske
tenkning. Passiv holdning til arbeidsløshetsproblemene.

1950/60-årene: Full sysselsetting gis prioritet. Keynes-inspirert tro på at statlig
motkonjunkturpolitikk i form av etterspørselsregulering er påkrevet og mulig.

1970/80-årene: Bekjempelse av inflasjonen gis prioritet. Læresetninger fra monetaristisk og ny-klassisk teori konkurrerer med Keynes'ske ideer, og resulterer i tvil om hensiktsmessigheten av å angripe den økende arbeidsløshet fra etterspørselssiden. av underskuddene på statsbudsjettet oppfattes i viktige land som en nødvendig forutsetning for å få økonomien på rett kjøl.

Listen over slike miljøfaktorer kan forlenges. Kandidater er for eksempel:
Framvoksteren av velferdsstaten; størrelsen av de offentlige budsjetter; vekslende

bruk av finanspolitiske og pengepolitiske virkemidler; strukturproblemer i næringslivet;
mellom I-land og U-land.

Ved å plukke poenger fra en slik liste over »vekslinger i det økonomiske miljø« er det ikke vanskelig å gi grunner for at den økonomiske utvikling måtte bli forskjellig i hver av de tre perioder. Mer tvilsomt er det om listen også vil kunne gi svar på hvorfor 30-årene nødvendigvis måtte bli dårlige, 1950/60-årene lykkelige og 1970/80-årene på nytt problemfylt. Hvilke uheldige omstendigheter plaget verden i 1930-årene og 1970/80-årene, men manglet i de mellomliggende år? Hva var de utslagsgivende faktorer?

På disse spørsmål vil økonomene neppe noen gang kunne gi et entydig svar. Personlig vil jeg søke mye av forklaringen i den positive holdning til makroøkonomisk som karakteriserte 1950/60-årene, men som manglet i 1930-årene og som var sterkt svekket i 1970/80-årene. Men det må også ha vært trekk i »det økonomiske miljø« som gjorde styring enklere i perioden 1950-1970 enn både før og siden.

Kommentarer til figurene 1-7

Definisjoner:

Bruttonasjonalprodukt: Gross Domestic Product (OECD's def.)
Industriproduksjon:

1929-1939: Total industry, including mining, building and construction, electricity.

1972-1983: Manufacturing

Arbeidsløshetsprosent: Unemployment as a Percentage of the Total Labour
Force.

Eksportvolum: Merchandise Exports (excluding export of services).

Kilder (se spesielt om Vest-Europa nedenfor):

Seriene for bruttonasjonalprodukt, arbeidsløshetsprosent, eksportvolum og konsumprisindeks for årene 1928-1939 og 1972-1979 i alminnelighet hentet fra Maddison (1982). Tall for 1980-1983 er tatt fra OECD's publikasjoner med unntak av eksporttall for Danmark, Norge og Sverige som er hentet fra nasjonale kilder. Kjeding og omregning til nye basisår ved Statistisk Sentralbyrå, Oslo.

Seriene for industriproduksjonen er for årene 1929-1939 hentet fra League of Nations: Statistical Yearbook (forskjellige årganger). Tall for årene 1972-1983 er tatt fra OECD's publikasjoner unntatt tallene for Danmark som gjelder omsetningen produksjonen) og som er hentet fra nasjonale kilder. Kjeding og omregning til nye basisår ved Statistisk Sentralbyrå, Oslo.

Spesielt om tallene for Vest-Europa:

1928-1939: Tallene for bruttonasjonalprodukt, arbeidsløshetsprosent, eksportvolum og konsumpriser er beregnet av Statistisk Sentralbyrå, Oslo. som et uveiet aritmetisk gjennomsnitt av tall for 12 vest-europeiske land (Belgia, Danmark. Finland. Frankrike. Italia. Nederland. Norge. Sveits. Sverige. Tyskland. U.K. og Østerrike). Tallene for de enkelte land er hentet fra Maddison (1982). Tall mangler for noen land i noen år.

Tallene for industriproduksjon er beregnet som aritmetisk gjennomsnitt av tall for
6 vest-europeiske land utenom Norden (Belgia. Frankrike. Italia. Nederland.
Tyskland og Storbritannia).

1972-1983: Alle tall refererer seg til OECD-Europa.

Litteratur

Maddison. Angus 1982. Phases of Capitalist
Development. Oxford.

Goods 1970-1982. European Free Trade Association,
Paper no 7. Geneva
(mimeographed).

Utne. Amund 1984. The EFTA countries"
Export Performance for Manufactured