Økonomisk sosiologi

lallfall i Storbritannia og de nordiske land har økonomikken i den nåværende etterkrigstid eller mellomkrigstid gjennomløpt en tvesidig utvikling, som munner ut i et paradoks. På den ene side har særlig de økonometrisk innstilte forskere gitt den tidligere teori en ytterligere presisjon og forfinelse. På den annen side har et større antall av økonomene stik seg til tjeneste for den nye halvsosialistiske politikk med dens utpregede sentraldirigering, - som det synes uten klar forståelse av at dette økonomiske system etterhvert som det gjennomføres river bort mer og mer av grunnlaget den teoretiske økonomikk. Vi må nemlig være fullt ut på det rene med at praktisk talt alt det vi sammenfatter under betegnelsen teori«, hviler på forutsetningen om et privatkapitalistisk med en liberalistisk lovgivning og mer eller mindre fri prismekanisme. Mot bakgrunn av denne samfundsoppbygning lovmessighetene blitt oppstilt og læresetningene formet under den stiltiende forutsetning at de besluttende individer blir ras jonalt motivert.

Nå vil der kanskje fra tilhengere av den sentraliserte planøkonomi hevdet at denne i virkeligheten representerer en videre utvikling av det tidligere samfunn, idet forskjellen bare er den at mens under det liberalistiske system avgjørelsene ble truffet etter de enkelte individers forutsetningsvis rasjonale overveielser, blir nå et voksende antall beslutninger truffet av en rasjonal sentralmyndighet. innenfor et komplisert samfunn, vil de kunne si, er det nettop rasjonalt at de retningsgivende beslutninger henlegges en sentralmyndighet.

Denne tankeføring kan i og for seg ha meget for seg. Alen den

holder ikke. Saken er den at de beslutninger én enkelt mann eller én enkelt klikk fatter, representerer noe enkeltstående som ikke lar seg beskrive ved noen sosial lov. Forutsetningen for at sosial lovmessighet overhodet kan oppstilles, er nemlig den at av en større »masse« individer som utsettes for likeartede påvirkninger, må man kunne forutsette at det overveiende antall reagerer på en bestemt forutberegnelig mate. Men der vil alltid være noen individer som reagerer a-typisk eller anti-typisk. Har en nå å gjøre bare med én enkelt eller et lite antall bestemmende individer, vil en på forhånd ikke kunne ha noen sikkerhet for at nettop dette individ eller disse individer vil reagere typisk. Dette så megetmindre det er en historisk erfaring at de individer som vinner fram til ledende maktposisjoner i et samfunn, særdeles ofte nettop er slike som i et meget stort antall situasjoner pleier å reagere a-typisk eller anti-typisk.

La meg illustrere denne viktige kjensgjerning ved å peke på en begivenhet som alle kjenner og som er blitt kommentert i det vide og brede, nemlig devalueringen av det britiske pund i september 1949. Denne begivenhet har uten enhver sammenligning øvet større innflytelse på bestemmelsen av valutakursene i de siste år enn noen annen faktor. I den teoretiske økonomikk eksisterte der jo et fint utviklet system av lover for hvordan valutakursene bestemmes.Men daværende britiske finansminister, Sir Stafford Cripps, opprettholdt den forholdsvis tilfeldige dollarkurs som var blitt avtalt under den annen verdenskrig, lenge etterat alle »kursbestemmende«faktorer pekt mot et annet nivå, mens han da han til slutt gjennomførte devalueringen til gjengjeld temmelig sikkert gikk lenger enn de »kursbestemmende« faktorer skulle tilsi. I den ene måned forsikret han at det britiske pund bare ville bli devaluert over hans Hk, i den neste gjennomførte han en devalueringsom jokkerte devalueringens egne forkjempere. Vi står her nettop overfor en mann som hadde vunnet fram til en bestemmendeposisjon det økonomiske liv delvis fordi han reagerte ikke bare a-typisk men anti-typisk. Den som i 1948 eller første halvår 1949 skulle lage en prognose for det britiske pund, ville

ha kommet galt avsted om han hadde forsøkt å bygge på noen sosialøkonomisk teori, men ville iallfall hatt en god sjanse for å treffe det rette hvis han ved en eller annen psykoanalytisk metode hadde fått kjennskap til den særlige mentalitet hos Sir Stafford Cripps.

Siden Hitler skaffet seg makten i Tyskland har forholdet i virkeligheten dette at det er enkeltmenn som treffer de dominerende beslutninger, og om ikke få av dem vet vi at de har reagert og - forsåvidt de fremdeles er ved makten - fortsatt a-typisk eller anti-typisk i økonomiske saker.

Idet samfunnet forlater den struktur som det fikk i den liberalistiske og omdannes etter sentrallagte statsplaner, blir i det hele tatt lovmessigheten for de økonomiske begivenheter avløst av virkningene fra uforutseelige enkeltbeslutninger.

Hvis vi konfronterer en samfunn som det norske idag med den teoretiske økonomikk som ble bygget opp i den. liberalistiske tid, vil vi også på alle sentrale områder finne avgj ørende uoverensstemmelser.

Ser vi først på prisdannelsen, som nesten må sies å være uttømmende i teorien både under forutsetningen om fri konkurranse, monopol, duopol og oligopol, finner vi at den i Norge idag domineres av et prisdirektorat som følger dels sosiale og dels byråkratiske grunnsetninger for sine vedtak. Prismekanismen ikke lenger i det »legale« marked, og på de svarte og grå markeder gjør særfaktorer seg gjeldende som ikke spilte inn ved prisfastsettelsen i liberalistisk tid.

Tar vi så særlig for oss det viktige kapitel av prislæren som behandler av valutakursene, ser vi at det helt hører historien til. Kursene på utenlandsk valuta er nemlig nå fastlåst, slik at hverken tilbud eller etterspørsel influerer på dem.

Går vi så over til læren om den internasjonale handel, vil vi se at vi ikke lenger kommer noen vei med læren om de komparative produksjonsomkostninger eller noen annen av tidligere tiders teorier.Det nemlig politiske overveielser som bestemmer ikke bare formene for den moderne internasjonale handel, men også i høy

grad de kvantiteter som blir gjenstand for omsetning. »Frilistene«
har i noen grad gjennombrutt det nye stive system, men ikke tilstrekkeligtil
de gamle lovmessigheter kan gjøre seg gjeldende.

Tar vi så fordelingslæren, som i den gamle teori ble forklaret ved et økonomisk samspill mellom beherskerne av de forskjellige produksjonsfaktorer, vil vi heller ikke nå fram til noen virkelighetsbeskrivelse. og den sentraliserte ekspansjonspolitikk nemlig blitt de to bestemmende faktorer i fordelingen av samfunnsavkastningen.

Ikke engang den sist utviklede del av teorien, nemlig de såkalte »produksjonslover«, her lenger gyldighet. De hviler nemlig på den forutsetning at de bestemmende kapitalistiske beslutninger tar sikte på en maksimering av profitten. Men i et samfunn hvor der er satt maksimalgrenser for aksjeselskapenes utbytter, blir det ganske hensyn som bestemmer kombinasjonen av produksjonsf

Endelig kan det nevnes at den rentepolitikk som er blitt ført i
Norge, helt ut betegner en negasjon av den rolle en såvidt moderne
som John Maynard Keynes tilla renten.

I en enda vanskeligere stilling enn teoretikerne i Storbritannia og i de nordiske land står i virkeligheten de sovjetrussiske teoretikere landene øst for jernteppet. Deres grunnlag er Marxismen. Skal vi nå prøve å uttrykke denne lære i en enkelt, sammenpresset setning måtte det bli den at Marxismen postulerer de økonomiske faktorers dominans. Men så opplever de arme marxistiske sosialøkonomer for jernteppet at det sovjetrussiske styre ganske konsekvent de økonomiske faktorer til fordel for de ideologiske. Alle økonomiske hensyn ofres i virkeligheten på ideologiens Den Stalinske politikk er en direkte negasjon av Marxismen som økonomisk teori.

I det hele tatt lar det seg ikke nekte at den sovjetrussiske politikk de to siste tiår mer og mer har utviklet seg i retning af Nazisme. Den har således optatt Nazismens kombinasjon av naiv nasjonalisme og brutal maktfilosofi. Og har der noensinde eksistert samfunn hvor lederne reagerte anti-økonomisk, da var det Tyskland under Hitler.

Men hvis det virkelig er slik at sammfunnsutviklingen i de senere trekker det økonomiske liv ut av disse former som lot seg beskrive ved teoretiske lovmessigheter, må da økonomikken gi opp og overlate marken til den økonomiske historie?

Etter mitt skjønn ville en slik kapitulasjon ikke være berettiget. Uansett det samfunnssystem som gjennomføres, vil nemlig visse økonomiske grunntendenser alltid gjøre seg gjeldende, og de krever teoretisk behandling. Til dette kommer at all økonomisk tenkning foregår i foruttid til produksjon, omsetning og fordeling. for alle dem som skal beslutte i foruttid, vil det være av betydning å få teoretisk veiledning. Her vil den økonomiske historie nok kunne yte viktige bidrag, men den vil på ingen mate være tilstrekkelig. Ikke minst i våre dager, da på de fleste områder kravene til systematisk tenkning skjerpes, eksisterer der et behov en teoretisk økonomikk, og alt må settes inn på å tilfredsstille

Det gjelder imidlertid at sosialøkonomene når de på denne mate søker å gi veiledning, bevarer sin selvstendighet og sin vitenskapelige I et sentraldirigert samfunn vil det kunne bli meget fristende for svake sjeler å innskrenke sin virksomhet til å bistå makthaverne med utarbeidingen av deres planer og etterpå forsvare mot mulige angrep. Men økonomikken må ikke synke ned til å bli apologetisk vitenskap. Vi bør huske på at de fleste betydningsfulle sosialøkonomiske teorier ble født av en våken og gjennomtrengende samfunnskritikk. Slik må det også bli i fremtiden. har sosialøkonomene i våre dager i virkeligheten en stor oppgave. De har nemlig bedre forutsetninger enn noen annen for å utføre den kontrollerende kritikk av den sentraliserte planøkonomis eller mindre gode resultater.

Men hvis veiledningen skal kunne bli nyttig, må den klart nok bygge på de samfunnsforhold vi har i våre dager. Det vil derfor ikke være tilstrekkelig for sosialøkonomene å gi råd ut fra lovmessighetersom seg oppstille for et endogent økonomisk modellsamfunn.Hele må de ha for øye at i våre dager blir det økonomiske liv uten opphør og i sterk grad påvirket av maktpolitiskeog faktorer. En tidsmessig teoretisk økonomikk

må derfor særlig ta sikte på å forklare de virkninger samspillet
mellom alle disse faktorer får på det økonomiske område.

Men det vil naturligvis ikke være mulig å forklare dette samspill fullt kjennskap til de endogent økonomiske faktorer. Derfor har den gamle teori fremdeles sin betydning som tankemessig og derfor er det økonomene og ikke andre samfunnsforskere må ta seg av oppgaven. Skal den løses, må sosialøkonomene imidlertid også beskjeftige seg med de påvirkende og sosiale faktorer. En tidsmessig økonomikk vil derfor som sitt kanskje viktigste avsnitt få økonomisk sosiologi.