Den ökonomiske vitenskaps beiydning for del bedriftsökonomiske shidium.

Det ligger naturligvis temmelig åpent i dagen at en bedriftsokonomisk utdannelse ikke lett kan tenkes uten å være underbygget med et ganske grundig kjennskap til de samfunnsokonomiske problemer. Men det å vite at noe er så, er ikke det samme som å vite hvorfor det er så. Og det er dette hvorfor som jo er hele saken, og som jeg skal prove å klargjore.

For å forstå hvorfor den samfunnsokonomiske vitenskap er så viktig for det bedriftsokonomiske studium, er det imidlertid nodvendig å være klar over denne vitenskaps betydning i sin alminnelighet, — hvilket igjen forutsetter at man vet hva vitenskap er. Og det er disse forskjellige trinn, — denne bakgrunn for det som er mitt emne, som gjor det så vanskelig å konsentrere det på et forholdsvis begrenset antall sider.

Jeg er sikker på, de allerfleste har en tilboyelighet til å personifisere vitenskapen som noe i retning av grått hår og skjegg, — en Faustskikkelse for han hadde gjennomgåt Mefistos foryngelseskur. — Det er ganske feilaktig! — Vitenskapen er en hær av unge nye tanker som stormer frem mot gammel fordom og nedarvete, inngrodde forestillinger, mot uvitenhet og likegyldighet og overflatisk dilettantisme. Vitenskapen er menneskets evig unge higen etter sannheten, — etter en stadig dypere sannhetserkjennelse.

Sannhet ja! — Hva er, sannhet? Eller rettere: Hva er sannhetserkjennelse? — Den forste og selvfolgelige forutsetning for en sannhetserkjennelse må jo være, at den er i full overensstemmelse med kjennsgjerningene. Vi må kjenne for å kunne erkjenne.

Men undertiden kan vår erkjennelse stemme ganske vel overens med
visse kjennsgjerninger, men ikke med andre. Vi får altså en feilaktig

---

1) Professor ved Norges Handelshoyskole.

erkjennelse — enten fordi det er et hull i vå viten, eller fordi vi ikke
tar alle ting med inn i vår erkjennelse. Vi overser eller legger ikke tilstrekkeligvekt
på ting som vi i grunnen er fullt vitende om.

Sannhetserkjennelse er nemlig noe uendelig meget mere enn viten. Selv om vår viten utvides til erfaring, er vi enda langt fra sannhetserkjennelse, ■_— erkjennelsen av den sammenheng som er i hele det kaos av kjennsgjerninger som virkeligheten består av.

Våre dagers markedsforhold er i grunnen et ganske godt eksempel på det kaos, våre forestillinger om kjennsgjerningene er, hvis vår viten ikke har utviklet seg til å bli en erkjennelse av tingenes indre sammenheng, — en sannhetserkjennelse. —• Og jeg tenker her ikke så meget på forholdene i dag, som vel i en viss henseende må kunne karakteriseres som særlig kaotiske, men som i andre henseender kanskje er mere gjennomsiktige enn under mere normale tilstander.

Der er to ting som må til for å skape orden i dette kaos. Det ene
er tanken — som er det livgivende vitamin. Det annet, viljen — til å
bringe livet i overensstemmelse med den logiske tanke, — fornuften.

Jeg vil be Dem folge med et oyeblikk inn i tankens verksted. Ja, — for det er virkelig bokstavelig et verksted, hvor den virksomhet foregår, som heter tanke. Like bokstavelig som en storbedrift. — Har De noen gang gått gjennom et stort mekanisk verksted uten forer? Har De noen forestilling om, hvilket overveldende kaos alle disse mange forskjellige ledd i bedriften danner for den ikke fagutdannede tilskuer? De ser kanskje resultatet, men De har ingen anelse om, hvordan det fremkommer. Det eneste De kanskje kan folge, er de lopende bånd hvor de enkelte ledd i prosessen folger umiddelbart etter hverandre, og består i de aller enkleste håndgrep.

Allikevel bindes alle de mange ledd sammen av en ledende tanke og vilje. Og bak denne tanke igjen ligger en hær av store og små oppfinnelser som alle representerer en veldig sum av tankevirksomhet, hvor enkelte ledd foyes sammen til noe nytt. — Det er alt sammen blitt til, — skapt — bokstavelig talt av intet — eller en übekvem materie. Malm og kuli og vann blir til innviklede maskiner som utforer arbeide som ikke et menneske kunde dromt om for hundre år siden.

Og hvordan blir så disse tanker til? — Hvordan vokser erkjennelsen frem av kaos? — En viss filosofisk skole, positivismen, mener, at alt det, som er nodvendig for en vitenskapelig erkjennelse, er, at alle ting ordnes i vår bevissthet på en liknende mate som i et kartotek. På den maten blir der nok en viss orden i sakene, men der oppstår ingen tanke. Der kan ikke bli noen organisk vekst, ingen omdannelse av råmaterien til organisk stoff. Dertil kreves et fro med spireevne som

kan kombinere de uorganiske stoffer til nytt organisk stoff som igjen
kan nyttiggjores for menneskene.

Det er på en liknende mate matematikken bygger opp sin veldige tankebygning, som. forer like inn i uendeligheten, og som danner et nodvendig ledd i vår tids tekniske vitenskaper. — Og det er på samme maten, den moderne detektiv bygger opp sine slutninger, som gir oss en overbevisning om ting som ikke noe oye har sett.

Hva jeg især vil presisere ved denne tankevirksomhed er, at derved skjer en virkelig omdannelse og nydannelse. Der skapes noe nytt — en sannhetserkjennelse som ikke kan bli til uten gjennom en kombinasjon av kjennsgjerninger. — Og samtidig hermed vokser også selve kombinasjonsevnen, — tenkeevnen, — evnen til ikke bare å se og kjenne virkeligheten, men også erkjenne den.

Og — hva der vel ikke er det minst viktige: Ved denne tankevirksomhet utvikles også evnen til å nyttiggjore seg stoffet, — virkeligheten, på en ganske annen mate og i et meget videre omfang, enn de levende organismer er i stand til bare gjennom sitt innstinkt eller sin medfodte natur. Tenkeevnen er spiren til menneskets overlegenhet i kampen for tilværelsen. Og jo mer vi utvikler denne evne, desto mer vokset også vår overlegenhet.

Aldri har vel denne nyskapningsevne feiret sådanne triumfer som i vår generasjon. Ikke bare har vitenskapen utvidet vart kjennskap til den fysiske og åndelige verden, og sammenhengen i denne verden, men den har også på grunnlag av rent logisk analyse og resonnement vært i stand til å lose problemer av den aller storste betydning for det praktiske liv, på naturvitenskapenes, legevitenskapens og — ikke minst på næringslivets område. Den vitenskapelige metode har erobret det praktiske liv. Vi er kommet inn i en ny epoke, — rasjonaliseringens epoke.

Realismen utvidet vart kjennskap til virkeligheten. Men tanken og
vitenskapen alene kan gjore denne realitet til vår eiendom, noe som
tilhorer oss og som vi behersker mer eller mindre fullkomment.

Men realiteten i vår tilværelse er — kampen for tilværelsen, som for oss mennesker er blitt en okonomisk verden, —• en planmessig streben etter en varig og stadig mer og mer fullkommen form for behovstilfredsstillelse.Og disse behov selv antar mer og mer karakteren av kulturbehov. Menneskenes okonomiske kamp for tilværelsen er det tankefro, hvorav hele vår kulturverden, — hele vår kultur er vokset opp. Fra utilgjengelig kaos og vildniss er de frodige kulturmarker og kulturvekster oppstått, — de store byer med fabrikker og handelshus,— transportmidlene og de unektelig ganske kompliserte former for omsetningsmidler, — og med mennesker som utforer forskjellige

funksjoner i dette innviklete maskineri. Og i og med denne vekst har
også vår tanke- og idéverden utviklet seg.

Jeg tror imidlertid vi er nott til å erkjenne, at denne virkelighetens verden, — den nye okonomiske realitet, har vokset raskere enn vår evne til å beherske den gjennom vår tanke og vår vilje. — Den er på en mate vokset oss over hodet. — Ikke så å forstå at det bare er denne moderne kompliserte okonomiske virkelighet, som gir vår tanke så hårde notter å knekke. Selv det okonomiske liv i dets aller enkleste former byr på problemer, som det forst i den senere tid har lykkes vitenskapen å komme nærmere inn på livet, og som naturligvis danner grunnvollen for vår forståelse av og beherskelse av den moderne, kompliserte okonomiske verden.

Og liksom den fysiske verden er bygget opp av atomer som igjen forbinner seg til molekyler som danner de forskjellige stoffer, — så er også den okonomiske realitet bygget opp av enkeltindivider som igjen forener seg til — hva man kunde kalle det okonomiske molekyl, — bedriften, som igjen er det materiale, som det okonomiske samfunn er bygget opp av.

Vitenskapen om denne okonomiske verden må derfor med nodvendighet
dele seg opp i en bedriftsokonomi og en samfunnsokonomi.

En bedrift — enten den nu er en fabrikk eller et handelshus eller et jordbruk — har naturligvis to sider: en teknisk og en okonomisk. I dét praktiske liv må disse to sider ofte forenes i en person. En jordbruker må ikke bare vite hvordan jorden rent teknisk skal gjores mest fruktbringende. Han må også vite hva det lonner seg best å dyrke. Men de to vitenskaper, den tekniske og okonomiske, står like så atskilt som funksjonærer og arbeidere i en bedrift gjor det.

La oss tenke oss, at en mann med alminnelig almendannelse, men uten spesiell fagkunnskap på forretningslivets område fikk seg forelagt en fullstendig oppgave over alt som hadde foregått av forretningsmessig interesse i en bedrift i et bestemt tidsrom. Alle fakta lå helt åpent i dagen for ham, — også alle faktiske forhold med hensyn til maskiner og anlegg. Det vilde allikevel, tross hans inngående detaljkjennskap, være et fullstendig kaos for ham. Han vilde være helt ute av stand til å gjore seg opp en virkelig mening om forretningens gang og resultater, hvor meget det var tjent eller tapt på de enkelte produkter og i sin helhet, og hvorvidt bedriften forretningsmessig sett var riktig ledet. Likeså litt som han vilde være i stand til å vite om det tekniske arrangement var i orden, eller om det kanskje kunde forbedres.

Til å bedomme den forretningsmessige side kreves en fagutdannet
bedriftsokonom. Det tekniske arrangement krever en hoyskolemessig

utdannet spesialist og en ekspert på bedriftsrasjonaliseringens område.
Og det vet naturligvis — iallfall nå — enhver bedrift, enhver forretningog
vel også de fleste jordbrukere.

Men alle disse bedrifter, — disse enheter i den okonomiske realitet, står i en innbyrdes relasjon til hverandre. Ingen av dem kunde fore en selvstendig tilværelse uten de andre enheter. De utgjor de enkelte deler av en stor fellesorganisasjon, — det okonomiske samfunn, — på en liknende mate, som de enkelte deler av bedriften gjor det i forhold til bedriftsenheten. Ingen enhet i dette fellesskap kan trives hvis det okonomiske samfunn lider av en eller annen sykdom, — la oss f. eks. si en uheldig konjunktur-konstellasjon eller et vanskjottet pengesystem. Og det okonomiske samfunns trivsel — på sin side — influeres i storre eller mindre grad av de enkelte enheters trivsel.

Bedriftsokonomen spesialiserer seg på den enkelte enhet innenfor denne store okonomiske samfunnsorganisme. Men han kan naturligvis ikke unngå å ta hensyn til hvordan de samfunnsmessige forhold innvirker på bedriftens indre forhold.

For å kunne se denne sammenheng må han imidlertid også tilegne seg den vitenskapelige samfunnsokonomiske betraktningsmåte, uten hvilken det hele vil bli likeså kaotisk som det for en alminnelig legmann vilde være å kjenne de forskellige faktiske forhold i en bedrift, uten å kunne bedomme dem utfra en bedriftsokonomisk betraktningsmåte.

I virkeligheten er vel forbindelsen mellom samfunnsokonomi og bedriftsokonomi enda mer intim. — Enkelte av de viktigste problemer for bedriftsokonomien — sådan som f. eks. omkostningskalkylen og markedsanalysen — lar seg overhovedet ikke lose uten utfra en rent samfunnsvitenskapelig betraktningsmåte. Det samme gjelder i kanskje enda hoyere grad alle de regnskapsmessige vanskeligheter som står i forbindelse med forandringer i pengeverdien, — problemer som bedriftsokonomien og det praktiske forretningsliv, lenge stod helt uten forståelse av.

Det må kanskje være tillatt å si at en vesentlig forutsetning for bedriftsøkonomiens
utvikling har vært, og er, den samfunnsokonomiske
vitenskaps vekst.

Når vi så ser på denne evolusjon i den samfunnsokonomiske sannhetserkjennelse,så er det ganske visst utvilsomt, at det har lykkes den å avslore mange almenmenneskelige villfarelser i den okonomiske verdensanskuelse. Men faller det ikke også i oynene at den okonomiske vitenskaps utvikling har gått fra villfarelse til nye villfarelser — eller i beste fall til en generalisering, som har bidratt til, at det praktiske liv

kan ha fått den oppfatning, at den okonomiske vitenskap er virkelighetsfjern
og upraktisk.

Det forholder seg unektelig så, at vår erkjennelse av den okonomiske verden gir storre muligheter for villfarelser og mer eller mindre dilettantiske forsok på å skape et bedre okonomisk samfunn enn andre vitenskaper på sine felter. Og den eneste vei til en virkelig vitenskapelig erkjennelse på det okonomiske område, er, at alle disse villfarelser etter hvert blir avsloret gjennom en mer dyptgående analyse, og en mer intim tilknyttning til virkelighetens verden.

På den mate blir den okonomiske vitenskap kanskje i hoyere grad enn noen annen — en praktisk anvendelig vitenskap. Det stoff den arbeider med, er ikke bare en fysisk materie. Det er selve det praktiske liv. Og dens oppgave blir derfor på en ganske annen mate enn all annen vitenskap, å bygge bro mellom den vitenskapelige tanke og det praktiske liv.

Selv om det utvilsomt er mange områder hvor den okonomiske vitenskaps analyse har nådd å få sikkert og urokkelig fotfeste i virkelighetens verden, gjelder det allikevel alltid å være på vakt mot idéer, som kanskje for en tid kan virke blendende på mange, men som vil falle for en dyperegående tankevirksomhed Kravet om tankens frihet og übundethet må derfor være sterkere i den okonomiske vitenskab enn på noe annet forskningsområde.

Vi, som dyrker denne vitenskap, vil derfor aldri gjore krav på å sitte inne med den absolutte sannhet og aldri oppgi kravet om den frie übundne tanke. — Hva vi vil bestrebe oss for å lære dem, som vil hore oss, er — hverken mer eller mindre enn dette: å tenke okonomisk og å lære samfunnet till å tenke og handle okonomisk. — Det vi streber etter, er den ærlige, samvittighetsfulle, åpne soken etter å nå fram til en stadig mer og mer utdypet erkjennelse av det som har livsverdi, —- verdi for vart og for samfunnets og dets enkelte deles liv. Man skal ikke forske bare med fornuften. Man skal forske også med kjærlighet, med brendende lengsel, — kanskje med lidenskap. Man skal bare ikke la seg forblinde av sin lidenskap.