KONJUNKTURSTATISTIKK OG KONJUNKTURPROGNOSE 1)

DET er et svært program å sette op på en eneste aften både
konjunkturstatistikk og konjunkturprognose. Nu er det selvsagt
meningen i dette foredrag å gi noen fullstendig gjennemgåelse
disse to omfångsrike felter av økonomikken, så meget
mindre som man ikke kan behandle konjunkturstatistikk og konjunkturprognose
å komme litt inn på konjunkturteorien. Det
jeg skal forsøke å gjøre er innledningsvis å skildre konjunkturteoriens
som grunnlag for konjunkturforskeren, konjunkturstatistikken
hans hjelpemiddel og konjunkturprognosen
målet. Eller jeg skulde heller si, som en del av målet.
For selv om det ikke var mulig å stille op noen prognose, så vilde
konjunkturforskeren ha en opgave å fylle. Nemlig den opgave å
beskrive den aktuelle situasjon, orientere folk i konjunkturutviklingens
frem til siste øieblikk. Det er ikke bare en
av opgavene for en konjunkturforsker. Slik som forholdene idag
ligger an må det sies å være den viktigste opgave. Prognosen
kommer i annen rekke. Den er mere en mulighet enn en realitet.
Det kan vi like godt slå fast først som sist.

La oss begynne med grunnlaget, konjunkturteorien. Det første
spørsmål som reiser sig, er selvsagt dette: Hvorfor trenger vi en
særskilt konjunkturteori?

Vi kan her gi et ganske bestemt svar: Fordi den almindelige økonomiske teori er kommet til kort. Læreboksøkonomikken skildrer et statisk system. Den forklarer tendensene i det økonomiskeliv. den kan ikke forklare forandringene. Hvis man hadde en fullstendig dynamisk teori, vilde den forklare alle forandringer, deriblandt også konjunkturbevegelsen. En slik teori er i parentes bemerket det program som den generelle teori i Keynes' stil setter sig. Men denne utvikling innen teorien er

---

1) Foredrag i Socialøkonomisk Samfund i København 22. april 1938.

eniiu bare i sin begynnelse. Vi trenger derfor ennu en særskilt
konjunkturteori som tat sitt utgångspunkt i de aktuelle begivenheter.

Men hvorfor har man så fått så mange teorier under dette navn? Det kan kanskje antydes en bestemt grunn til det. I den almindelige økonomikk arbeider man med enkle årsaksforhold. Når man skal forklare grunnrenten, grensenyttens synkning eller slike ting, er det tilstrekkelig å peke på e n årsak av første orden. Teoretikere som er skolert på denne mate, har naturlig benyttet samme metode i konjunkturstudiet. De vil forsøke å finne enkle årsaksforhold. Resultatet har vært de mange hundre teoretiske avskygninger man kan skjeine mellem i konjunkturteorien. Man kunde kalle dem enkelts-årsaks-teorier, for de har det til feiles at de forsøker å peke på en eneste konjunkturårsak.

Men enkelt-årsak-teoriene er ikke i kurs lenger. De har forsåvidt vært i kurs blandt de forskere som har interessert sig mere for det direkte studium av den konkrete konjunkturbevegelse for økonomisk-teoretiske abstraksjoner. Men nu kan mistilliten mot dem næsten sies å være almindelig. Vi kan for simpelhets skyld knytte forandringen til et eneste navn: Wesley Mitchell. Helt siden han kort før krigen utgav sitt store verk »Business Cycles«, har han vært en ivrig forkjemper for syntesen konjunkturteorien. Han har forsøkt å samle det verdifulle forskj ellige resonnementer. Det har også vært programmet for de fleste andre konjunkturteoretikere i efterkrigstiden. Et tydelig utslag av denne tendens finner vi i Harbelers siste bok »Prosperity and Depression«.

En ting er nødvendig som teoretiske grunnlag for syntesen. Man får ingen mulighet for syntese før man opfatter konjunktursvingningenesom svingninger. Dermed skiller man sig ut fra alle enkelt-årsak-teoretikere, som ser på konjunkturbevegelsen som en bunden svingning. Årsaken, hvad den enn kan være, må for dem svinge i samme takt som konjunkturene. Som billede kan vi bruke dampmaskinen. Vil vi vite hvor fort svinghjulet går rundt, er det nok for oss å konstatere stempelarmens bevegelse.Det en bunden svingning. Takten er den samme i begge tilfelle. Ser man slik på sammenhengen i konjunkturbevegelsen, må man kreve en enkelt-årsak-teori for å få en fyldestgj ørende forklaring. Anderledes om man regner konjunktursvingningene som frie svingninger. Som billede kan vi her bruke pendelen. Drivkraften,impulsene, her være uregelmessige; men svingningeneblir

geneblirallikevel regelmessige. Det ligger i selve systemets konstruksjon,ikke drivkraften. Det å betrakte konjunkturutviklingensom fri svingning, som en slags pendelbevegelse, har utvilsomtvært mest fruktbare tanke i konjunkturstudiet siden Juglar's dager. Det er nenilig lett å påvise at både den og den faktor har betydning for konjunkturbevegelsen. Men det er like vanskelig å påvise at disse faktorer forandrer sig tilstrekkelig regelmessig til å kunne være årsaker hvis man hadde for sig bundne svingninger. Går man derimot ut fra en pendelkonstruksjon,blir meget lett å forklare svingningene. Ja det blir til og med ytterst vanskelig å forklare hvorledes man skulde kunne få et system uten svingninger. Det opdager man meget snart hvis man forsøker å konstruere forenklede økonomiske modelverdnersom sig beskrive ved enkle matematiske forbindelser. Det er bare under de mest virkelighetsfjerne forutsetninger man i det hele tatt kan få frem monotone utviklinger. Såsnart man lemper litt på de strenge betingelser, kommer bølgekarakteren tilsyne. Det er viktig å legge merke til at det er ikke en men tallrike mater å få ondulasjoner inn i systemet.

Den teoretiske yttergrense er her sjokk-teorien. Den oprinnelige er fremsatt av russeren Slutsky, men teorien er blitt videre utformet bl. a. av professor Frisch, som ved det Socialøkomiske ved Universitetet i Oslo har anstillet svære eksperimenter å virifisere teorien. Sjokk-teorien forklarer hvordan og med helt eratiske faktorer, altså helt tilfeldig varierende kan gi svingninger av konjunkturtypen. Professor Frisch har således kunnet konstatere de nydeligste konjunkturlignende på grunnlag av noe så tilfeldig varierende som de siste sifre i Det Norske Pengelotteris trekningslister. Det kan man komme frem til ved å behandle en eratisk serie med en så enkel konstruksjon som et bevegelig gjennemsnitt. Den svarer altså til pendelkonstruksj onen.

På denne mate har man fått to problemer i konjunkturforskningen.Det er å gjøre rede for drivkraften, impulsene. Denne opgave er forholdsvis lett, fordi impulsene kan være høist variable, ja ifølge sjokk-teorien til og med helt tilfeldig varierende.Det problem er å gjøre rede for konstruksjonen. Man kunde også kalle det systemets reaksjonsmekanisme. Den kan i talleksperimenter være så enkel som et bevegelig gjennemsnitt.Det den egenskap å føie små varierende tendenser sammentil hovedresultat. Det samme karakteriserer en pendel

som utsettes for en mengde små påvirkninger. Men går vi inn i problemet i praksis, vil vi finne andre forhold som er av betydning.Vi finne systemer av selv-forsterkende og av selv-begrensendekraftkomplekser. tendenser og bremsetendenserkan også kalle dem. Jeg skal ikke komme nærmere inn på denne analyseform, men nevne slike ting som akselerasjonsprinsippet.Jeg også nevne at den faste kapitals konstruksjonstidog her vil være størrelser av stor betydning. Det sier sig derfor selv at pendelkonstruksjonen vil kunne bli forskjellig for forskj eilige næringer. Ja, den vil egentlig være forskj eilig for hvert enkelt foretagende. Hvert av dem vil nemlig ha sin spesielleproduks Hvis omkostning-produktpris relas jonen forandrer sig, utløses en produksjonsendring som vil ta en viss tid før den blir effektiv. Den vil derfor ha en tendens til å bli drevet for langt, og når produktene endelig kommer på markedet,vil være et pristrykk. Det er den typiske mekanismei eks. de såkalte svinecykler.

Det paradoksale er at et slikt synspunkt strengt gjennemført på en mate gjør det av med den generelle konjunkturcykel. Det primære blir ikke én gjennemgående konjunkturbølge. Elementene utallige produks jonsbølger med tildels forskj eilig bølgelengde forskj eilig amplitude. Konjunkturbølgen slik som vi Kjenner den, blir et sekundært fenomen. Det centrale i sammenbindingen at de endelige omkostninger i alle industrigrener er lik total-inntekten — grunnlaget for kjøpekraften. På den mate k jedes de uensartede produks jonscykler sammen på efterspørselssiden. vil her få stor betydning for totalbølgens parametre, amplitude og bølgelengde. Den generelle blir derfor, om ikke en ren fiks jon, en abstrakt jon, i alle fall et sekundært fenomen. Den får tildels samme karakter som gjennemsnittet, som vel er brukbart i analysen, men som ikke svarer til noen realitet.

For å få hovedsaken frem i få ord har jeg her uttrykt mig temmelig Det at jeg setter saken på spissen betyr imidlertid at jeg underkjenner den generelle konjunkturbevegelse faktisk fenomen.

Denne innledende behandling av konjunktursvingningenes natur
fått en så bred plass da spørsmålet er av avgj ørende betydning
konjunkturstatistikken.

Hvis man nemlig er übetinget tilhenger av en enkelt-årsakteori,da
det e ri bestemt statistisk serie som vil bli dominerendei

rendeidet empiriske studium. Konjunkturstatistikkens opgave blir nemlig da først og fremst å måle årsaksfaktorens svingninger. Om man, for å ta et helt vilkårlig eksempel, tenkte sig at Jevon's solflekkteori gav den rette løsning, vilde det være nok for konjunkturstatistikerenå varias jonen i solflekkaktiviteten og i høiden en gang for alle å foreta en strukturundersøkelse for å fastlegge forbindelsen i konjunkturforløpet. Disse forbindelser vil selvsagt hovedsakelig være konstante.

Efter den opfatning som her er blitt fremholdt, vi kunde kalle den pendelopfatningen, er imidlertid konjunkturbevegelsen et mangesidig fenomen. Det kan derfor ikke gripes uten gjennem et omfattende empirisk apparat. Dette apparat er konjunkturstatistikken.

Man får efter denne opfatning overveldende materiale å arbeide Amerikanerne regner med at det for øieblikket foreligger 10,000 tidsrekke-serier av betydning for konjunkturstudiet. slikt antall rekker kan man ikke operere med i deres primære form. Hovedproblemet for konjunkturstatistikeren blir derfor å finne fellesuttrykk for de fenomener disse rekker beskriver. må simplifisere fortolkningen. Vi k jenner alle endel statistiske fellesuttryk. Prisbevegelsen for de enkelte varer sveises sammen til gruppeprisindekser, og gruppeindeksene kombineres igjen til f. eks. engrosprisindekser, leveomkostningsindekser 1. Man kan til og med gå videre og som Carl Snyder har gjort kombinere forskjeilige typer av prisindekser til en generalprisindeks. samme mate går man frem når man skal beskrive Produksjonsmengden i de enkelte bedrifter kombineres til produksjonsindekser for enkelte industrigrener, til slutt for hele industrien samlet. Ved hjelp av disse statistiske konstruksjoner kan vi fange inn det mangesidige ved konjunkturforløpet og fremstille hovedtrekkene i forandringene på en relativt översiktlig mate. Uten slike hjelpemidler vil konjunkturstatistikken et villniss, hvor man helt vil fortape sig i detaljer.

Hvor langt kan man så komme i denne konstruks jon av fellesuttrykk,denne av enkelt-bevegelser til et samlet hele? Fortsetter man på samme mate, vil man selvsagt kunne binde sammen generalprisindekser, produksjonsindekser, aksjeindeksero. v. til en eneste serie som på en mate vil representere generaltendensen i konjunkturbevegelsen. Man kan føre systemet ut til denne ytterlighet; men er egentlig problemet i konjunkturstatistikkenda

turstatistikkendaløst? Vi kan her trygt svare nei. For å si det kort: Konjunkturbevegelsen lar sig ikke fullgyldig beskrive ved en eneste totalserie, selv om den er bygget op av og representerer alle enkeltfenomener i det økonomiske liv. Jeg sier dette fullt klar over at man har slike konjunkturbeskrivende enkeltserier bygget op på denne mate. Man kaller dem konjunkturindekser eller business activity indices. Jeg har til og med selv konstruert en slik konjunkturindeks, nemlig Andresens Banks norske konjunkturindeks.Tilsvarende beregnes i en rekke land. Det er nok å minne om de mere velkjente som Economist's for Storbritannia, New York Times' eller Annalist's for De Forente Stater. For ganske kort tid siden begynte det svenske forretningsbladFinanstidningen publisere en tilsvarende indeks for Sverige. Men disse konjunkturindekser er og gir sig heller ikke ut for å være armeterm hjelpemidler i beskrivelsen. De skal i populærform det første ledd i konjunkturorienteringen. Det er ikke meningen at de skal danne noe særlig effektivt hjelpemiddel for selve analysen. Disse konjunkturindekser blir da heller aldri offentliggjort som en enkeltstående serie. Det legges vel så meget vekt på bevegelsen i de enkelte delindekser som på bevegelsen i hovedserien.

Det er helt i overensstemmelse med teoriens krav. For opgaven en konjuukturforsker er ikke bare å beskrive konjunkturbevegelsens Det er også hvad vi kan kalle en indre utvikling konjunkturen som det er av betydning å få med. Det er forskj eller i bevegelsene på ulike felter av det økonomiske liv som må konstateres og beskrives. For disse forskj eller i bevegelsen at det dannes spenningsdifferanser. Den moderne konjunkturstatistikk fortrinsvis en spenningsanalyse. Den forsøker å vise at forskj ellige utviklingshastigheter setter krefter igang, som før eller senere virker til å utjevne forskj ellene. Bremsefaktorene isving. Resultatet er før eller senere et omslag. Hele konjunkturforløpet kan sees som et stort antall spenninger som dannes og finner sin utløsning. Det har betydning i denne forbindelse at regelmessigheten ofte er større i disse spenningsfenomener i totalkonjunktukurvens form.

Hvorledes skal man så se på disse spenninger, som spiller en så stor rolle? Det er tydelig at det i de færreste tilfelle er rene årsaksforhold man har for sig. Hvis man skulde holde sig til bare slike forbindelser, vilde det bety en vesentlig avgrensning av det område man kan trekke inn i analysen. Vi får et meget bredere

grunnlag om vi ikke forlanger mere av spenningsvariasjonene enn at de skal ha symptomatisk karakter. I den store vrimmel av konjunkturserier blir det derfor opgaven å velge ut et antall serier som tyder på at en viss utvikling foregår, uten at de selv direkte kan sies å være årsak til denne utvikling. Det er ganske klart at man ad denne vei ikke kan komme frem til noen rent mekanisk analysemetode.

Ser vi imidlertid på de første svake antydninger til spenningsanalyser, vi finne at de var mekaniske. De gjorde også krav på en eksakt nøiaktighet, som man nu ikke kan tildele dem. Et typisk eksempel er Babson's konjunkturbarometer, som blev utformet i førkrigstiden. Hovedidéen er her at utviklingen i næringslivet i store trekk følger en bestemt trendlinje, XY-linjen. Konjunkturbevegelsen, som ifølge Babson kunde måles ved en sindrig konstruert konjunkturindeks, vil da fortone sig som bølgemessige fra denne XY-linje. Det var nu Babson's idé at den opsummerte avvikelse over og under linjen måtte være like store fordi man her hadde for sig et tilfelle av loven om aks jon og reaksjon. Det er et spenningsargument i primær form.

Det samme kan man til en viss grad si om det berømte Harvard's tre-kurve-barometer. Det er ikke det første flerkurve-barometer som er blitt opstillet. Allerede i 1911 konstruerte Brookmire Economic Service et slikt barometer. Kanskje burde man også regne med de primitive forsøk som de Foville gjorde så langt tilbake i 1887. Allikevel faller det naturlig å behandle Harvardbarometeret representant for disse mekaniske metoder fordi det uten tvil er det som har hatt størst betydning. Det er ingen overdrivelse å si at Harvard-metoden dominerte konjunkturforskningen de to første tredjedeler av 20-årene. Idag er det vel ikke noe konjunkturinstitutt som benytter denne metode armeterm for rene illustras jonsformål. Idéen var som bekjent å konstruere tre kurver, som hver for sig representerte de 3 markeder, aksjernarkedet, og pengemarkedet. Analysen bygget på den forutsetning, som man mente lot sig verifisere, at det var en bestemt lag i konjunkturbevegelsen, idet aksjemarkedet, spekulasjonskurven, beveget sig først og kurven for pengemarkedet sist.

Hvilke holdepunkter gir nu konjunkturstatistikken for en orienteringi Det må nemlig bli første punkt i analysen,før i det hele tätt kan bli snakk om prognose. Første holdepunkt for orienteringen gir kurvens form. I konjunkturforskningensførste

forskningensførstetid var det fortrinsvis det man holdt sig til. Argumentasjonen er jo her meget enkel. Vanskeligheten er imidlertidden konjunkturbølgen ikke gjentar sig så regelmessig som man skulde ønske. For å si det paradoksalt, regelmessigheten er høist uregelmessig. Den europeiske konjunkturbølge er gjennemsnitligav års varighet; men det er varias joner fra 6 år til 10 år. En slik varias jon betyr selvsagt adskillig for en bedømmelseefter som denne. Like ille er det at også amplituden er høist forskj eilig fra bølge til bølge. En orientering efter kurvens form alene kan derfor ikke karakteriseres som armeterm primitiv. Det blir ikke stort bedre om man bruker den historiske parallells metode. Den går ut på å finne en lignende bølge tidligere da forholdene omtrent var de samme, og så sammenligne direkte.

Den enkelte kurves form gir altså bare svake holdepunkter for en konjunkturorientering. Men kurveformen er allikevel ikke uten betydning. Samstiller man nemlig flere kurvers form, kan man komme betydelig lenger. Her blir det nemlig straks snakk om spenningsdifferanser. Disse kan fremtre på to mater. For det første kan kurver av omtrent samme form ligge i forskj eilig fase. De kan være forskj øvet i tid. Vi snakker da om lag. Også i dette tilfelle kan man anlegge et spenningssynspunkt. Mere tydelig kommer spenningsmomentet frem hvor amplituden i ulike serier er forskj ellig. Her får den symptomatiske analysemetode sitt viktigste Grafisk kan spenningene fremstilles på forskj ellige eftersom man velger bølgenes toppunkter, deres bunnpunkter deres gjennemsnittsverdier til basis. Det er nemlig klart at ved slike sammenlignende beregninger vil den aritmetiske nul-spenningen rent definisjonsmessig bli å finne i basispunktet. De forskj eilige fremstillingsformer må derfor fortolkes forskj eilig. Men den realitet som ligger bak er i alle tilfelle den samme, og resultatet av fortolkningen, når den gjøres riktig, blir også det samme uansett hvilken grafisk fremstillingsform man velger. Kritikk mot spenningsanalysene på dette punkt skyter derfor over målet. Det gjelder for alle hjelpemidler for analysen at de kan virke misvisende hvis man ikke fullt ut forstår deres indre mekanisme.

Den konjunkturstatistiske analyse i denne form bygger på en lang rekke størrelser som i og for sig er inkommensurable. Når man forsøker å smelte alle detaljer sammen, kan man derfor ikke komme utenom et subjektivt element. Det blir noe personlig betonetved Man har derfor ikke for sig en stringent analyse.Det

lyse.Detforhindrer ikke at man kan ha god bruk for et utviklet matematisk apparat i konjunkturanalysen. Det blir bare et hjelpemiddelriktignok, et meget viktig hjelpemiddel. Men jeg vil fremheve på dette punkt at den matematiske teknikk ikke løser analyseproblemene. Det kan ha sin betydning å fremheve det fordi man til sine tider har tillagt formlene og metodene for stor vekt i konjunkturstatistikken. For noen år siden hadde såledeskurvespaltningen, en stor tid. Man har selvsagt lenge i konjunkturforskningen vært klar over at det er flere slags bølger i utviklingen. Den takke te bevegelse vi k jenner fra de statistiske serier, er en komponent av en rekke bølger av forskj eilig lengde. Det har i alle fall vært almindelig å skille mellemforskj typer, som f. eks. sesongbølgene med 12 måneders varighet, Kitchenbølger med ca. 42 måneders varighet, Juglarbølgerpå år, Kuznets bølger på noen og tyve år og endelig de lange Kontratieffbølger på 50_—55 år. De er alle anerkjente bølgetyper.Kurvespaltningsmetoden nu ut på å spalte totalbevegelseni statistisk serie i en rekke komponenter som hver for sig er sinusbølger med forskj eilig lengde. Ved almindelig harmonisk analyse kan man skille ut de bølger som har amplitude av betydning.Bedømmelsen ved beregning av Fouriers koeffisienter som kan brukes som kriterier på de forskj eilige bølgers betydning. Det er folk som ved en slik kurvespaltning har trodd å kunne løse hele kumulasjonsfenomenet i konjunkturutviklingen. Og det er sant at man av de mest uregelmessige kurver fra den praktiske statistikk kan få de nydeligste sinusfunks joner.

Men det er en betenkelighet ved denne metode, som man ikke alltid har vært opmerksom på. Man kan nemlig alltid velge et vilkårlig system av sinus-komponenter hvis man ikke bryr sig med »resten«. Jeg skal ikke komme inn på de matematiske spørsmål, bare ncvne Taylor-seriene som kan anvendes til opløsning en hvilkensomhelst funks jon. Omvendt er det ingen kunst å gjenfinne en bestemt komponent hvis man får lov til a velge en eller flere av de andre. Metoden med kurvespaltning er derfor brukt uten kritikk verdiløs. Den har bare berettigelse hvis man kan bestemme eller i alle fall sannsynliggjøre periodelengden for komponentene ut fra andre forhold. Sesongsvingninger og produks med forholdsvis naturgitt periodelengde kan skilles ut på denne mate. Begrenset til slike tilfelle vil kurvespaltningen stor betydning, særlig for forståelsen av vendepunkter bølgelengder. Men brukt uten kritikk, fører den til de mest eiendommelige resultater.

Det blir ikke anledning til å gå videre i behandlingen av det matematiske apparat som en konjunkturforsker opererer med. Jeg skal bare nevne en ting til av betydning, nemlig ett av de forsøk er blitt gjort på en standardisering av vår konjunkturviden. å kunne bedömme den symptomatiske verdi av forsk eilige serier er det nødvendig å kjenne deres bølgekarakter, deres cyclical behaviour. Det er et meget omstendelig arbeide. I National Bureau of Economic Research har man derfor innført visse arbeidsbesparende metoder. Om man tidligere skulde gi et kort uttrykk for en series periodelengde, amplitude og /ag-forhold, benyttet man sig som regel av gjennemsnittet. Men på grunn av den store spredning man her måtte operere med, blev gjennemsnittsverdiene karakteristiske. Den nye metode søker derfor å behandle hver enkelt bølge som en enhet og spørre om hvordan situasjonen er efter f. eks. V9, 2/% V9 o. s. v. bølgelengdes foriøp. Seriens verdi ved disse strategiske punkter, som i de forskjeilige bølger har forskj eilig tidsavstånd, blir de størrelser man regner gjennemsnitt av. En slik metode er meget brukbar som grunnlag for spenningsanalyser. Den gir kanskje bedre enn noen annen metode i ett blikk amplitude, bølgelengde og eventuelt lag.

Før vi förlåter konjunkturstatistikken, kunde det være naturlig behandle de forskjeilige tidsseriers betydning som konjunkturmål. slik behandling vil imidlertid føre utenfor rammen av dette foredrag. En annen ting som kunde være av interesse, er en diskus jon av konjunkturbevegelsens statistiske avgrensning overfor trend og sesongbevegelse. Spesielt gjelder det det sistnevnte Jeg tror nemlig vi her står overfor visse viktige nydannelser. Om s—lo5_—10 år beregner vi antagelig for alle viktigere tidsserier sesongkorreksjoner basert, ikke på kurvenes tidligere gjennemsnittlige form, men på en rekke relevante sociale og meteorologiske størrelser for nettop den måned korreks jonen gjelder. alle disse konjunkturstatistiske spesialproblenier vil det føre for langt å komme nærmere inn på her.

Konjunkturstatistikken er midlet. Hvad er så målet for konjunkturforskeren?Eller skulde heller sagt — målene, for det er flere av dem. Det første og viktigste er den beskrivende del. Opgaven er å gi en så nøiaktig som mulig skildring av tilstandenidag. det er en ting som vel trenges. For til tross for all vår moderne statistikk vet vi igrunnen svært lite om tilstandenog i det økonomiske liv og enda mindre om utviklingen. Om denne første del av konjunkturforskerens arbeide,den

beide,denbeskrivende, er det så almindelig enighet at det ikke
er nødvendig å diskutere den.

Men kan man komme videre? Kan konjunkturforskeren si noe om fremtiden? Her begynner uenigheten. Dette problem kan man faktisk diskutere i det uendelige. Det er ikke mulig å finne noen løsning uten at man tar fatt på utgangspunktene for de forskj eilige resonnementer.

Med støtte i erkjennelsesfilosofien kan vi ganske trygt uttale at det ikke er mulig for mennesket å si noe sikkert om fremtiden. driver man i mange videnskapsgrener previsjon. Et passende eksempel er astronomien, hvor man kan forutberegne solformørkelser år i forveien med en nøiaktighet av sekunder. Men heller ikke her har vi for oss den absolutte sikkerhet. For det er en nødvendig forutsetning for beregningene at den nuværende fortsatt vil eksistere. Ja det trenges ikke engang så inngripende forandringer for å kulikaste disse presisj onsberegninger. kunde tenkes at en enslig uventet komet kunde forstyrre hele forløpet. Det er derfor tydelig at også på dette som på alle andre felter gjelder den almindelige regel at man ikke kan gi noen videnskapelig holdbar dom om fremtidige hendelser.

Vi er derfor nødt til å forankre oss i nutiden. Enkelte økonomer har forsøkt å tøie sin analyse fremover i tid ved å forsøke å forteile som vil hende hvis ingen nye faktorer kommer til. Med en slik begrensende forutsetning er selvsagt hypotesen videnskapelig Men i en verden hvor alt skifter, og skifter raskt, vilde den være av relativt liten betydning. Det er derfor ikke tilfredsstillende å nøie sig med et slikt grunnlag for en eventuell

Det ligger da nær å spørre om det er årsaksforbindelser som går fremover i tiden. Utvilsomt finnes det slike forbindelser i økonomikken. Vi vil nemlig ha et slikt fenomen ved alle handlinger det går en tid mellem beslutning og realisasjon. La oss ta et konkret eksempel. Forretningsmannen beslutter å bygge en fabrikk på et bestemt tidspunkt. Men resultatet av handlingen, strømmen av nyproduserte varer på markedet, fremtrer ikke før på et senere tidspunkt, altså efter en viss tids forløp. Kunde man konstatere slik sammenheng av tilstrekkelig fast natur, vilde det gi et brukbart grunnlag for konjunkturprognosen. Og det er igrunnen ikke armeterm en slik fremtidsrettet årsaksforbindelse vi har for oss i de velkjente eksempler på svinecyklene.

Svinecyklene er et spesielt tilfelle av produksjonscykler. Fenomenetgår

menetgårderfor i større eller mindre grad igjen i hele den økonomiskevirksomhet. dessverre er det få steder hvor sammenhengenkan så klart som for svine-cyklene. Her er tidsforløpet de 18 måneder forholdsvis naturlig. I andre brancher er det mere variabelt — mere avhengig av den besluttende,særlig tidsforløpet mellem beslutning og resultat i almindelighet endres ved ny beslutning. I slike tilfelle får man ikke noe prognosegrunnlag bare ved en enkelt-analyse.

Den her nevnte analyse-form som i enkelte tillfelle kan gi sig ganske konkrete utslag, må ikke forveksles med de systemer som forsøker å etablere mekaniske forbindelser mellem forskj eilige serier i konjunkturutviklingen. Babson-systemet var en slik mekanisk I enda høiere grad gjelder det Harvards trekurve-barometer, slik som det i sin tid blev tydet. Studerer vi konjunkturstatistikkens utvikling, vil vi finne haugevis av slike mekaniske systemer. De har alle det til feiles at de ikke gir noe rasjonelt grunnlag for prognosen.

Tidsforløpet mellem beslutning og resultat gir oss imidlertid mulighet for et gløtt inn i fremtiden. Men dessverre har vi ennu for lite kjennskap både til det økonomiske livs struktur og dets mekanikk til å gjøre fullt ut bruk av denne teoretiske mulighet. verre er det at dette tidsforløp, som må være det grunnleggende for prognosen, i sig selv er variabelt og som nevnt avhengig av eventuelt nye beslutninger. Selv på dette felt kommer det derfor subjektive elementer inn som gjør forbindelsen slik at den ikke lenger helt egner sig for konkret analyse.

Men selv om vi gir op konjunkturprognosen som teoretiskvidenskapelig er så stillingen den samme om vi ser saken som et praktisk spørsmål? Er det mulig å føre bedømmelsen ut over øieblikket med det materiale man idag kan disponere? Kan man med andre ord lage en konjunkturprognose, som selv om den er uvidenskapelig, allikevel er av praktisk betydning?

La oss for å belyse dette spørsmål forlate teorien og statistikken å gå til det praktiske liv, like frem til den enkelte forretningsmannsbeslutninger. fremtidsvurderinger, og konjunkturprognosener ikke armeterm en spesiell slags fremtidsvurderinger,er noe nytt som teoretikerne har funnet på. Næringslivetsmenn alltid måttet bygge sine beslutninger på fremtidsvurderingerselv disse ikke direkte har tatt formen av selvstendigeprognoser. enkle grunn er at de fleste økonomiske

handlinger er fremtidsrettet. Når en forretningsmann setter igang en produksjon, vil han pådra sig visse omkostninger på visse fremtidige tidspunkter. Han må også opnå visse produktpriser på fremtidige tidspunkter. Vi vet at det som er drivkraften for handlingen er forventningen, forventningen om profitt. Hvad er det så som bestemmer forventningen? Vi kan si det ganske grovt på følgende mate: Når forretningsmannen ikke vet om noen endringer som vil inntre innen hans foretagende er avsluttet, går han ut fra at forholdene vil være som de er idag, eller rettere sagt, som de har vært i den nærmeste fortid. Venter han derimot en forandring, vil hans forventning endre sig i samme retning. Det er altså to objektive elementer i fremtidsbedømmelsen: 1) kjennskap til situasjonen nu og 2) kjennskap til de eventuelle tendenser til forandringer. Fordi den objektive kunnskap ikke er fullstendig, må den suppleres av et subjektivt element, nemlig hans vurdering av de objektive data. Jo mindre kjennskap han har til situas jonen (punkt 1) og til tendensen (punkt 2), jo større rolle vil punkt 3, den subjektive vurdering spille.

Kan nu konjunkturforskeren være næringslivets menn behjelpeligpå av disse punkter? Det er åpenbart at han kan hjelpe på punkt 1, kjennskapet til situasjonen nu. Det å kjenne alle de serier og alle de forhold som har betydning for utviklingen, det er i efterkrigstiden i aller høieste grad blitt en spesialistjobb. Det er ikke noe man fullt ut kan mestre ved siden av sitt vanlige arbeide. Dette forhold har imidlertid ennu ikke trengt helt igj ennemi almindelige bevissthet. Storparten av de næringsdrivende,som vilde sende sine slitte sko til en skomaker, til en spesialist, eller som straks vilde gå til læge, en spesialist, hvis de har vondt i maven, vil som regel forsøke å være sin egen spesialist når det gjelder en ting så innviklet som konjunkturorientering.Det imidlertid ikke vanskelig å merke en voksende forståelse på dette felt. Det blir nemlig mere og mere klart at den beskrivende del av konjunkturforskerens virksomhet danner en viktig støtte for forretningsmannens fremtidsvurdering. Det øker det objektive element i denne fremtidsvurdering. For punkt 2, det å øke næringslivets kjennskap til tendensen i utviklingen, er det enda mere nødvendig å ha en konjunkturforsker, en spesialist.Disse kan man nemlig sj elden påvise uten ved hjelp av høiere teknikk i den statistiske behandling. Man må også kjenne de enkelte seriers cyclical behaviour. Her blir imidlertidikke lengere helt objektivt. De mere vidtgående

analysemetoder er ennu ikke så kvantitativt entydige at ikke konjunkturforskerenssubjektive
kommer med. Men det
subjektive element er dog ennu av underordnet betydning.

Mange vil begrense konjunkturforskerens opgaver til dette. Han skal legge frem facts og overlate selve prognosen til det praktiske livs menn, de som m å foreta fremtidsrettede handlinger. Nu er det imidlertid ikke alle konjunkturinteresserte som har tilstrekkelig spesialkjennskap til det økonomiske liv og dets utvikling til fullt ut å gjøre bruk av de facts de får. I praksis vil derfor det spørsmål sig for enhver konjunkturforsker om han foruten objektive på grunnlag av sitt spesialkjennskap skal gi subjektivt betonte vurderinger av den fremtidige utvikling. Hjelpe på punkt 3. Dette er idag kanskje det mest omstridte spørsmål når det gjelder konjunkturprognosen. Forretningsmannen må gjøre sig op en mening om fremtiden. Konjunkturforskeren kan godt la være. Försiktighet tilsier ham det. Da har han sitt på det tørre. Men det er blandt mange mennesker et utvilsomt behov for den veiledning en fremtidsvurdering av en konjunkturspesialist Spørsmålet er derfor om konjunkturforskeren skal gå inn for å dekke dette behov.

Her bør man ta i betraktning at all fremtidsorientering er en vurdering av sannsynligheter.. Sannsynligheten kan være meget nær 1 som f. eks. ved astronomiske beregninger og den kan være avtagende ned mot den rene gjetnings fif ty-fif ty chanser. Disse sannsynligheter bygger på en rekke objektive faktorer. Men selve opsummeringen av de enkelte faktorer, vurderingen av deres betydning,er må bli subjektiv. Enhver forretningsmann gjør automatisk slike vurderinger før han treffer sin beslutning. Innen sitt bestemte område er han vant til det. Og på sitt felt er han den mest kvalifiserte. Men når det gjelder å opsummere inkommensurablemacro-dynamiske som produksjon, aksjekurser,verdenshandelen s. v., for å få frem det totale konjunkturbillede,vil være på ukjent grunn. Han har derfor ikke de samme forutsetninger som en trenet konjunkturforsker til å foreta en samlet vurdering av hele den økonomiske utvikling, eller av den spesielle del konjunkturutviklingen. Slike folk vil ha nytte av å få ikke bare den objektive orientering av konjunkturforskeren,men hans subjektive vurdering av situasjonen og utviklingsmulighetene. Men én ting skal man da være klar over: at det er konjunkturforskerens subjektive vurdering man har for

sig. Det er sannsynlighetsvurderinger hvor sannsynlighetsgradene
kan ligge alle steder fra V2 til opimot 1.

Forsøker man å gi en sannsynlighetsbetonet prognose i denne form må det trekkes et skarpt skille mellem konjunkturforskerens virksomheter, den beskrivende og den fremtidsorienterende. plikter uttrykkelig å gjøre opmerksom på at man i slike sannsynlighetsdommer ikke har for sig konkrete forskningsresultater. er ikke VIDENSKAP med store bokstaver. Den rene videnskap kommer ikke lenger enn den kan påvise kausalforhold. strekker idag ikke til som grunnlag for en praktisk brukbar prognose. Vi trenger prognosen selv i en mangelfull form. La oss derfor i alle fall forløbig bygge den på sannsynlighetsdommer. er ikke videnskap i streng forstand, men hvis konjunkturforskeren sitt fag, er det stnnsynlighetsdommer som bygger på et så solid objektivt kunnskapsgrunnlag som til enhver tid kan skaffes. Det er spesialistarbeide. Og et spesialistarbeide som, hvis det er godt, er av verdi for næringslivets menn.

La mig nu summere op denne fremstilling. Tendensen i konjunkturteorien i de senere år gått bort fra enkel t-årsakteoriene. moderne teori søker frem til den enkelte bedrift, vi kan næsten si til den enkelte beslutning. Til produksjonscyklene. i en dynamisk teori opererer man først og fremst med reaksjonstider. Dette synspunkt løser op den almindelige konjunkturbølge. Den blir faktisk en kumulasjon av bedriftsbølger, man kunde næsten si handlingsbølger. Følgen er at det blir mange serier som er relevante i konjunkturstudiet. Konjunkturstatistikken derfor ikke mestre hele materialet i dets oprinnelige form. Man må innføre arbeidsbesparende metoder. En av dem er å nøie sig med symptomatiske forbindelser istedenfor Det blir da ikke noen mulighet for noen ren mekanisk analyse. På enkelte felter kan man riktignok komme til forholdsvis kvantitative metoder. Men på større områder denne analyse-metode klikk. Her kommer man ikke utover øieblikket på annen mate enn ved hjelp av sannsynlighetsdommer. gir et smidig system for en konjunkturprognose. Men metoden står og faller med den vurderende person. Det vi faktisk gjør i en slik sannsynlighetsopsummering, er å erstatte vår objektive uvidenhet med en subjektiv vurdering.

La oss som eksempel ta en bedømmelse av en kommende hvetehøst.Har
ingen objektive holdepunkter, kan man gjell e

på hvetehøstens størrelse. Metoden er rent subjektiv og resultatet helt avhengig av den gjettende persons innstilling. Kan man imidlertid ad statistisk vei konstatere størrelsen av det tilsådde areal, blir det bare utbytte pr. arealenhet som blir g jenstand for vurdering. Det subjektive element i bedømmelsen er blitt begrenset.Kunde nu også skaffe opgave over vekstforholdene nær vurderingsøieblikket, vilde usikkerhetsfaktoren ikke omfatte armeterm mulige end ringer i vekstbetingelsene i den gj enværendedel vekstperioden. Det subjektive element vilde bli begrenset til dette mindre betydningsfulle område. De avgj ørende faktorer for avlingens størrelse, arealet og utbytteutsiktene (pr. arealenhet) vilde være objektivt bestemt. Grensene for en subjektivvilkårlighet bedømmelsen av hveteavlingen vilde da bli temmelig trange. Denne metode å bygge konjunkturprognosen på sannsynlighetsdommer vil derfor bli mere verdifull jo mere vi lærer å skaffe oss objektiv viden. For hver ny kjennskap vi får til sammenhengen reduseres betydningen av den subjektive vurdering.Det en mulighet for at man med en mere utviklet konjunkturstatistikkkan så langt at det subjektive moment blir av minimal betydning. Da kan man begynne å diskutere spørsmålet om muligheten for en konjunkturprognose på strengt videnskapelig grunnlag. Men inntil vi kommer så langt, får vi nøie oss med å se på konjunkturprognosen som skapt av det praktiskelivs En fremtidsorientering som kan være brukbar, som kan ha verdi, uten at den kan gjøre krav på å kailes vidensk p.