1. RETNINGSLINJER FOR NORDISK PRISPOLITIKK

DE nordiske lands økonomiske struktur har ganske store ulikheter
samtidig er der mange problemer som er felles,
serlig i den nuve rende situasjon. Likheten i befolkningens kultur
og tenkemåte gjør det naturlig å søke likartede løsninger av mange
av disse oppgaver. Dette vil også kunne bli til nytte for hvert og
et av disse land og for det nordiske samarbeide. Finland har for
tiden sine ganske specielle alt overskyggende oppgaver, men det
må gå inn som et naturlig ledd i de øvrige nordiske lenders politikk
best mulig hjelpe med gjenreisningsarbeidet.

I de nordiske lendr står de prispolitiske spørsmål idag i centrum for den økonomiske politikk. Myndighetene har fastsatt mer eller mindre detaljerte retningslinjer for prispolitikken. Retningslinjenefor økonomiske politikk er blitt behandlet av professorLindahl Nationaløkonomisk Forening i December²). Man har ikke i Norge offentliggjort et så omfattende program som den svenske departementschefen har gitt uttrykk for i de to »propositionerna«til Men de uttalelser som er blitt gjort bl. a. av Riksbankchef Rygg og av Statsminister Nygårdsvold gir uttrykk for lignende bestrebelser som i Sverige, serlig mest mulig å søke å undgå inflasjon og å begrense prisstigningen. Men i Norge er programmet ikke utformet til en samled handlingsplan og Riksbankensog bestrebelser virker tildels i motsatte retninger3). Således virker Trustkontrollens prisregler

---

1) Foredrag i Jydsk Nationaløkonomisk Forening Marts 1940.

2) Jfr. Nationaløkonomisk Tidsskrift 1939, S. 365 ff. De propositioner som behandlet retningslinjer for svensk prispolitikk er: Nr. 53 om overforing staten av vissa krigsrisker ved import og nr. 78.

3) Se Statsøkonomisk Tidsskrift hefte 1. 1940: Robert Kristensson, Aktuelle i prispolitikken.

for detaljhandelen (etter anskaffelsespris) i retning mot øket konsums jon av dyrere importvarer og overbeiter finansieringen av vedlikeholdt lagermengde på bankene (Riksbanken), mens Riksbankens bestrebelser ellers går ut på å søke hindre kredittinflasjon.Stort har vel den danske prispolitikk samme mål som den svenske. Felles for de tre nordiske land er at man ønskermest undgå kredittinflasjon, og å begrenseden stigning av v are prisnivåtil som svarer mot den økede vareknappheten.

Det teoretiske målet for prispolitikken er således ikke å holde kronens kjøpekraft overfor alle vareprisenes gjennemsnitt konstant, å tillate en senkning i kronens kjøpekraft svarende til den økede vareknappheten. Herved antas at nedsettelsen i levestandard mulig likeartet fordeles på alle inntektsklasser (kapitaleiere og lønnstagere). Denne prof. Davidsons teori, som er utvikled i Ekonomisk Tidskrift 1920 er dog ikke like riktig ved en ulikformet prisforandring, som den vi nu har.

Om derimot prisnivået blev holdt konstant vilde dette bety at kapitalister med faste renteinntekter og faste lønnstagere ikke blev rammet av varemangelen, mens aktive kapitalister d. v. s. driftsherrer vilde bli skadelidende. En sådan nedpressing av endel av priserne for å kompensere økningen av andre vilde i det hele lede til voldsom forstyrrelse av hele produksjonslivet. Serlig klart blir dette om man undersøker de enkelte bedrifters lønnsomhetsforutsetninger. de seksjoner av neringslivet som ville rammes en sådan prissenkning ville resultatene bli like ødeleggende som en almindelig deflasjon.

2. KRITISKE REFLEKSJONER OM PRISPOLITIKKENS MÅL

Et hovedmål for en økonomisk prispolitikk er å tillate prisene mest mulig effektiv å fylle sine oppgaver i det økonomiske liv: på den ene side å retlede produksjonen og på den annen side å begrense og tilpasse konsums jonen til produksjonsforutsetningene. Om man opstiller et eller annet avgrenset prispolitisk mål bør en iallfall kontrollere al det økonomiske hovedmålet ikke motvirkes: at ikke produksjonens effektivitet derved alvorlig nedsettes, og at der ikke opstår uhensiktsmessige forstyrrelser i konsumsjonen. Tidligere erfaringer av prisregulering har vist farene ved sådanne inngrep. Ikke engang oprettholdelsen av pengeverdien er i og for

sig et tilstrekkelig mål for en økonomisk prispolitikk i alle situasjoner bare et middel som i almindelighet innen rimelige grenser ansees for hensiktsmessig. De fleste er vel også klar over at man ikke vil komme til å bevisst tilstrebe en deflasjon — om vi i den nermeste fremtiden tross alle programerkleringer får en fortsatt inflasjon. Men man må derfor ikke vere sikker på at en deflasjon ikke kan komme, av kvalitativt og kvantitativt motsatte årsaker som nu har satt igang en inflasjon.

Det er således den realøkonomiske virksomhet, som ved hjelp av prispolitikken bør fremmes, i første rekke landets produksjon. Konsums jonen må på den ene side tilpasses produksjonsforutsetningene og på den annen side begrenses etter landets andre livsviktige fremtids- og nutidsbehov: investeringer, forsvarsanskaffelser m. v.

Men naturligvis er ikke prispolitikken tilstrekkelig for å sikre en økonomisk virksomhet. Den må sees i sammenheng med det realøkonomiske programmet i øvrig. Dette realøkonomiske program vil for en vesentlig del bli realisert av det private neringsliv og alle de private bedrifter — for en mindre del av staten. Kanskje er det mest brennende problemet å få bragt istand et effektivt samarbeide mellem det private neringsliv og staten, for å få et effektivt økonomisk program gj_{ennemf ørt.} Et nasjonalt råd av reprensentanter for landets neringsliv i samarbeide med statens myndigheter burde trekke op retningslinjene for nasjonens økonomiske og overvåke realiseringen av et sådant program. kan ikke staten selv. De organer som nu står til statens rådighet er ikke tillempet for disse oppgaver. Diktaturlandene har tildels tvunget frem et sådant samarbeide innen neringslivet. For de demokratiske lands økonomiske politikk vil det bli en vesentlig å finne effektive og hensiktsmessige frivillige for dette samarbeide.

Et nasjonalt økonomiskt program i nerverende situasjon
inneholde bl. a.

a. i første rekke foranstaltninger for den nasjonale sikkerhet og
for sikring av borgernes liv.

b. Foranstaltninger for å kunne oprettholde produksjonen også under vanskelige avsperringsforhold — således en beredskapsplan plan for øket selvbergning. En internordisk er et skritt videre

som vil gi et større utbytte enn en plan for hvert enkelt av
de nordiske land.

c. Produksjonen må i størst mulig utstrekning oprettholdes. Hver arbeidstime bør mobiliseres for nyttige oppgaver. Å best fremme dette er vel prispolitikkens viktigste

d. Konsums jonen må tilpasses på den ene side etter produksjonsforutsetningene produksjonsprosessens avkastning og på den annen side etter de øvrige behov for disponeringen av den nasjonale inntekt.

e. For serlig viktige opgaver kan det overveies om konsumsjon
av den nasjonale formue er berettiget, eller en överflyttning
denne i varer og realverdier (valutareserven).

3. EN APPROXIMATIV NASJONALINNTEKTSBEREGNING

1 dette økonomiske program for nasjonen eller for en blokk av nordiske land bør også prispolitikken innpasses, således at den best mulig bidrar til programmets realisering. For å kunne vurdere på helheten bør man se de prispolitiske foranstaltninger og virkningene ut fra nasjonalinntekten (størrelsen og sammensetningen) og dens disponering. Selv om man ikke har en så eksakt kunnskap ora nasjonalinntektens kan man ofte få bragt på det rene i hvilken retning foranstaltning virker, om den tenderer mot å øke eller minske nasjonens samlede inntekt⁴).

Også må man i hovedtrekk søke å få en omtrentlig opfatning av hvad hver betydelig disponering av nasjonalinntekten størrelsesmessig Også uten å vite eksaktstørrelsene kan man slutte sig til de forskyvninger som en bestemt foranstaltning vil komme til å medføre i inntekten.

En sådan omtrentlig vurdering av nasjonalinntekten bør støtte sig på en summarisk nasjonal bokførsel og budgettering ikke i detalj men i store hovedposter. Opstillingen av en sådan nasjonalbokførsel er derfor en betydelig ak-

---

4) I Norge har prof. Frisch i lengere tid arbeidet med åfå istand en ganske detaljert nasjonalbokførsel, nermest som en strukturoversikt for et år. I foredrag i Statsøkonomisk forening i Oslo i desember foreslo undertegnede fortløpende summarisk nasjonalbokførsel, utviklet også i retning av et summarisk budgett for kommende perioder som grunnlag for økonomisk politikk.

tuell opgave. Ved et møte i Bergen nylig mellem en del økonomer nordiske land blev der besluttet å gå igang med en undersøkelse av forutsetningene for å gjennemføre en sådan opstilling de nordiske land.

Med hensyn til hittilverende beregninger av nasjonalinntekten er det en stor prinsipiell ulempe at en økning i nasjonalinntekt dels kan skylles øket knapphet på bestemte produksjonsmidler eller produkter, dels en mengdemessig økning i produksjonen — således fattigere eller en rikere økonomi. For å undgå de feilslutninger dette kan gi anledning til bør en nasjonal bokførsel såvel mengdemessig som prismessig. Det er realinntektens størrelse, som bør vere grunnlaget for en vurdering av nasjonens hjelpekilder og disses disponering. Et forsøk på en sådan reell beregning er nylig foretatt av Keynes for England i et nummer av Economic Journal. Men en yderligere utvikling efter disse linjer er sikkert mulig. Naturligvis må også prismessige vurderinger dels brukes for sammenligning mellem økonomiske alternativ, som ikke kan bedømmes bare mengdemessig, dels for pengepolitiske spørsmål.

4. KARAKTERISTISKE TREK I DEN NUVERENDE SITUASJON

Den nuverende situasjon kjennetegnes ved egenartede forstyrrelser det økonomiske liv. Forstyrrelsene er vesentlig kommet utenfra. Importvarenes priser er steget sterkt, hovedsaklig ifølge økede frakter, men tildels ved økede priser på verdensmarkedet. var også regnet med i det nevnte program for svensk prispolitikk. De ca. 40 % av svensk detalj handelsomsetning, som utgjøres av utenlandske varer og som er nevnt i den svenske departementschefs er steget vesentlig i pris. (Hele engrosprisindeksen steget ca. 35 %).

Stigningen i importvarenes priser i forening med tilførselsvanskeligheteneleder at innenlandske varer, som kan erstatte importvarene, får øket efterspørsel. I det opstillede svenske programmetgikk ut fra at denne økning kunde opnåes uten vesentligprisøkning. er etter min opfatning en feilberegning. F. eks.: En økning av vedhugsten vil stort sett bare kunne skje til øket pris, serlig så lenge arbeidskraften ikke tvangsdirigeres til de nødvendigste oppgavene og mot betaling av almindelig skogsakkord. På skogsuken som nylig blev holdt i Stockholm blev det klart fremholdt at man ikke kunde vente at de 20 %

prisøkning som var garantert av staten var tilstrekkelig for å få frem de nødvendige mengder ved fra skogene i vinter. Lignende forhold gjelder andre substitusjonsvarer. Når man begrenser prisenesstigning snever vil man motvirke de nødvendige anstrengelserfor produksjon. Det var vel også denne store feil man gjorde ved den forrige verdenskrigs maksimalpriser og som da skjerpet vanskelighetene.

En mindre økning av eksportprisene har også inntruffet. Men takket vere fraktene — som ved eksporten kommer til avdrag på verdensmarkedsprisen — er økningen meget mindre enn for importprisene. i eksportpriser vil imidlertid lede til tilsvarende på det innenlandske markedet også for eksportvarer.

Bare disse to forhold leder således til at antagelsen i det svenske
programmet av en uforandret pris på de innenlandske produkter i
detalj handelsomsetningen må bli helt illusorisk.

Kommer så hertil en øket erstatning for jordbrukets produkter og økede lønninger over praktisk talt hele linjen som nu er begynt er den almindelige prisstigningen igang etter en helt annen målestokk enn det som er forutsatt i det av Lindahl refererte prisprogrammet. — Da er inflasjonsskruen igang fra vareprissiden, uten at der behøver foreligge noen pengepolitiske s).

Sammenfattende kan man si, at de inntrufne forandringer må bevirke en nedsatt produktivitet av neringslivet i stort og dermed bevirker en vesentlig real reduksjon av nasjonalinntekten. veier her det forholdet at relasjonen mellem import- og eksportpriser er sterkt ugunstig utviklet for alle de nordiske land. For Danmark er for febr. 1940 prisindeks for importvarer til 181 mens prisindeksen for eksportparer står på 129. Lignende er forholdene for øvrige nordiske land — muligens minst for Norge.

5. LØNNSPOLITIKKEN

En grunnleggende betingelse for muligheten av å gjennemføre
det svenske programmet for å regulere prisene var at avlønningen

---

5) En utførligere fremstilling av de punkter, som medvirker til en almindelig av inflasjonistisk art, er beskrevet i den nevnte artikkel Statsøkonomisk Tidsskrift, avd. 111. Det er så mange momenter at det trenges adskillig mere enn bare en programerklering for å stanse dem.

av produksjonsfaktorer av innenlandsk oprinnelse, serlig arbeidslønningene,ikke Dette er det svakeste punkt i det svenskeprogrammet, man har lagt et teoretisk ønske til grunn uten tilstrekkelig å ta hensyn til foreliggende praktiskemuligheter gjennemføringen.

Det er jo kjendt at de svenske statstjenestemenn har lønn etter leveomkostningsindeksen. En lignende ordning blev truffet mellem svenske arbeidsgiverforening og den svenske landsorganisasjon det såk. »ramavtalet« som gav retningslinjer for en regulering av arbeidslønninger efter indeks med en bestemt del av indeksøkningen. Som retningslinje er nevnt 3/é av indeksøkningen. avtaler er sluttet til lavere og høiere sats. I kj endte tilfelle det sogar hendt at arbeiderne selv har foreslått at indeksøkning helt falle bort.

I Norge har også hovedorganisasjonene truffet en almindelig overenskomst om retningslinjer, ca. 3/4 reguleringstillegg av indeksøkning. grupper får dog full kompensasjon etter indeks (kommunetjenestemenn etc.) med begrensning for høiere lønninger.

I Danmark har man gått inn for i almindelighet full indeksregulering fagarbeidere. Her er således forholdene aller verst i denne henseende. Dette er dog tildels blitt kompensert ved indirekte

A. Denne lønnspolitik hia r rykket grunnen bort fra de fornuftige prisreguleringsbestrebelser, er utviklet i det beskrevne svenske program, og »inflas jonsskruen« er definitivt blitt satt igang. Samvariasjonen mellem leveomkostninger og lønninger er for Danmark undersøkt i en meget intressant publikasjon prof. Jørgen Pedersen: Vekselkursenes indflydelse på leveomkostninger, inntekt og produktion. Her kommer prof. Pedersen til den konklusjon, at leveomkostningenes stigning for 75 % av de prisdannende faktorer varierer med lønningene således, en økning av lønn medfør en økning av disse faktorers priser med ca. ZU. For 25 %avde prisdannende faktorer er leveomkostningene av de »internasjonalt bestemte priser«.

Spørsmålet om arbeidslønningene er det kritiske punkt i våre, av arbeidernes fagorganisasjoner ganske dominerte samfund. De fagorganiserte arbeidere har i de årtierne som gått brukt sin makt også for å få sine lønninger stadig hevet til toppunktet — og det

kan ikke bortresonneres at mange fag har tillkjempet sig lønninger som ikke står i et rimelig forhold til andre befolkningsgruppers inntekter. I Norge er f. eks. gj ennemsnittspengefortj enesten for en fagorganisert arbeider nesten 3 gange så høi som en landarbeiders.Nu dette for en vesentlig del ved lavere leveomkostninger,større og ved naturallønn for de siste, men disproporsjonen er allikevel ikke heldig. Heller ikke er forholdetmellem og hjemmeindustrilønninger tilfredsstillende, eller mellem lønninger for lavere tjenestemenn og fagarbeidere. Middelstanden blir mer og mer økonomisk lidende.

Det finnes to forskjellige grunnlag for forhøielse av lønnsinntekt: ene er lønnsøkning ved en økning i arbeidsproduktivitet det tjener samtidig landet ved å øke nasjonalinntekten. annet er lønnsøkning uten produktivitetsøkning. sådan lønnsøkning tas fra andre medborgere er rimlig som en utligning mellem urimelige Det er ingen tvil om at ikke lønnskampen nu ved lønnsøkning uten økning i arbeidsproduktivitet og arbeidsprestasjon har gått ut over lønnsomhetsbetingelsene for bedriftene. a. i Norge er dette i høi grad tilfellet.

En »lønnspolitikkens selvbesindelse« er nødvendig, om våre nasjoner en nogenlunde tilfredsstillende måte skal kunne gjennemkjempe Så lenge en almindelig økning av produktiviteten økning av kapital og ved rasjonalisering gjør en lønningsøkning mulig er den nevnte lønningspolitikken ikke så følbar for hele samfundet — også om den øker forskjellen i inntekter forskjellige lag av befolkningen. Men i en nedgangsperiode produktivitet er det av dobbelt vekt, at man viser måtehold og virkelig i praktisk handling viser solidaritet samfundet og ikke bare med programerklæringer. Når nasjonalinntekten går ned, og samtidig en eller to store grupper folket forlanger full kompensasjon eller nesten full kompensasjon nedgangen i nasjonens inntekt — da blir byrden for de andre så meget større.

Man er med hensyn til nedgangen i real nasjonalinntekt og de store nye oppgaver på ansvarlig hold overalt enig om at lev estandardeni må nedsettes. Dette sies av menn innenfor forskjellige partier i alle de nordiske land. Men denne rent negative erklering har man hittil ikke kunnet omsette i praktiskøkonomisk for effektivt å motvirke disse tendenser og snarest ta de fulle konsekvenser av den nye situasjon. Det rettesogså

tesogsåden delvis berettigede innvending mot en nedsettelse i konsums jon, at den ville yderligere forverre situasjonen. En undersøkelsebør over hvordan nedsettelsen skal skje for å virke til nytte for landet. Serlig er det en overgang fra import til hjemmeproduksjon, som trengs. Om man i blinde går til nedsettelse av alle sine innkjøp, vil man yderligere forverre den krise, som er begynt. Det behøves således et konsumsjonsprogram, som viser de poster hvor en besparing bør settes inn for å medføre nasjonaløkonomisk besparing. Det naturlige utgangspunkt for et konsumsjonsprogramer studier av den kvantitative nasjonalinntekten som tidligereer

Konsumsjonsprogrammet bør gi rettledning for det konsumvalg som er i nasjonens interesse. Viser det sig f. eks. at nasjonalinntekten muliggjør en øket konsums jon av melk og smør i et land — med hensyn til bl. a. den eksportvaluta som er nødvendig — bør dette søkes fremmet også ved prispolitiske midler. Dette har man bl. a. gått in for i Norge, hvor det er foreslått margarinavgift, som skal brukes for billige smørinnkjøp av übemiddlede.

Lønnspolitikken bør baseres på en vurdering av hvor stor del av den samlede nasjonalinntekt som kan konsumeres, når hensyn taes til nødvendig import og den eksport som trengs for betaling av denne. Er det stort sett mindre real nasjonalinntekt tilovers for konsums jon, må konsumsjonen over det hele. Det er da urimelig å kompensere med lønnstillegg så at konsums jonen kan holdes vedlike.

I den nuverende situasjon er man vel klar over at konsums jon av mange importvarer må reduseres. Dette kan effektivt opnåes importforbud og regulering som er aktuell Danmark og Sverige — som en komplettering av valutaregulering.

Når det gjelder lønnskompensjonen har man fremhevet betydningen at denne foretas efter en renset indeks. Prof. Ohlin har bl. a. foreslått at ved indeksberegningen de poster som svarer til importvarers prisstigning elimineres. Prof Lindahl foreslår at man omregner indekstallet efter de varegrupper som går inn i et omlagt vareutvalg, hvor de dyrere importvarene er erstattet billigere — som det nu i realiteten vil skje ved en økonomisk tilpassning. Begge disse forslag burde det taes hensyn til ved indeksberegningen.

Grunntanken for denne indeksomregning er den samme som er nevnt foran: en omleggning av konsums jonen efter et rasjonelt opstillet konsums jonsprogram. Forskjellen er den, at man ved å sette op et forslagsbudgett også vil kunne påvirke handlingene i samme retning som prispolitikken forudsetter. Det er den samme vesentlige forskjell som hver bedrift kjenner mellem bare en passiv og en aktiv salgspolitikk for å fremme omleggningen.

B. Hvad kan da gjøres i den nuverende situasjon for å motvirke
mulig skadevirkningene av den
valgte kompensasjonspolitikken.

a. Den første muligheten er å legge en bedre indeksberegning til
grunn for reguleringen.

b. Produktivitetsøkning som kompensasjon for
indeksregulering.

Lønnspolitikken må ikke alene sees fra synspunkten av konsums — som man lett gjør når man konsentrerer hele sin interesse om kompensasjon for prisstigningen ved indeksregulering. Det er naturlig om man i den nuverende situasjon forlanger en lengere arbeidstid eller i det mindste en for produksjonslivet smidigere tilpasning av arbeidstidsloven, for å øke arbeidets Ikke minst i jordbruket er dette nødvendig.

Det finnes også andre muligheter for å kompensere indeksregulering. man kunne gjennemføre et effektivt nasjonalt produksjonsprogram såvel lønningene som arbeidskraften også gjøres mere bevegelige enn nu. Å bekjempe arbeidsløshet så lenge man skal oprettholde fagavtalte minimumslønninger — også for sekunda arbeidskraft — er vel en umulighet. Minimumsinntekten de de dårligst stillede bør kunne ordnes ved andre midler — rasjonering, forsorg m. v. men det er en ulykke at mange mennesker skal tvinges til arbeidsløshet fordi ingen bedrifter har råd til å betale dem de av fagorganisasjonene hevdede minimumslønninger.

Jordbruk og skogbruk har ikke råd til å betale samme lønninger som mange andre neringer, men de må få tilstrekkelig arbeidskraft.Her også arbeidsfelt for arbeidsløse arbeidere, såvel fagarbeideresom Det er en urimelighet at staten og kommunenei som disse skal betale arbeidsløshetsunderstøttelse, så lenge det finnes betydelige produktive oppgaver i den nasjonale

produksjon, som ikke er tilfredsstillende opfylt. Det har f. eks. i Sverige vert planer oppe om å anvende arbeidsløse bygningsarbeiderei Også jordbruket krever sesongarbeidshjelp den annen del av året.

Lønningenes tilpassning til hvad neringene kan bere og arbeidskraftens er to grunnleggende problemer som må løses og to vesentlige muligheter for å kompensere for indekspolitikkens Er ikke tiden inne nu for å gjennemføre en c i v i 1 arbeidstj eneste for å utnytte arbeidsløs arbeidskraft og for å lere op serlig alle ungdommer til dyktige arbeidere.

En må kunne ha rett å vente at den nordiske arbeiderbevegelse hittill har gitt mange bevis på fornuft og måtehold i sin realpolitikk nu må innse hvad situasjonen krever og vise sin solidaritet overfor samfundet ved i nuverende situasjon å gi avkall på de prinsipper, som hindrer en økonomisk anvendelse av arbeidskraften størst mulig utstrekning.

Det ligger i arbeidsklassens egen interesse at en konstruktiv arbeidspolitikk gjennemføres. Den må bli av annen art i nedgang. produktiviteten av arbeidstimen går ned (nasjonalinntekten så kan ikke lønningene per arbeidsenhet vedlikeholdes, timelønnen og akkordlønnen må da reelt sett settes ned. Den eneste praktiske muligheten for at da lønnsinntekten vedlikeholdes er en øket arbeidsmengde (pr. dag og arbeider).

De beundringsverdige beviser på solidaritet og ansvar som ikke minst arbeiderne i nerverende situasjon har vist overfor våre brødre i Finland, gir grunn til å håpe at samme solidaritet viser sig sterk nok til å få gjennemført de nu nødvendige forandringene lønnspolitikk og arbeidskraftens bevegelighet også innen våre land.

c. Skatten som middel til å motvirke indeksreguleringens

Det finnes en tredje mulighet å motvirke skadevirkningen av indeksregulering nemlig ved å dra inn inntektsøkningen fil staten og kommunene i form av skatter. Denne metode vil virke ganske ulike for høie og lave inntekter og for store og små familier. I denne henseende er metoden med direkte skatter socialt gunstig. Men den betinger, at man i Sverige og Danmark exkluderer skattenved av indekstallet for leveomkostninger, som det allerede er tilfellet i Norge, England, U. S. A. m. v. Å utelade

skattene allerede nu før skatteforhøielsene har innvirket på leveomkostningenevilde et høiere indekstillegg. Men når denne innvirkning inntreffer er det et grunnleggende forlangende at skatten taes bort da indekskompenserte lønnstagere vilde undgå den skatteøkning som andre grupper av befolkningen må bere.

6. KAPITALEN I PRISPOLITIKKEN

a. Pengepolitikken.

I henhold til det svenske programmet for prispolitikken bør erstatningen til produksjonsfaktorene i kroner søkes holdt mest mulig konstant. Dette betyr bl. a. at renteforhøielser mest mulig bør begrenses.

Prispolitikken med hensyn til kapitalen har to sider: På den ene side er det en vesentlig del i pengepolitikken, på den annen side er det en vesentlig del i produksjonsprogrammet og fordelingen av nasjonalinntekten.

Den pengepolitiske side skal jeg her ikke komme nermere inn på. Erfaringen har vel vist at rentens høide ikke er det eneste sikre middel for regulering av kredittvolumet. Kredittrestriksjoner og aktive markedsoperasjoner av annen art er også her på sin plass, liksom skatte- og lånepolitikken har sin store betydning for utviklingen av pengenes kjøpekraft. Disse vesentlige spørsmaal er kortfattet behandlet i det nevnte foredraget av prof. Lindahl, som jeg kan henvise til. Man kan i korthet si, at virkningen av en bestemt foranstaltning ikke kan bedømmes generellt og isolert, men de forskjellige foranstaltninger bør sees i sammenheng man trekker noen slutninger. Videre er det av stor betydning hvordan hver eneste foranstaltning gjennemføres. dette område liksom i alle nasjonaløkonomiske problemstillinger en for langt dreven generalisering meget farlig.

En kan ha rett til å vente at de nordiske statsbanker ikke gjør omigjen samme pengepolitiske feil — med en langt drevet kredittekspansjon siste gang — men at man i det minste beriker erfaringen ved å finne på nye feil, som man for fremtiden kan lere av.

Det er imidlertid en fare, som jeg tror at det erriktig å advare mot. Når man efterhvert finner at det opstillede prisprogram— a. av her nevnte grunner — ikke fører til det tilsiktedemålet, er det en stor fare for at centralbankene begynnermed

nermedå søke å begrense kredittene også for foretagendersom sunde. Tendenser til en sådan utvikling har ikke manglet. 81. a. viste det sig i Stockholm at omtrent 50 mill. kroners kreditter for bygningskreditiver ikke kunde få stadig plasering, og den fare var da for hånden, at kredittene av bankene ville trekkesinn.

De delvis berettigede restriksjoner mot all aksjebelåning o. 1.
for spekulasjon kan også ramme tilfeller hvor belåningen har til
hensikt å tjene et produktivt formål m. v.

Det er også en fare når banksynspunktene får dominere altfor meget i valuta- og pengepolitikken. Det er naturligvis en stor styrke å ha store valutabeholdninger og guldbeholdninger i utlandet, enda verdifuldere er det i en kritisk situasjon å ha de nødvendige varer hjemme — ev. kjøpt og transportert hjem til førkrigspriser og frakter. At man på dette punkt har vert altfor litet forutseende i alle de nordiske land er vel nu ganske klart. Likeså er det klart at man nu har forsømt de glimrende muligheter var tilstede for et år siden til å opta langsiktige lån i utlandet og kjøpe hjem reservelagre som var foreslått av enkelte fremsynte økonomer (bl. a. prof. Keilhau i Oslo).

Valutareserven bør beskyttes mot kapitalflukt o. 1., men ikke ved å forsømme nødvendige forsyningskj øp mens tid er. Derimot bør valutareserven søkes beskyttet ved importforbud, toll, rasjonering frivillig konsumsjonsbegrensning efter en utarbeidet konsumsjonsveiledning og produksjonsplan.

b. »Realkapitalrente« eller bedriftenes gevinster.

Den prispolitikk, som direkte eller indirekte søker å forhindre at der opstår gevinster for bedriftene (for realkapitalen) er meget farlig serlig i den nuverende situasjon. Det er ingen tvil om at man altfor sterkt har lagt vekt på dette negative moment i de almindelige prispolitiske diskusjoner skattediskusjoner. Kan ikke initiativet og risikoberingen den »aktive kapitalist« få en rimelig erstatning vil man ikke kunne vente den hjelp fra disse hold som man ellers kunde. Det bør gjelde samme regler for bedriftens ledere og eiere som for andre: at de ved økede innsatser og risikoer og nye tiltak bør ha utsikt til en rimelig erstatning. Da erstatning ifølge økede risikoer er meget usikker, må man innse at risikopremiene øke. Dette er ikke økning i »nettogevinst«.

De omlegninger, som er nødvendige for en øket selvbergning, forlanger en effektiv innsats fra bedriftslederhold og kapitalister. Om ikke arbeidsløsheten skal bli meget følbar, serlig gjelder dette kanskje for Danmark. Men det er da også nødvendig i prispolitikken tenke på bedriftenes nødvendige krav på dekning av omkostninger og risiko.

Av grunnleggende betydning er det derfor, at man ikke regulerer på varer og produkter efter historisk anskaffelsespris, men efter gjenanskaffelsesprisen eller dagens innkjøpspris. vil bedriften tape realkapital i prisopgangsperioder, som det skjedde i den forrige krigen på grunn av ren uforstand i mange tilfelle. Skal bedriftene kunne tjene som et reelt sett uforandret organ i den økonomiske virksomhet, og selvfinansiere normalt varelager må den ha rett til å sette sine priser efter gjenanskaffelsesprinsippet og også virkelig gjennemføre Dette er ikke tillatt i Norge, hvor Trustkontrollen ennu holder fast ved prisfastsettelse efter anskaffelsespris.

Et annet punkt av betydning er at man i den nuverende situasjon sine gevinster riktig. 81. a. må man huske at varelagret ikke bør vurderes til en høiere pris enn ved årets inngang. Prisstigningsgevinster på inneliggende varelagre må nu reserveres for å holdes i beredskap til en prisnedgang. De bør ikke vises som gevinster, ikke utdeles og ikke beskattes. Ligningsmyndighetene i Sverige en forsiktig forretningsmessig vurdering, og i praksis er dette stort sett tillatt også i Norge — om enn lovens bokstav ikke gir sikker grunn for en sådan betryggende vurdering ved inntektsberegningen.

Serlig når prisstigningen skyldes inflasjon er det all grunn til å kalkulere utsalgsprisene efter gjenanskaf f elsespris men ikke regne en nominell økning av varelagerverdi som gevinst i sin resultatberegning.

I svenske aksjeselskaper6) vistes i tiden 1914_—1917 en sådan skinngevinst på grunn av varelagrets nominelle økning på 650 mill. kroner, som blev beskattet med krigskonjunkturskatter og »utdelt« i form av kontanter eller gratisaksjer.

De feilaktige gevinstberegninger var en meget sterkt bidragende
årsak til de store nominelle gevinster, som blev vist i forrige krig.
Samme tendenser kan også nu gjøre sig gjeldende — og det er

---

6) En undersøkelse av feilen i resultatberegning i svenske aksjeselskaper er publisert i Äffärsekonomi nr. 8, 1939, og i Economic History, Febr. 1940.

ingen tvil om at man allerede har begynt å vise en del saadanne
skinngevinster og prisstigningsgevinster, som burde vert reservert.

7. DE PRODUSERTE HALVFABRIKATA OG VARER I PRISPOLITIKKEN 7)

De prisreguleringer som blev praktisert under forrige verdenskrig ha lert oss alle de store farer som følger med en offentlig når man bruker maximalpriser. Faren er bl. a. at produksjonen nedsettes, om prisene er for lave. Men det er også den faren at maximalprisene blir minimalpriser og allt for høie. Man har derfor i Sverige gått in for å vesentlig bruke s. k. normalpriser, som skal følge forandringene i produksjonsomkostninger. beregning av disse skal i princip i Sverige gj enanskaffelsesverdien legges til grunn for varer og reproduksjonsomkostningene for fabrikata. I Norge brukes i prinsipp historiske anskaffelsesprisen og i Danmark står man i en mellemstilling mellem disse to muligheter.

Å gjennemføre en offentlig priskontroll med av statsmyndighet fastsatte priser, som baseres bare på enkelte bedrifters efterkalkyler imidlertid i mange tilfelle økonomisk meget uheldig. Dette bl. a. av to grunner. Dels derfor at man da baserer prispolitikken på de faktiske gjennemsnittsomkostningene i en tidligere periode, og i regel på nogen få bedrifter. Dels derfor at man ensidig fastsetter med hensyn til omkostninger, uten å ta hensyn til markedet og til kundenes eget valg.

Disse forhold kan forbedres ved at man i stedet for historiske gjennemsnittsomkostninger baserer omkostningskalkylene på fremtidige ventede omkostninger: normale planomkostninger. regner således med de fremtidige ventede omkostningene den kommende perioden ved normal produktmengde. Skal man få normalomkostninger for en bransche må der også taes hensyn til m a n g e bedrifters omkostninger — helst så mange, at de representerer en vesentlig del av den påkrevede kvantiteten for varen.

Men der må også taes hensyn til markedets behov av

---

7) Hele det omfattende problemet om priskontrollen for varer og produkter vi ikke her behandle. De norske forhold er i korthet behandlet i den ovenfor citerte uppsatsen av forf. i Statsøkonomisk Tidsskrift nr. 1, 1940. De svenske bl. a. i Skandinaviska Bankens kvartalskrift, nr. 1, jan. 1940 i en uppsats av prof. Gustav Åkerman.

varen. Er det for å sikre det nødvendige kvantum av en nødvendigvare å sette en høiere pris enn normalomkostningenebør gjøres. Det vil hevne sig å ikke våge å ta dette skritt. Priskontrollen bør således ikke se sin oppgave ensidig i å hindre prisstigning, men det er like betydningsfullt å føre en sådanaktiv at man får tilstrekkelig produksjon. Men her spiller psykologiske moment også inn. Behandler man bedriftenes ledere og deres rimelige ønsker på en uforstående måte og gir dem direktiver som på en urimelig måte skader bedriftene, skal man ikke vente sig gode resultater. Jo mer statsmaktene kan vinne et tillitsfullt samarbeide fra neringslivets egne organisasjonerog dess bedre vil resultatene av prispolitikken komme til å bli.