Pengestellet under okkupasjonen.

DEN pengemessige utvikling i Norge under okkupas jonen er
helt preget av okkupas jonsmaktens disponering av betalingsmidler
Norges bank. Til utgången av april 1945 utgjorde
utbetalingene til okkupas jonsmakten i alt 11.293 mill. kr. Anvendt
til kjøp av varer bidro de til en hurtigere lagertømning som for
vareeiernes vedkommende representerte både en overføring av
formue i likvid form samtidig som en omsetnings- eller produksjonsgevinst
realisert. Viktigere var dog anvendelsen av pengene
kjøp av norsk arbeidskraft vesentlig til tyske krigsanlegg.
Her betød utbetalingene i stor utstrekning en ren nyskapning av
inntekter, mens arbeidsproduktene fait utenfor det varemarked
hvor inntektene vanligvis blir forbrukt.

Den del av denne pengeanvendelse som ikke avleiret seg hos publikum gjennom en femdobling av seddelomløpet, fra 564 mill. ved utgången av januar 1940 til vel 3.000 mill. ved utgången av april 1945, måtte vende tilbake til Norges bank i forskj eilige former i alt 8.900 mill. Staten innbetalte i alt 6.438 mill. kr. Ved disse innbetalinger som hovedsagelig er skaffet til veie ved lån er den faste innenlandske statsgjeld gått opp fra 836.7 mill. pr. 30. juni 1939 til 2.789,3 mill. pr. 30. juni 1945, og de midlertidige lån er gått opp fra 31.1 mill. til 3.332,1. Tilsammen er den innenlandske steget fra 867.8 mill. pr. 30. juni 1939 til 6.121,4 mill. pr. 30. juni 1945.

Aks je- og sparebankene økte sine folioinnskudd i Norges bank

---

1) Foredrag i Nationaløkonomisk Forening den 4. Oktober 1946.

med 1.036 mill. og avbetalte samtidig på lån 162 mill. slik at den
samlede innbetaling fra bankene i alt beløp seg til 1.198 mill. kr.

Denne pengemessige sirkulasjonsprocess bräkte også med seg
en stigning av innskuddene i bankene fra ca. 2.900 mill. i 1939 til
hele 6.797 mill. i april 1945, hvorav 2.610 mill. kr. på folioinnskudd.

Praktisk talt hele statsvekselporteføljen ble övertatt av bankene og 90 °/o av de faste lån av bankene og forsikringsselskapene. Låneopptakene derfor betydning som bindingsmiddel for publikums formue og løpende inntekter, men bidro gjennom de større renteinntekter til at bankene kunne holde innskuddsrenten oppe. Dette skjedde forøvrig ved direkte offentlige inngrep gjennom av rentesatsen på innskudd ved »lov«. Innskudd på 6 mndr. ble forrentet med 2¹lz %, alminnelige sparebankvilkår med 2 °/o og folioinnskudd med 1U %>. Etter henstilling fra Norges bank gjennomførte Finansdepartementet kontroll med at de forskjeilige institusjoner som forvaltet midler, ikke foretok pantelån under 3V2 °/o.

Disse forskj eilige tiltak med formål å holde renten oppe ville dog ha vært av svært liten betydning som midler til å motvirke kjøpepresset dersom det ikke samtidig var blitt ført en meget bestemt og lønnspolitikk sammen med streng ras jonering og annen mengderegulering av forbruk og produksjon. Prisforskriftene 27. april 1940 og av 14. desember 1940 forbød uten forhåndssamtykke prismyndighetene å ta høyere priser eller beregne avansesatser i kroner og øre pr. enhet enn de som gjaldt 8. april 1940. Lønningene ble ved et lønnsstopp låst fast til nivået våren 1940, renten ble satt ned 20 %, husleien med 10 °/o, samtidig som utbytte og honorarer i aksjeselskaper ble regulert. På denne mate søkte en å regulere pengeinntektene som etterhvert stå overfor en stadig mindre varemengde.

På grunn av disse strenge regler og den effektive gjennomføring av disse, ble prisstigningen forholdsvis moderat. Engrosprisnivået steg fra august 1939 til mars 1945 med 78 °/o hvorav 32 % i perioden 1939 til mars 1940. Fra midten av 1941 til 1945 var stigningen übetydelig. Levekostnadsindekset er fra august 1939 til mars 1945 steget med 52 %, hvorav ca. 10 °/o skyldes forhøyelse av omsetningsskatten. Men når stigningen ikke er større, skyldes dette ikke minst statens store pristilskudd, som for 1944_—45 var kommet i 225 mill. kr.

Disse totaltall dekker imidlertid over store inntektsforskyvningermellom
Mens stigningen i nettoproduksjonsverdien

uttrykt i løpende kroneverdi for alle næringer under ett i 1944 utgjorde gjennomsnittlig 136 når 1939 settes lik 100, steg inntekteni til 158 uten at hensyn tas til subvensjoner, skogbruktil og i fiskeri til 190. Tallene forteller at disse næringer har fått en forholdsvis større del av den løpende nasjonalinntekt enn i 1939.

Tiltak til gjenreisning av pengestellet etter krigen.

Regjeringen i London fant ikke under de rådende forhold å burde ta standpunkt til vidtrekkende skritt til gjenreisning av pengestellet i Norge etter krigen og innskrenket seg til å drøfte slike praktiske spørsmål som hvilke priser en skulle beregne for varer som ville bli ført inn i landet i forbindelse med frigjøringen og hvilken kurs en skulle legge på den norske krone i forhold til pund og dollar. Så lenge en rekke usikkerhetsmomenter gjorde seg gj eidende bl. a. med hensyn til den framti dige prisutvikling ute i verden, fant Regjeringen å burde innstille seg på å forsøke å stabilisere det prisnivå som faktisk forelå ved frigjøringen. Ved en slik stabilisering kunne en ikke bare skape tillit til pengene hos den alminnelige forbruker og lønnsmottaker, men også gi næringslivet et sikkert utgångspunkt for dets vurderinger. Men om en slo inn på en slik linje, måtte en være forberedt på å søke å rette på visse misforhold som utviklingen under okkupasjonen hadde skapt. Utgangspunktet måtte imidlertid være at det hverken afbeidstakerne eller for andre forelå grunnlag for en umiddelbar gj enoppretting av den tidligere levestandard. Det var først etter at produksjonsapparatet var gjenoppbygget og produksjonen økt at en alminnelig oppgang i levevilkårene kunne bli mulig. Men dette utgångspunkt måtte dog ikke hindre en utjevning av de verste misforhold som en skjev utvikling under hadde skapt, hvor det særlig sprang i øynene at lønnsarbeiderne måttet finne seg i et lønnsstop. På dette grunnlag estet så Regjeringen i anordnings form en avtale sluttet i Stockholm mellom representanter for Landsorganisasjonen og Arbeidergiverforeningen om et alminnelig tillegg å 30 øre pr. time fra frigjøringen.

For å muliggjøre denne stabiliseringspolitikk ble det videre
truffet bestemmelse om at pundkursen foreløpig skulle settes til
kr. 20.—.

Det viktigste tiltak var imidlertid den kgl. resi. av 8. mai som
fastsatte at de varer som ble importert til Norge for statens regningeller

ningellergjennom Civil Affairs skulle selges til de priser som faktisk gjaldt i Norge på tilsvarende varer, og at gevinst og tap ved dette skulle utlignes gjennom Prisutjevningsfondet for statens importvarer. Endelig ble bestemt at de statstilskudd som ved okkupasjonensophør bevilget av okkupasjonsstyret til prisnedsettelsepå skulle opprettholdes inntil videre.

Samtidig med disse tiltak fikk en anordningen av 8. mai 1945
om prisregulering og annen regulering av ervervsmessig virksomhet,
Thagaard«.

Disse tiltak tok sikte på ganske bestemte mål av den største realøkonomiske betydning. En ville søke å stabilisere prisene for å sikre arbeidsroen og derved, innsatsen i arbeidslivet og dessuten gi et fast utgångspunkt for en fordelingspolitikk som tok sikte på å utjevne de misforhold som var skapt mellom gruppene under krigen.

Mens de retningslinjer som således ble trukket opp ute, var bygget opp med priskontrollen som avgj ørende virkemiddel, var de forberedelser som var foretatt i Norge i siste del av okkupasjonsårene ledelse av direktør Rygg, Norges bank, preget av mer teoretiske betraktninger over pengemengdens og bankinnskuddenes som inflasjonsfare. Resultatet av disse overveielser et forslag til følgende tiltak som er sammenfattet i ordet pengesaneringen: Ombytting av sedler og sperring av en viss prosentdel over et lavt minstebeløp på en riksinnskuddskonto, registrering folioinnskudd og binding av en viss prosentdel av disse som riksinnskudd, mens en annen prosentdel skulle gjøres betinget bundet, registrering av alle ordinære bankinnskudd på alminnelige sparevilkår og 6 mndr. oppsigelse og binding av en viss prosentdel av disse, registrering av aks jer og obligas joner, opptagelse av et stort bindingslån og endelig engångsskatt på formuesstigning.

Tankegangen bak forslaget var formodentlig omtrent følgende:

Under forutsetning av noenlunne full beskjeftigelse, er det et bestemt forhold mellom lønns- og prisnivå. Men dermed er også gitt den kjøpekraft som er nødvendig til omsetning av de varer som produseres under dette gitte lønns- og prisnivå. Den kjøpekrafti av seddelomløp og bankpenger som overstiger tallet for tilsvarende kjøpekraft i 1939 multiplisert med den gjennomsnittligeprisstigning, bety et kjøpekraftoverskudd. En del av dette vil etterhvert nøytraliseres gjennom stigende produksjon og trenger derfor bare midlertidig å steriliseres gjennom bindingstiltak.Den

tiltak.Denvesentligste del vil derimot ikke kunne nøytraliseres på denne maten og må derfor for alltid bortskaffes. Forslagene bygget på at en skulle søke å hindre vesentlig avvikelse fra det prisnivå en faktisk hadde uten at dette dog var synderlig sterkt presisert.

Engangsskatten på formuesstigning.

Hovedhjørnestenen i dette kompleks av tiltak skulle således være
engangsskatten på formuesstigning som definitivt skulle bringe et
absolutt kjøpekraftsoverskudd ut av verden.

Den realøkonomiske byrde av krigen og okkupasjonen er båret av dem som under okkupas jonen har måttet undvære de varer og tjenester som kunne ha vært produsert med den arbeidskraft den pro duks jonskraft som tyskerne tok i bruk til sine formål. Den må bæres videre i framtiden ved at den reduserte realkapital, inntil den er gjenanskaffet, vil gi en mindre varemengde. de finansieringsformer som er brukt eller kunne vært brukt, eller den framtidige penge- og finanspolitikk kan endre denne reale følge av krigsøkonomien for landet som helhet. Pengeuttellingene er ikke de reale krigsutgifter. De bare representerer gir regnskapsmessig uttrykk for den produksjonskraft som har vært nyttet til krigsformål. Pengene er i så henseende bare et feiles mål. Posteringen av et forskuddsbeløp til tyskerne i Norges banks regnskaper medfører således ikke noen tilleggsbyrde. ikke kan en endre disse realøkonomiske forhold ved en postering av en tilbakebetaling på denne konto. En kan ikke ved noen slik nedbetaling bringe tilbake i hyllene de varer som tyskerne har lagt beslag på til krigsformål. Heller ikke kan en disponere om igjen den arbeidskraft som er lagt ned på de tyske festningsanlegg.

Penge- og finanspolitikken kan derimot i høy grad komme til å innvirke på fordelingen av disse reale byrder på de forskj eilige grupper av landets befolkning. I den utstrekning en engångsskatt skulle være nødvendig for å hindre eller nøytralisere en truende inf las jon, eller forøvrig være et middel til å fordele de realøkonomiske av krigsøkonomien på en rettferdig mate, vil skatten derfor ha sin berettigelse.

Når det hevdes at den større kjøpekraft idag i form av sedler og bankinnskudd enn før krigen også på lang sikt tross enhver pris- og mengdekontroll vil føre til prisstigning, anlegges etter min mening ofte for generelle og skjematiske synsmåter. Prisene dannerseg

nerseggjennom enkeltindividets disposisjoner. Det er ikke samfunnetsom som bruker hele samfunnets pengemasse, men enkeltindivider som på bestemte tidspunkter bestemmer seg til å foreta kjøp. De kan bestemme seg for å foreta kjøp som overstigerde kjøpemuligheter og derved skape et kjøpepress. Dette presset beror således på anvendelsen av kjøpekraft, bestemt ikke bare av kjøpeevnen alene, men like meget av alle de motiver som gir seg utslag i en kjøpevilje.

Kjøpeevnen er idag større enn før krigen, men hvorledes er det
med kjøpeviljen?

Også under krigen har föregått pengesparing av den art at sparepengene
aktes anvendt til kjøp overhodet eller i hvert fall
ikke i nærmeste framtid.

Men en betydelig del av p engesp åringen under krigen er påtvungetsom av forholdene ganske enkelt fordi varer ikke har vært tilgj engelige. I tillegg til de løpende behov som etterhvertdekkes de løpende pengeinntekter, kommer idag et ekstraordinærtbehov forbrukerne til å fornye sitt utstyr av klær, skaffe utstyr til hjemmene, og i det hele tatt skaffe en rekke ting som en ikke kunne få tak i under krigen. For å få dekket disse behov er folk villige til å bruke av oppsparte midler og dervedaktivisere i tillegg til den kjøpekraft som de løpendepengeinntekter og som motsvares av den løpende produksjon.Folk imidlertid ganske bestemte forbruksvaner, bestemtvesentlig deres nåværende og fremtidige inntektsforhold. Når disse ekstraordinære behov er dekket, vil situas jonen på ny være at folk flest dekker løpende utgifter dvs. løpende behov, gjennom de løpende pengeinntekter. Om forholdet derfor skulle være at mange kanskje i løpet av krigsårene under ordinære forholdville anskaffet seg både 4 og 5 dresser, som de ikke kunne få tak i, vil situas jonen likevel bli at når de nå har fått kjøpt 1 eller 2 dresser, føler de ikke noe behov for å få de ytterligere 2—32_—3 dresser som de gjerne ville ha kjøpt under krigsårene. Denne tvangssparing, som en kan kalle det, som har vært følgen av de manglende forbruksmuligheter under krigen, vil i så fall konsolidereseg varig pengesparing, som ikke aktes anvendt til kjøp, og som derfor heller ikke på lenger sikt vil bety noe vesentligtillegg kjøpepresset. Jo lengre tiden går, jo mer av denne pengemengde og fordringsmasse vil konsolidere seg som sådan formue. Hvor lang tid som vil gå før disse ekstraordinære behov

vil være dekket, avhenger først og fremst av vår egen produksjon,men
av importoverskuddet.

Problemet om kjøpepresset er således etter min oppfatning i første rekke et spørsmål om varetilgang, sett i sammenheng med folks normale forbruksvaner, slik at en i stedenfor kjøpekraftsoverskudd burde tale om forbigående varetilgangsunderskudd. folk har fått dekket sitt normale behov for klær ut fra sine vanlige forbruksvaner, er det ingen grunn til å anta at de vil gå hen og bruke alle sine bankinnskudd mer nå enn i 1939, hvor det jo faktisk også var en bankinnskuddsmasse i Norge på 2.9 milliarder uten at noen dengang anså denne for en inflasjonsfare.

I det foregående er særlig tenkt på den alminnelige forbrukers kjøpsdisposisjoner. Bedriftenes investeringer til produktive formål i alminnelighet være bestemt av lønnsomhetsutsiktene, d. v. s. at de produserte varer kan selges til en pris som ikke bare dekker produksjonskostnadene, men også gir en rimelig fortjeneste. for spørsmålet om bedriftenes kjøpekraftanvendelse det at en ikke bare må ta hensyn til egne midler, men også til lånemulighetene. Kredittpolitikken kommer således her inn som en viktig faktor.

Kjøpepresset kommer ikke bare fra dem som under krigen har øket sin formue så meget at de rammes av en engångsskatt. I mange tilfelle vil kanskje særlig de som under krigen har tapt formue i form av konsumsj onskapital være mer villig enn noen annen til å bruke tidligere sparepenger til kjøp selvom formuen er gått ned. De ivrigste til å forsøke å gjenanskaffe lager og materielt til høyere priser enn de tillatte vil formodentlig være de bedrifter som har tapt formue under krigen ved at lagrene er blitt tømt og erstattet med bankinnskudd uten å levne dem andre inntektsmuligheter. Den slags kjøpelyst rammes overhodet ikke av stigningsskatten. Konsekvensen av det syn at bankinnskuddsmassen en varig fare for pengestellet, måtte vel være forslag om en alminnelig formuesskatt på all formue kombinert en stigningsskatt.

Avgj ørende for vurderingen av engangsskatten som pengepolitisk synes imidlertid å være at skatten neppe vil bli ferdig utlignet før årsskiftet 1947_—48 og vil bli betalt i løpet av 1948. Skatten kan derfor neppe ha den sanerende virkning i dag som det er påstått.

Skatten vil neppe innbringe mer enn 600—700 mill. kr. og vil
således representere et forholdsvis lite beløp i forhold til den samledekjøpekraftsmasse.

ledekjøpekraftsmasse.Det anføres ofte at selv om den bare vil inndra en del av kjøpekraftsoverskuddet, vil den dog kunne gjøre det mulig å oppheve priskontrollen tidligere. Det kan være av interesseå om at Østerrike og Ungarn innførte en slik skatt etter forrige krig, men klarte ikke å gjøre priskontrollen effektiv slik at skatten på grunn av ytterligere prisstigning ble uten enhver betydning. Fra denne krig har en eksempel i Tyrkia som i 1942 innførte en formuesskatt med det formål å slippe priskontrollen. Resultatet av dette eksperiment var selvsagt en voldsom inf las jon, og en kunne i avisene forleden se det praktiske resultat i en meldingom valutaen var nedskrevet rned 70 %>.

De her anførte betraktninger må dog ikke misoppfattes derhen at jeg skulle mene at skatten helt skulle savne pengepolitisk betydning, at den derfor ikke burde utlignes. Skatten må imidlertid sin vesentlige begrunnelse i sosiale rettferdskrav og i fordelingshensyn. »ingen skal gå rikere ut av krigen« må ikke tas altfor bokstavelig som fullgod begrunnelse, men skatten kan være meget nyttig til å regulere i ettertid de store forskjelligheter inntektsutviklingen under krigen likesom den kan fange opp inntekter som har unngått den alminnelige beskatning, særlig da inntekter ervervet ved svartebørsomsetning.

Men ved utligningen og disponeringen av skatten må en da stelle seg slik at skatten ikke på lengere sikt kan få skadegj ørende virkning for vårt arbeidsliv. En kan derfor ikke i dag bestemme seg endelig for å tilintetgj øre midlene. Disponeringen må bli bestemt den likviditets- og konjunktursituasjon som foreligger når skatten er betalt.

Faren ved å følge slavisk en på forhånd endelig fastlagt plan
burde vel være tilstrekkelig godtgjort ved den såkalte sanering
gjennom deflasjonsprosessen etter forrige krig.

I 1921 utgjorde de samlede bankinnskudd i Norge 5.276 mill. Det var på denne tid at enkelte fantut at en måtte ha en sanering av norsk pengestell. Denne deflasjonsprosess resulterte i at innskuddsmengden 1935 var kommet ned i 2.854 mill. Det var således nedgang i fordringsmassen på 2.422 mill. Jeg tror neppe noen i dag tør påstå at dette var en sanering som bør tjene som forbillede. Som jeg uttalte i Odelstingsdebatten om engangsskatten: sanerte så likene av bedriftene lå strødd etter saneringens Via Dolorosa.«

Jeg tror nok det kan sies at denne prosess som skulle drive vanneteller
en vil — papiret — ut av den norske krone, la beslag

på atskillige arbeidstimer, nemlig de titusener av arbeidstimer
som gikk tapt gjennom den massearbeidsløshet som fulgte deflasjons
rosessen som dens mørke og uunngåelige slagskygge.

Det er mulig at verdiene bare eksisterte i folks bevissfhet, men det avgj ørende er imidlertid at tempoet i det økonomiske liv i høy grad avhenger av reaksjoner i den menneskelige bevissthet. Det er disse reaks joner en gjør vel i å påakte. Skulle inndragningen av midler gjennom skatten i sin tid føre til en stagnasjon i vårt næringsliv, en holde mulighetene åpne for å bringe dem tilbake i sirkulasjonsprosessen. Stortinget har derfor besluttet at mi diene skal settes på en sperret konto i Norges bank for senere å treffe avgjørelse om den endelige disponering i lys av den aktuelle aktivitetssituasjon da foreligger.

Bindingen av sedler og bankinnskudd.

De andre saneringstiltakene var som allerede nevnt bygget på den betraktning at en skulle kunne finne den pengemengde som var nødvendig for å dekke omsetningens behov i 1945 ved å multiplisere og bankpenger i 1939 med en prisstigningskoeffisient slik at det måtte tas hensyn til den mindre omsetningsmengde 1945. Dette nødvendige omsetningsbeløp ble beregnet være tiis. ca. 1500 mill. fordelt med ca. 1000 mill. på seddelomløp 500 på folioinnskudd. På grunnlag av denne beregning blev så 40 % av sedler over et visst minstebeløp og 40 %> av folioinnskudd på en riksinnskuddskonto. 30 °/o av folioinnskuddene gjort betinget bundne, idet de skulle kunne frigis etter bedriftenes behov.

Seddelomløpet som ved ombyttingen utgjorde 1403 mill., kom etter denne ned i 1018 mill. og har siden vært stigende praktisk talt hele tiden for i september 1946 å komme opp i 1748. Denne stigning har av enkelte vært tatt som uttrykk for en nærmest stadigakselerende las jon. Allerede det forhold at seddelomløpet i mai 1945 var kommet opp i 500 °/& av 1939, mens engrosprisen er steget med 83 % og levekostnadene 56 %, viser at publikum under krigen av forskj ellige grunner har vendt seg til å sitte med store kasser. Disse kasser er ikke skapt ved at publikum har tatt ut sedler av bankene, for bankinnskuddene viser både i privatbankeneog en stigning til det to^—tredobbelte. Publikummottar sedler i en egenskap, nemlig som inntektstakere.Det nær å tro at fordi anvendelsesmulighetene har vært så få, er folk blitt sittende med fler sedler enn de vanligvis

har gjort tidligere. Nå er jo forholdet også etter seddelombyttingsdatoenden september 1945 det at det er et langt stykke igjen til normal varetilgang. Det er urealistisk å tro at om en foretok en ombytting av sedler, ville seddelomløpet holde seg på det nivå som da var skapt, når det samtidig foregikk en stadig skapning av nye pengeinntekter som ikke kunne anvendes i varemarkedet til kjøp. Hver enkelt seddeleier hadde neppe hver for seg klart for seg det regnestykke ombyttingsreglene bygget på om den kassebeholdning de trengte og fait derfor tilbake til gamle uvaner.

Når seddelomløpet forut for seddelombyttingen fait så sterkt som fra ca. 3000 i mai til 1400 i september, var det fordi folk g jettet at sedler ville blistilt ugunstigere enn alminnelige bankinnskudd saneringstiltakene.

Et viktig moment er at enkelte grupper av befolkningen har meget større inntekter enn før. Det gjelder særlig bøndene og fiskerne som neppe er så vant til eller har så lett adgang til å bruke bankene. En del av forklaringen ligger også i at åtskillig av økningen skyldes folks forsøk på å unndra midler fra beskatning, nå er åtskillig vanskeligere etter at formueskontrollen foretatt.

Den nåværende Regjering har erklært at den tross en rekke henstillinger fra næringslivet om frigivelse inntil videre vil beholde Tiltaket bygget på en gjennomsnittsberegning å ta hensyn til de enkelte bedrifters eller enkeltpersoners Forslagstillerne var oppmerksom på dette og regnet med opprettelsen av et slags fond som skulle formidle belåning, kanskje også frigivelse av disse innskudd. I praksis er dette blitt gjort slik at Norges bank går med på å belåne riksinnskuddene mot alminnelig lånerente. Det betyr at lånetakeren da får en utgift ca. 4 % for å kunne disponere sine egne penger. Ved denne belåning aktualiseres også kjøpekraft ut over de løpende pengeinntekter, dette har hittil skjedd i forholdsvis liten utstrekning.

Disse riksinnskudd skulle overføres fra bankene til Norges bank, og det vilde bli et betydelig arbeide for bankene å sitte med en rekke små innskudd som skulle påføres en rente av lU %>. I november 1945 friga derfor Finansdepartementet riksinnskudd under 200 kr. og samtidig de 30 % betingede folioinnskudd og alle spareinnskudd.

Etter denne frigivelse utgjør beløpene på riksinnskuddskonto
ca. 1000 mill., som ikke vil bli frigitt før den pengepolitiske situasjon
det ønskelig å øke likviditeten.

Statsvekslene.

I den såkalte saneringsplan inngikk også forslaget om opptagelse et stort saneringslån eller seierslån på 1.5 milliard kroner. Formålet med dette lån skulle være å binde pengemidler og minske Dette forslag ble ikke fulgt. Istedenfor har en tvertimot fra desember 1945 til september 1946 tilbakebetalt 900 mill. i statsveksler i pengepolitisk øyemed. I januar og februar 1946 betalte en tilbake 300 mill. og senere er porteføljen redusert med ytterligere 600 mill. ved at de enkelte banker har unnlatt å fornye sine veksler samtidig som det ikke har vært adgang til nytegning. denne maten er statsvekslene gått ned fra 4.500 mill. i desember 1945 til 3.600 i september 1946. Gjennom denne tilbakebetaling det sies at markedet er tilført nye likvider. Noe har avleiret seg i bankene i form av høyere kassebeholdning, men den vesentligste del er endt som ikke rentebærende folioinnskudd i Norges bank. Da bare bankene kan sitte med statsveksler, vil operas joner med statsvekselporteføljen bare påvirke forholdet staten —- bankene — Norges bank. I den utstrekning disse operasjoner driver rentenivået ytterligere ned, er det utelukket at de kan påvirke publikums kjøpedisposisjoner. Det sk jer et påfyld likvider hos bankene, som i mangel av andre plaseringsmuligheter anbringe midlene som ikke rentebærende folioinnskudd Norges bank. Da disse veksler når som helst kan heves av bankene, er de bare en form for forrentelige folioinnskudd i Norges hvor staten betaler rentene. Vekslene har ikke hatt noen annen betydning enn å øke bankenes renteinntekter og representerer en form for subsidiering av bankene og dermed av innskuddsrenten. Noen virkelig binding av kjøpekraft som kan opptre i varemarkedet medfører de derimot ikke.

Krigslånene.

Stortinget, som den eneste myndighet som etter vår forfatning kan oppta lån, har gitt bemyndigelse til tilbakebetaling eller konverteringav lån på 2.130 mill. som ble tätt opp under krigen. Etter vedtaket kan oppsigelse sk je uavhengig av vilkårene i lånekontraktenesom således ikke anser seg bundet av. 2 premieobligasjonslån på tilsammen 80 mill. vil bli tilbakebetalt, mens en ellers holder spørsmålet om konvertering eller tilbakebetalingåpent avgjørelse etter hvert i lys av den pengepolitiskestilling.

skestilling.En har nå tatt konvertering av en pulje på 560 mill.
bl. a. for å skape et variert rentenivå ved lanseringen av en 2 %
type med 8 års løpetid.

Enkelte bankers unnlatelse av fornyelse av statsveksler reiser spørsmålet om bankene skaffer seg kontanter til utlån til uønskede tiltak som representerer en økning av kjøpepresset. Utlånene er øket fra 805.6 til 1.145,6 mill. kr. i løpet av perioden november 1945 til juli 1946. Økningen skyldes den større aktivitet i næringslivet betegner ikke noen utglidning i utlånspolitikken. Ikke minst krever avviklingen av statsimporten gjennom fellesorganer uten egenkapital betydelig kreditt.

Ved tilbakebetaling av statsvekslene vil bankenes inntekter gå ned i den utstrekning de ikke kan få økte utlån eller foreta plasering faste lån. Manøvrering med statsvekselporteføljen er således meget effektivt middel til å holde et rentenivå og har derfor brukt til å skape det nivå på 2,5 °/a på långsiktige statslån som en har bestemt seg for å holde. Med unntak av et mindre lån på 30 mill. til 3 % er alle lån, opptatt før krigen, konvertert til 2,5 %, de fleste med 30 års løpetid.

Da statsvekslene på sett og vis formelt regnskapsmessig i Norges banks regnskaper trer fram som en »motpost« til tyskernes forskuddskonto, av det som her er sagt at en ikke betrakter denne konto under synsvinkelen statsgjeld i juridisk forstand. Staten har ikke noe ansvar for innbetaling, men har selvsagt ansvar en pengepolitikk som hindrer at tyskernes disponeringer skal føre til vesentlige forskyvninger i pengeverdien.

Reguleringen av pengeintektenes størrelse og deres anvendelse.

Når disse tiltak som her er nevnt, ikke anses avgj ørende, hva
er så botemidlet mot kjøpepresset?

Så lenge varemengden gjør seg gj eidende i ekstraordinære behov, kjøpekraftspresset med den derav følgende fare for uønskede i formues- og inntektsfordelingen bare beherskes en effektiv kontroll med priser, lønninger, husleie, utbytte, avanser og andre inntektsf ormer, gjennom ras jonering og ved kontroll av import og investeringer. Ved disse reguleringer ved tilskudd til prisutj evning akter Regjeringen i den nåværende fortsatt å følge den stabiliseringslinje som har kjennemerket den alminnelige økonomiske politikk under frigjøringen.

Denne stabiliseringspolitikk er blitt noe av en imperativ nødvendighet at lønnsnemnda ved sin kjennelse i september 1945 da den fastsatte en forhøyelse av 30 øre pr. time også bestemte at lønningene skulle reguleres automatisk hvis indekset steg mer enn 5 point over nivået 155,8 i juli 1945 og da med 1,5 øre pr. point.

En legger således vekt på både å beherske og regulere pengeinntektenes og anvendelsen av disse pengeinntekters kjøpekraft. bare eller vesentlig å regulere pengemengden i dens forskj eilige former, har en på sett og vis tätt mer fatt i virkningene i årsakene. Samme stigning i seddelomløpet kan selv under forutsetning av uforandrede betalingsvaner framkalles av tilbakebetaling av statslån eller stigning i pengeinntektene i samfunnet, virkningen for kjøpepresset som før anført er høyst forskj eilig.

Vareprisene er fra bedriftenes side sett en sum av omkostninger og samtidig for deltakerne i produksjonsprosessen en sum av inntekter. er en del av prisene, og forhøyede lønninger må derfor med uforandret arbeidseffektivitet bety høyere varepriser dermed et høyere prisnivå hvis de andre utgiftsposter förblir uforandret.

Opprettholdelsen av et nivå beror således på om en jevnt over kan klare å opprettholde det relative forhold mellom lønn og kostnader produsert enhet. Økes arbeidseffektiviteten, vil høyere lønn bety at den totale inntektsøkning også motsvares av et større kvantum produserte varer.

Jeg tror denne forutsetning slår til når det gjelder lønnsnemndasnye i juni måned 1946 av et alminnelig lønnstilleggtil øre pr. time fordelt med 5 øre i 3 terminer, 1. september 1946, 1. mars og 1. september 1947. En kan i den senere tid konstatereen økning av arbeidseffektiviteten. Derimot kan det være rom for tvil om virkningen i så mate av de lønnsøkninger som i løpet av sommeren 1946 har funnet sted ved de spesielle tariffrevisj oner i de enkelte fag, hvor forhøyelsene går opp til 10 °/o. Dette er økninger som Regjeringen ikke har hatt noe herredømme over all den stund partene framleis har adgang til å komme til frivillig overenskomst. Regjeringen inntar^ der det standpunkt at begge parter har vært klar over Regjeringens syn på den pengepolitikk som bør føres og som innebærer at en ikke vil kunne akseptere lønnsøkninger som ikke motsvares av effektivitetsforbedringer.Regjeringen derfor gitt Prisdirektoratet pålegg om at Direktoratet i alminnelighet ikke kan godkjenne

disse lønnsforhøyelser som grunnlag for økte priser på ferdigprodukteruten de fag hvor en av hensyn til nødvendigheten av utjevningav hadde regnet med visse forhøyeiser (tekstil-,hermetikkindustri).

Skulle en kunne hindre slike lønnsforhøyelser, som kan sette
stabiliseringspolitikken i fare, måtte en ha et forbud mot frivillige

Hvis en stiller problemet slik, må en være klar over at det kommer elementer inn i vurderingen. Spørsmålet om priser og lønninger er nå like mye politiske maktspørsmål. Det kommer kanskje klarest fram i forholdet til bøndene. Om disse skulle klare å få enda høyere priser for sine produkter, skyldes dette ikke tilstedeværelsen av en så og så stor seddelmengde eller så og så store bankinnskudd hos publikum. Det ville dog være litt for urealistisk hvis en ville konstruere det slik at bøndene kan få gjennomført sine priskrav fordi arbeiderne som den store forbrukermasse, med en mengde sedler som de har brukt til å betale priser på melk enn den fastsatte, og at det er denne ulovlige pris som så legaliseres.

Dette er selvsagt heller ikke grunnlaget for de forhøyelser av prisene på jordbruksprodukter som Regjeringen nå har gått med på med 3 øre pr. liter melk, 45 øre for kjøtt, 20 Øre for flesk og 50 øre for sauekjøtt.

Forhøyelsene er begrunnet i den manglende likevekt som var
oppstått mellom grupper ved de ekstraordinære og upåregnede
lønnsøkningene jeg nevnte.

Jeg er redd for at ved disse spesielle reguleringer og ved prisforhøyelse jordbruksproduktene er vårt kostnadsnivå kommet noe for høyt. Dette betyr mindre idag, når det er et »sellers market« våre eksportører, men problemene vil melde seg når priskonkurransen påny begynner å gjøre seg gj eidende på verdensmarkedet. er imidlertid god grunn til å tro at det vil være mulig å øke arbeidseffektiviteten tilstrekkelig til å oppveie den omtalte stigning i lønnsnivået.

Spørsmålet om arbeidseffektiviteten vil alltid melde seg som et problem i et samfunn med full beskjeftigelse når frykten for å miste jobben ikke gjør seg gjeidende. Avgjørende er at arbeiderne får visshet for at den økte innsats som de tross krigstretthet skulle kunne klare, kommer hele samfunnet til gode i form av lavere priser i stedenfor å tilfalle arbeidsgiveren som øket fortjeneste. Ikke minst av denne grunn anses det nødvendig at fagorganisasjonens

sjonensfolk kommer direkte med i priskontrollarbeidet ved den
reorganisasjon av priskontrollen som nå blir foretatt En fortsatt
utbytteregulering må likeledes tillegges åtskillig vekt.

Som nevnt anser en priskontrollen som det helt avgj_ørende pengepolitiske virkemiddel i den nå værende situasjon. Nå er det jo ingen ende på den vederstyggelighet som på visse hold tilskrives Det hevdes og gjentas at priskontrollen hemmer og produksjon og i det hele virker som en hemsko på økonomisk framgång. Det ville ikke være av veien om de som setter fram disse påstander, forsøkte å orientere seg litt i de faktiske og se om dette kartet stemmer med terrenget. De vil da finne at mens vi i mellomkrigstiden, da vi ikke hadde priskontroll, med arbeidsløshet og stagnasjon, finner vi i dag full beskjeftigelse og full utnytting av våre produktive resurser. Overfor påstanden om at priskontrollen hemmer kapitaldannelsen, det kanskje være på plass å nevne at den typisk kapitalvareproduserende — jern- og metallindustrien — i dag beskjeftiger ca. 50 % fler arbeidere enn i toppåret 1939.

En kan tvertimot nevne eksempel på at manglende eller ufullstendig fører til lavere effektivitet i utnyttingen av våre produksjonsmuligheter. Det er nok å peke på den usunne utvikling i en del av trevareindustrien, som består i å flise opp til skrot til uhyggelige priser gode materialer som kunne vært en nyttigere anvendelse. På dette område har priskontrollen vært for lite effektiv.

Rentepolitikken

En skal så se på 4 momenter av spesiell betydning for kjøpepresset,
rentepolitikken, budsjettunderskuddet, importoverskuddet
subsidiepolitikken.

Nivået på 2.5% på statslån av 30 års typen er lavere enn i de fleste europeiske land og etter enkeltes mening lavere enn forenligmed bevisst politikk for demping av kjøpepresset. En forskjelli fra 3.5 % til 2.5 °/o har neppe noen betydning for den etterspørsel som vender seg imot forbruksvarer. Derimot har renteforskj ellen sikkert langt større betydning for investeringsaktiviteten.Svakheten renten som regulator for denne aktiviteter den rammer likt og ulikt. Også med lånerente på 4 og 5 ville det i dag bli bygget hus til tross for de store omkostninger, men det ville da bare bli folk med særlig god råd som kunne skaffe seg hus, hvis ikke stat og kommune skulle bli bebyrdet med helt

urimelige subvensjonstilskudd. En anser det bedre å holde et lavt
rentenivå og la mengdereguleringene bestemme prioritetsordenen
mellom tiltakene.

I en regulert økonomi som den norske i dag vil en lavere rente
bety lavere priser.

Budsjettunderskuddet.

Buds jettet for 1946_—47 er foreslått ført opp med et underskudd på 887 mill. Herav kan 550 mill. sies å påvirke kjøpepresset, idet avdrag på statsgjeld (53 mill.), avsetning til fond (69 mill.), engangskjøp forsvarsmateriell i utlandet (150 mill.) og en rekke mindre poster tilsammen omkring 300 mill. må settes ut av betraktning.

De fleste fagøkonomer vil vel fort kunne bli enig om at budsjettunderskudd og for seg neppe kan betraktes som skadelig eller et budsjettoverskudd som en fordel. Det avhenger helt av konjunktursituasjonen og av den utnyttelsesgrad som foreligger med hensyn til arbeidskraft og produksjonsmidler. Det burde neppe være synderlig uenighet om at en i mellomkrigstiden kunne ha minsket arbeidsledigheten ved statstiltak, finansiert ved opplåning dekning av derav følgende budsjettunderskudd. I dag er forholdet et helt annet. Det er ikke lenger arbeidsløshet, men tvertimot mangel på arbeidskraft og full utnytting av produksjonsmidlene. denne situasjon kunne vel alle i sin platoniske alminnelighet enig i at et budsjettunderskudd burde unngås, hvis en kunne innskrenke seg til å drøfte budsj ettpolitikken utelukkende fra synspunktet om statens medvirkning til å skape kjøpekraftsbalanse v. s. en slik privat og offentlig anvendelse av kjøpekraft at noenlunne full sysselsettelse kan oppnås. Staten må imidlertid påta seg en rekke oppgaver som må løses uten at hensynet kjøpekraftsbalansen kan anses avgj ørende. Det er vel neppe noen som under en krig ville argumentere mot en mulig økning av krigsproduksj onen på det grunnlag at den ville medføre forskyvning av kjøpekraftsbalansen. Buds jettene både for 1945_—46 og 1946_—47 har i høy grad til feiles med krigsbuds jetter at staten måtte påta seg en rekke ekstraordinære utgifter til militære engangsanskaffeiser av militærmateriell til gjenreising forsvaret, landssvikoppgjøret og oppgj ørene for tyske rekvisisjoner, igangsettelse av gjenoppbyggingsarbeider i krigsher strøk, varetagelse av de evakuerte fra disse strøk o. s. v.

Forholdet mellom buds jettet 1945_—46 og 1946^—47 er karakterisert at et langt større beløp i buds jettet 1946_—47 vil gå med til direkte produktive investeringer, nemlig hele 792 mill. På denne maten skapes realverdier som med tid og stund vil gi realinntekt i motsetning til bevilgninger til f. eks. krigsformål. Ved igangsettelsen fullførelsen av slike tiltak legger en beslag på arbeidskraft materialer, og det er klart at en på denne maten øker presset og knappheten på disse faktorer. Men denne virkning beror ikke på at tiltaket finansieres av staten og trer fram i et underskudd et statsbudsj ett.

Om en tenkte seg hele gjenoppbygningen i de krigsherjede strøk overlatt til og finansiert av private uten utgift for staten, ville kjøpekraftsanvendeisen bli nøyaktig den samme om en for illustras jonens skyld ser bort fra muligheten for at anleggene ville bli billigere om de ble utført for privat regning. Disse tiltak ville nemlig i alle tilfelle måtte få prioritet framfor annen bygge og anleggsvirksomhet.

Hvor staten således erstatter eventuell privat kjøpekraftsanvendelse i tilfelle måtte være gitt samme prioritet, betegner ikke denne del av budsjettunderskuddet noe tillegg til kjøpepresset. Dette gjelder under enhver omstendighet når eventuelle private tiltak ikke ville bli finansiert av beholden formue, men som i Finmark krigsskadeerstatning og lån. Ellers vil virkningene avhenge av om statens tiltak bare forskyver de private investeringer andre områder.

Etter alt det besynderlige som ut fra analogien fra rent privatøkonomiskeforhold vært skrevet i våre lærebøker om virkningenav kunde det være interessant å komme inn på en rekke sider av dette problem. Jeg innskrenker meg til noen få merknader. Bare et svært lite fåtall vil formodentligi tale om at budsjettunderskudd med derav følgende opplåningsom som i og for seg »velter byrder« på framtiden. Opplåningen skaper nok fordelingsmessige problemer, men det er klart at samfunnet som helhet ikke kan bli belastet, med mindre en mener at gjennom budsjettunderskuddet finansieres tiltak som i nytteprioritet burde stå tilbake for andre. Det som i øyeblikket skjer i Norge er i så mate meget illustrerende. Det foregår en usedvanlig stor realinvestering, som i høy grad skjer på bekostning av det løpendeforbruk, bl. a. finner sitt uttrykk i en streng ras joneringav viktigste forbruksvarer. Det som hender er således at samtidig som en har et stort budsjettunderskudd, som etter

gammel teori skulle velte byrder over på framtiden, må den nålevendegeneras i disse årene finne seg i en sterkt nedsatt levestandardtil for f ramtidige generas joner, som nyter godt av gjenreisingsarbeidet. Maten disse tiltakene finansieres på har i så mate mindre interesse enn hvor meget staten disponerer til sine formål av arbeidskraft og produksjonsmidler til fortrengsel for det private forbruk. Når de krigsførende land gjennom utskrivningtvinger til fronten som soldater eller til ammunisjonsfabrikkene som arbeidere, begrenser de muligheten for produksjon til alminnelig sivilt forbruk. Følgen er en reduksjonav Det samme sk jer om en anvender landets arbeidskraft og produksjonskapasitet for gjenreisingsformål.

Skjønt den totale virkning for landet som helhet således stort sett vil være uavhengig av finansieringsmåten, vil valget av finansieringsform få åtskillig fordelingsmessige konsekvenser. Betaling av renter og avdrag på statsgjeld innebærer en overføring statskassen til en annen gruppe, rentenyterne. Den endelige i så mate avhenger av rentenivået og fordelingen av obligasjonene på gruppene, men særlig av hele skattesystemets struktur og spesielt om dette bygger på direkte eller indirekte skatter og hvilke muligheter det foreligger for skatteoverveltning mellom gruppene. For å minske dette transferingsproblem kan en reise spørsmålet om å dekke mer av underskuddet gjennom økte skatter. Fra næringslivets side vil dette straks bli møtt med at de høye skatter hemmer produksjon og kapitaldannelse, dreper det private initiativ etc., altså de samme skadevirkninger som priskontrollen å skulle føre med seg. Svaret er derfor også det samme, nemlig en henvisning til de faktiske forhold. Hvis produksjonen ble hemmet, så måtte jo det gitt seg uttrykk i at folk ble gående ledig og at produksjonsmidler ble stående unyttet. de høye direkte skatter i dag har vi en full utnyttelse av våre produksjonsmidler og en absolutt mangel på arbeidskraft, i motsetning til tilstanden i 1930 årene hvor en hadde overflod på begge deler og bare halvparten så høye skatter.

Jeg tror dog ikke det er riktig å gå særlig lenger på skatteveien
når det gjelder de direkte skatter uten at det er nødvendig å
komme nærmere inn på dette.

Når det gjelder spørsmålet om å øke de indirekte skatter, er å merke at disse inngår i prisene og således også i det indeks som ligger til grunn for lønnsreguleringene. En økning av de indirekte skatter vil derfor kunne føre til økning av lønningene og derved

forsterke det kjøpepress som foreligger. Under slike forhold er en i virkeligheten avskåret fra i synderlig utstrekning å kunne regulerekjøpepresset slike skatter. Det gjelder til og med slike avgifter som brennevinsskatten, ølavgiften og tobakksskatten.Dette bør rettes i forbindelse med konstruksjonen av en ny indeks som grunnlag for lønnsavtaler. Jeg nevner at dette problem har den side at om en skulle gå til nedsettelse av disse skatter, ville en risikere en revisjon i lønningene nedover på et tidspunkt hvor en kunne mene at en økning av lønningene kanskjeville konjunkturpolitisk sett riktig.

De indirekte skatter vil særlig kunne nøytralisere den kjøpekraft den alminnelige lønnsmottaker ikke finner anvendelse for. Behovet for slik oppsamling av kjøpekraft avhenger fo ruten av lojaliteten overfor de mengdereguleringer som gjør pengeinntektene på varemarkedet, også av den samtidige pengesparing og i hvilken utstrekning en kan regne med en varig konsolidering av denne pengesparing.

Importoverskuddets betydning for kjøpepresset

Budsjettunderskuddet må sees i den totaløkonomiske sammenheng kjøpekraftsbalanse hvor ikke bare sparingen av løpende men ikke minst størrelsen av importoverskudd eksportoverskudd kommer inn. De forente stater hadde for året 1. juni 1945 til 31. mai 1946 et eksportoverskudd på 4.303 mill. dollars eller 21.5 milliard n. kr. For 1946 vil eksportoverskuddet nærme seg 30 milliarder n. kr. Dette betyr at det innenlands er skapt pengeinntekter for dette beløp uten at de varer som er produsert gjennom denne inntektsstigningsprosess er tilgj engelige for kjøp med disse pengeinntekter. Dette må forsterke innenlands, på samme mate som et importoverskudd forminske dette press. Et slikt overskudd øker jo varetilgangen uten at det er skapt tilsvarende inntekter innenlands. forhold må ved siden av den sviktende priskontroll kunne påpekes som viktig årsak til prisstigningen i U. S. A.

For Norges vedkommende har en for 5-års perioden 1946_—50 regnet med et importoverskudd på 2.500 å 3.000 mill. d. v. s. gjennomsnittlig50 _—600 mill. pr. år. For månedene mai_{— desember} 1945 var vareimportoverskuddet 896 mill. I første halvår 1946 var det tilsvarende tall knapt 210 mill. Dette underskudd på varebyttetmer oppveies av handelsflåtens fraktinntekter. Det kan derfor spørres om den sanerende virkning på kjøpepresset ikke

derved uteblir. Her må en ta i betraktning de lange leveringsfristerved spesielt på skip som utgjør den største post på vårt importprogram for gjenreisingsperioden 900 mill. førkrigskroner.Mens hittil i 1946 er innført skip bare for ca. 20 mill. kr., har en engasjert seg i kontrakter for levering innen 1950 for omkring 900 mill. kr. Rederne må ved disponeringen av sine midler ta vesentlig omsyn til disse framtidige förpliktelser uten at dette ennå har funnet noe uttrykk i den offisielle importstatistikk.Kjøpekraftsanvendelsen i og med kon trakta vslutningene.En del av kjøpesummen og kontraktsummene må betales på forhånd før levering finner sted og kommer til syne i importstatistikken. For 1946 kan en regne med vel 200 mill. på slike betalinger.

Prissubsidiene.

Når prisene er holdt stabile som tilfelle har vært, skyldes dette ikke minst de store prissubsidier som for 1945_—46 var anslått til 265 mill. og for 1946_—47 til 423 mill. kr. Det er om denne politikk, som jo forøvrig har vært ført praktisk talt i alle land, sagt at den er en mate å kamuflere prisstigning på, og er endog av enkelte betegnet som den rene illusjonspolitikk.

I budsjettet for 1946_—47 er til nedsettelse av prisen på brødmel ført opp 108 mill., til kraftfor og importerte fettstoffer 105.6 mill., til sukker 18 mill. og til tekstilvarer 14 mill. av priser på varer som vi må innføre utenfra. Prisen på korn er i dag 4—54_—5 ganger så høy som før krigen. Ingen kan påstå at denne prisen på korn utenfra er påvirket av pengemengden i Norge. Hvis en lot denne prisen slå ut i vårt prisnivå, ville oppgangen i levekostnadsindeksetbli point, ganske uavhengig av pengemengden i Norge og av den pengepolitikk som føres her. En slik forhøyelse ville føre med seg en automatisk lønnsregulering med 10.5 Øre pr. time. En må kunne regne med at prisene på denne vare vil falle betydelig i løpet av forholdsvis kort tid. Hvis vi hadde fulgt med prisene oppover,ville av et slikt fall være at alle lønningene ville gå ned tilsvarende. En slik nedpressing av lønninger vil sikkert by på de aller største vansker. Det er for å unngå en slik dans opp og ned på tilfeldige prisbølger at en har valgt å subsidiere vekk disse pristoppene. En kan på den maten bevare et noenlunne jevnt pris- og lønnsnivå, og dermed også unngå de vansker som svingninger av denne art ville medføre for arbeidslivet. Ut fra erfaringenei mate fra omslagsperioden etter forrige krig synes

det å burde være maktpåliggende å søke å unngå at den slags gjentar seg. Tar en foruten brødmelet med også de andre importertevarer kraftfor, sukker, tekstilvarer og fiskeredskaper, vil en komme opp til langt andre tall for stigning i prisindekset med tilsvarende bølger i lønnsnivået. De som hevder at denne politikker illusjonspolitikk, bør i hvertfall forklare den sammenhengsom må forutsette mellom pengemengden i Norge og prisdannelsen ute i verden under uforandret valutakurs.

En er mer tilbøyelig til å være enig i en slik karakteristikk som nevnt når det gjelder subsidiering av varer som produseres innenlands. gjelder spesielt beløp på 105 mill. til melk og melkeprodukter til kjøtt og flesk tiis. 150. Når en allerede har subsidiert importerte kraftforet, må en være klar over at det tilskudd deretter gis til nevnte produkter, på lengre sikt vil kunne bli et tilskudd til vedkommende næring selv om det i dag i formen trer fram som nedsettelse av prisen på vedkommende vare til forbruker. Dette vil inntre om en vil søke å opprettholde et uforandret inntektsnivå i jordbruksnæringen relativt til andre næringer også etter at utenlandsprisene på jordbruksprodukter er gått ned.

Penge- og finanspolitikkens realøkonomiske oppgaue og resultat.

Når en skal vurdere den pengepolitikk som føres, må en ikke tape av syne at pengepolitikken aldri kan bli mer enn et ledd og ikke engang det viktigste ledd i en alminnelig økonomisk politikk som må ta sikte på den høyst oppnåelige levestandard gjennom en fullstendig utnyttelse av våre pro duks jonsmuligheter og vår arbeidskraft og ikke minst gjennom en rettferdig fordeling. For dette mål er den realøkonomiske situasjon avgj ørende.

Hvorledes står den aktuelle politikk denne prøven?

Som mål for utnyttingen av våre produktive resurser kan vi ta produksjonsindeksen som i mai måned 1945 viste et tall på 59.7, i juni måned 65.7, i november 83.8 for deretter å stige uavbrutt fram til juni måned 1946 med 106.0 o/o av 1938.

Et annet mål for utnyttingen er tallet på antallet sysselsatte, som i mai 1945 utgjorde 439.815, i lavmåneden juni 424.575, i november og i juli måned 1946 529.049. Det forekommer praktisk talt ikke ledighet. Ledighetstallene er av mange grunner mindre veiledende, men kan allikevel nevnes: juni måned 1945 14.420, november 16.572, juli 1946 4236 personer menn ledige. Men samtidig er antallet av ledige stillinger langt større.

I de 6 måneder, juni—november 1945 utgjorde eksporten 132.5
mill. kr. og for månedene desember 1945 til mai 1946 455.6 mill. kr.

Disse gunstige resultater kan selvsagt ikke tilskrives den pengeog som har vært ført. Andre faktorer har vært av langt større og dominerende betydning. Men det en vel har rett til å konstatere er at den pengepolitikk som har vært ført ikke har hindret denne gunstige utvikling i motsetning til den politikk som ble ført i store deler av mellomkrigstiden.

Ser en på den fordelingsmessige siden, må en kunne si at en stigning i prisnivået på 4.4 point siden frigjøringen (155.8^—160.2), hvorav 1.2 point faller på prisforhøyelsen for jordbruksprodukter, har medført noen vesentlig forskyvning mellom eiere av fordringsformue og realkapital. Rentefallet har vel i så mate hatt større virkning. Samtidig har en klart å avbøte åtskillig av den skjevhet som inntektsmessig var oppstått mellom gruppene under jonen. Uten å sprenge stabiliseringslinjen har det vært mulig å gi arbeiderne et alminnelig lønnstillegg på 63 øre pr. time som tilsammen representerer en lønnsstigning på ca. 600 mill. kr., slik at arbeidene har kunnet gjenopprette en vesentlig del av sin reelle levestandard fra før krigen. Det er visse skjevheter til stede også i dag, men disse kan bare løses gjennom en skjerpning priskontrollen og ikke ved noen pengepolitisk foranstaltning.

Det synes i dag å være en viss økende tendens til svartemarked i arbeidskraft. Etterspørselen etter arbeidskraft er avledet av etterspørselen den vare den skal produsere slik at også dette svartemarked forsvinne med vanlig behovdekning av vedkommende Et viktig skritt til å stanse dette svartemarked er innførslen av maksimalsatser for den arbeidskraft som kan godtas grunnlag for priskalkyler.

Om stabiliseringspolitikken skal til slutt sies at en selvsagt ikke knytter noen mystiske forestillinger om hellig ukrenkelighet til nivået 155—60. En bevegelse opp til 165—70 eller ned til 145—50 ville i og for seg ikke kunne ansees betenkelig i noen annen relasjonenn spørsmålet om lønninger hvor punktene 160.8 og 150.8 betinger indeksreguleringer. Personlig skulle jeg tro at en hevningikke være gunstig i den nåværende situasjon. Jeg leggerda vekt på erfaringene fra De forente stater i sommerhvor kunne konstatere en tydelig tendens til å presse lønns- og priskrav igjennom, ikke for å gjenopprette en allerede

forskjøvet like vekt mellom gruppene, men for å komme en forventetprisstigning
forkjøpet.

Sammenfattende vil jeg karakterisere Norges penge- og finanspolitikk

En søker etter evne å passe en dagsaktuell politikk inn i perspektivene lengere sikt. En sperrer i dag midler fordi den pengepolitiske situasjon tilsier mindre anvendelse av kjøpekraft. Dette sk jer i full forståelse av at den oppsamlede fordringsmasse tross alle de modifikasjoner som er nevnt foran, »fyrer« under i inntektsskapningsprosessen. En gjør det bare så lenge situasjonen krever det og företar ikke disposisjoner som binder framtiden. Det gjelder å bevare den energikilde for inntektsskapningsprosessen fordringsmassen representerer, selv om en ikke i dag har bruk for deres fri utfoldelse. Når omslaget kommer, vil da midlene kunne brukes til å øke aktiviteten. Da er pengepolitikken middel til å påvirke den realøkonomiske situasjon.

Under økonommøtet i august her i København ble uttalt at det vil ta 10 år å utvikle en brukbar teori om pengepolitikken i et samfunn med regulert økonomi. Så lenge har neppe noen finansminister for å vente med å bestemme seg. Jeg har derfor søke å gjøre meg opp en viss oppfatning som jeg er takknemlig for å ha fått anledning til å framføre her og hvor ledemotivet uttrykt i følgende uttalelse i Odeltingsdebatten om engangsskatten: må vokte seg meget vel for å søke å unngå inflas Scylla bare for å strande på def las jonens Charybdis.«