I den senere tid er Hannibal Sehesteds navn blitt satt i forbindelsemed visse forhandlinger som ble ført i Paris med henblikkpå å gjeninnføre katolisismen i Norge. Disse forhandlinger ble kjent ved. to dokumenter som Ivar Hansteen Knudsen har funnet i romerske arkiver og som han publiserte i sin oversiktover pavestolens forbindelser med Norge i de to første hundreår efter reformasjonen¹. Dokumentene var udaterte, men fantes i et samlebind fra ca. 1650. Forhandlingene i Paris, sier dokumentene, ble fra dansk side ført av stattholderen (vice-re) i Norge, som vai i en særlig ambassade ved det franske hotf, men stattholderens navn nevnes ikke. Ved en lapsus identifisert e² Hansteen Knudsen denne stattholder med stattholder Jens Juel som han tidligere, under året 1625, hadde omtalt³ og som efter sigende var velvillig innstillet overfor den katolske religion. Siden Jens Juel døde i 1634 og hans hustru Ide Lange ikke var datter til den forrige danske konge og søster til den daværende — slik som de nevnte dokumenter sier —, kunne han ikke være den danske utsending som ca. 1650 var i Paris. Selvomdokumentenes datering var usikker, kunne tiden før 1634

---

1 Ivar Hansteen Knudsen: De relationibus inter S. Serlem et Xorvegiarn duobus primis post reformationer« sicrulis vigentibus (Rom, 1916), 181 - 187.

2 Ibid., 132 f. og 184.

3 Ibid., 110 og 163 f.

neppe komme på tale. Stattholder i Norge i 1650 var derimot
Hannibal Sehested, Kristian IV's svigersønn og Frederik Ill's
svoger1.

Like vel var således langt fra alle vanskeligheter løst. Først i årene 1662^—1663 og 1666 opptrer Hannibal Sehested som overordentlig dansk utsending i Paris. Professor Einar Molland² forkastet derfor Hansteen Knudsens omtrentlige datering (1650) og henlå samtalene i Paris til årene 1662^—1663. Svensk riksarkivar Ingvar Andersson³ gikk den motsatte veien. En nærmere analyse av de betreffende dokumenter viser at de ikke kan gjelde Hannibal Sehested, konstaterer han uten dog å gå i detaljer. Vi håper i nærværende artikkel å kunne tidfeste dokumentene og således gi svar på noen av de problemer de har reist.

De to omtalte dokumenter er dradd frem fra Propagandakongregasjonens arkiv, fra de såkalte scritti riferiti, saker som er blitt behandlet på kongregasjonens offentlige møter. I en til en viss grad fri oversettelse fra datidens italiensk lyder de som følger:

(Barclay's memorial.)

»Mens stattholderen i Norge, tidligere svigersønn og nu svoger, »og første minister til kongen av Danmark, var ambassadeur »extraordinaire i Paris, betrodde han til abbé Barclay sin »hensikt å gjeninnføre den katolske religion i de land, og al »han allerede for fem år siden hadde tillatt dens utøvelse i »Norge;

»— at for en ikke liten del hans far John Barclay's (bok)
»Parænesis ad sectarios hadde brakt ham på den tanken, og
»mange av adelen denned ham;

»— men at han utvilsomt ville anstrenge alle sine krefter for
»at planen skulle gjennomføres med hell og ikke mislykkes;

---

1 Jvf. vår anmeldelse av Hansteen Knudsens bok i »St. Olav« 194(5, 179 f. og i Revue d'histoire ecclésiastique 1948, 624_—628.

2 J. Kleijntjens: Efforts des jésuites néerlandais en vue de la fondation d'une mission en Xorvége en 1648 et les années suivantes; Einar Molland: Notes supplémentaires (Norsk Teologisk Tidsskrift 1949, særtrykk, 21 f).

3 Dansk. Hist. Tidsskr. 11. r., 11, 434 i en lengre omtale av C. O. Boggi Id-Andersen: Hannibal Sehested I (1946).

"-- at han mente Gud hadde fort ham dit for a virkeliggjore
»hans planer.

»Han mente det var nødvendig at en biskop reiste dit med
»sendelse fra paven, likeledes

»at, mi Hs. Majestet den Allerkristeligste konge hadde ut»ncvnt ham til biskop i Toul, kunne de ikke onske seg noen »bedre enn sonnen til en mann hvis navn var aktet i de land, »og hvis person var avholdt av og dyrebar til hans herre »konge i den tid denne oppholdt seg i England.

»Den fernevnte abbe tok med lerbodighet kjennskap Lil dennc »herres froinme planer og forsikret ham om at Hs. Hellighel »ville ta imot dem med apne armer, at pavene hadde en sadan »torst efter sjeler at han av sin far hadde hort si om Paulus V »salig ihukommelse, at han onsket gjeninnforingen av den »katolske religion i England, selv om den forste dag av denne »kongens overgang matte veere pavens siste levedag.

»-- At Hs. Hellighet var den omtalte paves efterfølger ikke »bare i verdighet men også i sinnelag og fromhet. Men siden »den apostoliske Nuntius var i Paris, sømmet det seg å trede »i kontakt med ham som da senere ville utføre Roms ordrer. »Gesandten svarte at det ikke sømmet seg at hansom utsending »fra en konge av forskjellig religion, skulle gå og oppsøke »ham (nuntius), og at det samme hensyn hadde hindret ham i »Wien å tale med kardinal Mattei salig ihukommelse. For ikke »å la hele saken falle var den eneste utvei å ordne med »til»feldig« møte mellom (nuntius) Monsignnr Hp Rngni og ge»sandten i ett eller annet munkekloster. Nevnte prelat har »underrettet Rom om drøftelsen som fulgte mellom dem, men »han hadde ikke mottatt noe svar. Den nevnte herre ba derfor »abbéen å skrive (til Rom) som dog unnskyidte seg av hensyn »til den pavelige nuntius. Men sistnevnte, rørt av denne »respekt, sa han kunne skrive.

»Han skrev altsa til den det vedkom og brevet ble sendt sam>men med posten fra fornevnte nuntius. Deter kommet svar »pa Monsignor de Bagnis breve uten at denne saken ble nevnt »med et ord. Barclay har forundret seg over dette og frykter »at denne dobbelte taushet fra dettc hoffs (pavehoffets) side »vil vaere til skade for katolikkene i Xorge, og oppheve et><hvert hap med hensyn til Danmark.

»Uvis hva han skulle gjøre sa han til ovennevnte (utsending) at lignende saker bedre ble behandlet personlig enn skriftlig; at han skulle gå til Rom og ved muntlige forhandlinger i skulle avlegge rapport. Xevnte abbé Barclay hadde nu vært

»i elleve måneder ved dette hoff, flere ganger hadde han kon»ferert
med rette vedkommende, fremlagt saken både muntlig
»og skriftlig uten å kunne få noe svar.

»Skulle abbéen i denne situasjon vende tilbake til det franske »hoff, ville hans hjemreise vekke like stor skandale der som »i hele Norden. Derfor ber han Deres Eminense ærbødigst »om å ta sakens viktighet i betraktning og å fremlegge den »for Hs. Hellighet. For det gj elder Guds forherligelse, den »Hellige Stols ære, den nuværende paves renommé og så mange »sjelers gavn. Dessuten vil det være en grunn for andre prote»stanter til å følge disses eksempel hvis de blir tatt imot av »den Hellige Stol, og likeledes til å fortsette i sin villfarelse »når de ser at de førnevnte ble avvist av den, o. s. v.« —

(Tillegget.)

»Sekretæren for denne Hellige kongregasjon og abbé Barclay er »like godt inne i den førnevnte sak som de der deltok i den i »Paris. Monsignor de Bagnis brev om saken ble avlevert til riktig »adresse, likeledes nevnte abbé Barclay's. Det er da også uten »nytte og vil kun forsinke saken å skrive til nuntius de Bagni. »Det samme er gjort klart av nevnte abbé. Fordi han (nuntius) »ikke har noe skriftlig om saken, kan han ikke være bedre »informert enn førnevnte som i all ærbødighet vil betone at »det efter fire år nu trenges en definitiv avgjørelse og at, hvis »man ikke griper til nu, vil vinteren komme imellom og man »må vente enda et år, med stor fare for å miste denne enestå»ende gunstige anledning.

»Alt dette fremlegger nevnte abbé for å fralegge seg ansvaret »og ber ærbødigst om at såvel memorialen som dette tillegg »må bli lest opp i kongregasjonens offentlige møte iformiddag »den 20. juni, forat Hs. Hellighet kan bli informert og fritt »må trefEe en avgjørelse i overensstemmelse med Hs. Hellig»hets syn og med oppfatningen hos denne Hellige kongrega»sjons kardinaler.« —

I.

Om enn Barclay's memorial i flere henseender er meget dunkel, gir teksten likevel enkelte tilknyttningspunkter som såvidt vites, hittil ikke er utnyttet. Den danske ambassadør, hvem han så enn var, hadde under sitt opphold i Paris et uformelt møte med den pavelige nuntius ved det franske hoff, Monsignor de Bagni,

ett av de få navn som nevnes i brevet. I tiden 163o_—1666 finnes blant de forskjellige nuntii i Paris kun en som bar dette navn, nemlig Niccolo Guido del Bagno, titulær erkebiskop av Aten, nuntius i Paris fra 1643 (utnevnt 25. juni) til 5. desember 1656 da hans efterfølger utnevnes¹. Det omtalte mote må derfor ligge i dette tidsrum.

Samlebindet i Propaganda-arkivet som inneholder Barclay's memorial, inneholder til og med tre eksemplarer av det. Det siste eksemplaret er rettet til »Cardinalem Caraffa. In congregatione de propaganda fide«². Hos Biaudet og Karttunen finner en to kardinaler Caraffa på denne tid, Per Luigi Caraffa³, født 1581, nuntius i Køln 1624^—1634, kardinal 1645, legat til Bologna 1651, død i Rom 1655, og Carlo Caraffa⁴, født 1611 i Rom, i tiden 1653^—desember 1664 nuntius i Sveits, i Venedig og i Wien, kardinal januar 1664, likeledes legat til Bologna 1665^—1671, død i Rom 1680. Mens kardinal Carlo Caraffa i hvert fall ikke var bosatt i Rom, og derfor neppe ansatt ved Propagandakongregasjonen før efter 1671, et år som neppe kommer i betraktning i forbindelse med Barclay's brev, så forekommer kardinal Per Luigi Caraffa faktisk som referent i kongregasjonens møter fra 22. januar 1647 til 22. desember 1649⁵.

---

1 Jvf. Henry Biaudet: Les nonciatures apostoliques permanentes jusqu'en 1648 (Annales Academiæ Scientiarum Fennicæ, ser. B, tom. 11, 1), (Helsingfors, 1910), 224, 239; Liisi Karttunen: Les nonciatures apostoliques permanentes de 1650 å 1800 (Annales Academiæ Scientiarum Fennicæ, ser. B, tom. V, 3), (Genéve, 1912), 10, 25.

2 Opplysningene om sammelbindet (Propagandakongregasjonens Arkiv, Scritture riferite nelle Congregazioni Generali, vol. 339) utover det som finnes hos Hansteen Knudsen (s. 184, 186), skylder vi pater P. Polman O.F.M. som var sa elskverdig a gjennomga det pa stedet og som herved overbringes var aerbodige takk. — De tre eksemplarer: fol. 301 r—vr^—v (til kardinal Cornaro), fol. 302 r—vr^—v (til Propagandakongregasjoncn), fol. 304 r- v (til \car<*ⁱr.zl C-r-f!-). T:"w_B'_o\,L .1....,,- 1-1.22Z..

3 Biaudet, opus tit., 259.

4 Karttunen, opus cit., 237 f.

5 Jvf. J. I). M. Cornelissen: Romeinsche bronnen voor den kerkelijken toestand der Nederlanden onder de Apostolische Vicarissen 1592^—1722. I, 1592 -1651 (Hijksgeschiedkundige Publiratién. tom. 77), (Haag, 1932), numrene 789 (22. jan. 1647), 791, 793 f., 796, 798, 802—806, 808, 812, 813 (22. des. 1649).

Om abbé Barclay personlig beretter brevet at han av den franske konge var nominert til biskop i Toul. På vår forespørsel svarte herr J. Choux ved bispedømmet Nancy og Toul at lokalhistorikerne visstnok ikke omtaler Barclay's nominasjon til bispestolen, men at den på ingen mate er usannsynlig siden både hans far og bestefar hadde vært knyttet til Lotharingen, og dessuten var overbeviste gallikanere, noe som uten tvil var en anbefaling under Ludvig XIV. Bispestolen i Toul sto i flere år ledig efter Jacques le Bret som døde 15. juni 1645. André de Saussay ble nominert av enkedronningen i 1649, men under pave Innocens X (1644^—1655) oppnådde han ikke å bli stadfestet. Aleksander VII (1655—1667) stadfestet ham i 1656 og de Saussay ledet bispedømmet Toul til sin død i 1675. Barclay's nominasjon synes derfor å ha funnet sted i tiden juni 1645_— våren 1649. At Barclay ikke oppnådde stadfestelse fra Rom er på grunn av den utpregede gallikanisme i hans familie neppe forunderlig, og hans nominasjon fait bort i og med at de Saussay ble nominert i 1649¹. Samtalene i Paris med den danske ambassadør synes efter dette å ha funnet sted i tidsrummet 1645^— 1649.

Til slutt nevnes det i Barclay's redegjørelse at det for fem år siden var tilstått katolikkene fri religionsøvelse i Norge. Dette kan neppe sikte til armeterm til toleranse-ediktet av 17. juli 1646². Saken skulle dermed være oppe i Rom i 1651, og samtalene i Paris i det mellomliggende tidsrum.

Midt imellom³ de før omtalte tre eksemplarer av Barclay's redegjørelse finnes som tillegg en søknad om at hele saken må behandles »iformiddag den 20. juni« på kongregasjonens møte. Søknaden insisterer på at det nu »efter fire år« må tas en avgjørelsei

---

5 Jvf. J. I). M. Cornelissen: Romeinsche bronnen voor den kerkelijken toestand der Nederlanden onder de Apostolische Vicarissen 1592^—1722. I, 1592 -1651 (Hijksgeschiedkundige Publiratién. tom. 77), (Haag, 1932), numrene 789 (22. jan. 1647), 791, 793 f., 796, 798, 802—806, 808, 812, 813 (22. des. 1649).

1 Alt dette vesentlig efter brev fra J. Choux datert Xancy, mars 1948.

2 Norske Rigsregistranter VIII, 430 f. — Dette kongebrev om delvis religionsfrihet er påpekt av Molland, opus cit., 18 f. og 22, og i vår anmeldelse Rev. hist. eccl. 1948,628.

3 Jvf. ovfr. S. 238 n. 2.

relseisaken. Sammenholdt med sistforegående opplysning om at det for fem år siden ble gitt religionsfrihet i Norge, skulle dette tyde på at saken begynte, m. a. o. at samtalene i Paris fant sted det påfølgende året, 1647.

I Hansteen Knudsens avhandling kjennes kun disse to dokumenter, Barclay's memorial og den sistnevnte søknaden. Søknaden selv bærer ingen egentlig dato utover vendingen: iformiddag den 20. juni. Forfatteren henlegger søknaden til »sannsynligvis 1650« på grunn av samlebindet den finnes il.i¹. Pater Polman O.F.M. som var så elskverdig å se gjennom bindet for oss, opplyser at man av selve bindet ikke kan slutte noe bestemt med hensyn til året, for like efter Barclay-dokumentene følger andre fra 1650 og 1654.

Som nevnt ble saken søkt behandlet på møtet i kongregasjonen den 20. juni. At Hansteen Knudsen som på stedet hadde adgang til alle dokumenter og bl. a. for årene 1632, 1633, 1643 benyttet referatene fra kongregasjonens møter, hverken publiserte eller henviste til noe referat fra møtet den 20. juni, var omtrent ensbetydende med at det enten ikke ble holdt noe møte den 20. juni i årene rundt 1650 eller at Barclay-saken ihvertfall ikke ble behandlet på et slikt møte². Det var derfor en giedelig overraskelse da det viste seg at Barclay-saken ble tatt opp som punkt 6 på dagsordenen i kongregasjonens mote den 20. juni 1651. Vi gjengir referatet³ efter innholdet:

»Herr abbé Barclay angående et tilbud fra vicc-kongen (Pro»rex) for Norge om a underholde en (katolsk) biskop i det riket. »Kardinal Barberini gjorde rede for en henvendelse fra herr »abbé Barclay om at kongregasjonen skulle ta opp til alvorlig »behandling den saken han hadde fremlagt i forbindelse med »tilbudet fra Norges vice-konge. Vice-kongen som onsker å gi

---

1 Hansleen Knudsen, opus cit., 18(5; jvf. s. l.'W.

2 IDid., YS6: »Nihil prorsus scimus de exitu finali . . .« og ». . . nonnisi duo extant [documenta] ad hoc spectantia".

3 Propagandakongregasjoueiis Arkiv, Acta S. Congregationis vol. 20. fol. (i3 r: C.ongr. generalis die 20 Junii IGoI, num. t> (fol. (i4 v): De D.Abbate Berclao circa oblationem Proregts Norvesiæ. . .

»katolikkene fri religionsøvelse i nevnte rike og i det øvrige »Danmark, ber om å sende en biskop dit, utstyrt med alle »fullmakter, og tilbyr fra egen kasse å sørge for nevnte biskops »underhold, bortsett fra det som går med til reisen. — Siden «kongregasjonens medlemmer vet at både Hs. Hellighet paven »og kardinal Panzirolo¹ allerede i noen tid har hatt kjennskap »til denne sak, erklærte kongregasjonens medlemmer det var »best at kongregasjonens sekretær henvendte seg til nevnte »kardinal og forhørte seg om kardinalens og pavens syn i så »henseende, forat man i et så viktig anliggende kunne ga »frem efter Hs. Hellighets ønske og vilje. Skulle kardinal »Panzirolo spørre efter kongregasjonens ønsker, skal sekre»tæren legge dem åpenhjertet frem: nemlig at kongregasjonens »medlemmer var av den oppfatning at en sak som denne ikke »skulle legges i herr abbé Barclay's hender siden han mere »tenker på egen enn på andres interesse, og at han av den grunn »ikke var den egnede mannen til å fuliføre en slik oppgave. »Videre vil kongregasjonen gjerne tre til med flnansiell støtte »for å fremme saken, fordi den kunne bringe stor nytte og »fremgang for den katolske religion og neppe noen skade. Herr »abbeen skal man svare i alminnelige vendinger forat han ikke »på noen mate skal føle seg tilsidesatt, tvertom skal man rose »hans gode hensikter og hans iver.«

Dette referatet fra møtet 20. juni 1651 er for seg alene avg j_ørende for tidfestingen av hele Barclay-saken og spesielt av samtalene i Paris med den danske »ambassadeur extraordinaire«. Ifølge Barclay's ovennevnte søknad fant de sted fire år tidligere. Dette fører til året 1647 og bekrefter fullt ut det vi ovenfor kom til ut fra holdepunkteene i selve Barclay's memorial. Spørsmålet som melder seg, blir: hvem var dansk ekstraordinær ambassadør i Paris året 1647?

II.

Freden i Brømsebro gjorde i august 1645 slutt på den dansknorskekrig
mot Sverige. Det var Nederlandene og Frankrike

---

1 Kardinal Gio Giacomo Panzirolo (1574^—1657) var kardinal og pavelig statssekretær 1643^—1657 (Biaudet, opus cit., 287 f.); han deltar i Propaganda kongragasjonens møter mars_—august 1650 (Cornelissen, opus cit. nr. 816_—818).

som hadde meglet ved fredsslutningen. Freden var en ydmykelse for Danmark-Norge og innvarslet en ny retning i dansk-norsk ulenrikspolitikk: tilnærmelse til Frankrike og de hollandske Generalstater. Som et ledd i denne nye orientering fikk rikshovmesterenKorfits Ulfeldt i løpet av 1616 overdradd seg en ambassadetil Haag og Paris for å utvide tilnærmelsen og muligens avslutte handelsavtaler. I februar 1617 ble det sluttet en traktat med Generalstatene. Ledsaget av sin hustru, Leonora Christina, som i Haag hadde født ham en sønn, Leo Belgicus, ga Ulfeldt seg den 10. mars i vei til Paris. Over Antwerpen (16.^—20. mars) reiste selskapet til St. Denis der de ankom den 5. april, kort før påske. På grunn av påsken måtte Ulfeldt vente til den 28. for å få sin første audiens. Han ble derfor ikke i St. Denis men tok opphold i Paris. Audiensen den 28. april der han overrakte sine akkreditiver, beskrives utførlig under nyhetene fra Paris, i »Gazette« for 4. mai 1647. Dagen efter kom hans hustru Leonora Christina, datter av kong Kristian IV med Kristine Munk, for å gjøre de kongelige sin oppvartning. Den tredje dag hadde Ulfeldtpå ny foretrede for de kongelige, talte da spansk med enkeenkedronningenfor ikke å bli forstått av de mer enn 100 tilstedeværendeved denne »secret audientz«. Ambassadørens forhandlingersom snart efter begynte, førte ikke til noe definitivt resultat, men ekteparet ble meget feiret under dette opphold i Paris. Den pavelige nuntius, »Seigneur Bagni«, nevnes å være i Paris den 16. og 27. mai, i førnevnte avis »Gazette«. Den 6. juni gjør Ulfeldt og Leonora Christina sin avskjedsvisitt hos de kongelige som da oppholder seg i Amiens, og i juli er rikshovmesterentilbake i Danmark, der han avgir en relasjon om ambassadentil Holland og en om den til Frankrike¹.

---

1 I.itteraturen om Korfits I'lfeldt er for omfattende til a gjengis her. Det hfnvispc til Tiandr —-"-"- Lcl^lLc* XXIV (1343), -4C2 ii. — ror lurhandlingene og traktaten i Haag jvf. Danmark^—Norges Traktater 1523-1750 1(520— (1917), 520—546. — Oppholdet i Frankrike: Ulfeldts relasjon er trykt i Nye Danske Mag. IV, 297^—310 men inneholder intet om Barclay-saken; Gazette 1647 (Paris), nr. 36, 49, 51, 53, 59; Henny Glarbo: (iesandtskaber og politisk Historie (Danske i Paris gennem Tiderne, red. Franz v. Jessen. (Kjobenhavn 1936)), 122^—124; Leonora Christina, Jammers Minde og andre selvbiografiske Skildringer, utg. Johs. Brøndum-Nielsen og C. O. Bøggild-Andersen (1949), 16 og (historiske opplysninger), 315.

I Barclay's memorial nevnes det at ambassadøren i Paris som utsending fra en konge av annen religion erklærte ikke å kunne avlegge besøk hos den pavelige nuntius de Bagni, like så lite som han i sin tid hadde kunnet gjøre dette i Wien hos den nu avdøde kardinal Mattei. Gasparo Mattei var nuntius i Wien fra 1639, 8. august til 1641, 2. april da hans efterfølger ble utnevnt¹. Har Korfits Ulfeldt i dette tidsrum som dansk utsending vært i Wien? Svaret er bekreftende. Den 20. mai 1641 fikk Ulfeldt, da stattholder i Kjøbenhavn, instruks om å reise til keiseren i Regensburg. Han kom frem i juli, og tilbakereisen begynte i oktober². Det var ved denne anledning han av keiseren ble utnevnt til tysk riksgreve. Teksten i Barclay's brev kan vel forstås derhen at Ulfeldt har nevnt dette tilfelle med nuntius Mattei ved Wienerhoffet, selv om det egentlig gikk for seg i Regensburg. Men Otto Sperling, det Ulfeldtske hus' gode venn, som i sin selvbiografi omtaler denne reise til Regensburg, skriver uttrykkelig at Ulfeldt »ble en god stund i Regensburg, og drog siden derfra til Kejseren i Wien, hvor han gjorde sin Konge god Tjeneste og formildede Kejserens mot Kongen ophidsede Sind³.« I tiden 1639^—1644 nevnes ingen andre særlige utsendinger fra den danske konge til keiseren.

Av andre personalhistoriske opplysninger om den danske utsending til Paris inneholder Barclay's memorial følgende: »vice-re« for Norge, den gang (1647) svigersønn og nu (1651) svoger til den danske konge, og samtidig hans første minister.

---

1 I.itteraturen om Korfits I'lfeldt er for omfattende til a gjengis her. Det hfnvispc til Tiandr —-"-"- Lcl^lLc* XXIV (1343), -4C2 ii. — ror lurhandlingene og traktaten i Haag jvf. Danmark^—Norges Traktater 1523-1750 1(520— (1917), 520—546. — Oppholdet i Frankrike: Ulfeldts relasjon er trykt i Nye Danske Mag. IV, 297^—310 men inneholder intet om Barclay-saken; Gazette 1647 (Paris), nr. 36, 49, 51, 53, 59; Henny Glarbo: (iesandtskaber og politisk Historie (Danske i Paris gennem Tiderne, red. Franz v. Jessen. (Kjobenhavn 1936)), 122^—124; Leonora Christina, Jammers Minde og andre selvbiografiske Skildringer, utg. Johs. Brøndum-Nielsen og C. O. Bøggild-Andersen (1949), 16 og (historiske opplysninger), 315.

1 Biaudet, opus cit., 226, 241, 273.

2 J.A.Fredericia: Danmarks ydre politiske Historie (1629^—1660) II (1881), 157_—159; Kr. Erslev: Aktstykker og Oplysninger til Rigsraadets og Stændermodernes Historie i Kristian IV's Tid, II (1627—1643), (1887—88), 595 f. I årene 1639^—1644 oppforer Erslev ingen andre sendeferd til keiserhoffet.

3 Dr. med. Otto Sperling, Selvbiografi (1602^—1673), oversat i Uddrag . . . af S. Birket Smith (1885), 106. — Ifolge velvillig underretning fra det Danske Rigsarkiv er dog Ulfeldts rekreditiv fra keiserhoffet utstedt i Regensburg.

Leonora Christina, Korfits Ulfeldts hustru, var som for nevnt datter til Kristian IV. (1088^—1648) og Kristine Munk, og dermed halvsøster til Kristians sønn og efterfølger Frederik 111. (1648^— 1670). Ulfeldt er da svoger til den siste, og svigersønn til den første. Med titelen primo ministro del Re di Danimarca er vel ment stillingen som rikshovmester Ulfeldt var utnevnt til i april 1643. Blir igjen titelen Viet: Re di Xorvegid, som vel må oversettesmed»stattholder i Norge« og som hittil har været utgangspunktettilbrevets tolkninger, øyensynlig med desto større rett fordi stattholder i Norge fra 1642 til 1651 var Hannibal Sehested, ved sitt ekteskap med frøken Christiane, søster til Leonora Christina, likeledes svigersønn til Kristian IV. og svoger til Fredrik 111. At Hannibal Sehested dessuten to ganger var ambassadeurextraordinairei Paris (1662^—1663 og 1666) gjorde utvilsomt ikke saken lettere. Nu det har lykkes å tidfeste samtaleneiParis til 1647 er det tydelig at Hannibal Sehested som utsending ikke kommer i betraktning. At utsendingen i Paris i Barclay's memorial kalles Vice Re di Norvegia lar seg lettest forklare ved en forveksling fra Barclay's side. Han har da blandet sammen de to svigersønner til Kristian IV.: Hannibal Sehested, stattholder i Norge (Vice Re di Norvegia), og Korfits Ulfeldt, rikshovmester som i offisielle danske skrivelser undertiden kallp« vicarius regis, eller prorex¹. Det kan tilføyes at Barclay iså tilfelleikkehar vært den eneste til å blande de to svigersønnene sammen. En av Ulfeldts franske biografer, Sorbiére, som kjente Leonora Christina og antagelig også Ulfeldt personlig, beretter at Kristian IV. gjorde Ulfeldt til »Viceroy de Norwegue, Grand- Maistre de ses Royaumes«². At Ulfeldt i Paris virkelig skulle ha

---

1 Jvf. Erslev, opus cit., 11, 563 og 595 note 12.

2 Sorbierre: Relation d'un voyage en Angleterre (Paris, 10(i4), 1/8. Pa grunn av sin vennlige holdning overfor Ulfeldt ble boken beslaglagt og fr"**"*+_—y f"r"i:t fr:. P L, jl+. r^^lmj^io Licv vi iixiiiuum av 26. juni, 18. juli, 25. juli 1064 (Danske Higsarkiv, T.K.U.A., Frankrike, B 33). I forstnevnte brev heter det: <-L'autheur est le Sr. Samuel Sorbierre, autrefois ministre de la religion pretendue reformee, et maintenant historiographe de France, et pensionnaire de Sa Majeste Tres-Chretiennei. Sorbierre hadde tidligere utgitt en fransk oversettelse av Thomas Hobbes politiske skrifter (De cive?, 1642) som franskmannen i innledningen hadde tilegnet Korfits Ulfeldt; dedikasjonen er datert Haag, 20. juli 1649 (Paulmyer, 18. og 25. juli 1664). Ulfeldt var i Haag fra mars til oktober 1649 på sin annen sendeferd til Holland; jvf. Danmarks-Norges Traktater IV, 626^—651. Det ser ut til at Sorbierre i den tid er kommet i forbindelse med Ulfeldt. Leonora Christina besøkte han 1663 da hun satt fengsiet i Brugge (Relation d'un voyage ... s. 176 f.).

utgitt seg for stattholder i Norge er, den intrigant han er, ikke utelukket, men likevel mindre sannsynlig, både fordi det var forholdsvis lett å verifisere og fordi det er vanskelig å finne noen rimelig grunn til det.

III.

Efter å ha tidfestet samtalene i Paris og løst spørsmålel om ambassadørens person er det et nytt spørsmål som melder seg: handlet Korfits Ulfeldt helt på egen hånd, eller handlet han i forståelse med andre, og i så tilfelle, hvem?

Det som uten tvil må ses i forbindelse med Ulfeldts henvendelse til Barclay og til nuntius de Bagni i Paris er det norske toleranse-ediktet utstedt av kongen den 17. juli 1646 på herredagen i Christiania. Hannibal Sehesteds bestrebelser, ikke minst efter freden i Brømsebro, gikk ut på å bygge opp den norske handel og den norske flåte. Både for det ene og det andre måtte det trekkes utlendinger til landet. For å fremme dette tilstedes utlendingene samvittighetsfrihet, lov til å holde private gudstjenester i sine hjem, og lov til offentlig gudstjeneste i Gamlebyen ved Christiania, på Nordnes ved Bergen og i Christianssand ved Flekkerøen. Skulle derimot noen av landets egne borgere ta del i disse gudstjenester eller forandre religion, skulle de miste all arv¹. Dagen efter får den hollandske handelsmann Selius Marselis, kalvinist, kongebrev på å kunne nyte borgerlige rettigheter i Christiania og at likevel »han og hans ganske Huus maa være fri for Geistlighedens Molestie udi Religionen, naar han eller andre av hans ingen Skandal giver«².

Disse tolleransebestemmelser var et resultat av intimt samarbeidemellom

---

2 Sorbierre: Relation d'un voyage en Angleterre (Paris, 10(i4), 1/8. Pa grunn av sin vennlige holdning overfor Ulfeldt ble boken beslaglagt og fr"**"*+_—y f"r"i:t fr:. P L, jl+. r^^lmj^io Licv vi iixiiiuum av 26. juni, 18. juli, 25. juli 1064 (Danske Higsarkiv, T.K.U.A., Frankrike, B 33). I forstnevnte brev heter det: <-L'autheur est le Sr. Samuel Sorbierre, autrefois ministre de la religion pretendue reformee, et maintenant historiographe de France, et pensionnaire de Sa Majeste Tres-Chretiennei. Sorbierre hadde tidligere utgitt en fransk oversettelse av Thomas Hobbes politiske skrifter (De cive?, 1642) som franskmannen i innledningen hadde tilegnet Korfits Ulfeldt; dedikasjonen er datert Haag, 20. juli 1649 (Paulmyer, 18. og 25. juli 1664). Ulfeldt var i Haag fra mars til oktober 1649 på sin annen sendeferd til Holland; jvf. Danmarks-Norges Traktater IV, 626^—651. Det ser ut til at Sorbierre i den tid er kommet i forbindelse med Ulfeldt. Leonora Christina besøkte han 1663 da hun satt fengsiet i Brugge (Relation d'un voyage ... s. 176 f.).

1 Norske Rigsregistr. VIII, 430 f.; jvf. ovf. s. 239 note 2.

2 Norske Rigsregistr. IX, 219 f.

arbeidemellomHannibal Sehested og kongen, men kongens kansler Kristian Thomesen Sehesled, en ivrig lutheraner, sendte sin herre tre måneder senere en alvorlig advarsel¹: ». .. dersom muncke och jesuuiter bliffuer forst laanet hus, som imod alle evangelische alltid practicere, daa skal wore effterkommere der wist begræde i huad wi giøre.« Kongen svarer² sin kansler temmelig skar])t at hvis riksradet i fellesskap gjor en henvendelse i saken, da vil han svare, men å diskutere saken med kansleren alene, »ded staar mig indthed an«. Et svar som dette tyder ikke på at kongen mer eller mindre motvillig var gått med på den norske stattholderens forslag om religionsfrihet.

Ogsa andre av Kristian IV.'s egenhendige brev fra denne lid
vitner om at religionsfriheten var noe som opptok ham, bade
for og efter herredagen i Christiania. I manedene fer herredagen,
da kongen ennu var i Danmark, forberedtes og diskutertes KorfitsUlfeldts
ambassade til Holland og Frankrike. I et brev til
Ulfeldt personlig3 skrev kongen den 20. mai 1646 at riksradet
nu snart matte ta opp til diskusjon en sak som ikke kom til a
vaere lett. Medlemmene i radet var nok enige om a alliere seg med
Frankrike og Holland, men forte dette ikke med seg at »man da
skulle lade passere baade den Catholische som den Calvinsche
J^£»lifYir*n f\7 o pponforor mon A^t C* "^"J^^^J^^ *"* Ivcllj ITiciii HidtC y\
** W~I*Q* w**j j »_*^v>^|j^'*-/*.*-a lliM" V-**A J.J.X j
stede dy Catholische for hofTueditt, om der nogen Lriig alliance
bliiffVe styffted«? Dagen efter var kongen inne pa det samme i
et brev til flere medlemmer i riksradet4. Nu det gjaldt a slutte en
allianse med den franske krone og Holland, noe radet var enig
i, ensket kongen a here deres mening om hans ambassador skulle

---

1 Kristian Thomesen Sehested til Kristian IV. 10. okt. 1646 (Xorsk Kiksarkiv, gammel registratur: Kane. Realavd. 5, Betenkninger, Memorialer etc. 24; ny (1944) registratur: Kancelliet, skap 14, pakke 115, lit. E); jvf. Bøggild-Andersen, opus cit., 03 f. og 510.

2 Kong Christian den Fjerdes egenhændige Breve, utg. ved C. F. Bricka og J. A. Fridericia VI, 1645—1(548 (1885—86), 197 (19. okt. 1G46).

3 Kong Christian den Fjerdes egenhændige Breve VIII, 1584^—1648, Supplement til C. F. Brickas og J. A. Fridericias Udgave, utg. ved Johanne Skovgaard (1947), 383 f.

4 Egenhændige Breve VIII, 384 Vi.

love dem fri religionsutøvelse på visse steder; i motsatt tilfelle kunne kongen ikke se hvordan de skulle få handelen i riket på fote. De fleste i rådet var enig i at man straks skulle begynne forhandlingene, kongens kansler Kristian Thomesen Sehested var stemt for utsettelse, og siden rådets betenkning måtte være enstemmig, ble ingen sådan avgitt¹. Heller ikke gikk man inn på kongens forslag om at rådene skulle innlevere sin betenkning hver for seg². Den 1. juni ble det på Fredriksborg utstedt instruks for Korfits Ulfeldt som ekstraordinær ambassadør til Generalstateneog Frankrike, men i instruksen blir religionsfriheten ikke nevnt. Sammenholder en dette med kanslerens føromtalte brev til kongen senere på året i anledning tolleranse-ediktet i Norge, var nok motstanden i rådet fra mindretallets, bl. a. kanslerens, side vel også rettet mot kongens forslag om under forhandlingene å tilby religionsfrihet³. Men også rikshovmesteren Korfits Ulfeldtvar medlem av rådet og var følgelig fullt klar over både kongens og øyensynlig flertallets innstilling. Mens han oppholdt seg i Haag, ble tolleranse-ediktet i Norge et faktum, noe man er fristet til å se som en omgåelse av tidligere vanskeligheter. I dette lyset virker Ulfeldts samtaler i Paris med Barclay og nuntius de Bagni atskillig mindre fremmed.

Mens den temmelig vidtgående toleranse som Kristian IV. la for dagen i forbindelse med Ulfeldts ambassade og privilegiene om religionsfrihet i Norge, i det minste for en stor del var betinget av politiske grunner, kan det fra hans siste leveår også fremheves andre og lignende momenter der politikken ikke synes å være hovedgrunnen. Skjønt rådet før rikshovmesterens avreise ikke kunne enes, har det øyensynlig lykkes bedre da Korfits Ulfeldt var i Haag og Hannibal Sehested igjen i Norge. Da kongen høsten 1646 utba seg⁴ en betenkning fra rådet om »Statens og

---

1 Egenhændige Breve VI, 168 note 3.

2 Ibidem VI, 167—169 (23., 26. og 28. mai).

3 Kanslerens iver for lutheranismen er alminnelig anerkjent. Jvf. bl. a. Bøggild-Andersen opus cit., 64; Emil Gigas: Grev Bernardino Rebolledo, spansk Gesandt i Kjøbenhavn 1648—1659 (1883), 32 og note 2, 223, 260.

4 Egenh. Breve VI, 200 f. (5. nov. 1646).

Regimentets konservasjon«, benyttet rådet anledningen til å gi uttryk for sitt onske at kongen »for Guds æris schyld jo fremdelisville persistere och ey tilstede udi e.k.m. riger och lande ulige religioners exercitier. . .k¹.

Det ser imidlertid ikke uL til at kongen av den grunn oppga sin tolerante holdning. Sommeren 1617 var det privilegiene -- og især adelens - som ga anledning til et skriftlig replikkskifte mellom kongen og rådet. Kongen svarte² bl. a. at han ikke hadde tenkt å forlange noe mot privilegiene, men at det var mot hans privilegier når kansleren i et nytt rådsmedlems, »Malte Juls Ed, os uadspurgt, indførte ydermere om Religionens Fortsættelse end som i de forrige Rigens Raads Ed været har.« Det ble vekslet flere brev mellom kongen og Kristian Thomesen Sehested³: kongen holdt fast ved sitt at det var noe nytt, kansleren avviste kongens mistanke om forandring i riksrådenes edsformular. Episoden viser med all tydelighet at kongen mislikte edsformularens avsnitt om »Religionens Fortsættelse«, om det så var virkelig nytt eller gammelt.

Til tross for kanslerens og andre raders innstilling som han

---

1 Erslev, opus cit., 111, 299 (7. nov. 1(546); jvf. 295.

2 F.gpnh Rfpvp VT 30fi f (19 jnli 1 fi47)

3 Kristian Thomesen til kongen: Odense, 13. juli 1647 (Erslev, opus fit. 111, 371); kongen til Kristian Thomesen: 16. juli 1647 (Egenh. Breve VI, ¦) m f \ . l l —- . m i-,i: -w.'ih /t^ i „:x tit i nr»\ o j_.»iv -i.,;, n-diiaici cna avdi . jc. juu iut/ (uiaic\ , ujjua til. 111, tw^i. ¦ o. uca. 1644 sendte kongen kansleren et utkast til eden som de nye riksråder Knud Ulfeldt, Iver Vind, Jørgen Brahe og Frederik Reedtz skulle avlegge den 11. des.; i den definitive teksten heter det: Worris Christelige Religion, som nu udi disse Riiger och lande, Gud uerre Ehrit, Er y suang, wiil leg af al matht och formue hiielpe at befohdere for dem, som derudi soger nogen forandring at gorre (Egenh. Breve V, 539 ff.). Senere nye riksråder var Ove Gjedde (29. mars 1645), Niels Trolle (ca. 1. juni 1645) og Malthe Juel (22. jnui 1647). Malthe Juels edsformular foreligger ikke. — En eldre riksrådsed er trykt hos Erslev (Aktstykker, Kigsr. og Stænderm. Hist. 1, 78 I.) der det bl. a. loves »at ville befordre, forfremme och handthafve thend rette och rene religion efther thend augsburgiske bekiendelsis liudelse om religionen, och efthersom thend udi konning Christian thend tridies och konning Friderich thend andens thid offentlig hafver verit lerd och predicket udi thend christen kiercke her udi Danmarck (uthevet her).

efter hvert kjente tilstrekkelig, kom kongen desember samme år med et nytt forslag i retning av større toleranse. For å forbedre landets finanser måtte handelen fremmes, noe som kongens egne undersåtter ikke viste noen særlig evne til. For å trekke fremmede handelsmenn også til Kjøbenhavn har kongen planer om å gi dem fri religionsøvelse i deres »husse och lossomendter« i en bestemtdel av byen, temmelig parallelt med den frihet til offentlig religionsutøvelse i Gamlebyen ved Christiania, på Nordnes ved Bergen og i Christianssand ved Flekkerøen. I et brev¹ til flere medlemmer i rådet gjorde kongen oppmerksom på at man skulle benytte to andre raders, Jørgen Seefeldts og Fredrik Reedtz', nærvær til å høre deres mening om privilegiene »som uyl dii fremmede forundis om dii siig hiid Ind y Riiget skal begiiffue.« Den 10. januar 1648 tilstilte kongen sin rikshovmester Korfits Ulfeldt en rekke punkter der han sammenfattet det de kort i forveien hadde drøftet vidløftig sammen². Samtlige punkter, deriblant forslaget om privat religionsfrihet for fremmede i Kjøbenhavn, skulle snart fremlegges i rådet, men hele brevet tyder på at kongen og rikshovmesteren var enige på forhånd. Om forslaget ennu ble behandlet i rådet ved kongens levetid — kongen døde 28. februar 1648 — foreligger intet om, men Kristian IV.s korrespondanse nettopp i årene 1646^—1648 viser tydelig at Korfits Ulfeldt ved sine samtaler i Paris med Barclay og nuntius de Bagni ikke kan sies å ha handlet fullstendig på egen hånd men at han hadde ingen mindre enn kongen selv i ryggen³.

Det lå i sakens natur at Norges stattholder Hannibal Sehestedsom oftest ikke kunne delta i riksrådets møter i Kjøbenhavn. At toleranse-ediktet i Norge for en stor del var hans verk, var allerede hans samtid klar over. I sitt forsvarsskrift⁴ fra 1650

---

1 Egenh. Breve VI, 357 (30. des. 1647).

2 Ibidem VIII, 409 ff.; trykt uten datum ibid., VI, 358 ff.

3 Som det fremgår av både Barclay's memorials første setning og av referatet fra Propagandakongregasjonens møte talte Ulfeldt i Paris ikke utelukkende om Norge men også om Danmark; jvf. ovf. side 235 og 240f.

4 Trykt hos Thyra Sehested: Hannibal Sehested. En Beretning efter trykte og utrykte Kilder (188G) 11, 126^—348; om religionsfrihet: 212; jvf. Oscar Albert Johnsen: Hannibal Sehesteds statholderskab 1642^—1651. Et tidsskifte i Norges historie (Kristiania, 1909), 133.

berører lian selv ediktet om religionsfrihet, noe han neppe ville ha gjort om han ikke ble betraktet som opphavsmann til det. Til sitt forsvar anfører han at disse friheter »av visse årsakcr« aldri ble publisert, meget mindre iverksatt, men tilbakekalt og avskaffet¹. Stattholderen gjengir utvilsomt de faktiske forhold, men forat det overhode kunne lyde som et forsvar, var han klok nok til intet å si om hvem som var opphavsmann og hvem molstanderav

Det er forøvrig ikke helt uten betydning å konstatere at så godt som hver gang Kristian IV. foretok seg noe i retning av større toleranse, var Hannibal Sehested i kongens direkte nærhet. For herredagen i Christiania 1646 er saken mer enn tydelig, men at Sehested var tilstede der, var intet mindre enn selvfølgelig.Forholdet blir derimot mer eiendommelig når det gjelder hans forskjellige opphold i Kjøbenhavn. I mai 1646 planlegges Ulfeldts sendeferd til Haag og Paris. Det er da fri religionsøvelse er på tale i kongens egenhendige brev. Hannibal Sehested er i Kjøbenhavn fra februar til juni samme året². Den norske stattholderer igjen i Kjøbenhavn året efter fra de siste dager i juni

---

4 Trykt hos Thyra Sehested: Hannibal Sehested. En Beretning efter trykte og utrykte Kilder (188G) 11, 126^—348; om religionsfrihet: 212; jvf. Oscar Albert Johnsen: Hannibal Sehesteds statholderskab 1642^—1651. Et tidsskifte i Norges historie (Kristiania, 1909), 133.

1 Under henvisning til »Cancelliet-BeUenkning'er« skriver Johnsen (opus cit., 173 note 15) at lensmennene bestemt fraradet religionsfrihetens iverksettelse. Vi har ikke funnet dokumentet Johnsen henviser til. Derimot finnes det der (Norsk Riksarkiv, gammel registratur: Kane. Realavd. 5, Betenkninger, Memorialer etc. 25; ny registratur: Kancelliet, skap 15, pakke 210, lit. C) et utkast til den memorial Hannibal Sehested la frem for riksradet 11. mai 1(548 (memorialen trykt hos Thyra Sehested opus cit. 11, 58_—89). I avsnittet om religionsfriheten som er ordrett det samme som punkt 14 i den trykte memorial (opus cit., 64) heter det: ». . . huerchen da eller siden stillet udi Verk, Mens Lendsmendene paa samme steder expresse ved nsermere ordre . . .« (uthevet her).

2 Jvf. Oscar Albert Johnsen: De norske Stænder, 1537- 1661 (Videnskabs-Selsk. Skrift. II Hist.-filos. Klasse, 1906, nr. 5), (Christiania, 1906). 220 f.: Boggild-Andersen, opus cit. I, 516 f.

til 11. august¹. Det er i julimåneden Malthe Juels føromtalte edsformular diskuteres. Julaften samme år kommer stattholderen sammen med sin hustru Christiane til Fredriksborg og 29. desemberer han tilstede ved kongens og Vibeke Kruses sønn, Ulrik Gyldenløves eksaminasjon². Kongens egenhendige breve om religionsfrihet i Kjøbenhavn er datert 30. desember og 10. januar. Den 3. februar 1648 passerer Sehested Helsingør på vei til Norge³. Dette gjentatte sammentreff bør uten tvil tas med i betraktning for å danne et virkelighetstro helhetsbilde.

Muligens allerede under det sistnevnte opphold eller i hvertfallikke lenge efter Kristian IV.'s død ble Hannibal Sehested i Kjøbenhavn kjent med den katolske prest pater Gotfried Franken.Gotfried Franken var jesuitt og kom til Danmark mellom desember 1646 og slutten av september året efter⁴. Han ble senere gesandtskapsprest hos den spanske gesandt (1648^—1659) ved det danske hoff, grev Bernardino de Rebolledo, men innehaddesannsynligvis en lignende stilling helt fra begynnelsen, muligens hos den franske resident Hennequin (1646^—1649). Også andre norske herremenn gjorde jesuittens bekjentskap i den tiden. Disse hans nye venner og deriblant selve stattholderen har bedt ham å komme til Christiania og derfor ber Franken i brev av 9. april 1650⁵ sine foresatte i Belgia om en efterfølger i stillingensom spansk gesandtskabsprest. Direkte foranledning til den planlagte reise er at den franske resident som ventes til

---

1 Bøggild-Anderscn, opus cit. I, 524 f

2 Ibid., 527.

3 Johnsen: Hannibal Sehested, 174.

4 Den 14. nov. 1651 har han virket i Kjøbenhavn »quinquenali labore« (Kleijntjens, opus cit., 13); 20. sept. 1647 skriver presten Strieker fra Hamburg til Propagandaen at Franken har passert byen på vei til Kjøbenhavn (Joh. B. Metzler: Den første Oprindelse til den katholske Menighed i København, med Afbenyttelse af utrykte Arkivalier (Varden 9, Kjøbenhavn, 1911) 250—265, 287—306), 256.

5 Trykt hos Kleijntjens, opus cit., 8 f.; brevet inneholder samtlige gjengitte opplysninger. — Navnet Sentin viser seg å være en lesefeil. I originalen leses: Nam scribit ad me residens Galliae statim a Paschate hue venturum, se habereque commissionen. . .

Kjøbenhavn straks efter påske med oppdrag om å opprette handelskonsulater i forskjeliige byer, har bedt ham å reise med til Christiania. Ifølge Danmarks traktat med Frankrike vil det kunne knyttes en prest til disse konsulater, skriver Franken¹. Det kan ikke sees om det ble noe av paterens reise til Norge, men det er i det minste påfallende at også her Hannibal Sehested er innblandet i sakens forhistorie². Sammenholdt med det som Barclay la frem i Horn at vicekongen i Norge var villig til å sørge for en katolsk biskops underhold om en sådan kunne bli sendt dit opp, er innbydelsen fra stattholderens side om å komme til Christiania på ingen mate usannsynlig. Spørsmålet om hvor Hannibal Sehested møtte jesuitten første gang lar seg neppe besvare, siden tidspunktet svever mellom høsten 1647 og våren 1650, men det er grunn til å formode at det var i Rebolledo's hus siden Sehested i 1640^—1641 som dansk ambassadeur extraordinairehadde vært i Madrid for å få avsluttet en handelsavtalc med Spania. På den tid var dog Rebolledo ikke i Madrid³.

Selv om de momenter vi førte frem for å kaste klarere lys over
Hannibal Sehesteds innstilling til religionsfriheten i Norge, delvis

---

1 Jvf. den hittil lite paaktede paragraf 3 i Handels- og vennskapstraktaten mellom Danmark-Norge og Frankrike av 5. nov. 1645. ratifisert i mars_—april 1646: »Christianissimge Regi;e Majestatis subditi in Daniam ant Norvegiam venientes ibique nacti occasionem commorandi negociorum propriorum vel orincipalium suorum mprraturam aut aliud quid cencerncn tium gratia conscientise libertate fruantur, regiis ministris ibidem commorantibus libero catholica; religionis exercitio in privatis ;cdibus concesso" Danmark-Norges Traklater IV, 504).

2 Grunnen til at hverken Ulfeldts samtaler i Paris og Barclay's pafolgencle forhandlinger i Rom eller pater Gotfried Frankens planer synes a ha fort til noe positivt resultat, ma vel sokes i Kristian IV's dod, i tilbakekallelsen av det norske religionsprivilegiet ved Frederik 111 som folge av handfcstingen, og sist men ikke minst i Hannibal Sehesteds fall 1651. * Jvf. C-o-^, UJ^«^ G, urn ri^'^ullcuua unhang meu naiiiuuai .^enesieci ibid., 34, og ellers registret; den franske gesandt Hennequins brev av 6. juni 1 (>4B, trykt: Oscar Albert Johnsen: Franske Arkivstudier (Skrifter utg. av Det norske Yidenskabs-Akademi i Oslo, 11. Hist.-fllos. klasse, 1929, nr. 1), (Oslo, 1929), 138 f.; Chanut, Memoires de ce qui s'est passe en Suede et aux provinces voisines, 1645- 1655 (Paris. 1675). 76 f.

er fra årene 1647^—1650, tiden under og efter Korfits Ulfeldts sendeferd til Paris, synes de likevel å være tilstrekkelig sterke til å se den norske stattholderen bak Ulfeldts samtaler i Paris med abbé Barclay og nuntius de Bagni. Med kongen og den norske stattholder i ryggen må Korfits Ulfeldt sies å ha vært berettigettil disse uoffisielle forhandlinger. Det klart formulerte tilbud fra stattholderens side som gjengis i Propagandakongregasjonensprotokoller, kunne tyde på at saken <på forhånd inngåendevar drøftet mellom de to kongelige svigersønner.

Resumé.

Deux documents, tirés l'un et l'autre des Archives de la Propagande et publiés en 1946, ont signalé l'existence å Paris de certains pourparlers entre un ambassadeur extraordinaire du roi de Danemark et le nonce apostolique auprés de la Cour de France.

Les documents ne portent pas de date ni ne mentionnent le nom de l'ambassadeur danois. De ce dernier il est dit cependant qu'il est vice-roi de Norvége, naguére gendre et actuellement beau-frére et premier ministre du roi de Danemark. Et les documents se trouvent dans un volume dont les autres pieces datent de 1650 environ.

L'ambassadeur avait durant son séjour å Paris confié å un certain abbé Barclay son intention de réintroduire la religion catholique dans ces pays et demandé qu'un évéque soit envoyé en Norvége. Le candidat le plus indiqué serait ce méme abbé dont le pére, Fécrivain John Barclay, jouissait déjå d'une certaine consideration dans les pays nordiques. L'abbé Barclay venait du restedetre nommé par Sa Majesté Tres Chrétienne au siége episcopal de Toul. Il ménagea alors une entrevue «fortuite» entre l'ambassadeur et le nonce. Puis, le Saint-Siége ne répondant ni å ses rapports ni å ceux du nonce, il était lui méme parti plaider de vive voix sa cause a Rome. Cestun mémoire de Barclay adresse å la Congregation de la Propagande pendant son séjour å Rome et une annexe å ce mémoire qui constituent les deux documents mentionnés ci-dessus.

Des la publication de ces documents on s'eflorca d'identifler
le vice-roi en question. Des solutions proposées jusqu'ici l'une
[Jens Juel] est manifestement fautive et l'autre [Hannibal Sehested]obligerait

sted]obligeraitå renvoyer les pourparlers de Paris aux années
1662—1663, ce qui ne laisse pas de soulever de fortes objections.

En utilisant l'un aprés l'autre les faibles points de repére fournis par les documents eux-mémes, on arrive å situer les pourparlers de Paris successivement dans les années 1643_—1656, 1647_—1649, 1645_—1649, 1646^—1651, et flnalement de facon plus precise a l'année 1647. Un document nouveau, a savoir le compte-rendu de la reunion de la Congregation de la Propagande le 20 juin 1651, confirme ces resultats. Dans la liste des questions discutées a cette reunion figure en cfTet en sixiéme lieu la suivante: De J). Abbate Berclao circa oblationem Proregis Norvegiae. Le supplement ci-dessus mentionné au mémoire de Barclay declare que quatre ans s'étaient alors écoulés depuis les pourparlers de Paris. Ces derniers ont done eu lieu en 1647.

De fait, le 28 avril 1647, un ambassadeur extraordinaire du roi de Danemark se presentait a la Cour de France: c'etait Kor(its Ulfeldt, premier ministre (rikshovmester) depuis 1643 et, par son mariage avec Leonora Christina, fille naturelle de Christian IV (1588^—1648), gendre dudit roi et beau-frere de Frederic 111 (1648^—1670). Lorsque I'abbe Barclay, apres les premiers entretiens avec l'ambassadeur danois a Paris, declara qu'il fallait s'adresser au nonce, Mgr. de Bagni, l'ambassadeur lui repondit que sa qualite d'envoye d'un souverain protestant lui interdisait semblable visite et que ce meme motif l'avait du reste deja cmpeche de rencontrer a Vienne feu le Cardinal Mattei. Or il se Lrouve qu'Ulfeldt a bien ete ambassadeur extraordinaire du roi Christian IV a la Cour imperiale en 1641, que le nonce etait a cette epoque le futur Cardinal Mattei et que, durant lcs annees oil Mattei fut nonce a Vienne (1639^—1644). nous ne connaissons pas d'autre ambassadeur extraordinaire danois qu'Ulfeldt. Le titre de vice-roi de Norvege donne par le memoire de Barclay a l'ambassadeur danois est done la seule difflculte qui subsiste. De 1642 a 1651 ce poste fut occupe par Hannibal Sehested, mari de Christiane, autre fille naturelle du roi. Nous nous trouvons done probablement ici en presence d'une erreur de la part de Barclay qui a confondu les deux gendres du roi, l'un vice-roi de Xorvege, l'autre rikshovmester, appele parfois vicarius regis ou nrr.ro'y Hone- l^.c- ,q^~^™~~*,, J :~ "^ |,IVU,_1VU,_L en tous cas de facon indiscutable chez Sorbiere (1664).

On peut se demander si les pourparlers d'Ulfeldt avec l'abbé Barclay, puis avec le nonce de Bagni sont dus å une initiative purement personelle et aventureuse de sa part ou s'ils reflétent au contraire unc tendance existant å cette époque dans certains

milieux influents du royaume dano-norvégien. Xous savons qu'un edit de tolerance fut rendu å Christiania en 1646 par le roi en faveur des étrangers en Nor vege. Et il est communément admis que eet edit est du aux efforts du vice-roi Hannibal Sehested. Gette tolerance n'était pas du gout de tout le monde, mais plusieursfaits, tires de la correspondance autographe du roi, surtout dans les derniéres années de sa vie [1645^—1648] dénotent une preoccupation nette de sa part en faveur d'une liberté religieuse plus étendue. Avant qu'Ulfeldt partit en ambassade pour la Hollande et la France [été 1646], le roi lui-méme avait demandé å son Conseil d'Etat si l'ambassadeur n'y devait pas offrir la liberté de religion tant pour Jes calvinistes que pour les catholiques.D'autres sources révélent un parallelisme frappant entre les tentatives du roi en ce sens et la presence a Copenhague d'HannibalSehested. Une lettre, enfin, du jésuite hollandais Gotfried Franken, datée de Copenhague 9 avril 1650 et publiée récemment, nous apprend que Sehested et d'autres nobles de ses amis l'avaient prié de venir å Christiania. Tous ces faits convergents semblent indiquer qu'Ulfeldt n'a entrepris ses pourparlers avec Barclay et de Bagni qu'en plein accord avec le roi et Hannibal Sehested.