Erhvervsökonomiens funksjon i vitenskapen

Erhvervsøkonomien er en anvendt vitenskap. Dens funksjon innen vitenskapen - det den kan tilfore vitenskapen som samlet hele vil være preget af dens evne til å vinne ny erkjennelse innen det brede fenomenområde den har som sitt arbeidsfelt. Dette felt er særpræget ved at aktorene er mennesker og gruppe av mennesker som skal tilfredsstille hverandres behov for materielle goder. I samspill og motspill soker de å utvikle ferdigheter og hjelpemidler i omformning av naturgitte ressurser. De gjor de innen ett sett av spilleregler som er menneskelaget og selv under stadig omformning. Erhvervsokonomien har sokt å belyse deler av dette spil for å kunne bidra til innsikt og forståelse slik at de menneskelige handlinger kunne bli mer hensiktsmessige - om ikke rett og slett mer fornuftige.

Hvis erhvervsokonomien kan gi den samlete vitenskap bidrag måtte
det bli på ett av folgende tre områder:

A. En utvikling av metodikk til studium av komplekse systemer med
mennesker som aktorer.

B. Et utvidelse av erkjennelse om menneskers behov og deres reaksjoner
og evner til å lose de okonomiske oppgaver i den konkrete virkelighet.

C. En på innsikt basert antydning om hvordan man i fremtiden skal
losa vanskelige mellommenneskelige oppgaver på mer tilfredsstillende

---

*) Professor, H.D., Norges Handelshoyskole.

Erhvervsøkonomien har spesielle muligheter for å gi slike bidrag fordi
dens studieobjekt er en del av en ytre levende virkelighet hvis realiteter
er folbare for alle - og dokumenterbare for mange.

Jeg mener jeg best kan belyse våre problemer og våre muligheter i disse retninger ved å utvikle et bilde som i hovedtrekk dekker den fortid, nutid og nære fremtid som Erik Johnsen på en så brilliant mate har beskrevet i sin artikkel i festskriftet for dette jubileum. Jeg vil da etterhvert ta opp en del essensielle problem som må loses - og antyde elementer av de som kan komme. (Noen har en tilbojlighet til å tale om det »visjonære« eller det »filosofiske« ved slike fremstillinger. I det som sies er alt basert på fænomener som er observerbare i dag og på innsikt i krefter som er virksomme. De er koplet samman ved erkjennelsens viktigste forutsetning: tenkning).

Bildet kan dekkes av folgende punkter:

1. I den forvitenskapelige periode gikk tanke-forestilling-folelse og
handling nesten i ett. Handlingen var selvfolgelig.

2. Lenge for bedriftsokonomi fikk sin glorie av vitenskapelighet ble arbeidsdeling innfort. Det gav som vesentlig resultat at de som gjorde seg tanker - eller hadde fornemmelser - om det som skulle utiores fikk avstand til selve arbeidet, - handlingerne. Grunderens, entreprenorens, initiativtakerens meninger, »synser« og fornemmelser styrte handlingene.

3. På den tid da erhvervsokonomien begynte å gjore seg gjeldende hadde naturvitenskapens resultater og teknologenes metoder forlengst vist sin verdi i okonomien. (Tekniske hoyskoler kom for de okonomiske). Men disses lovende resultater gjorde det naturlig å bruke tilsvarende metodikk på økonomiske problem. Det innebar en ny vekt på teoretiske kunnskaper, klassifiseringer og det åpnet etterhvert for en konsentrasjon som observasjon og registrering DATA. Vi lærte og forstod en hel del som vi ikke for hadde forstått. Men ikke så altfor meget, - og svært lite som andre vitenskaper kunne nyttiggjore seg (bortsett fra at det kunne hjelpe dem til å holde orden på deres egen okonomi).

Det meste av det Erik Johnsen beskriver på en så forbilledlig og oversiktlig
mate horer hjemme her - og under det neste punkt.

4. Konkurranseteori og senere spilleteori hadde åpnet for forståelse av betydningen af samspillet mellom okonomiske enheter. Men den egentlige videreutvikling kom forst med systemtenkningens langsomme gjennembrudd. Den gav også nye forbinnelseslinjer til biologi og noen av de ovrige samfunnsvitenskapene. Det vil si til dem som i likhet med erhvervsokonomien hadde levende organismer som vesentlige enheter.

Med dette skritt gjorde erhvervsokonomien også det skritt som for alvor gjorde det mulig å fortelle de praktiske erhvervsledere noe de ikke kunne vite fra sin egen virkelighet. Forsokene har hidtil vært famlende, men man nærmer seg nu også mulighetene for å bidra noe til metodeutviklingen for andre vitenskaper.

Det storste dilemma er imidlertid fremdeles det som henger sammen med at enhetene i våre systemer ikke er som fysikalske enheter som mineraler og maskindeler. De kan tenke selv, fole selv og ville selv - og de er - uansett hva marxister og behaviorister mener - i stand til å handle på tvers av de ytre okonomiske og andre betingelser. De kan selv lage seg nye lover - som Philip Herbst sier. Å studere deres adferd er ikke som å studere materiens naturlover.

Derfor har vi i stor utstrekning måttet nøye oss med avansert beskrivelse
og sterkt betinget fremskrivning - eller nesten betingelseslos simulering.

5. Vi har nemlig ikke i egentlig forstand kunnet nærme oss forklaringen på hvordan det ble slik det ble. Våre årsakskjeder er i så mate kjedelige: de forteller bare hva som hang sammen i en rekke av variabeltilstander, ikke hvorfor det ene fulgte av det annet (bortsett da fra noen nokså grove selvfolgeligheter - med store uforklarte residualposter).

I organisasjonsforskningen nærmer vi oss nå så smått muligheten for å forstå noe mer. Men da oppdager vi at det stadig er svært særpregete hendelser (unique events) som griper inn. Generaliseringen som man kan bruke over for mineraler og maskindeler er her übrukelig. Selv de statistiske sannsynligheter for masse menneskers reaksjoner kan bli lite verdifulle når mennesker i nokkelstillinger får anfall av henholdsvis genialitet eller slovsinn.

Og allikevel kan nettop presise erkjennelser på disse områder bringe
både oss selv og andre vitenskaper videre. Vi kan si noe mer presist
om betingelser for prognosers anvendelighet.

I våre bestrebelser på å forstå og å skaffe innsikt i hvordan noe virkeliggjor seg kan vi ad denne vei også nærme oss andre observasjonsmetoder. De vil gå mer i dybden enn i bredden. Til og med vesentlig dypere en de mest avanserte intervjumetoder for socialpsykologisk tidligvarsling.

Det alvorlige er at selv denne type undersokelser tyder på at vi står over for stigende labilitet i holdninger og adferd (også okonomisk, og kanskje mer hos forbrukere og medarbejdere enn hos samfundets stotter og ledere).

6. Dette bringer oss over til den neste del av vart bilde. I alle systematiske undersokelser jeg og enkelte andre har gjort stoter vi - straks efter sporgsmålet om »hvordan det ble slik« - på sporgsmålet om hvor det enkelte individ og den enkelte gruppe står inne i sammenhengene. Man aner at folk i stigende utstrekning stiller seg selv det gamle sporgsmål »Menneske, hvem er du?« Det stilles i dag sporgsmål som »kamufleres« som sporgsmål om medansvar, medbestemmelse og selvrealisering. Den som tror dette er et forbigående trang som her nu melder seg - og som vil vise sig igjen og igjen gjennom vekslende konjunkturer.

Det er allerede utviklet metoder til å belyse slike problem nærmere.
Når de blir stuerene blir de et nytt ledd i den erhvervsokonomiske familie
av metoder.

Dette kan komme til å gå i retning av et paradigmatisk sjokk i vår vitenskap.
Det ligger faktisk nærmest for oss, - og det vil smitte på den
rekke andre vitenskaper.

7. Når dette i sterkere grad blir systematiseret enn hidtil vil det kreve omstilling til helt nye ideer og grunntanker. Kreativitet på et gjennomarbeidet tankegrunnlag - ikke bare teknologisk kombinatorikk eller reklamepåfunn - vil måtte utvikles. Denne nyskapnings tema blir skjovet over på mellommenneskelige forhold - på en videreforning av organisasjonsutviklingen også til nye organdannelser i markeder. Deter mulig å se sporene allerede i dag, mens de vil melde sig i nye former og med stigende kraft.

Og dette vil i sin tur måtte tillempes til nye samfundsformer som man
kan ane hinsides kapitalisme og kommunisme - og slett ikke i midten.
- Og det vil være vitenskapelig begrunnet, - også på nye mater.