I. INNLEDNING

ENHVER tid stiller sin særlige opgave for den økonomiske
politikk.

For 100 å 150 år siden — noe forskj eilig i de forskj eilige land — var opgaven å 1 ø s e de bånd som staten hadde lagt på næringslivet. var den industrielle revolusjons tid med uro og nyskapning hele den økonomiske virksomhet. De nye produksjonsmåter nye former for drift og omsetning. De gamle næringsinnskrenkninger, laugsvesenet, privilegiene, monopolene og alle de andre reguleringene — hadde sin rot i middelalderens og merkantilismens enkle og stabile pro duks jonsforhold. De passet lenger for de nye behov, de blev bare stengsler for utviklingen. med støtte i tidens sterke individualistiske strømninger den økonomiske ekspansjonstrang sig i kravene på næringsfrihet og fri konkurranse. Det var den enkeltes tiltak, det private initiativet, som skulde drive utviklingen fremover. Kravene gjennemført og de nye maksimer var i det store og hele rådende i den økonomiske politikk helt frem til verdenskrigen.

Idag er opgaven en annen. Det gjelder ikke lenger å sikre fritt slag for den enkelte, men å få kreftene til å arbeide sammen. Planmessighet, samarbeide, organisasjon er idag løsenet. Det som meningsbrytningene og de politiske kamper på dette område nu gjelder, er hvorledes den nye ordning skal utformes og på hvilken mate den skal gj ennemføres.

De forskjeilige land går ulike veier. Sovjetsamveldet har kastet det private næringsliv overbord og søker å gj ennemf øre en socialistisk samfundsordning, basert på centralisert planøkonomi. Også det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland har gjennemført radikale omlegninger. Næringslivet er statskontrollerttvers Og selv om disse stater fastholder den private

eicndomsrett og en modifisert privat bedriftsledelse og kontrollen av den grunn er utslag av andre synsmåter og interesser enn de som gjør sig gj_eidende i Sovjetsamveldet, resultatet er dog en ordningaf som står i den skarpeste motstrid til det gamle liberalistiske system.

Nyordningene i de 3 stater jeg har nevnt lider imidlertid alle av en avgjørende brist: de er gjennemført og oprettholdt ved diktatur, er betalt med opgivelse av folkestyret og mennskerettighcter det har kostet århundreders kamper å vinne. De kan derfor ikke tjene som direkte forbilleder for de land som vil bygge videre på de kulturelle verdier som er skapt gjennem den tidligere utvikling. Men også i de demokratiske land finner vi at staten har opgitt sin tidligere passive holdning til næringslivet. Også her søker staten å gjennemføre reguleringer med sikte på å nå frem til en bedre organisasjon. Sterkest har det nye syn brudt igjennem i U. S. A. ved den veldige industrielle gjenreisningsaksjon Roosevelt satte igång i fjor. Andre demokratiske land har gått mer försiktig og famlende frem. Men tendensen er den samme. Dette gjelder således gammelliberalismens hjemland, England. Her er landbruket underkastet en vidtgående statsregulering, efter industri er blitt radikalt omorganisert og i handelspolitikken er de gamle frihandelsprinsipper forlengst forlatt. dem som ligger lengst tilbake er de nordiske land utenom Norge. Men også i disse land gjør den samme bevegelse sig gjeldende, særlig på landbrukets og handelspolitikkens områder. Danmark f. eks. er jo både valutareguleringen og de forskj landbruksreguleringer utslag av de nye synspunkter. 1 virkeligheten arbeider man i alle land mer eller mindre bevisst mot det mål: å skape en bedre organisasjon av den økonomiske virksomhet, avpasset efter de moderne produksjonsforhold og avstemt det sociale syn som vår tid er gjennemtrængt av. I Norge har disse bestrebelser for en stor del fått sitt uttrykk gjennem trustkontroll som der er etablert. Der er dog også gjennemført rekke andre næringspolitiske reguleringer som jeg imidlertid i dette foredrag ikke skal komme inn på.

II. GRUNNLAGET FOR DEN NYE ØKONOMISKE POLITIKK

Den nye økonomiske politikk som nu råder er ikke noen midlertidigforeteelse, krisefenomen som skyldes de spesielle vanskelighetersom har arbeidet med i efterkrigsårene. Det er vel fremdeles dem som hevder dette, som mener at alle

reguleringer og restriksjoner snart vil falle bort og at »normale«
tider igjen vil vende tilbake, tider hvori alt vil regulere sig selv
efter de økonomiske lover som gjelder under fri konkurranse.

Denne opfatning bunder i virkeligheten i den gamle naturretslige på evig gyldige systemer. Den overser at de faktorer som ligger til grunn for den økonomiske virksomhet er i stadig utvikling at enhver tid — som jeg begynte med å si — må forme sitt eget økonomiske system.

De nyordninger som nu bryter igjennem har heller ikke sine årsaker bare i forhold som er opstått under efterkrigstiden. De har sine røtter lengere tilbake. Lenge før krigen var man på det rene med at staten ikke kunde la næringslivet helt ut skjøtte sig selv, men at den til en viss grad måtte øve kontroll og censur, en opfatning som fikk uttrykk i den sociale og økonomiske reformlovgivning. at også næringslivet selv merket manglene ved den frie konkurranse og følte behov for en bedre organisasjon viste den sterke trust- og kartelldannelse som fant sted. Ja, den socialisme nu har så sterk vind i seilene og mange steder truer med helt å sluke det private næringsliv er jo selv et ektefødt barn av det gamle system. Den er unnfanget i konkurransens misgjerninger har næret sig av misnøien over dens mangler.

De faktorer som ligger til grunn for kravene om en ny økonomisk har således sitt utspring i tiden før verdenskrigen. som er skjedd i de senere år er at utviklingen har øket ulempene ved det uorganiserte næringsliv og derfor styrket kravene om en omlegning. Jeg rekker ikke å gi noen utredning av disse forhold, men enkelte trekk vil jeg nevne.

Den mest iøinefallende brist ved den frie konkurranse har alltid været den mangel på planmessighet som kleber ved den. Enhver produserer hvad han vil og hvor meget han vil uten å samrå sig med andre. Resultatet blir ofte overproduksjon og avesetningsvanskeligheter fra tid til annen almindelige kriser. Selv om disse følger også tidligere kunde være alvårlige nok, var dog krisene kortvarige. Misforholdene blev snart rettet ved overflytning av ledig arbeidskraft til andre land og ved erobring av nye eller utvidelse av gamle markeder. Industriens ekspansjonsmuligheter praktisk talt übegrenset. Behovet for organisasjon produksjonen og omsetningen føltes ikke så sterkt. Det var som regel avsetning nok å finne for alle de varer som kunde produseres uten at det var nødvendig å gripe til særskilte reguleringer.

Alt dette er nu forandret.

I de siste 20 år er verdens samlede industrielle produksjonsapparat utbygget i raskere tempo enn noensinne før. Avkastningen ytterligere øket ved den rasjonalisering som har funnet sted, særlig i de siste 10_—12 år.

Kanskje like så viktig som selve produksjonsøkningen er tendensen selvforsyning. Utviklingen begynte under verdenskrigen. internasjonale arbeidsdeling blev sprengt og de enkelte land måtte søke å selvberge sig så godt de kunde. Nesten i alle land blev det opført fabrikker til fremstilling av varer som tidligere innført. Industriløse eller industrifattige land gikk over til å bli industriland og i de gamle industriland blev der reist nye industrier. Bevegelsen har fortsat også efter verdenskrigen.

Følgen av dette er veldig skjerpet internasjonal konkurranse. De enkelte lands industrielle ekspansjonsevne er hemmet. De har mistet utenlandske markeder og blir ofte truet av de nye konkurrenter sine egne hjemmemarkeder. Vanskelighetene er øket ved den avsperrings- og restriksj onspolitikk som de fleste land fører. De innenlandske næringer vernes ved tollbeskyttelse, eksportpremier, og eksportforbud og pengepolitiske foranstaltninger. hindres. Utvandringen, som før i de fleste europeiske land var den viktigste faktor til å regulere arbeidsløsheten, er stanset helt op på grunn av innvandringsforbud. land må nu selv greie op med sin arbeidsløshet. Alt dette i forbindelse med den manglende tilpasning mellem de forskj faktorer har ført til den voldsomme og hårdnakkede krise som nu hjemsøker verden. Vi oplever det paradoksale at en betydelig del av verdens arbeidsføre befolkning er uten arbeid, at tallrike produksjonsanlegg står unyttet eller går med redusert drift og at bedriftene allikevel har vanskelig for å finne avsetning for de varer som produseres og dette tiltross for at en stor del av menneskeheten ikke kan få dekket sine viktigste behov!

Det er disse forhold som nu tvinger igjennem kravene om bedre organisasjon av den økonomiske virksomhet. Det nytter ikke lenger la den økonomiske virksomhet skjøtte sig selv. Erfaring har vist at selvregulering gjennem konkurranse under de nuværende ikke fører frem. Tvertimot er en übegrenset frihet til å konkurrere ofte en likefrem fare.

For enhver er det således innlysende at det kan virke ødeleggendeom
enkelt eksportbedrift går sine egne veier og underselgereller
annen mate undergraver sine innenlandske konkurrenterpå

kurrenterpåverdensmarkedet. De tap som derved voldes for landet kan mange ganger overstige den særfordel den enkelte opnår.Det kan gjelde også i næringer som arbeider på hjemmemarkedet. Også her kan mislig konkurranse føre til sammenbruddfor næringer. Skaden rammer i slike tilfelle ikke bare bedriftenes eiere og deres funks jonærer og arbeidere. Den brer sig gjennem den mindskede kjøpekraft for disse grupper ut over hele samfundet.

Såvel hensynet til bedriftene som almene interesser tilsier derforat offentlige søker å forebygge eller reagere mot en konkurransesom mislige virkninger. Men det er bare den ene side, den defensive side, av opgaven. Man må også gå offensivtfrem. alle veklagene over den krise vi er oppe i må vi ikke glemme den ting, at den tekniske og økonomiske utviklingalt alt betegner et veldig fremskridt. Den har gjort det mulig å tilfredsstille de menneskelige behov bedre enn før. Det gjelder bare om å utnytte fremskrittet. Men dét forutsetter et omfattendeorganisjonsarbeid sikte på å få anvendelse for alle produktive krefter. Produksjonen må avpasses efter behovet, nyanleggi hvor det allerede før er nok av bedrifter må hindres og de ledige krefter settes inn der det er mest bruk for dem. Produks jons- og salgsapparatet må rasjonaliseres ved fjernelseav overflødige omkostninger. Alt dette er i virkeligheden bare en videreføring av den rasjonalisering som de enkelte bedrifterföretar. enkelte bedrifters isolerte innsatser er dog ikke tilstrekkelig. Det er bra nok at bedriftene hver for sig søker å redusere sine omkostninger og avpasse sin virksomhet efter markedsforholdene.Men samarbeid mellem dem fører bestrebelseneikke Hvorledes skulde en enkelt bedrift i konkurransemed få gjennemført en påkrevet begrensning av forhandleravanseneller formålstjenlig reduksjon av de varekvalitetersom Et forsøk på det vilde bare føre med sig at bedriften gikk under i konkurransen. Det må samvirke til mellembedriftene. er erkjennelsen av det som ligger til grunn for den moderne trust- og kartellbevegelse. Heller ikke slike privatekonkurransereguleringer dog opgaven. For det første omfatter de som regel ikke alle bedrifter innen vedkommende næring og de som står utenfor kan ofte gjennem sin konkurranse forspille resultatene. Ennu viktigere er det at trustene og kartellenei rekke bare representerer bedriftseiernes sær interesser.Man ikke noen garanti for at de ordninger som de skaper

fremmer også samfundsmessige interesser. Det offentlige må derforse dette og målet må være å fremme en samfundsgavnlig organisasjon, bygget på samarbeid ikke bare mellem bedriftene innenfor samme erhverv, men over erhvervslivets hele område. Men samtidig må dette samarbeide etableres på en elastisk mate slik at det ikke kveler tiltakene og derigjennem hindrer den produktive utfoldelse.

Det er dette som er opgaven for den moderne økonomiske politikk.
det er slike spørsmål som den norske trustkontroll arbeider

III. DEN NORSKE TRUSTKONTROLLS TILBLIVELSE OG SYSTEM

Ut fra det liberalistiske syn som rådet før krigen så man gjernc med misbilligelse på et hvert forsøk som blev gjort på å innskrenke regulere konkurransen gjennem sammenslutninger eller avtaler. I liberalismens hjemland, England, var slike reguleringer strid med sedvaneretten. Det samme var tilfellet også i de engelske kolonistater og i U. S. A. Og da den moderne trustbevegelse alvår satte inn i U. S. A. skjerpet man disse regler, idet man grep til en spesiallovgivning som under straffansvar forbød enhver trust- og kartelldannelse. Lignende antitrustlover blev også gitt i endel andre land.

Da man i Norge i 1916 nedsatte en kongelig kommissjon for å forberede en trustlovgivning var det mange som hadde tenkt sig en forbudslovgivning efter amerikansk mønster. Kommis jonen, som avgav sin innstilling i 1921, tok imidlertid avstånd fra forbudstanken. fordi den mente at et slikt forbud ikke vilde bli effektivt, men også fordi den fant at sammenslutningene foruten også kunde ha nyttige virkninger. Kommis jonen innskrenket sig derfor til å foreslå kontroll med konkurransereguleringene, opstillet i denne henseende mange vidtgående bestemmelser. I et særvotum inntok jeg et mer sammenslutningsvenlig enn kommis jonens øvrige medlemmer, idet jeg fremhevet nødvendigheten av en bedre organisasjon av næringslivet. forslag blev i modifisert skikkelse lov den 12. mars 1926.

Allerede i 1923 var det i Tyskland kommet en kartellforordningsom
forbindelse med supplerende lovgivning i det vesentligebygget
samme prinsipper som den senere norske lov. Og

i de senere år er der i en rekke land kommet lover om konkurransereguleringersom i samme retning som den tyske og norskelovgivning. er almindelig forlatt, nu efter gjenreisningsaksjonen ifjor også i sitt hjemland U. S. A. Overalt bygger man på prinsippet om statens kontroll og direkte medvirkningtil fremme en hensiktssvarende regulering av konkurransen.

Den norske trustlov har et dobbelt formål. For det første gj ennemfører kontroll med de konkurransereguleringer som de erhvervsdrivende selv får istand. Men dernæst inneholder den også et generelt forbud mot prismisbruk og gir adganga til å regulere og forretningsvilkår selv om der ikke foreligger konkurranseinnskrenkninger. kan også brukes til å gjennemføre reguleringer til støtte for bedriftene.

Gjennemføringen av loven er i det vesentlige lagt til et Kontrollkontor det daglig virkende administrative organ og et Kontrollråd som skal treffe avgjørelser om inngrep. Rådet virker nærmest som en forvaltningsdomstol. Det følger så langt det er mulig domstolsmæssige prinsipper ved sakenes behandling. for alle interesser gis anledning til å uttale sig, rådets avgjørelser blir utførlig begrunnet og de viktigste av dem offentliggjort. For å trygge avgjørelserne og sikre mot ensidighet j eider den regel at rådet ikke kan iverksette noe inngrep at det kommer forslag om det fra Kontrollkontoret. På sin side kan kontoret heller ikke gripe inn på egen hånd, men må alltid ha rådets avgjørelse.

Kontrollen med de private konkurransereguleringer er basert på et meldingssystem. Sammenslutninger, avtaler og ordninger som tiisikter å regulere pris-, produksjons- eller omsetningsforhold skal meldes til Kontrollkontoret dersom de er av virkelig betydning norske markedsforhold. Melding skal også sendes fra norske markedsbestemmende bedrifter og fra innenlandske filialer av utenlandske truster eller karteller. Forsømmelse av meldeplikten medføre straffansvar og leder dessuten til at avtalene ophører å være bindende.

Allerede plikten til å melde vil forebygge mange utilbørlige konkurransereguleringer. Men loven har også en rekke bestemmelsersom myndighetene adgang til å hindre eller reagere mot misbruk eller ellers øve innflytelse på sammenslutningenes virksomhet. For det første må avtaler som skal gjelde for lengeretid ett år ad gangen eller med en lengere opsigelsesfrist

enn 3 måneder uttrykkelig godkjennes av Kontrollrådet. En konkurransereguleringkan ikke gjennemføres ved tvangsmidlerdersom finner at det vilde stride mot almene hensyn eller at konkurransereguleringen er urimelig. Dette gjelder for slike tvangsmidler som bøter eller lignende. Et annet straffemiddeler Boikott rammes av lovens forbud dersom rådet finner at boikotten er almenskadelig, urimelig eller utilbørlig. Kontrollmyndighetene kan likeledes regulere en sammenslutnings priser og forretningsvilkår dersom de finner at de er urimelige. Og myndighetene kan også opheve et hvert konkurranseregulerendevedtak en sammenslutning treffer, ja, endog sammenslutningenselv, de finner at virkemåten er utilbørlig eller til skade for pris-, produksjons- eller omsetningsforhold. I dette tilfelle kan dog Kontrollrådets vedtak innbringes for en særskilt ankenevnd.

Trustloven gir således kontrollmyndighetene en vid bemyndigelse å øve innflytelse på de private konkurransereguleringer og derigjennem på den organisasjon av næringslivet som de medfører. det er i det vesentlige bare bemyndigelser. Lovens beror derfor på hvorledes disse bemyndigelser brukes. Hvilke synsmåter følger kontrollmyndighetene? og hvorledes de dem?

Jeg tror at disse spørsmål blir best belyst ved at jeg gåriigennem
hovedgrupper av konkurransereguleringer og gjør rede
for den stilling myndighetene har tatt til dem.

IV. KONTROLLMYNDIGHETENES STANDPUNKT TIL PRIVATE KONKURRANSEREGULERINGER

En rekke konkurransereguleringer går ut på å gjennemføre ensartede regler om leverings- og betalingsvilkår, kredittid og lignendeforretningsvilkår. det meste treffes slike bestemmelseri med prisfastsettelser eller andre videregående reguleringer. Der finnes dog også avtaler som bare ordner forretningsvilkår.De dog som regel fritatt for meldeplikt. Slike kondisj onskarteller virker gj ennemgående bra ved å skape orden og ensartethet. Der har derfor ikke vært så mange inngrep mot dem. Men også her kan en viss censur være påkrevet. Oplysendeer en regulering som blev behandlet i det siste møte i Kontrollrådet. Det gjaldt salgsbetingelser som var fastsatt av en fabrikant- og importørgruppe omfattende praktisk talt

alle leverandører i branchen. Betingelsene inneholdt blandt annet en klausul om at »erkjennelse av ordres og avtaler gjøres med selgerens forbehold om å foreta forandringer av priser, rabatter samt salgsbetingelser uten på forhånd å ha varslet kjøperen herom«. Altså, selv en inngått kontrakt var seigeren ikke bundet av. Han kunde efter eget forgodtbefinnende forandre pris og vilkår.Han ikke engang på forhånd å varsle kjøperen om det. Kjøperen kunde riktignok tre tilbake hvis vilkårene blev forandret til hans ugunst, men han hadde ingen rett til å kreve den oprinnelige kontrakt gj ennemført. Det er klart at den slags salgsbetingelser som ensidig tilgodeser den ene part ikke kan godtas.

Av langt større betydning enn de nakne kondis jonskarteller er de mange priskarteller. De har mange betenkelige sider. De medfører ikke, som mange produksjons- og omsetningsreguleringer direkte nedsettelse av omkostningene. Forbrukerne har derfor ingen direkte interesse av dem. Tvertimot, de skaper bare fordyrelse for dem. Minsteprisene har jo til formål å skaffe bedriftene høiere eller stabilere priser enn om konkurransen artet sig fritt. Og sammenslutningene vil ofte være fristet til å sette prisene for høie ved særlig å ta hensyn til omkostningene ved de ugunstigst stillede bedrifter. Priskartellene kan derfor virke til å holde oppe eller kalle tillive flere bedrifter enn samfundsmessig De kan med andre ord motvirke en rasjonell av den økonomiske virksomhet. Allikevel kan det ikke nektes at også minstepriskartellene kan være påkrevet. Dette gjelder således hvor de er ledd i en videregående teknisk eller kommersiell regulering, f. eks. hvor bedriftene for å nedsette fordeler produksjonen eller omsetningen mellem sig. Som regel vil det da være nødvendig også å regulere utsalgsprisene. Bortsett herfra vil prisavtaler kunne være til gavn hvor konkurransen har preg av dumping eller ellers har en ødeleggende karakter. Selv om bedriftene i noen tid kan holde det gående ved å sløife enhver utbytteutdeling og ved å la være å fornye maskiner og anlegg vil de ikke i lengere tid kunne drives på den basis. Og heller ikke forbrukerne, som for størstedelen får sine inntekter fra næringslivet, er i det lange løp tjent med en konkurranse, som gjør det umulig for bedriftene å drive på lønsom

De forskjeilige momenter som jeg har pekt på virker i almindelighetmed
jeilig tyngde i produksjonen og i handelen. I

produksjonen er ulempene ved minsteprisene som regel mindre og fordelene ved dem større enn i handelen. I produks jonen vil således minsteprisene ofte føre til at det blir fremstillet bedre kvaliteter. At handelsmannens avanse sikres gjennem avtaler får ingen slik virkning. De varer han omsetter blir jo ikke bedre av den grunn. Faren for at minsteprisene oprettholder eller fremkalleroverflødige er også langt større i handelen. Det koster jo så meget mindre å åpne en butikk eller en grossistforretningenn gå igang med en fabrikk. Prisreguleringer i industriener gjerne lettere å sette iverk enn i handelen. Handelsmennefår sine varer fra forskjeilige fabrikker i inn- og utland og de er ofte innkjøpt til ulike priser selv om de er av samme slag. En feiles minsteprisfastsettelse vil da her oftere enn i produksjonen til at der skapes større avanser enn påkrevet.

Kontrollmyndighetenes stilling til prissammenslutninger har i det store og hele vært uttrykk for de synmåter som jeg her har gjort gjeldende. Man har reagert forholdsvis lite overfor minstepriser industrien og i produks jonen ellers. Grunnen til dette har ikke minst vært de vanskelige forhold som produks jonen har arbeidet under i størstedelen av tiden siden trustloven kom istand. I brancher hvor forholdene har vært særlig mislige har kontrollen også direkte medvirket til å få gjennemført prisoverenskomster og hvor det ikke er lykkedes er det blitt fastsatt minstepriser i medhold av loven. Dette skal jeg komme tilbake til.

Likeoverfor prissammenslutninger i handelen har myndighetene derimot mange ganger tatt et annet standpunkt. Visstnok har også her forholdene i mange erhverv vært slike at man har godtatt bindende reguleringer. Men i almindelighet har man funnet det heldig at konkurransen her får friere løp og at prissammenslutningeneher mulig nøier sig med bare å fastsette veiledende noteringer. Som eksempel på rådets opfatning skal jeg nevne en del avgjørclscr vedkommende minstepriser for salg av koks. Koks kjøpes af forhandlerne efter tonn, men selges i hektoliter. Eftersomkoksen tung eller lett kan det gå fra 19 hl. og optil 28 hl. pr. ton, uten at prisen pr. tonn er tilsvarende forskj eilig. Allikevelhadde eilige kullimportørf o reninger fastsatt den samme minstepris for al koks og foreningene vilde anvende tvangsmidler mot forhandlere som solgte lavere enn minsteprisene selv om salgetgjaldt og derfor billigere vare. Kontrollrådet avgjorde imidlertid at det stred mot almene hensyn å gjennemføre slike prisnoteringer ved tvangsmidler. Lignende avgjørelser er også

truffet for minstepriser for kjøttvarer. Prisen på kjøtt og flesk varierer jo temmelig meget efter kvaliteten. Og da det ikke var noen kontroll med hvad slags kjøtt og flesk som slakterne stappet i pølsene eller laget kjøttdeig av fant Kontrollrådet at det ikke var noe naturlig grunnlag for minstepriser.

Som regel går inngrepet ikke lenger enn til å berøve prisfastsettelsene bindende karakter. Sammenslutningene blir sj elden ophevet. Men det føres kontroll med alle prisnoteringer enten de er bindende eller bare til veiledning. Ifjor blev det meldt inn 1148 noteringer. Ved 232 av prislistene blev det gjort anmerkninger. var dog bare i noen få tilfelle nødvendig å iverksette inngrep. På noen få undtagelser nær efterkom sammenslutningene henstilling om prisnedsettelse.

De minsteprisreguleringer som jeg her har omtalt gjelder de som vedkommende erhvervsdrivende fastsetter for sine egne bedrifter. annen karakter har de minstepriser som fabrikanter importører fastsetter for videreforhandlerne. disse reguleringer er betenkelighetene større enn ved de almindelige prisavtaler. De leder således oftere til unødig fordyrelse for forbrukerne. Da prisfastsettelsene gjerne skal gjelde for hele landet må fabrikkene eller importørene i almindelighet prisene under hensyn til forholdene på de dyreste Avansene blir derved altfor rummelige for handlende i mindre byer og i landdistrikter hvor forholdene er enklere og omkostningene mindre. Systemet har også en tendens til å fremkalle rabatkonkurranse som øker mellemmannsavansen og derigjennem også prisene. En fabrikant ser sig ofte tjent med å innrømme grossistene og detalj istene ekstraordinært store rabatter at de skal foretrekke hans varer fremfor konkurrentenes. konkurransen tvinger de andre fabrikker til å følge efter og gi overbud. Kjøpmennene forstår også under slike forhold å spille den ene fabrikk ut mot den annen. Nokså oplysende er et hjertesuk som en seiger for endel år siden fremkom med i »Norges

»Arbeider man som seiger for et firma som fabrikerer kvalitetsvarermå ofte være en tålmodig mann. Kommer man inn i en forretning for å selge varen hender det ofte at kjøpmannen spør om hvilken rabatt han får før man får åpnet prøvekufferten. . . .

på grunn av den bedre rabatt »tjener« han mindre på mine varer
enn på konkurrentenes og derfor går det ikke alltid å få ordre
av ham.«

At en slik rabattkonkurranse kan bli ødeleggende for produsentene i dagen. Men i det lange løp virker systemet heller ikke til gavn for handelsmennene. Hvis minsteprisene oprettholds følgen uvegerlig at der skyter op nye forretninger, omsetningen fortjenesten blir fordelt på flere bedrifter enn før og resultatet blir bare en unødig økning av mellemmennenes antall. de fleste tilfelle vil imidlertid minsteprisen for videreforhandlerne vanskelig for å hevde sig når avansen blir for stor. Også kjøpmennene vil bli fristet til å gi rabatter og deres avanse kan derigjennem bli beskåret i en for stor grad.

Ut fra de betraktninger jeg har nevnt har trustkontrollen i det store og hele stillet sig lite velvillig til bindende minstepriser for videreforhandlerne. Kontoret har søkt å forebygge slige avtaler og rådet har også på forskj eilig vis reagert mot dem. Dette er ikke ensbetydende med at kontrollen har legalisert ethvert undersalg. har således godkjent boikott mot kjøpmenn som i reklameøiemed har solgt til åpenbart tapbringende priser. Men ved bedømmelsen av dette undersøker man hvilken pris kjøpmannen sine omkostnings forhold må ha for å få dekning. Og boikott vil i almindelighet neppe bli ansett berettiget dersom det viser sig at den pris en kjøpmann seiger til gir ham rimelig fortjeneste selv om den er lavere enn den minstepris fabrikken eller importøren har fastsatt. Rådet har truffet en avgjørelse vedkommende av et vaskemiddel som er nokså oplysende. Kjøpmannens innkjøpspris for dette vaskemiddel var 37 å 38 øre pr. pakke. Minsteprisen var av importøren fastsatt til 50 øre. Rådet fant at det var berettiget å boikotte en kjøpmann som solgte for en pris av 42 øre, idet den avanse han beregnet sig måtte anses utilstrekkelig. Samtidig blev det imidlertid meddelt importøren den fastsatte minstepris var så høi at han ikke kunde gjøre regning med å få godkjent boikott likeoverfor ethvert undersalg. annen avgjørelse av rådet gjaldt undersalg av tannpasta. Rådet fant at avansen på disse varer var satt saa rummelig at vedkommende handelsmann måtte ha rett til å selge billigere enn fabrikken hadde fastsatt. Men samtidig fant rådet at det var utilbørlig han gav større rabatter på en fabrikks produkter enn på et konkurrerende firmas varer.

En følge av at trustkontrollen reagerer mot bindende minstepriserfor

priserforvidereforhandlere er at det er vanskeligere å opretholde for høie avansesatser. Det har vi nettop oplevet i sjokoladebranchen.Her forhandlerne vært innrømmet altfor store rabatter. Resultatet blev som man kunde vente mange nye forretninger. Dette førte igjen til en skarpere konkurranse og nu seiger fruktrorretningeri sjokolade med 20 pct. rabatt til stor skade for de mange spesialforretninger. Mange av dem innrømmer nu at de vilde ha vært bedre tjent med mere beskjednere rabatter. Det var blitt mindre innrykk i branchen og roligere konkurranseforhold.

Et særskilt spørsmål melder sig for prisavtaler og andre konkurrensereguleringer de skal gjelde for anbud. Selve anbudsinstituttet hviler jo på forutsetningen om at der består konkurranse mellem de forskj ellige anbydere. Da trustloven kom istand var der imidlertid mange konkurransereguleringer også for anbud. Og flere av dem var slike at de ikke tålte dagens lys. Adskillige hadde således bestemmelser om at alle anbud på forhånd skulde underkastes hemmelig censur av en komite som dels kunde kassere anbud som den fant for lave, dels sende dem inn med høiere beløp enn anbyderne selv hadde fastsatt. En forening hadde således bestemmelser om at anbud som vedkommende komite fant for lave skulde sendes inn med priser som oversteg komiteens pris i samme grad som anbudet lå lavere. Fant komiteen at anbudsprisen burde være f. eks. kr. 10000 skulde anbud på kr. 8 000 forhøies til kr. 12 000, anbud på kr. 6000 til kr. 14000 o. s.v. Som et annet eksempel kan jeg nevne en avtale mellem noen verksteder om forhånds fordeling av visse leveranser efter bestemte forholdstall. For å gjennemføre dette skulde bedriftene ved sine anbud være forpliktet til gj ensidig å »beskytte« hverandre ved å sette sine priser så meget høiere enn den av kontrahentene som i henhold til avtalen skulde ha leveransen.

En rekke slike avtaler som jeg her har nevnt blev offentliggjort. antar at de offentlige og kommunale myndigheter som gjennem årene omhyggelig hadde behandlet anbud fra vedkommende blev litt ergerlige da de fikk greie på hvorledes de i virkeligheten var blitt holdt for narr.

Ved trustlovens behandling hadde man under overveielse å forby konkurransereguleringer for anbud. Man blev dog stående ved å gi pålegg i loven om at enhver som inngir anbud skal oplyseom dersom prisen eller vilkårene er regulert ved avtale, stiltiende forståelse eller annen ordning med andre erhvervsdrivende.Bestemmelsen

vende.Bestemmelsenhar vært tilstrekkelig til å få de tidligere helt usmakelige anbudsreguleringer ut av verden. I våres kom det en ny avtale av samme slag. Den blev imidlertid ophevet av Kontrollrådet. Det kontrollen reagerer mot er reguleringer som efter sin form og sitt innhold må anses utilbørlige. Myndighetene har derimot ikke tatt übetinget avstånd fra enhver anbudsregulering.I tilfelle hvor bedriftsforholdene har vært særlig vanskelige har kontrollen ikke gjort innsigelse mot at minstepriser gj øres gjeldende også for anbud.

En annen viktig gruppe av konkurransereguleringer sikter på
å begrense antallet av bedrifter og spesielt å
bremse mot nyetableringer.

Det er som jeg tidligere har vært inne på ikke heldig at der er übegrænset adgang for enhver til å gå igang med nye bedrifter uten hensyn til om han har særlige kvalifikasjoner for det eller råder over den nødvendige kapital og uten hensyn til om det i vedkommende erhverv allerede på forhånd er flere bedrifter enn det trenges. De begrensninger som opstilles av handels-, håndverks og industrilovgivningen er ikke på langt nær tilstrekkelig. På den annen side er nettop friheten til å sette igang nye bedrifter viktig faktor til fremme av nye produksjons- og forretningsmetoder. må derfor være varsom med å begrense denne frihet, hvor det ikke er tvingende nødvendig. Særlig gjelder dette sålenge man ikke har spesiell lovhjemmel for begrensningen. I alle tilfelle må det ses efter at begrensning sk jer efter objektive hensyn og ikke på vilkårlig mate.

I Norge har mange brancheforeninger søkt å regulere disse forhold,men alltid på en heldig mate. Foreningene setter undertidennokså vilkår for optagelse. Og enten foreningenselv medlemmene søker ofte å få leverandører til å nekte forretningsforbindelse med firmaer som ikke er med i foreningen.Kontrollrådet ved en lang rekke boikottavgjørelser tatt standpunkt mot på denne mate å favorisere foreningsmedlemmer.Hvis firma har de kvalifikasjoner som bør kreves for å drive vedkommende slags erhverv så skal den ting at firmaet ikke kan komme inn i vedkommende branche-forening ikke gi grunnlag for noen boikott. Konkurrentene må ikke bestemme hvem som skal ha adgang til å drive næring. Hermed har kontrollenimidlertid tatt prinsipiel avstånd fra ethvert forsøk på å begrense antallet av bedrifter. Man anser det således fullt berettiget av fabrikker og importører at de sløifer grossister som

mellemled hvis de finner sig forretningsmessig tjent med det. Og likeleds at de begrenser antallet av forhandlere f. eks. ved å kreve at forhandlerne skal utta visse minstekvanta eller kjøpe for visse minstebeløp enten ad gangen eller i et visst tidsrum, gjerne et år. Kontrollen har også godkjent en rekke reguleringer som tiisikter å begrense nyetableringer ved å stille større krav enn lovgivningengjør hensyn til kapital, branchekunnskap og andre kvalifikasjoner.Det jørende er at regiene er rimelige og ens for alle og at de foreningsorganer som skal treffe avgjørelse er sammensattslik konkurrentinteresser og andre biinteresser ikke kan gjøre sig gjeldende på utilbørlig mate. For øvrig vil enhver som i henhold til disse reguleringer nektes forretningsforbindelse kunne klage til Trustkontrollen, dersom han mener sig urettferdig behandlet.

Skal en begrensning ramme bestående bedrifter må der vises særlig varsomhet. Kontrollrådet har ved en rekke avgjørelser underkjent begrensninger fordi de ikke har vært gjennemført efter objektive hensyn eller har vært satt iverk på en for hårdhendt Blandt annet har rådet betonet at der alltid bør gis en rummelig avviklingsfrist for de forretninger som skal nedlegges. avgjørelse som ifjor blev truffet vedkommende en del melkehandlere i Stavanger er nokså oplysende. Produsentorganisasjonen besluttet å gjennemføre en begrensning i antallet av melkeforhandlere i denne by ved å nekte fortsatt melkeleveranse en rekke melkehandlere. Det kom inn klager fra ialt 12 firmaer og de 11 av dem fikk medhold av Kontrollrådet. Rådet fremholdt at det ikke var imot selve den planlagte rasjonalisering melkeomsetningen, men alene den mate som den var gjennemført på. Begrensningen var nemlig ikke foretat under hensyn til uttatt årskvantum eller efter andre lignende objektive mål og det var heller ikke gitt vedkommende firmaer noen rimelig En annen regulering er nettop under behandling. går ut på å redusere antallet av forhandlere i en branche ved å stille krav om bestemte kvalifikasjoner. Av de nuværende ca. 900 forhandlere i branchen er det bare omtrent halvparten som fyller disse krav. Endel av de ukvalifiserte vil dog bli bibeholdt på steder, hvor man ikke har noen bedre, men 250 stykker vil med et halvt års varsel bli avskåret fra fortsatte leveranser. Jeg antar at denne regulering ikke vil blive godkjent i sin foreliggende

De konkurransereguleringer som det knytter sig størst interesse

til er de som direkte går ut på å regulere produksjonen og omsetningeu for å få omkostningene ned. Der er i Norge inngått en rekke slike avtaler. Således forskj eilige avtaler om fordeling av produksjonen mellem forskj ellige bedrifterefter forholdstall, om fordeling av markedet ved at de enkelte fabrikker tildeles bestemte distrikter, avtaler om feiles salg eller om feiles innkjøp av råvarer, avtaler om hvilke varer som skal fremstilles, avtaler om begrensning av produksjonen o. s. v. Undertiden er det også foretatt fullstendige bedriftssammenslutningerfor gjennemføre en mer hensiktssvarende produksjon.

For det meste har Trustkontrollen funnet at disse reguleringer har vært nyttige. Tildels har kontrollen fått gjennemført modifikas i avtalene eller stillet forskj eilige vilkår for deres godkjennelse. i få tilfelle har kontrollen veltet reguleringene. Et slikt inngrep gjaldt bryggeriene. Her var forholdet at bryggeriene Oslo i henhold til gamle overenskomster bare hadde rett til å selge øl innen sine særskilte distrikter. De store Oslobryggerier derimot rett til å selge over hele landet. De lokale bryggerier fant at denne konkurranse var generende og gikk med på å betale Oslo-bryggerierne 900000 kroner mot at Oslo-bryggerierne gav avkall på å selge øl i de lokale bryggeriers distrikter. Denne avtale som blev inngått i 1926 blev ophevet av Kontrollrådet. Rådet fant nemlig at det blandt annet vilde kunne gå ut over kvaliteten, dersom de lokale bryggerier som teknisk sett gjennemgående ikke var så godt utstyrt som Oslo-bryggerierne ha enerett til å selge øl i sine distrikter. Man fant at det var av betydning for ølets kvalitet at konkurransen med Oslo-bryggerierne blev holdt oppe. Rådets avgjørelse var enstemmig, tross for at et av medlemmer er avholdsmann. Han hadde vel det tiltalende syn på saken at når det først skulde drikkes øl så skulde det være godt øl! I de siste år er imidlertid en ny ordning istand mellem en rekke lokale bryggerier og Oslobryggerierne. lokale bryggerier har overtat agenturet for Oslo-bryggerierne men samtidig forpliktet sig til å omsette visse minstekvanta av Oslo-øl. Da kvalitetskonkurransen på denne måate oprettholdes har Trustkontrollen godkjent avtalene.

Mange konkurransereguleringer tar direkte sikte på konkurransekamper.Dette
således de fleste eksklusivavtalersom
avtagerne til utelukkende eller fortrinsvis å kjøpe

sine varer hos besternte firmaer. Slike avtaler er efter trustloven forbudt dersom de strider mot almene interesser eller er utilbørligeoverfor Dette vil i almindelighet være tilfeiletdersom tar direkte sikte på å avskjære konkurrenterfra selv om de driver sin virksomhet på sund mate. Men også om forholdene bare vanskeliggjøres for de utenforstående konkurrenter har rådet ofte grepet inn til deres beskyttelse. Som eksempel kan jeg nevne at et oljeseiskap som hadde optatt salg av olj efyringsanlegg gav sine kjøpere garanti og gratis service i 5 år mot at de forpliktet sig til utelukkende å kjøpe sin olje i selskapet. Rådet fant at denne konkurranse måtte anses utilbørlig overfor de firmaer som ikke solgte olje men bare drev med fabrikasjon eller import av olj efyringsanlegg. Disse firmaer, som ikke kunde ta dekning i fortjeneste på oljeleveransen,kunde gi sine kjøpere tilsvarende fordele. På den annen side har kontrollen ikke hatt noe å bemerke till eksklusivforhold som er forretningsmæssig begrunnet og ikke fører til noen utglidning i konkurransen. Dette gjelder således, for fremdeles å holde mig til oljehandelen, de vanlige eksklusivavtalermellem og deres forhandlere. Når et oljeselskapsom er bygger oljestasjoner og gir forhandleren det utstyr som trenges til driften er det fullt berettiget at det til gjengjeld krever at forhandleren bare fører dets varer.

Den översikt som jeg nu har gitt og som kanskje er blitt altfor viser hvor mange forskj ellige kryssende hensyn og interesser som gjør sig gjeldende ved bedømmelsen av konkurransereguleringene. om myndighetene prøver og må prøve disse forhold konkret gir dog de avgjørelser som er truffet uttrykk det grunnsyn, at konkurransereguleringene skal bedømmes hvorvidt de virker med til eller de motvirker en sund og naturlig organisasjon av næringslivet. Gjennem den kontroll som er ført har myndighetene beskåret eller omformet reguleringene at de tjener dette formål. Noen begrensning av selve sammenslutningstendensen har denne kontroll ikke ført med sig. Tallet paa konkurransereguleringene har hele tiden vært i jevn vekst. Ved utgången av 1927 var utenom storbedriftene registreret sammenslutninger og 29 enkeltstående avtaler. Ved utgången 1933 var tallene henholdsvis 201 og 55. Eksportreguleringer og de mindre betydningsfulle avtaler er som jeg før har nevnt ikke registreret.

IV. REGULERINGER I MEDHOLD AV LOVEN STØTTEAKSJONER

Som jeg før har nevnt nøier Trustkontrollen sig ikke med å føre tilsyn med de sammenslutninger som de erhvervsdrivende selv skaper. Loven gir en vid adgang til å gjennemføre reguleringer pris- og forretningsforhold også om inngrepet ikke spesielt en konkurranseregulerende sammenslutning.

Lovens regler tar først og fremst sikte på å beskytte forbrukerne overdrevent høie priser og forretningsvilkår som er urimelige. De mest graverende misbruk av denne art rammes av et generelt forbud i loven, forbudet i § 13 mot å ta eller kreve priser eller vederlag som må regnes for utilbørlige eller sette utilbørlige ellers. Behandlingen av saker om overtredelse dette forbud hører under de almindelige domstoler.

Av større praktisk betydning enn forbudet i § 13 er lovens § 14 som gir kontrollmyndighetene adgang til å iversette bestemmelser til regulering av priser, fortjeneste og forretningsvilkår som rådet finner urimelige. Inngrep kan her sk je ikke bare når prisen eller fortjenesten er urimelig høi, men også når den er urimelig lav. I opgangstider er det naturlig at myndighetene har størst opfordring å gripe inn mot overdrevent høie priser. Under de vanskelige som har gjort sig gjeldende for næringslivet i de siste år har imidlertid den annen opgave vært mer aktuell: å verne bedriftene mot dumping eller annen priskonkurranse som truer med å skape sammenbrudd i en næring. Kontrollen har da også i de senere år gjennemført en rekke reguleringer mot usunde forretningsvilkår eller ødeleggende priskonkurranse. Jeg skal nevne endel eksempler på slike reguleringer.

I Oslo og mange andre steder i Norge var det for noen år siden blitt almindelig å innrømme medlemmer av forskj eilige foreningerrabatter de vanlige detalj priser. Rabattene var nokså forskjeilige, 10 pct. og opover til 25 pct. I flere brancher tok konkurransenmest av et kapløp om rabattinnrømmelser til spesielleforbrukergrupper. av det hele var at de ordinære utsalgspriser efter hvert blev forhøiet. De fleste forretninger ønsketå bort fra systemet. Og det sier sig selv at alle de forbrukeresom fikk rabatter var misfornøiet. Begeistringen for systemet kjølnet også hos mange rabattberettigede da de fikk høre at medlemmene av andre foreninger fikk større rabatter enn de selv. Et firma gav således 10 pct. til noen foreninger, men

15_—20 pct. og helt op til 25 pct. til andre. Der hadde da hundrevisav som fikk 10 pct. eller 15 pct. gjennem mange åt gått og trodd at de gjorde meget favorable innkjøp og så hørte de at andre hadde fått 20 pct. og op til 25 pct. De fleste av dem protesterte ikke da uvesenet blev stoppet gjennem et forbudmot som Kontrollrådet fastsatte i 1929.

Enda verre var omsetningsforholdene i enkelte spesialbrancher. Således i vektbranchen. Forhandlerne var her samstemmige om at avansen ikke burde overstige 90 pct. ved salg pr. kontant og 100 pct. ved salg på avbetaling. Det er jo i og for sig pene satser! Imidlertid var det blitt skikk og bruk å gi kjøpere som prutet avslag eller å ta brukte vekter i bytte til meningsløse overpriser. Resultatet var blitt at selv de ledende firmaer måtte beregne sine nominelle utsalgspriser på grunnlag av en avance på optil 200 pct. og delvis mere! En vekt som et firma i virkeligheten var villig til å selge for kr. 450 å 500 kroner blev satt op i en pris av kr. 700 eller kr. 750. Troskyldige kjøpere betalte også denne utilbørlige pris. Andre var glade når de fikk prutet ned 10 pct., mens andre fikk avslag med optil 30 pct. å 35 pct., enten direkte eller gjennem for brukte vekter som blev gitt i bytte. Mot disse forhold grep Trustkontrollen inn. Det blev gitt bestemmelser om at vektforhandlerne skulde holde faste priser og priserne blev omregulert basis av ca. 90 pct. avance. Tilsvarnde regulering blev gjennemført for kontormaskinbranchen hvor omsetningsforholdene lignende karakter.

Også til fordel for forskj eilige industrier har kontrollmyndigheteneskredet I de fleste tilfelle er det her konkurransen om rabattinnrømmelser til forhandlerne som har virket ødeleggende.Illustrerende således forholdet i margarinbranchen. Her blev fabrikkene i januar 1930 enige om at kjøpmennene skulde innrømmes bonus med fra 2—42_—4 pct. under hensyn til størrelsen av uttatt årskvantum. Til tross for overenskomst drev konkurransenbonussatsene været og i september 1930 viste det sig at der blev ydet bonus med gjennemgående 8 pct. å 10 pct. og delvis op til 12 pct. å 14 pct. For at industrien ikke skulde svekkes gikk Kontrollrådet til å forby bonusinnrømmelser. Lignende reguleringerer truffet for såpeindustrien og skotøiindustrien. I skotøiindustrien var det særlig kontantrabatten som var drevet op gjennem konkurransen. Den vanlige sats i denne branche var 3 pct., man fabrikkene var efterhånden kommet op i 10 pct. For

andre industrier er det dels fastsatt minstepriser dels truffet andre
reguleringer for å beskytte fabrikkene mot en alt for overdreven
konkurranse.

1 den siste tid har kontrollmyndighetene ved disse reguleringer slått inn på tvangskartell-linjen. Kontrollen fastsetter ikke selv prisene og forretningsvilkårene, men överlåter dette til vedkommende hvis bestemmelser gjøres gjeldende for alle bedrifter i erhvervet. Bestemmelsene skal dog på forhånd forelegges myndigtene til kontroll og alle fabrikker og andre interesserte adgang til å innsende klage til kontrollen. Dette system har flere fordeler. De interesserte bedrifter sitter jo selv inne med den største sakkyndighet og kan derfor lettes udforme de reguleringer som skal gjennemføres. Samtidig som bedriftene på denne mate blir levnet mest mulig selvstyre blir også deres ansvar understreket. Sammenslutningen får til plikt til enhver tid å holde de fastsatte priser å jour med forandringene i markedsforholdene. kan ikke skyte sig inn under at det er myndighetenes å gripe inn. Arbeidet blir på denne mate betydelig for kontrollmyndighetene. De kan for størstedelen konsentrere sig om å løse de tvistespørsmål som foreligger og om den kontroll som hensynet til andre næringer og til almene interesser

V. FORSLAGET OM UTVIDELSE AV TRUSTLOVEN

Den gjeldende trustlov gir dog ikke myndighetene tilstrekkelig
adgang til å gjennemføre reguleringer til fremme av en bedre
organisasjon av næringsvirksomheten.

Efter den gjeldende lov kan myndighetene gripe inn mot enhverform konkurranseregulering som de erhvervsdrivende selv har skapt enten reguleringen gjelder priser eller den ordner produksjonen eller omsetningen. Når det derimot gjelder positivereguleringer å organisere erhverv hvor bedriftene ikke makter det er myndighetenes kompetanse begrenset. De kan bare regulere priser og forretningsvilkår, derimot ikke produks jonen eller omsetningen. Og det er nettop den slags reguleringer som under de nuværende forhold særlig trenges. Det er dem som i sterkest grad fremmer en virkelig produktiv rasjonalisering. Vi har altfor få frivillige sammenslutninger av dette slag og det er derfor påkrevet at det offentlige hjelper til. I mange brancher vil således produsentenes omsetning kunne billiggjøres i høi grad gjennem salgscentraler, markedsopdelinger eller annet salgssamarbeid.Og

arbeid.Ogsåvel teknisk som omsetningsmessig vil delingen av produksjonen i mange tilfelle kunne føre med sig betraktelig nedsettelseav Ja, selv en sådan forholdsvis enkel ting som å begrense antallet av kvaliteter vil kunne få stor betydning.I brancher f. eks. i den norske hermetikkindustri fremstilles der et overflødig stort antall kvaliteter. Det fordyrer ikke bare fremstillingsomkostningene hos fabrikkene, men skaper også unødig store utgifter til lagerhold hos kjøpmennene, som for å være assortert tvinges til å føre de forskj ellige merker. Også retten til å oprette nye bedrifter kan det være nødvendig å begrensesterkere det kan skje efter den nuværende lovgivning. Visstnok må man som jeg før har nevnt være varsom med å stenge for det som kan føre til virkelig nyskapning. Men på den annen side må det kunne bremses i brancher hvor produktionskapasitetenallerede forhånd overstiger behovet og hvor den nye bedriftikke forutsettes å medføre tekniske eller kommersielle forbedringer.

Ut fra slike synsmåter som jeg her har nevnt har et departementalt i våres fremkommet med et forslag om en videre utbygning av trustloven. Forslaget går i det vesentlige ut på at kontrollmyndighetene skal kunne regulere ikke bare priser og fortjeneste, men også produks jon, omsetning og andre forretningsforhold det er påkrevet for å fremme en bedre organisasjon av erhvervsvirksomheten under hensyn såvel til bedriftenes tarv som til almene interesser. Tanken med forslaget er at det nu må settes større kraft inn på å fremme organisasjonen av næringslivet at alle produktive krefter kan bli utnyttet på den for samfundet tjenligste mate. Meningen er at dette arbeid skal utføres nøie samarbeid med bedriftene selv. Kontrollen skal efter forslaget bare iverksette reguleringer, dersom de ikke kan gj ennemføres frivillighetens vei. Utvalget går ut fra at bedriftene vil ha lettere for å komme overens når først loven gir myndighetene til å skride inn dersom de ikke blir enige. Med hensyn til gjennemføringen av inngrepene har utvalget lagt særlig på tvangskartellsystemet, hvorved bedriftene selv får anledning til å virke direkte med ved bestemmelsenes utformning og håndhevelse.

Lovforslaget er i det vesentlige enstemmig blitt tiltrådt av Kontrollråde
1). Rådet har dog funnet at der burde åpnes en viss adgangtil

---

1) For å forebygge misforståelse vil jeg nevne at et av rådets faste medlemmer fraværende slik at varamannen møtte i hans sted.

gangtilat anke, dog ikke til noe regjeringsdepartement. For nærignsliveter nemlig av den største betydning at det arbeides efter faste, ensartede retningslinjer, uavhengig av politisk meningsforskjell.For vedkommende har jeg ikke prinsipielt no å innvende mot en viss ankeadgang, men det er vanskelig å gjennemføre dette i for vid utstrekning, idet det vil kunne svekke reguleringenes effektivitet. Jeg har funnet at det er bedre å gå til å oprette et stort næringsråd med representanter for de forskjeilige samt for arbeidere, funks jonærer og forbrukere. Rådet kunde samarbeide med trustkonfrollmyndighetene om retningslinjenefor og det vilde også kunne gis beføielsetil opheve reguleringer som kontrollmyndighetene har iverksatt. En slik utbygning av loven forutsetter imidlertid en inngående utredning. Et grunnprinsipp må det være at de beføielsersom til et slikt råd fastsettes i en lov som når som helst kan opheves eller endres efter vanlige regler. Den øverste myndighet må også på dette område til enhver tid ligge i det folkevalgte stortings hånd. Noen forfatningsendring bør det ikke bli tale om.

Den gjeldende trustlov blev i sin tid gjennemført under skarp politisk meningsforskj ell. Mange næringsdrivende så i loven et ensidig angrep på næringslivet og ledende handelsstandsorganisasjoner medlemmene til ikke i noe tilfelle å gjøre bruk av loven. »Sky Trustkontrollen«, var parolen. Efter hvert som loven har virket har imidlertid mange skiftet syn på den. Også blandt næringslivets folk er det våknet forståelse av at vi har bruk for en slik lov både for å reagere mot misbruk og for å fremme en bedre organisasjon. Det er karakteristisk at alle støtteatsjoner de sener år er satt i verk efter inntrengende henstillinger det overveiende flertall av bedriftene i vedkommende brancher.

Det lovforslag som er lagt frem iår har imidlertid på ny fått striden til å blusse op. Rigtignok er det ingen lenger som forslår den gjeldende lov ophevet. Det er forslaget om utvidelse som kampen gjelder. Men her kommer man påny med de gamle satser om utilbørlige inngrep i næringsfriheten, om ødeleggelse av næringslivet, om byråkratisme osv. Protestene fra næringslivet er imidlertid denne gang ikke så samstemmige som da det gjaldt innføringen av den gjeldende trustlov. Det er særlig enkelte handelsstandsorganisasjoner som har gjort innsigelse. Innen produksjonen man gjennemgående større forståelse av at der er behov for videregående reguleringer. Noe annet er at det er delte meninger om lovens nærmere utformning.

Hvorvidt utvalgets forslag vil bli gjennemført er det for tidlig å uttale sig om. Det bygger imidlertid på de samme prinsipper som lovgivningen i mange andre land og behovet for nye tiltak på dette område gjør sig nu så sterkt gjeldende at man neppe kommer forbi kravet om en videre utbygning av lovgivningen. Enten det nu skjer slik som utvalget har foreslått eller i andre former.

Jeg tilføier at gj ennemfø^ringen av det nye forslag bare er et skritt på veien fremover. Der trenges mange andre tiltak. Spesielt vil jeg fremhæve at en tilfredsstillende organisasjon av den økonomiske virksomhet også må ta sikte på å utjevne konfliktene mellem bedriftene og deres funks jonærer og arbeider ¹). Behandlingen av disse vanskelige forhold ligger imidlertid utenfor Trustkontrollens arbeidsfelt. Organisasjonen av næringslivet snevrere forstand har dog selvfølgelig den største betydning også for funks jonærene og arbeiderne. Det er jo i høieste grad i deres interesse at man mest mulig søker å sikre bedriftenes jevne gang og samtidig skape anvendelse for de ledige krefter. Og i den utstrekning man gjennem organisasjon kan øke produksjonsresultatene man mulighet for større velstand for alle.

VI. BEDØMMELSE AV DEN NORSKE TRUSTKONTROLL

Hvorledes skal man nu karakterisere den ordning som den norske trustkontroll sikter mot? Hvad er ferskjellen mellem den og den tidligere ordning av næringslivet? Og på hvilken mate skiller den sig ut fra andre nye systemer?

Her vil jeg for det første fremheve at den norske trustkontrollordningikke noe brudd med den tidligere næringsordning, den søker bare å tilpasseden de nye behove. Også efter trustkontrollordningener næringsfrihet og privat initiativ. Bedriftenebeholder av sine egne anliggender og får også anledning til gjennem sine egne sammenslutninger å være med på å utforme de nye reguleringer. Det offentlige nøier sig med å se efter at dette skjer slik at samfundet som helhet er

---

1) Som et tiltak i denne retning nevnte jeg i diskusjonen et forslag som jeg for endel år siden hadde antydet om tvungne fondsoplegninger til fordel for arbeidere og funksjonærer og for å holde arbeidslivet oppe under nedgangstider. skulde reises ved progressive avgifter av bedriftenes overskudd.

tjent med det og ellers å gripe inn for å fremme organisasjonen
på de områder hvor bedriftene selv ikke kan få den istand.

Ved at ordningen bygges op på denne mate med selvstyre for bedriftene og spillerum for den enkeltes tiltak bevarer den den elastisitet som er nødvendig for nyskapning, ja, for alle levende virksomhed i det hele. Ordningen skiller sig derved ut fra en streng planøkonomi slik som den er foreslått av teknokraterne som Sovjetsamveldet eksperimenterer med. Den slags planøkonomi forutsetter at hele den økonomiske virksomhet skal ledes av centralmyndigheter utelukkende på grunnlag av tekniske økonomiske beregninger. For den veier den menneskelige frihet i økonomiske forhold lite eller intet. Idealet er en regulering av virksomheten på samme mate som man regulerer en maskins arbeid.

Jeg skal ikke komme nærmere inn på det skjevsyn som ligger til grunn for en slik planøkonomi og de mangler som hefter ved systemet. Jeg nøier mig med å slå fast at den norske trustkontrollordning en annen vei. Den bygger på den erkjennelse at den økonomiske virksomhet er utslag av sociale livsprocesser og at de som tar del i den er levende mennesker og ikke bare brikker i et spill eller deler i en maskin. Den økonomiske virksomhet kan heller ikke vurderes bare efter sine materielle resultater, efter mengden av de økonomiske goder som den bringer. Den er som all annen menneskelig virksomet livsutfoldelse. Den har derfor betydning foruten gjennem resultatene også ved den arbeidsglede den bringer eller kan bringe, ved den asvarsbevissthet som den bygger op og ved den følelse den gir av å være med i det skapende liv. Alt dette tilsier at man så langt det er forsvarlig lar individerne frihet til å velge og drive sitt yrke. Men vel å merke også bare så langt det er forsvarlig. Den enkeltes frihet må såvel økonomiske forhold som i andre samfundsforhold avgrenses under hensyn til andres like rett og til almene interesser. Vår tid kan ikke anerkjenne noen adgang for den enkelte til å gjøre hvad han selv finner for godt uten hensy til om han skader andre eller setter samfundsmessige interesser på spill. Og nettop på det økonomiske område er det i vår tid av de grunner som jeg har nevnt nødvendig å gjennemføre vidtrekkende begrensninger i den gamle næringsfrihet.

Når man skal dømme om den norske trustkontroll må man
imidlertid ikke se sig blind på de begrensninger i handlefriheten,som
medfører. Man må også være opmerksom på

at trustkontrollen yder den enkelte erhvervsdrivendevirksomt mot overgrep fra sammenslutningereller Under den tidligere rettstilstand måtte den enkelte som regel finde sig i slike overgrep.Han ingen retsmidler mot dem. Det gjaldt også overforslike som praktisk talt gjorde det umulig for ham å drive sin virksomhet. »Næringsfriheten« var derfor i mange tilfelle bare en form uten innhold. Nu kan en erhvervsdrivende som mener at han lider overlast alltid få sin sak bragt inn for en offentlig myndighet og få den behandlet og avgjort efter domstolsmessige prinsipper. Det er samfundet, ikke de private sammenslutninger som har den endelige avgjørelse med hensyn til hvor langt handlefriheten skal begrenses.

Den organisasjonav næringslivet som Trustkontrollen mot er heller ikke ledd i noen nasjonal For et land som Norge som i så høi grad er avhengig av sin skibsfart og sin eksport vilde det betegne en sterk økonomisk tilbakegang om man skulde omlegge virksomheten på selvforsyningsbasis. Men dette at man mest mulig oprettholde eller øke det internasjonale varebytte gjør det jo ikke overflødig at den nasjonale produksjon organiseres så godt som mulig. Og en slik organisasjon gir jo heller ikke de norske bedrifter noen av staten favorisert stilling fremfor utenlandske En bedre organisasjon av næringslivet er derfor ikke utslag av proteksjonisme. At det internasjonale varebytte nu er så preget av restriksjoner neppe heller i fremtiden få den samme karakter som før krigen er en sak for sig. Det vil visselig bli mer handel med statsmonopoler og store import- og eksportsammenslutninger enn direkte mellem enkeltbedrifter før krigen.

Fra enkelte hold er det antydet at det system som den norske trustkontroll arbeider mot er fascistisk. Dette er ganske uriktig. Grunntrekkene i det norske system er utviklet før den fascistiske stat blev dannet. Det som preger den italienske fascismeer ikke selve de reguleringer av næringslivet som har funnet sted. Det er først og fremst selve diktaturet, dette at alle avgjørelser til syvende og sist treffes av en enkelt mann efter hans forgodtbefinnende uten medvirkning av noe parlamenteller tilsvarende folkevalgt organ. Dette diktatursystemgjennemsyrer den organisasjon av næringslivet som fascismen søker å skape. Den »korporative« stat som uttrykk for

cn ordning bygget op på grunnlag av organisasjoner i næringsugarbeidslivet i virkeligheten bare på papiret. Karakteristisker således at de syndikater av arbeidsgivere og arbeideresom grunnlaget for organisas jonen i virkeligheten styres av formennene som igjen utnevnes av regjeringen. Formennenekan på egen hånd treffe avgjørelser på syndikatenesvegne hensyn til om medlemmene er enige med dem eller ikke. Det er således diktatorens vilje som til syvende og sist gir sig uttrykk overalt. I motsetning til dette har den norske trustkontroll og den ordning som den arbeider henimot ikke noe som helst med diktatur åg j øre. Alle reguleringer sk jer i henhold til en lov som når som helst kan opheves eller endres av stortinget. Og i selve arbeidsmåten følges demokratiske prinsipperi større utstrckning enn det er vanlig i norsk forvaltning.

Det hevdes også at trustloven og særlig da det nye lovforslag er et socialistisk eksperiment. Meningen med dette er naturligvis skremme. Hvorvidt socialisme virker som et effektivt skal jeg ikke komme inn på. Trustlovforslaget er i hvert fall ikke socialisme. Kjernepunktet i socialismen er overføring av eiendomsretten til og ledelsen av bedriftene til det offentlige. Forslaget tar ikke sikte på det. Det bygger på private bedrifter, men søker å innpasse dem i en samfundsmessig organisas jon.

Ved min redegjørelse har jeg søkt å gjøre det klart at en slik organisas jon betegner et f remskritt ikke bare i social men også i økonomisk henseende, at det bare på den mate er mulig å få utnyttet alle de rike muligheter til øket folkevelstand som er skapt gjennem den tekniske utvikling. Såvel de ideelle som de reelle faktorer som gjør sig gjeldende i det økonomiske liv trekker derfor i retning av en slik omdannelse av den gjeldende Men omdannelsen kan sette sig igjennem på forskjeilige mater. Gjennem oprivende kamper, gjennem revolusjoner diktatur med alle de kulturelle tilbakeslag som det fører med sig og som verden idag gir oss tilnokk av uhyggelige på. Men det kan også sk je ved en rolig utvikling, gjennem lovordning bygget på samfølelse og samarbeid. Det er den vei den norske trustkontrollordning går. Den er utslag av den solidaritetstanke som forhåpentlig i stigende grad vil prege fremtidens økonomiske og sociale politikk.