|
Historisk Tidsskrift, Bind 11. række, 2 (1947 - 1949) 1-24. Kong Christian I.s forbundspakt med Karl den Dristige av Burgund og hans allierte (1467)2.Av Arne Odd Johnsen Side 111
I. Tidsfestingsproblemet.Arild Huitfeldt har — så vidt jeg kan se — hittil vært den eneste kilden nordiske historikere har hatt å stotte seg til under omtalen av traktatforhandlingene mellom kong ChristianI og hertugene av Burgund, Bretagne og Normandie. Huitfeldt meddeler under året 1466 folgende: »1466, til Mastricht/ S. Lauritz Dag/ skede der it Forbund imellem Kong Christiern/ paa den ene Side/ og Hertug Carl aff Burgundien/ Hertug Frantz aff Britannien/ Hertug Carl aff Normandien/ Kong Carl i FranckerigisSon/ oc Greffuen aff S. Pouel/ paa den anden Side/ om fri Handel oc Vandel/ beggis deris Undersaatte skulle haffue 2 Jeg vil her få takke professor dr. Erik Arup og professor dr. Astrid Friis for verdifulde råd og vink. Side 112
vdi huer andre
deris Lande/ oc ellers it fortroet Venskab skulde
Til den Legation
brugtis Doctor Knud/ Bisp til Viborg/ Mester I Dansk Statsforvaltning i det 15. Aarhundrede, som utkom i 19032, har William Christensen gjort sig til talsmann for den oppfatning, at Huitfeldt hadde disse, som også andre opplysninger, fra en nu tapt kancelliregistrant, en oppfatning" han fastholder i forste bind av Repertoriets 2. række (1926), hvor traktaten finnes opptatt som nr. 2137 under datoen 10. august 1466, d. v. s. den av Huitfeldt oppgitte dato og med henvisning til dennes »danske udtog« med tilfoyelsen, at dette »mulig« var tatt etter en tapt brevbok. Tidfestingen 10. august 1466 er fastholdt skjont Erik Arup i sin anmeldelse av Dansk Statsforvaltning i Historisk Tidsskrift allerede i 19043 hadde satt et sporsmålstegn ved årfestingen til 1466. Arups skepsis m. h. t. Huitfeldts årfesting av traktaten viser sig imidlertid ved nærmere undersokelse velbegrunnet. Således behandler Huitfeldt kort for meddelelsen om nevnte traktat et dokument som vitterlig skriver sig fra 24. juni 14674. Videre ble Karl av Burgund hertug forst ved faren, Filip den godes dod 15. juni 1467. For den tid var hans titel: greve av Charolais. Hertil kan foyes, at Huitfeldt under år 1467 beretter folgende: »Aar 1467, in vigilia Epiphaniae, forsende hand (): kong Christian) Canutum, Bisp til Viborg/ U. J. Dodorem, Mester Albret Krummedige/ oc Herr Verner Parsberg/ at Nederlandene/ at handle om Fred imellem Carl/ Kongens Son aff Franckerige/ Hertug Carl aff Burgundien/ Hertug Frantz til Britannien/ oc Loduig Greffue til S. Pouel.«5 1 Arild Huitfeldt: DRK V (Kbhvn. 1599), 161 2 William Christensen: Dansk Statsforvaltning i det 15. Århundrede, 125 og note 4 til samme side. 3 Hist. Tidsskr. 7. R. IV, 531. 4 Arild Huitfeldt: DRK V, 160. 5 Ibidem V, IG2. Side 113
Som en vil se, er det en ioynefallende inkonsekvens i Huitfeldts meddelelser om traktatforhandlingene mellom kong Christian I og de tre hertuger samt greven av St. Pol. Hvorfor skulle kong Christian I forst på året 1467 sende ut en delegasjon til forhandlinger om fred mellom ham og de nevnte herrer om han allerede 10/8 1466 ved en mangesidig og cordial traktat hadde sluttet en sann forbundspakt med dem? Det synes innlysende at vi her står overfor en inversjon, d. v. s. at den av Huitteldt sist aniorte meddelelse iogibk buiue væic ucn foislc. Med det yttest spinkle kildegrunnlaget en tidligere har hatt til rådighed, var det vanskelig å nå frem til storre klarhet i dette sporsmål. Under mine studier i Frankrike har jeg imidlertid funnet et i Norden tidligere ukjent dokument som gir relativt rikholdige opplysninger om de av Huitfeldt nevnte traktatforhandlinger og som på utvetydig mate forteller oss at disse og inngåelsen av et forbund de nevnte herrer imellom fant sted i året 1467. Det nye
aktstykket, som bærer datoen 25. mars 1467 og Av dette aktstykket fremgår, at det i mars 1467 ble fort vidtgående forhandlinger i Utrecht mellom utsendinger fra kong Christian I på den ene siden og fra hertugen av Burgund på den annen. På motet ble det besluttet å få i stand en forbundspaktmellom de to fyrster og med tilslutning av hertugene av Bretagne og Normandie, eventuelt også av andre. Den danske konges utsendinger, biskop Knut av Viborg og biskop Albert av Liibeck er begge i dette dokumentet nevnt som kongens befullmektigede ambassadorer. Disse fakta står i godt samsvar med Huitfeldts meddelelse om at kong Christian 5. januar (»f'n vigilia Epiphaniae«) 1467 sendte Knut av Viborg, Albert Krummedigeog Verner Parsberg: ». . ./ at Nederlandene/ at handle om Fred . . .« etc. Derimot står aktstykket når det gjelder årfestingen av forbundstraktaten i skarp strid med Huitfeldt 1 I Archives du departement Loire-Inférieure. Det vil bli trykt in extenso i Danske Magasin. Side 114
som setter denne til 10. august 1466. Den traktat Huitfeldt i korte trekk skisserer, faller tydelig sammen med den som — ifolge det nu funne aktstykke — ble forberedt og delvis fullfort i Utrecht i mars 1467. Man må herav slutte at Huitfeldts rfestingmå feilaktig og at den omtalte forbundstraktat mellom kongen på den ene side og de tre hertuger samt greven av St. Pol på den annen må bli å feste til 1467 og ikke til 1466. Derimot er det grunn til å anta at Huitfeldts meddelelse er korrekt når det gj elder opplysningen om at den endelige inngåelse(eller ratifikasjon) av forbundstraktaten fant sted »S. LauritzDag«, d. v. s. 10. august. Av aktstykket av 25/3 1467 fremgar det nemlig at det var Utrecht-forhandlernes uttrykkelige intensjon at den endelige forbundstraktat skulle vsere inngatt innen forstkommende Allehelgensdag (». . „ infra festum omnium sanctorum proximum . . .«)\ d. v. s. innen 1. november 1467. De interesserte herrer må ha handlet meget raskt for å få forbundstraktaten vel i havn allerede den 10. august. Den politiske situasjonen gjorde — som det senere skal ses — hurtig handling bnskelig. Forhandlerne i Utrecht hadde dessuten forberedt saken så grundig at det etter den 25. mars 1467 nærmest bare gjenstod å få forbundstraktaten ratifisert. Etter Huitfeldts meddelelser å domme, ser det ut til at de ratifiserte traktatskrivelser ble utvekslet mellom de interesserte parter på et mote i Maastricht 10. august 1467. Det er mulig at
det ennå vil kunne lykkes å bringe et eksemplar Den av Huitfeldt som deltaker nevnte greve av St. Pol gj enfinnes ikke i preliminærtraktaten av 25. mars 1467. Denne lar imidlertid plass åpen for andre mulige forbundsfeller: ». . . et eciam de Mis quos in hiis prefati domini rex et Britanie dux reseruare uoluerint, de quibus in premissa forma litterarum principalium nulla sit mencio . . .«2 Greven av St.
Pol er således tydelig nok forst kommet med 1 Utrecht-aktstykkets manuskriptlinje 10 og 42—43. 2 Ibidem mannskriptlinje 40—41. Side 115
i
allianseplanene etter den 25. mars 1467. Her står vi
overfor Huitfeldts feilaktige årfesting skyldes utvilsomt at han har hatt en gjenpart av preliminærtraktaten av 25. mars 1467 for hånden i original, avskrift eller regest. I dette dokumentet er årfestingen gjengitt som folger: ». . „ anno Domini millesimo quadringentesimo sexagesimo septimo secundum Romanum et sexagesimo sexto secundum gallicanum morem sumpto.^ Etter »le style gaulois« begynte året med påskedag, og denne inntraff i 1467 den 29. mars. Dagen for utstedelsen av preliminærtraktaten (): 25. mars) fait på denne maten ». .. secundum gallicanum morem . . .« innenfor året 1466. Her står vi utvilsomt ved en del av forklaringen på at Huitfeldt har kommet til å gi så forvirrende meddelelser om året for traktatforhandlingene og for den endelige inngåelse av forbundspakten. Denne forklaring av Huitfeldts misforståelse bekreftes av Huitfeldts eget arbeid, »Den Geistlige Histori . . .«, som til tross for enkelte åpenbare feil gir et langt riktigere bilde av gangen i disse traktatforhandlingene enn hans fremstilling i Christian I's historie. I »Den Geistlige
Histori . . .« finnes folgende om dette emnet: Vaar Bisp Knud
paa it Forligelse imellem Kong Christian Aar 1467, vaar Bisp Knud endda til. Hand brugtis vdi den Forligelse imellem Carl Kongens Son aff Franckerrige/ Hertug Carl aff Burgundien/ Hertug Frantz aff Britanien/ oc Loduig Greffue til S. Pouel.«2 Det
kildemateriale Huitfeldt har hatt til rådighet har
tydelig 1 Utrecht-aktstykkets manuskriptlinje 55. 2 Arild Huitfeldt, Den geistlige Histori offuer alt Danmarckis Rige (Kbhvn. 1604), Dd ij. Side 116
Huitfeldt har åpenbart — fordi de to byer lå så nær hinannen — hatt vanskelig for å forstå at det hadde vært både et mote i Utrecht og et i [Maastricht. Imidlertid er hans omtale av Utrecht et direkte bevis for, at han har hatt dokumenter eller kilder til disposisjon, som stammet fra Utrechtmotet eller omtaltedet. Årsaken til Huitfeldts datoforvanskning turde hermed være klarlagt. Som en vil se, har Huitfeldt i sin »geistlige Historie« riktig festet den endelige inngåelse av forbundstraktaten til året 1467. Det er trolig at Huitfeldt ved denne eller ved tidligere leilighet har nyttet den ratifiserte traktat i original, avskrift eller regest. Han har nemlig helt korrekt gjengitt rangordningen mellom kong Christians franske forbundsfeller. Vi tor etter ovenstående slå fast at de forhandlingene som forberedte forbundstraktaten mellom kong Christian I på den ene og de tre hertuger og greven av St. Pol på den annen side, foregikk i Utrecht i mars 1467 og at den endelige forbundstraktat kom i stand hosten det samme år, og etter all sannsynlighet den 10. august. II. Forbundspakten og den historiske situasjonen.Den forbundspakten som ble forberedt i Utrecht i mars 1467 og endelig inngått (ratifisert) i Maastricht hosten det samme år, bor kanskje forst og fremst ses på bakgrunn av de opprbrte politiske forholdene i Frankrike. Siden kong Ludvig XI kom på tronen i 1461, var den politiske situasjonen i Frankrike stadig omvekslende. Som dauphin hadde Ludvig sluttet seg til feudalherrene og konspirert mot sin far kong Karl VII. Folgen var at han ved farens dod levde i landflyktighet i Nederlandene under hertugen av Burgunds beskyttelse. Ludvigs
tronbestigelse var tilsynelatende en triumf for
feudalherrene.Den Side 117
rundhåndethet
overfor sine gamle venner umiddelbart etterat Det cordiale forholdet mellom Ludvig og feudalherrene ble ikke av lang varighet. Snart tok den nye kongen opp sin fars politikk. Med rastlos energi og uten skrupler sokte Ludvig å redusere feudalherrenes makt. Hans politikk var særlig rettet mot hertugen av Burgund som på denne tiden hadde skapt en ny stat mellom Frankrike og Tyskland og som strebet etter kongeverdigheten bl. a. for å komme ut av det tosidige lensforholdet han juridisk stod i til den tyske og den franske kronen1. Ludvigs autoritære styre resulterte i at feudalherrene i 1464 sluttet seg sammen i »ligue du Bien public«. I 1465 led kongen et avgjorende nederlag og måtte gå med på ytterst ydmykende fredsbetingelser. Kongens bror Karl ble tildelt hertugdommet Normandie, Karl den dristige av Burgund som fungerte som stedfortreder for sin far, hertug Philip, fikk Sommebyene og et par grevskaper, og alle de ovrige medlemmene av ligaen fikk storre eller mindre forleninger eller pensjoner. Etter dette nederlaget sokte Ludvig ved et subtilt intrigespillstykke for stykke å gjenvinne de avståelsene han var blitt tvunget til å gå med på. Allerede i 1466 hadde han igjen satt seg i besittelse av Normandie. Ludvigs bror, hertug Karl måtte sbke tilflukt hos hertug Frans II av Bretagne2. Mot hertugen av Burgund intrigerte kong Ludvig ved å medvirke til at byene Liége og Dinant gjorde oppror mot hertugen (1466). Hensikten med Ludvigs politikk lå nå klar i dagen. Enkelte av de store feudalherrene fant det derfor nodvendig å danne en ny liga og å sikre seg ytterligere ved forskjellige allianser. Den drivende kraft i denne ligaen var etter alt å domme Karl den dristige, greve av Charolais og fra 15/6 1467 hertug av Burgund. Meget 1 Jfr. Henri Pirennc: La formation de l'état bourguignon. Peuples et civilisations. Histoire générale publ. sous la direction de Louis Halphen et Philippe Sagnac VII (Paris 1931), 450—459; jfr. Henri Pirenne: Histoire de Belgique3 II (Bruxelles 1922) og H. Kleinclausz: Histoire de Bourgogne2 (Paris 1924). 2 Henri Stein: Charles de France. Frére de Louis XI (Paris 1921). Side 118
virksom var også hertug Frans II av Bretagne. Kong Ludvigs unge bror, den fordrevne hertug Karl av Normandie, var den tredje »store« i denne ligaen. Karl var blitt meget urettferdig behandlet av sin bror kongen, og onsket å gjenvinne sitt tapte hertugdomme. Det ser imidlertid ut til at han som regel overlot initiativet til Karl den dristige og Frans 11. Årene 1466 og 1467 utfoldet de to sistnevnte og kong Ludvig en hektisk diplomatisk virksomhet. Hertug Frans II sluttet allerede i november 1466 en allianse med kong Henrik IV av Kastilia, og han stod denne vinteren i stadig diplomatisk forbindelse med Karl den dristige og med kong Edvard IV av England. Ludvig XI lå igjen på sin side i forhandlinger med England, og dessuten sokte han forst på året 1467 å kjope Frans ll's lojalitet med en storre pengesum, som han forovrig skyldte hertugen ifolge Caentraktaten. I denne brogete og farlige situasjonen ble de forste båndene til den nye liga knyttet. Ludvig XI var på sin side fullt på det rene med hva som var igjære og tok sine forste forholdsregler allerede for ligaen var ordentlig sammentomret. Den 19. mars (1467) lovet således Gaston de Foix hoy tidelig å tjene Ludvig XI mot hans bror, Karl av Normandie, greven av Charolais og hertugen av Bretagne. Dagen etter, den 20. mars 1467, ble det sluttet en allianse mellom hertugen av Burgund og hertug Amédée IX av Savoyen, og den siste sendte samtidig ut en særskilt ambassador med det mandat å slutte lignende allianser med hertugene av Normandie og Bretagne1. Det var trolig Karl den dristige, greve av Charolais, som hadde tatt initiativet til de alliansedannelsene som nå kom i stand. Det karakteristiske for dem var at de nye forbundsfeller som Burgund vant, også allierte seg med hertugene av Normandie og Bretagne. Stadig flere bånd ble knyttet mellom hertugene av Burgund, Normandie og Bretagne, og med disse tre hertuger som kjerne dannet det seg et forbund, en liga, som var rettet mot Ludvig XI. Forbundspakten
mellom kong Christian I av Danmark, 1 Mémoires et documents publiés par la Société de l'École des Chartes X (Paris 1919), 204. Side 119
Sverige, Norge
etc. og hertugene av Normandie, Burgund og Karl den dristige, greve av Charolais, og kong Christian I må allerede sist på året 1466 være kommet til enighet om å oppta forhandlinger om en gjensidig freds-, vennskaps-, handelstraktat m. m. Forst på året 1467 sendte kong Christian nemlig tre av sine mest betrodde menn til Utrecht for der å forhandle med Karl den dristiges utsendinger. Både kongens og hertugens sendemenn var rutinerte diplomater som satt inne med sine respektive fyrsters fulle tillit. Lederen av den danske delegasjon var Knut Mikkelsen, doctor utriusque juris, biskop til Viborg (1451), riksråd, hoyt betrodd og meget benyttet diplomat fra 1440-tallet og til ut i 1470åren e1. Sammen med biskop Knut beseglet også Albert Krummedige preliminærtraktaten av 25. mars 1467. Han kailes i 1465 kongens svorne mann og råd, og året etter ble han med Christian Fs anbefaling biskop til Liibeck. Særlig i 1460 og 1470årene ble Krummedige betrodd viktige diplomatiske oppgaver2. Den tredje deltager i den danske delegasjonen var ifolge Huitfeldt Verner Parsberg, dansk riksråd og sterkt benyttet diplomat under Christian 13.I3. Hertugen av
Burgunds delegasjon var ledet av David av 1 Arild Huitfeldt: DRK V, 161 og Den geistlige Histori, Dd ij; H. F. Rordam: Kobenhavns Kirker og Klostere i Middelalderen (1859—63), 99 ff., 379; A. Heise: Diplomatarium Vibergense, LV; Kirkehist. Saml. 4. R., V (1897—99). 2 Se Erik Arup: Den finansielle side af erhvervelsen af hertugdommerne 1460—1487 Hist. Tidsskr. 7. R. IV, 317—388 og 399—489; Arild Huitfeldt: DRK V, passim; Danmarks Adels Aarbog XVII 232; XXVIII 573; Zeitschrift d. Gesellschaft fiir Schlesw. Holst. Gesch. VII (1877), 28 f., s. fl. st.; J. Lindbæk: Pavernes Forhold til Danmark under Kongerne Kristiern I og Hans (1907). 3 Arild Huitfeldt: DRK V, passim; Danmarks Adels Aarbog LVII (1940) 11, 80. Side 120
hertug Filip den gode og således halvbror av Karl den dristige1. De ovrige deltagere i den burgundske delegasjon var: Jean de Glimes, herre til Berg-op-Zoom, ættling av en gammel og beromtadelsætt i Brabant og huset Burgunds betrodde mann som diplomat og i andre embeder; Ferry de Clugny2, doctor utriusque juris, hertug Philips sendemann og rådgiver og fra 1473 biskop av Tournai, samt Charles Soillot som også horte til Burgundhertugensstab av betrodde embedsmenn. De to delegasjoner var — som en vil forstå — i hoyeste grad kompetente og representative. I Utrecht mottes de to fyrsters forhandlere senest en gang i forste halvdel av mars måned. Allerede den 12. mars kom forhandlerne til enighet om å slutte en foreningspakt de to hoye herrer imellom, og denne pakt eller allianse ble med behorige artikler og betingelser nedtegnet i brev 25. mars 1467. På samme tid forberedte de tilstedeværende forhandlere i Utrecht etter ordre av sine herrer og etter å ha fremlagt brev og andre skrivelser fra de interesserte parter en foreningspakt mellom kong Christian, greven av Charolais og hertug Frans II av Bretagne. Den traktat som i denne anledning skulle utferdigesmellom kongen og hertugen av Bretagne, skulle — som det fremgår av preliminærtraktaten3 — stå i nbye samsvar med den traktat som dagen for var utferdiget mellom kong Christian og greven av Charolais. D. v. s. at det av mig funne brev, d. v. s. preliminærtraktaten av 25. mars 1467 mellom Christian I og hertugenav Bretagne, i sit innhold også dekker den den foregående dag avsluttede overenskomst mellom den danske konge og Karl den dristige av Burgund. Ved en jevnfbring av dette utkastet med Arild Huitfeldts korte resumé av den endelige forbundstraktaten— mellom kong Christian på den ene siden og de tre 1 U. Chevalier: Repertoire des sources historiques du moyen åge. Bioßibliographie II (Paris 1905- 07); C. Eubel: Hierarchia Catholica medii ævi II (Monasterii 1901): 1431—1503; A. Kleinclausz: Histoire de Bourgogn e2 (Paris 1924). 2 Se henvisningerne under note 1 denne side. 3 Utrecht-aktstykkets manu.skriptlinje 6—10. Side 121
hertugene og greven av St. Pol på den annen — fremgår det klart at det siste dokument i alle hovedtrekk må ha bygd på det forste. Brevet av 25. mars 1467 forutsetter nemlig at det skulle komme i stand: en broderlig, sann, oppriktig og total vennskapspakt, liga, allianse, forening og traktat — mellom kongen og hertugen av Bretagne. Denne vennskapspakten forpliktetden ene til å våke over den annens ære, hans eiendeler, hans interesser og opprettholdelsen av hans verdighet. Den enes venner skulle også være den annens venner. Utkastet lorpliKtet også den ene — så sant det stod i hans makt — til å hindre at det ble påfort den annen urett eller skade. Videre bandt dette dokumentet de to interesserte fyrster til å overvåke at deres respektive domener, land, stater og alle deres undersåtter ble holdt og bevart i en gjensidig, god, sann og fullstendig kjærlighet, fred, forening, ro, enighet, god forbindelse og forståelsetakket være en redelig og hovelig rettferdighet (): j ustis) såvel når det gjaldt kjopmenns forretninger og handel som ellers. De punkter vi her har gjort rede for, svarer godt til Huitfeldtsknappe: ». . ./oc ellers it fortroet Venskab skulde vere under forne Herrer/ ... Huitfeldt sier også at forbundstraktaten handlet: ». . ./om fri Handel oc Vandel/ beggis deris Undersaatte skulle haffue vdi huer andre deris Lande/ .. .]«.]« Vi har allerede sett at brevet eller preliminærtraktaten forutsetter gj ensidig rettferdig behandling av de respektive fyrsters undersåtter og at kjopmenn ble uttrykkelig nevnt i den forbindelse. Kjopmennenesfrihet og sikkerhet betrygges ytterligere ved folgende passus: Derfor skal fornevnte hertugs, vår fetters undersåtter med sine eiendeler og varer og likeledes med alle de folk de måtte ha bruk for for å fore sine varer og forretninger, trygt og sikkert kunne komme og gå, betre og gjennomreise våre havner, land, stater og domener. Der skal de kunne oppholde seg, handle og forbli. Og i sitt forhold til hvilke personer som helst av enhver kondisjon og nasjon(alitet) skal de nevnte undersåtter,deres handel og forretninger — så snart de skyldige 1 Arild Huitfeldt: DRK V, 160. Side 122
toller, skatter
og avgifter er betalt — bli behandlet med vennlighetog
Det tredje punkt
Huitfeldt nevner fra den endelige forbundstraktat,
Brevet eller preliminærtraktatens bestemmelser herom er langt mer eksplisitte. Av det ses at kongen videre lovet hertugen hverken direkte eller indirekte i noen som helst form å yte hjelp, råd eller stotte til hans fiende eller tiender til skade eller overlast for ham eller mot ham (o: hertugen), hans domener, eiendommer eller undersåtter. Om hertugen i fremtiden skulle ha bruk for kongens hjelp, stotte og assistanse og han hadde sbkt om og gitt skyldig meddelelse om at han onsket hjelp og stotte av denne art, eller om han hadde oppgitt og meddelt det stedet der han onsket å ta imot hjelpetropper, da lovet kongen uten svik og bortforklaringer i egne skip å sende hertugen fire tusen vepnede menn. De matroser og andre menn som var nodvendige for å fore skipene til »hjelpestedet«, skulle ikke inkluderes i tallet. Ifolge utkastet forpliktet kongen seg videre til å sende avgårde den nevnte kontingent med vepnede menn for tre måneder var forlopet siden den tid han mottok soknad om hjelpen. Underhold og forsendelse av troppene skulle skje på kongens bekostning inntil de ankom til det avtalte sted. Om hertugen onsket og trengte det, forpliktet kongen seg til å underholde troppene også i tre måneder etterat de var ankommet til det avtalte sted. Om hertugen hadde bruk for soldatene i et ennå lenger tidsrom, skulle hjelpen innrommes ham, men på hans egen bekostning. Det vil av det foregående fremgå at forbundspakten mellom kongen og de tre hertugene har vært trygget ikke bare ved en gjensidig vennskaps- og handelstraktat, men også ved en militær allianse. Ifolge utkastet skulle denne mangesidige traktaten ikke 1 Det forut&cttes at hertugen av Bretagne udstedte et likelydende brev til kong Christian I. Utrccht-aktstykkets manuskriptlinje 10- -11. Side 123
tre ut av kraft selvom den ble brutt. Forbundet skulle forovrig stå ved sin fulle makt så lenge de to fyrster levde og dessuten ytterligere i to år etter den forst avdodes frafall, ja det skulle gjelde selv ut over disse to årene inntil det ble opphevd på formelig og regulær mate. Etter å ha gjengitt det fullstendige utkast til den endelige forbundstraktaten, meddeler det nu funne aktstykke at forhandlerne i Utrecht — om det behaget kongen og hertugen av Bretagne — besluttet å medta i denne traktaten også Karl, hertug av Normandie, Karl av Burgund, greve av Charolais, og eventuelt også andre. Umiddelbart etter denne meddelelsen gjengir aktstykket et kortere utkast hvori kong Christian tar hertugen av Normandie og greven av Charolais med i den mangesidige forbundstraktat1 mellom ham og hertugen av Bretagne. Deretter avsluttes teksten som vanlig ved traktater fra den tid med at de befullmektigede sendemenn meddeler at de til vitnesbyrd har latt sine segl feste til dokumentet. I slutningsprotokollen folger så sted og tidfesting for utstedelsen av dette aktstykket som jo nærmest tor karakteriseres som en preliminærtraktat. Det gj elder imidlertid dette som andre lignende dokumenter fra middelalderen at en nok helst bor være forsiktig med å låse det fast til en nærmere definert kategori. Ordet traktat for mellomfolkelige overenskomster ble forst alminnelig fra 1500-tallet av, det skal via det franske traité opprinnelig gå tilbake pa det latinske tradatus. I siste halvdel av 1400-tallet nyttet en — som også i dette tilfelle — gjerne det rommelige begrepet brev som betegnelse for traktatdokumentet, og brevets eller brevenes innhold ga en nærmere karakteristikk av traktatens eller overenskomstens art: foedus, intelligentia, amicitia, confæderatio, unio, liga etc. I moderne
traktat-teori heter det: »A State possesses
1 D. v. s. den vi har gjengitt hovedpunktene av rett ovenfor. 2 L. Oppenheim: International Law3 I (London 1920), 656; jfr. S. L5. Crandall: Treaties, Their Making and Enforcement2 (Washington 1916). Side 124
er all grunn til å feste seg ved at kong Christian I ved en forbundsoverenskomst— som har meget til felles med vanlige traktater — sluttet en pakt med den franske kongens lensherrer, hertugene av Burgund, Bretagne og Normandie, og det en pakt som i realiteten var rettet mot disse herrers suveren, kong Ludvig XI. Brevet av 25. mars 1467 fyller som en vil forstå, på dette punktet ikke de krav en i dag stiller til en traktat. På 1400-tallet var det imidlertid slett ikke ualminnelig at suverener inngikk lignende overenskomster med andre kongers lensherrer. Endelig var lensforholdet jo når det gjelder Ludvig XI og hertugenav Burgund nærmest illusorisk og lensherren jevnmektig med sin suveren. Hertugen av Burgund not jo på denne tid om ikke de jure så i det mindste de facto suverenitet bl. a. over landet mellom Nordsjben og Maas og mellom Somme og Zuidersjben1. En vil i dag lett komme til å betrakte det som en betenkelig politikk av en konge å innlate seg i en så vidtrekkende forbundspakt med en annen suverens lensherrer, særlig når en tar i betraktning at det mellom de to suverener ikke kunne herske noen politiske divergenser av betydning. 1400-tallet var imidlertid en tid med toyelige begreper på dette området. Hensikten og resultatet telte mer enn maten og midlene. For Christian I telte det sikkert meget at han i trehertugforbundet så mektige og velhavende allierte, allierte som til sammen nok var mektigere enn enkelte konger. I brevet av 25. mars 1467 er Karl av Burgund, greve av Charolaissom locumtenens for faren representert ved hele fire fullmektige,mens bare to av kong Christians ambassadorer er nevnt. Da det dessuten av dette dokumentet med all onskelig klarhet fremgårat forbundsforhandlingene fra fbrst av omfattet kongen og hertugen av Burgund, tor en anta at det var Karl av Burgund som tok initiativet til denne forbundspakten akkurat som når det gjaldt de samme tre hertugers allianse med hertug Amédée IX av Savoyen. Det var etter alt å domme greven av Charolais' intensjon å sveise de tre hertugene sammen ved å ta hertugene 1 Peuples et civilisations VII, 457. Side 125
av Bretagne og
Normandie med i de alliansene han på denne Ludvig XI sluttet
på sin side en allianse med byen Liége Både kong Ludvig og Karl den dristige sokte i 1467 på mange mater å vinne den engelske kongen Edward IV for seg. Det ble Karl som i 1468 ved sitt ekteskap med kong Edwards soster Die aen seirende i denne diplomatiske duellen. Så sent som sommeren 1467 sokte Ludvig XI å sprenge de bånd som bant de tre hertugene sammen. Han overbragte nå den veldige tidligere omtalte pengesum til hertug Frans II av Bretagne. Denne lot seg imidlertid ikke kjope, men inngikk 16. august en evig vennskapstraktat med hertug Karl av Normandie og brukte Ludvigs penger til å reise en armé imot ham. Kort for dette skjedde hadde kong Christian I — om vi skal stole på Huitfeldts dagfesting (10(10/8) — inngått en mangesidig forbundspakt med de tre hertuger og Ludvig av Luxembourg, connétable de France og greve av Saint-Pol1. Lenger utpå hosten ble Amédée IX's allianse med de tre hertuger ratifisert2. Endelig kom det 1. oktober 1467 også i stand en allianse mellom de tre hertuger og Jean 11, hertug av Alencon, som overlot alle befestede steder i sine domener i Normandie til Frans II og sokte tilflukt hos denne i Bretagne. Dermed var marsjsignalet gitt. Den 15. oktober fikk Ludvig XI hore at den bretagnske arméen hadde invadert Normandie. Og samtidig dro Karl den dristige med en veldig hær ut for å knuse Liége3. Ludvig XI fant det som bekjent for godt å svikte Liége i denne situasjon og inngikk en våpenstilstand med Karl den dristige. 1 U. Chevalier: Repertoire des sources historiques du moyen åge. Bioßibliographie II (Paris 1905—07), 2931 f. 2 Henri Stein: Charles de France. Frére de Louis XI, 205 f. 3 Jfr. M. Paul Henrard: Appreciation du regne de Charles le Téméraire. Mémoires couronnés publiés par l'Academie Royale XXIV (Bruxelles 1875), 1—66. Side 126
Mens Ludvig XI var heldig med sine operasjoner i Xormandie, kom hans mellomværende med hertugen av Burgund til å påfbre ham både skam og skade. Ludvig ble hertugens fange i Péronne (oktober 1468), gikk med på den for Karl den dristige så fordelaktige Péronne-traktaten og svelget ydmykelsen til bunns da han i Karls fblge måtte være med på bdeleggelsen av Liége. De gode borgere av Liége kunne ikke få seg til å tro på Ludvigs forrederi og ropte »Vive le Roy« da de så kongen. Men Ludvig holdt sitt inntog i byen med draget sverd, med burgunderkorset festet til hatten i det han ropte »Vive Bourgoigne!« Det vil fremgå av ovenstående at forbundspakten mellom kong Christian I og de tre hertuger samt greven av St. Pol inngik som et ledd ved sammentbmringen av en ny liga mot Ludvig XI, en utvikling, som forte til de for denne så ydmykende begivenheter i Péronne og Liége, ydmykelser som ble kjent og spottet over hele Oksidenten. Fra denne tid av gj elder det at Ludvig XI som Philip de Commynes skriver »hayssoit le duc Charles de venin de mort«, og at hans politiske hovedmaal blev å få hevn over hertugen. Det lyktes ham også å forvandle det vennskap som hadde hersket mellom de franske forbundsfellene fra 1467 til fiendskap. Ludvig fikk også se sin rival gå tilbake i makt og anseelse, ja han opplevde Karls fall i 14771. Den forbundspakten kong Christian I inngikk med de tre hertugene og greven av St. Pol i 1467, forer oss på denne maten inn i sentrum av de opprbrte og skiftende forholdene i Frankrik e2 i 1460-årene. Pakten er byensynlig fbdt av disse til dels innenrikske franske intrigene, og den utgjbr tydelig nok et ledd i det politiske spillet som munnet ut i et oppgjbr mellom den franske kongen og Karl den dristige og hans allierte. 1 Jfr. John Foster Kirk: History of Charles the Bold duke of Burgundy I—111I—III (London 1864- 1868); se også Zeller og Luchaire: Louis XI et la maison de Bourgogne (1887;. 2 Til fremstillingen i de foregående se hovedsakelig folgende: Philip de Commynes, Mémoires I (1902); J. Foster Kirk: History of Charles the Bold; RI. Paul Henrard: Appreciation du regne de Charles le Témcraire (1875); J. Michelet: Histoire de France VI; Ant. Dupuy: Histoire de la reunion de la Bretagne å la France I (1880); L. M. J. Chaumont: Charlesle-Hardi (1904); C. Hare: The Life of Louis XI (1907); R. Putnam: Charles the Bold (1908); Ch. Petit Dutaillis: Charles VII, Louis XI et les premieres années de Charles VIII i E. Lavisse: Histoire de France IV, 2 (1911); Henri Stein: Charles de France. Frére de Louis XI; A. Kleinclausz: Histoire de Bourgogne2; se forovrig: Auguste Molinier: Les sources de l'histoire de France le partie (1901—1906). Side 127
Brevet av 25.
mars 1467 forer oss på denne maten rett inn i Vi har sett at forbundspakten mellom kong Christian I og Ludvig Xl's opprorske vasaller passer inn som et ledd i Karl av Burgunds forsok på å spinne den franske kongen inn i et nett av fiender. Danmarks konge må imidlertid også ha hatt sine grunner til å innlate seg på denne pakten. To ganger sendte 1 • ill 11 I*l -JX'l TVT _ -1 _ _1 J £ ° iid.il bille; ulfcau jjCuOliuc VUipiUllicn-Cl v ul± iSLuLiiainJ^lit, iui a bringe saken i orden. Hvilken grunn kan ha beveget Christian I til å gå med på denne forbundspakten? Grunnene kan ha vært flere. Det kunne kanskje ligge nær å anta at Christian I gikk med på å stotte trehertugforbundet mot en rikelig godtgjorelse fra de interessertefranske fyrster. Selv om utkastet til forbundspakten intet inneholder om dette, er det ikke umulig at særlig Karl av Burgund har gitt Danmarks konge en gave for å påskynde hans forhandlingsiver. En slik fremgangsmåte ville ikke være uforenlig med skikk og bruk, og vi vet at Christian I på denne tid nok kunne finne anvendelse for en cadeau1. Det ser likevel ikke ut til at denne forbundspakten forst og fremst har vært beregnet som en finansoperasjon fra Christian I's side. Paktens ordlyd kan ikke tolkes derhen, og denne ordlyden er nå en gang det sikreste vi har å bygge på i dette tilfelle. Av brevet av 25. mars 1467 vil det fremgå at forbundspakten forutsetter full resiprositet m. h. t. lofter og ytelser. Jeg vil dessuten peke på at det eksisterer flere likhetspunkter mellom dette brev og den f orbunds 2 Til fremstillingen i de foregående se hovedsakelig folgende: Philip de Commynes, Mémoires I (1902); J. Foster Kirk: History of Charles the Bold; RI. Paul Henrard: Appreciation du regne de Charles le Témcraire (1875); J. Michelet: Histoire de France VI; Ant. Dupuy: Histoire de la reunion de la Bretagne å la France I (1880); L. M. J. Chaumont: Charlesle-Hardi (1904); C. Hare: The Life of Louis XI (1907); R. Putnam: Charles the Bold (1908); Ch. Petit Dutaillis: Charles VII, Louis XI et les premieres années de Charles VIII i E. Lavisse: Histoire de France IV, 2 (1911); Henri Stein: Charles de France. Frére de Louis XI; A. Kleinclausz: Histoire de Bourgogne2; se forovrig: Auguste Molinier: Les sources de l'histoire de France le partie (1901—1906). 1 Kr. Erslev: Den senere Middelalder. (Danmarks Riges Historie II), 526 ff. Side 128
bunds- og
samferdselstraktat som 3 i0 1165 ble besluttet i
Hamburgmellom Disse likhetspunktene finner sin naturlige forklaring dels i den tradisjonelle traktatstil, dels også i at biskop Knut av Viborg var med ved utformningen av begge disse dokumentene. Det ser således ut til at de danske forhandlerne i Utrecht og Maastricht slett ikke spiltc noen statistrolle, og som nevnt skulle forbundspakten dessuten være gjensidig, være like meget til stotte for kong Christian I som for hertugene. Det er derfor av interesse å merke seg at de politiske forholdene i Skandinavia i 1466 var slik at de måtte oppmuntre kong Christian I til å styrke seg ved allianser med fremmede fyrster. Kong Christian I var ved midten av 1460-tallet oppe i en meget vanskelig situasjon. Han var hårdt trykket ikke bare av pengesorger, men også av adelens oppsetsighet. Fra Sverige var han fordrevet. I dokumenter etc. kalte han seg Rex Swede, men i virkeligheten var han konge i dette landet mer i navnet enn i gavnet. Stormennene regjerte i Sverige, og de viste liten lyst til å boye seg for den kongen de engang hadde svoret troskap. Kanskje ennå mer ulykkesspående var det at Christian Fs tidligere så trofaste tilhengere, de mektige Akselsonnene, ved midten av 1460-tallet trådte i nær og vennskapelig forbindelse med slektene Bonde, Trolle og Sture, d. v. s. med kongens bitreste fiender i Sverige. Det var etteråret 1466 kong Christian fikk nærmere rede på »alliansen« mellom Akselsonnene og Karl Knutsson Bonde2. Kongen var meget misfornoyd også med aristokratiet i fyrstendommene.I denne situasjon kom det til forståelse mellom kongen og hans bror grev Gerhard som rådet Christian til å straffe de overmodige stormenn både i Sverige og Holstein. Kongen utnevnte grev Gerhard til statholder i fyrstendommene 1 Jfr. NCxL 2. R. 11, 155—159 og Repertorium diplomaticum regni Danici mediævalis. Series secundu I, 637 (dvs. ur. 1952). 2 Det ser ud til at kong Christian I sendte el tog til Sverige allerede hosten 1466; jfr. Wm. Christensen: Unionskongerne og Hansestæderne (1895). 420. Side 129
i oktober 1466. Det var et skritt som måtte stote Hansestædene, hvis forhold til grev Gerhard var ytterst fiendtlig, fra ham. Når han forst i januar måned 1467 sendte ambassadorer til Utrecht til forhandlinger om en vidtgående forbundspakt, har det sikkert ikke minst været ham maktpåliggende at utbygge handelsforbindelsenemed det viktigste av de burgundiske land, Nederland. Den samme vinteren kom det til åpent brudd mellom kong Christian og Akselsonnene og forholdet til Hansestædene blev lorverret aa nan i/, mars 140/ utsteate nandeisforbud mod Sverige. I mai 1467 sendte Iver Akselson fra Gottland sitt feidebrevtil kongen og krigen var ikke lenger til å unngå. Christian I tok opp kampen med stormennene i Sverige og Danmark på samme gang. Sommeren 1467 sendte han en flåte til Stockholm med danske og tyske tropper. Samtidig angrep kongen selv Iver Akselsons borger i Skåne. Her hadde kongen fremgang. Dårligere gikk det den danske flåten i Stockholm. Den maatte seile tilbake med uforrettet sak. De svenske opprorerne triumferte. På riksdagen i Stockholm i september det samme året ble det erklært at en aldri ville anerkjenne Christian som konge. Ved samme
anledning ba de forsamlede riksråder Karl En vil av det
foregående forstå at viktige momenter kan I motsetning til disse forste gikk kong Christian I til militær aksjon allerede for forbundspakten var kommet endelig i stand (): 10/8 1467). Og den endelige avgjorelsen i Stockholm fant antakelig sted ennå for kongens sendemenn hadde rukket å komme tilbake fra Maastricht. 1 Ibidem, 423 f. 2 Jfr. bl. a. Hist. Tidsskr. 5. R. II (1880—81); Wm. Christensen: Unionskongerne og Hansestæderne; A. Skoglund: De yngre Axelssonernas forbindelser med Sverige 1441—1487 (1903); Knud Fabricius: En nordisk lensmands liv i det 15de arh. (Sv. Hist. Tidsskr. 1904). Side 130
Da situasjonen i Skandinavia forandret seg vesentlig kort etterat forbundspakten var utferdiget, og da det relativt tidlig kom til brudd mellom hertug Karl av Burgund og hans fremste franske forbundsfeller, er det sannsynlig at denne pakten fikk liten praktisk betydning. Vi tenker da i forste rekke på punktet om eventuell gjensidig militær assistance. Ikke desto mindre tor forbundspakten sies å være av betydelig interesse. Den forer oss in medias res når det gj elder den politiske situasjonen i Frankrike og Skandinavia, og den har utvilsomt virket med til å styrke de interesserte parter i forsettet om å gjennomfore visse bestemte planer. Dessuten skal vi være oppmerksomme på at forbundspakten skulle beholde sin kraft og gyldighet selv om den ble brudt, i det minste i inntil to år etterat en av de interesserte parter var avgått ved dbden. I denne forbindelse kan det være av interesse å understreke at kong Christian I ennå så sent som i året 1474 oyensynlig mente å stå i et godt vennskapsforhold med hertug Karl av Burgund. På oppfordring påtok Christian I seg nemlig dette året å megle i en strid mellom keiseren og hertugen av Burgund. Når Danmarks konge ved denne anledning gjorde seg håp om et godt resultat, vitner det om det sviktende judicium hans utenrikspolitikk i 1470-årene gir så mange vitnesbyrd om1. En tor trolig gå ut fra at kongen ved mæglingsforsbket har regnet med det vennskap som var etablert mellom hertugen av Burgund og ham selv ved forbundspakten av 10. august 1467. Det synes tydelig å fremgå at hertug Karl ved underhandlingenebehandlet sin gamle forbundsfelle med all skyldig vennlighetog respekt. Forovrig må det ved denne sammenkomsten ha vært noe bittert for Burgunderhertugen å bli minnet om sine b'vrige forbundsfeller fra 1467. Kong Ludvig XI hadde på mesterlig mate forstått å vende Karls gamle franske forbundsfellermot ham. Og mens Karl i 1467 hadde tilfoyd sin konge 1 Erik Arup i Hist. Tidsskr. 7. R. IV, 317—388 og 399—489; Kr. Erslev i Danmarks Riges Hist. 11, 549—563; Erik Arup; Danmarks Hist. 11, 238—275. Side 131
de blodigste
krenkelser, var det på denne tid Ludvig XI som
Kong Christian I satte meget inn på å lykkes som fredsmegler, og hans meglingsreise strakte seg fra 1. november 1474 til juli 14751. Kongens forhåpninger slo feil. Han vendte skuffet hjem til sitt riksstyre og sine okonomiske bekymringer, mens hertug Karl hastet videre frem mot sitt fall. Denne korte orientering i tilknytting til forbundspakten av 14b/ nar naturlig lort inn på viktige samtidige nenainger av europeisk historisk interesse. Disse hendingene gir noe av det miljoét, den politiske atmosfæren, denne forbundspakten sprang frem av. På samme tid kaster denne pakten lys til mange sider, den hjelper oss til en mer nyansert forståelse av det historiske forlopet i Skandinavia og Frankrike fra 1466 og i de nærmest derpå folgende årene. Den synes på en interessant og givende mate å utfylle en tidligere lakune i kong Christian I's historie. 1 Arild Huitfeldt: DRK V, 244 fl.; Erik Arup: Danmarks Historie 11, 253 f. |