Gammelt og nytt syn på norsk middelalderhistorie.

o
A ret 1839, da de danske historikere stiftet sin forening, bel
tegner en viktig milepel ogsa i norsk historieforskning.
En tilsvarende faglig sammenslutning kom riktignok ikke i stand
i Norge for 30 ar senere. Til gjengjeld manifesterte norsk historisk
videnskap sin egenart overfor dansk og svensk gjennem
et kampskrift som sa dagens lys i 1839. Vi nordmenn kan iar
feire hundrearsminnet om den mest beromte avhandling noen
historiker i Norge har offentliggjort, en studie som ikke bare
gav stotet til videnskapelig meningsveksel, men tente lidenskapene
i vide kretser pa begge sider av Kjolen og Skagerak.
En hoilserd utredning av sporsmalet »Om Nordmsendenes Herkomst
og Folkeslsegtskab«, skrevet av den 36-arige universitetslserer
i Christiania, Rudolf Keyser, rummet et stoff sa aktuelt
og brennbart at enhver politisk interessert i de tre skandinaviske
land matte reagere utfra sine nasjonale forutsetninger.
Saken var at det historiesyn som her for forste gang blev utforlig
begrunnet, gav svar pa problemer som var samtidens
egne. Droftelsen av fortiden grep dypt inn i nutidens anliggender,
ja var direkte bestemt av dagens ideer og konilikter.

Rudolf Keysers teori gikk ut på at det norske folk var innvandretfra
nord mens dansker og sydsvensker hadde kommet
den motsatte veien. Derfor tildelte han sine landsmenn en langt

renere nordgermansk eller nordisk avstamning enn befolkningeni naborikene, som var tyskernes nære slektninger. Noe oprinnelig fellesskap i Norden kunde det således ifolge Keyser umulig være tale om. Med like stor kraft vendte han sig imot den herskende forestilling om Skandinaviens enhet i oldtiden som mot læren om Danmarks og Sveriges andel i Eddadiktning eller sagalitteratur. I folgeslutninger som disse ligger den blivendebetydning av Keysers lære. Selve innvandringsteorien gikk i graven med grunnleggeren og hans elev, Peter Andreas Munch, i begynnelsen av 60-årene. Men drbfteisen av kjensgjerningeneunder polemikken med danske og svenske historikere,den ting at kildesteder og sprogforhold blev gjenstand for kritisk proving, bidro i sig selv til å rive i stykker det romantiskeslor som man på forhånd hadde yndet å innhylle Nordens forhistorie i. For så vidt fikk Keyser og Munch rett som også motstanderne efter hvert måtte erkjenne at det ikke eksisterte noe faktisk grunnlag for drommen om den »herlige stamme« som gjennem en ulykksalig utvikling var »spaltet i trenne syknende skudd«. Ved å godtgjore at slikt var hjernespinnfjernet »den norske historiske skole« et centralt stottepunktfor den politikk hvis mål var atter å boie det skilte sammen.At skandinavismen mistet et av sine hovedargumenter, gir forklaringen på det raseri som Keysers avhandling blev mott med. Norges nasjonale selvstendighet og ikke nordisk samroring var idealet han gikk inn for, og dette ideal tok efterfolgernei norsk historieskrivning i arv selv om alle var enige om å forkaste de premisser som Rudolf Keyser la frem i 1839.

Tross de nasjonalistiske konsekvenser som innvandringsteorienåpnet for, var det likevel ikke her at tyngdepunktet i Keysers interesser lå. I så mate har eftertiden dannet sig et skjevt billede av hans innsats. Det som for Keyser stod i forgrunnenvar aldeles ikke opgjoret med historiesynet i nabolandene.Gjennem sin lære om nordmennenes innvandring vilde han forst og fremst gi forklaringen på den særstilling han mente at Norge inntok i sagatiden. Her fant Keyser forutsetningen for den grunnleggende iakttagelse han trodde å ha gjort, den

nemlig at det norske samfund i middelalderen hadde en struktur vidt forskjellig fra Danmarks og Syd-Sveriges. Denne eiendommelighetved samfundsforholdene i Norge er i Keysers 6'ine selve noklen til forståelse av landets merkelige skjebne i det 14. og 15. århundre.

Den bruk Rudolf Key ser gjorde av sin innvandringshypotese, får vi klarlagt gjennem en forelesningsrekke han lot trykke i 1845 under titlen »Udsigt over den norske Samfundsordens Udvikling i Middelalderen«. Bestemmende for de sosiale tilstander var det, uttalte Keyser her, om innvandrerne »optrådte som erobrere eller som nybyggere«. De germanske folk som hadde gjort sig til herrer i Tyskland og Danmark og Syd- Sverige, undertvang en eldre befolkning. Innen disse områder opstod folgelig »adelskap og livegenskap, en fri herrestand skarpt motsatt ufri bonder«. Det voldsomme skille mellem samfundsklassene som munnet ut i lensvesenet, strakte sig ikke til Norge og Svealand. Det berodde på at germanerstammene som nordfra trengte inn over den skandinaviske halvoy, ikke stotte på noen eldre bosetning av synderlig omfang. I det land hvor folk av norron ætt slo sig ned, lå vilkårene ikke til rette for noen klassedeling. Hos nordmenn og svear »fremstod derimot en befolkning av frie bonder. Navnet bonde blev her et hedersnavn der uttrykte det hoieste mål av borgerlig frihet«, mens det lenger sorpå »nedsank i vanheder, blev en betegnelse for ufrihet og underkuelse«.

De oprinnelige samfundstilstander med patriarkalsk forfatningsom grunnet sig på familieliv og slektskapsbånd, holdt nordmennene fast ved. De tok jorden i besiddelse som odel, det vil si med full eiendomsrett, og blev frie menn i bygden eller herredet. Overhodet for den mest ansette slekt blev betraktetsom formann for bygdefolket, og han kaltes herse. Hersen optrådte som anforer i krig, forstander for gudstjenesten og rettspleien. »Han stod således i spissen for herredsstyrelsen, dog ikke anderledes enn som den forste blandt sine like. Herredsbondene,forsamlet til ting, hadde den avgjorende stemme i alle herredets anliggender«. Og denne organisasjon av de enkeltebygdelag

keltebygdelagdannet kjernen i det storre samfund, hvis ramme var fylket. På fylkestinget kom fylkesbondene sammen når det gjaldt å ordne de felles saker som rakk utover bygdegrensen. Hvert fylke utgjorde, sier Keyser, »et statsforbund med en demokratisk-patriarkalsk forfatning«, hvor folket altså var fritt og selvstyrende, og ingen livegne bonder fantes, men bare et fåtall hustræler.

Dette folkelige styresett rundt i bygdene og fylkene hadde likevel ikke holdt sig i rendyrket form ved overgangen til historisktid i Norge. På det tidspunkt kan vi konstatere at samfundethar »antatt et mere monarkisk preg«. Til en viss grad skyldes dette skifte en organisk utvikling innen fylkesforfatningen.Men det er ikke her oprinnelsen »til kongenavnet og det egentlige kongedomme« i forste rekke må sokes. Keyser opfatterikke kongemakten som noe naturlig produkt av selve bondesamfundet. Kongen representerte et element uten tilknytningtil fylket. Fra forst av var kongenavnet knyttet til krigshovdinger »som på sine tog i fremmede land har antatt det«. Sin berommelse og maktstilling vant disse kongene på herjingstokter utenlands, og vendte hjem i spissen for et væbnet hærfolge. I lopet av vikingtiden blev kystfylkene tilholdssted for mange sjokonger av denne type; at de fikk rang foran hersene, at krigshovdingen i den almene bevissthet vant fortrinnetfor religionens og rettens forstander, opfatter Keyser som et tegn på at en betydningsfull omvurdering var ved å vinne innpass. Glansen om kongenavnet vidner om at »krigens syssel sattes over fredens«, og det kunde ikke undgås at slikt i det lange lop fikk politiske konsekvenser. Fylkeskongene grep snart inn i hersenes myndighet og vakte derved en folelse av utrygghet »hos den roligere del av landets befolkning, hos den egentlige bondealmue«. I dette spenningsforhold finner Keyser forutsetningen for rikssamlingen under Harald Hårfagre. »Bbndeneså op til den seierrike enekonge som til en mektig verner om deres fredelige forhold«. Til forsvar for den gamle folkefrihetsom hærkongene bragte i fare, gav herser og bonder Harald sin stotte. Det samlende rikskongedomme i Norge bygget

på aktiv eller passiv tilslutning fra det store flertall, som her
trodde det var skapt en garanti for de tradisjonelle demokratiskerettigheter.

Forventningene blev imidlertid gjort voldsomt til skamme. Det kom snart for dagen at folket totalt hadde forregnet sig. I selve maten foreningen av de norske fylker kom i stand på, »nemlig ved en seierrik helts krigerske virksomhet«, lå en kraftig spire til forandringer i den hevdvunne samfundsskikk. Bondene fikk erfare at Harald Hårfagre satte »sitt eget herredommes glans, makt og fasthet over sitt folks frihet og lykke«. Et rent enevelde var det hans program å gjennemfore; dette kommer til uttrykk gjennem beretningen om at kong Harald tok odelen fra bondene. Fra selveiere skulde de reduseres til »hans landskyld-ydende eller skattepliktige leilendinger«. Et slikt tiltak blev opfattet som forsok på å gjbre de frie bonder i landet til kongens træler, og måtte — sier Keyser — »vekke et rettferdig misnoie«, for odelsbondene så ved Haralds fremgangsmåte »sin dyrebareste rettighet krenket«. For å undgå det kongelige tyranni besluttet en lang rekke av Norges beste slekter å flytte ut, og særlig fant mange av utvandrerne et tilflukssted på Island. Den nbkterne og kjolige Keyser blir formelig patetisk når han skal skildre det valg disse folk var stillet overfor: »De aktet flyktningens uleiligheter og de nye bopelers fattigdom for intet mot den visshet å ha funnet på hin avsondrede 6 et fristed, hvor ingen herskers overmakt skulde forstyrre deres uavhengighet.«

Misnoien med diktaturet forte efter Harald Hårfagres dod til en bred folkereisning mot hans sonn og efterfolger, Eirik Biodoks. Hovdinger og jevne bonder forenet sig til opror og jaget voldsherskeren av landet. I Eiriks sted blev den yngre broren Håkon med tilnavnet »den gode«, tatt til konge, men på vilkår som satte bom for enevoldstendensene. Den nye kongenvant bondene for sig gjennem loftet om at de atter skulde »bli odelsbårne til sin jord«. Betydningen av dette skritt understrekerKeyser meget sterkt. Han forteller oss at folkets odelsrett,»hvilken siden stetse vedblev å aktes som en av grunnstottenefor

stotteneforNorges lykke«, allerede på Hakons tid blev betraktetsom »folkefrihetens grunnlag«. At odelen nu blev gitt tilbake, var således »tillike en erkjennelse av at all makt i staten utgikk fra folket, at den overste styrende myndighet utovedes av kongedommet ikke ifolge en ved erobring vunnen landsherreligrett, men ifolge en rett der frivillig var det overdragen av folket, en rett der hadde sine lovbestemte grenser, hvilke, engang fastsatte ved overenskomst mellem folk og konge, ikke fra noen av sidene vilkårligen måtte overskrides«. Slik og ikke anderledes må avtalen vurderes av den som setter sig inn i tidens ånd, erklærer Keyser, og derfor forstår vi også at den gjorde så dypt inntrykk på hele folket. Nyordningen betydde at Norge hadde fått en fri og demokratisk forfatning som innskrenketkongemakten. Den eldgamle folkefrihet skulde fremdelesbestå, mens kongen fikk til fornemste opgave å trygge den riksenhet som nu vant bifall hos alle nordmenn. Norge som samlet stat var skapt ved folkets vilje og ikke med den rett som våbnene gir. Det dreiet sig ikke lenger om en erobrers verk, men om en frivillig sammenslutning til sikring av felles og hbiverdige interesser.

Den endelige stabilisering av forfatningsforholdene lot imidlertidvente på sig ennu i noen inenneskealdrer. Gjennem lange tider var landet opfylt av indre stridigheter som truet med å bli »tilintetgjorende for dets selvstendighet«. Dansk og svensk overhoihet avloste den nasjonale kongemakt og det norske rike var nær ved å utslettes. Da kom redningen med Olav Haraldsson, hvis kongsgjerning tok sikte på å fullfore samlingsverket. I denne kamp led Olav nederlag, men bragte saken til seier nettop ved nederlaget. Efter kongens fall på Stiklestad fulgte et fremmedherredommeså trykkende at nasjonalfoleisen blev vakt til levende bevissthet hos folket, som på ny reiste sig til forsvar for sin »odel og personlige frihet«. Olavs egen sonn blev satt på tronen og kongedommet gjenoprettet på fastere grunnlag enn noensinde for, »ti nu hadde fremmed undertrykkelse forst lært nordmennene rett å skatte deres fedrenelands enhet og uavhengighet.« Da folket samstemmig gav kong Olav helgenglorien,»helliget

glorien,»helligetdet dermed hans verk og erkjente sig gjennemtrengtav
den samme bevissthet, der hadde ledet ham, nemlig
at Norges lykke hviler på dets selvstendighet«.

For annen gang bruker Rudolf Keyser her uttrykket »Norges lykke«. Vi har i det foregående mott ordene i en annen forbindelse. Han knyttet dem til omtalen av odelen, i Keysers oine pantet på selve folkefriheten. Lykken for sitt land så han altså i det demokratiske styresett og den nasjonale uavhengighet. Og det var Keysers store tesis at disse to tingene horte uloselig sammen i Norges gamle historie. Så lenge det urgamle folkestyre var i behold, stod Norge sterkt utad, aktet og æret mellem statene. Men til ulykke for landet blev forfatningen endret. Harmonien i samfundslivet, den hellbringende likevekt mellem konge og folk gikk tapt. Med den forsvant også grunnvollen som rikets selvstendighet bygget på. Norges nedgang i senmiddelalderen, tapet av den ytre frihet fra det 14. århundre, var direkte betinget av at den indre frihet forsvant. Det ene fulgte likefrem av det annet. Kreftskaden bestod i at kongemakten øket til fortrengsel for demokratiet.

Hovedproblemet i norsk middelalderhistorie blir da for Rudolf Keyser å forklare hvorledes denne inngripende endring i forfatningsforholdene kunde gå for sig. Han fant årsaken i den arvelov som gav alle kongssonner, ekte som uekte, rett til kongedommet. At den overste myndighet i landet var delelig mellem flere samstyrende konger, dannet »en spire til innvortes uroligheter«. Hvor skjebnesvanger ordningen var, åpenbarte sig forst for alvor i det 12. århundre. Da begynte borgerkrigene, »som i mere enn hundre år odela Norge«. Når de blev så 6deleggende, berodde det på at kirkens menn utnyttet situasjoncn. For hånd i hånd med tronfeidene gikk »geistlighetens streben efter standsselvstendighet og uavhengighet av staten«.

Med Sverre Sigurdsson nådde de innbyrdes stridigheter hoidepunktet.
Hans kongstid betegner det avgjorende skille i gammelnorsk

Sverre reiste sig mot den statsskikk som var skapt ved
allianse mellem presteskapet og storparten av hovdingættene.

Gjennem Magnus Erlingssons kongevalg og kroning, som betegnetet brudd på den gamle arvefolgelov, hadde biskopene fått ordnet det slik at kongedommet blev stillet under kirkelig overhoihet. De hierarkiske grunnsetninger som Romerkirken forfektet, blev dermed realisert i Norge på et vis som ifolge Keyser bragte den norske geistlighet i en »glimrende stilling«. Denne ulovlige styreform vilde Sverre ikke anerkjenne, men tok kampen op som talsmann for det eldre syn på kongedommet som Haraldsslektens odel. Under oproret mot Magnus og det aristokrati som fylket sig om ham, måtte Sverre stotte sig til »en flokk av rå krigere uten noensomhelst anseelse i samfundet«. Ved Sverres seier blev den slags folk hevet »til en utmerket stilling i staten«. All den stund de helt ut hadde ham å takke for sin nyvunne posisjon, savnet de alle forutsetninger for å kunne optre som motvekt overfor kongemakten. De kunde ene og alene utove noen myndighet som kongelige embedsmenn, i egenskap av lydige kongstjenere. Så langt fra å være bondehovdingerstod de helt utenfor bondenes krets. Disse opkomlingerfortrengte folkets gamle forere og derved »taptes det organ, hvorigjennem folkeviljen tilforn så kraftigen hadde uttalt sig«. Den lykkelige maktfordeling mellem statsorganene blev det nu slutt på. Med kong Sverre fikk forfatningen i Norge et avgjort monarkisk preg, og under hans efterfdigere grep eneveldetstadig sterkere om sig. Omslaget gav sig klart til kjenne gjennem lovgivningsarbeidet i 1270-årene, og blev aller tydeligstmarkert i Håkon V Magnussons retterbot fra 1308. Ved å opheve verdigheten som lendmann, den betegnelse som hadde avlost herse-navnet, utslettet Håkon »minnet om den gamle patriarkalske makt i staten«. Sluttstenen blev således satt under den siste konge av Harald Hårfagres mannslinje. Da unionskongedommetbegynte i 1319, var ethvert spor av folkefriheteni Norge forsvunnet.

Det var meget langt fra at dette politiske skifte motte motstandhos bondene. Det store flertall hilste forandringen med giede til tross for at det blev forbi med all andel i riksstyret. Folket innså nemlig at kongedommet var den eneste statsmakt

som kunde bringe »beskyttelse og redning« mot borgerkrigens odeleggelser. I det almene omdomme kom kongemaktens styrke til å utgjore selve garantien for fred og rettssikkerhet i landet. Folgen var at kongens person blev »den eneste virkelige samholdskrafti staten, middelpunktet hvorom den hele statsmaskine dreiet sig«. Efterat rikets overhode og eneveldige herre var flyttet utenlands, fantes ingen stand i Norge som evnet å verne om de nasjonale rettigheter. Motstandslost blev landet fort inn i de ulykker som kongefellesskapet med Sverige og særlig med Danmark trakk med sig. Keysers avhandling om utviklingen av den norske samfundsorden i middelalderen ender med disse ord: »At Norge nedsank til den übetydelige stilling, det under foreningen med Danmark inntok, var en folge av en slett ordnet og efter forholdene ikke avpasset statsforfatning, samt av en derved fremavlet likegyldighet hos folket for dets offentlige anliggender«.

Rudolf Keysers syn på Norges sagatid, som vi har gjengitt hovedpunktene av, danner epoke i norsk historieforskning. For ham hadde ingen innlatt sig på å forklare sammenhengen. Key ser har fortjenesten av å være den forste som utformet en helhetsopfatning. Han noide sig ikke med å skildre enkeltfenomener,men sokte bak dem, inn til årsakene, til grunnlinjen.Og den innsats som Key ser her ydet, har bare ett sidestykkei norsk historisk videnskap, nemlig Ernst Sars' påvisningav kontinuiteten i folkets liv gjennem de morke århundrer som skiller middelalder og nutid. Ved sin lære om bondestanden som bindeleddet i vår nasjonale utvikling har Sars vunnet sine landsmenns takknemlige beundring. Noe tilsvarende er så visst ikke blitt Rudolf Keyser til del. Hans bedrift er gått i glemmeboken.Hans navn står fullstendig i skyggen av P. A. Munchs. Det kan være på tide å gjore det klart hvad Keyser betydde. Det syn pa norsk middelalderhistorie som like til det siste har vært radende, grunner sig pa Keysers ideer. Han og ikke Munch er den store nyskaper, rydningsmannen som brot den veien

alle andre har fulgt. Som historisk tenker og systematiker har
Rudolf Keyser ingen overmann i Norge.

Når Rudolf Keysers livsverk ikke er blitt påskjonnet efter fortjeneste, skyldes det nok delvis at han skrev så lite. Sammenlignet med P. A. Munchs overveldende produksjon kan hans egen virke nokså spinkel. Men forst og fremst beror undervurderingen av Keyser på det forhold at eleven i mange tilfelle har fått æren for læremesterens ideer. Saken var at Keyser aldri hadde noen hast med å få tingene fra hånden. Tanker som han selv fremstillet muntlig i forelesninger og samtaler, nådde ut til almenheten gjennem Munchs skrifter. Slik gikk det både med innvandringsteorien og med helhetssynet på gammelnorsk historie. Men ingen som gransker forholdet nærmere, kan være i tvil om hvem farskapet tilkommer. Overalt er det fruktene av Keysers tankearbeid vi stoter på. P. A. Munch var med all sin frodige genialitet detaljenes mann, mens overblikket, sansen for enhet og sammenheng, hos ham trer påfallende sterkt i bakgrunnen. Når Munch makter å se skogen og ikke bare mangfoldigheten av trær, når han hever sig til utsyn og oversikt, er det fordi han folger i Keysers fotspor.

Gjelder det med P. A. Munch at hans problemstilling og historieopfatning er overfort fra Keyser, kan det samme med nesten like stor rett sies om Ernst Sars. Mens Keyser og Munch som forskertyper var rake motsetninger, hadde Keyser og Sars svært meget til felles. Sars holdt sig ikke slavisk til forgj engerens resultater, men tok dem op til selvstendig proving. Enkelte blev forkastet eller modifisert, men i selve hovedsporsmålet står Ernst Sars i stor gjeld til Rudolf Keyser. Hovedsporsmålet for Keyser som for Sars er dette: Norges nedgang hang uloselig sammen med det indre maktskifte i kongedommets favor. Politiske forhold gav vilkåret for landets vanskfebne i senmiddelalderen.

At de to fremste tenkere i norsk historieforskning i det 19. århundre, Keyser og Sars, i alt vesentlig gav samme svar på selve grunnproblemet, beror på et idémessig fellesskap. I synet på sagatiden var begge bestemt av aktuelle hendelser, av sporsmålsom

målsombehersket den tid de selv levde i. Ingen kan være i tvil om hvilken målestokk Keyser gjor bruk av når han vurderersamfundsutviklingen i Norge i middelalderen. Hans politiskeideal er frihetsverket på Eidsvoll, grunnloven fra 1814. Norsk nasjonal selvstendighet, maktfordeling og eiendomsrett var de bærende prinsipper for Keyser. Som gutt hadde han oplevetgjenreisningen av Hakons og Olavs trone. I de grunnleggendeungdomsårene var han vidne til Karl Johans nidkjærebestrebelser på å utvide kongemakten og dermed unionen, bestrebelser som Stortinget uten prutning avviste. Dette fremstotfra unionskongen i lopet av 1820-årene og nordmennenes samstemmige motstand mot attentatet på deres indre og ytre frihet danner tydeligvis den avgjorende oplevelse i Rudolf Keysers personlige utvikling. Her fikk han oinene åpnet for den organiske sammenheng mellem nutid og fortid. Til alle tider hadde folkestyret tjent som bolverk for Norges uavhengighetog styrke. Så lenge folkestyret var i behold stod også selvstendigheten på trygg grunn. At den gikk tapt i senmiddelalderen,skyldtes en forskyvning innen forfatningen, den forskyvning som svenskekongen nu tok skritt til å få gjennemfortpå ny. I lys av tilstandene efter 1814 sokte Rudolf Keyser å forklare sagatidens hendelser. Utfra egne erfaringer og sympatiertolket han Norges gamle historie.

På samme maten forholdt det sig med Ernst Sars. I kanskje ennu hoiere grad enn tilfelle var med Keyser betegner hans historieskrivning en bevisst politisk innsats. At det var programmetfor Sars som historiker å fremelske selvstendighetsfoleiseni det norske folk, er så alment kjent og fastslått, at vi her ikke skulde ha grunn til å komme nærmere inn på sporsmålet.Det som utfra vart synspunkt har interesse er selve det faktum at samtidsproblemene som optok Sars, i hovedtrekkene var de samme som i Keysers dager. Fra 1850-årene av, nettop i Ernst Sars' studentertid, hadde skandinavismen storre makt over sinnene også i Norge enn noensinn« for, og denne stemninggav unionspolitikken ny vind i seilene. Xu blev Karl Johans mislykte forsok fra 20-årene tatt op igjen med fornyet

kraft. Atter måtte Stortinget gjore front mot tendenser til utvidelseav unionen og kongemakten, atter stod uavhengigheten og grunnloven på spill. Fordi den politiske kamp stadig hadde samme hovedtema, fikk den historieforskning hvis opgave det var å stimulere norsk selvhevdelse, et felles innhold. Det gir iallfall delvis forklaringen på at Rudolf Keysers problemstilling og centrale påstand blev optatt av hans nasjonale meningsfelleErnst

Men også blandt tilhengerne av nordisk samroring kom Keysers ideer til å bestemme synet på Norges sagatid. Den unionsvennlige historiker og politiker T. H. Aschehoug tok riktignok skarpt til motmæle overfor læren om at »Norges samfundstilstand i sig selv bar spirer til oplosning«. Han var helt uenig med Keyser i at den sterke kongemakt skulde ha vært en årsak til landets nedgang. Ikke desto mindre overtar Aschehoug alle de konstruktive ledd i Keysers opfatning. I likhet med Keyser ser også han Sverre Sigurdssons regjering som vendepunktet. Hadde den tronfolgeordning, som blev vedtatt under Magnus Erlingsson, fått bestå, »vilde Norge likesom Sverige og Danmark i virkeligheten være blevet et valgrike og valget vært lagt hovedsakelig i geistlighetens hånd«. Sverres seier kulikastet slike planer. Han fikk »den übetingede arvelighets prinsipp« knesatt og ryddet så eftertrykkelig op blandt stormannsættene, at det gamle aristokrati fikk et avgjorende knekk. Arvekongedommet gikk således ut av borgerkrigene som seierherre. De nye slekter som kom sig op med Sverre, hadde utelukkende ham »å takke for sin ophoielse«, og det lyktes dem aldri å vinne samme stilling som adelen i Danmark og Sverige. Retterboten fra 1308 gir beviset på hvor uavhengig den norske kongen stod overfor hovdingene.

At statsforfatningen i Norge efter Sverres tid var forskjellig fra nabolandenes, var en forestilling som alle norske historikere hadde til felles uansett politisk standpunkt. Om dette grunnsynpå Norges middelalderhistorie hersket det ingen tvil. Uenighetenmeldte sig først når det gjaldt å vurdere folgene av det monarkiske styresett. Her har ikke Rudolf Keyser vunnet übetingetmedhold.

tingetmedhold.Men ellers har hans opfatning bestemt den senere forskning like til våre dager. Om historikerne var sig det bevisst eller ei, fulgte de alle sammen linjene som Keyser hadde trukket op. Ingen annen mann har som Rudolf Keyser levet i norsk historisk videnskap gjennem de hundre år denne forskningsgren kan se tilbake på. Fremdeles er det så at hans ideer behersker historieundervisningen rundt omkring i skolene, ja selv fra universitetets kateter blir de ennu delvis dosert. Men nu er likevel forskningen i ferd med å frigjore sig fra Keysers syn på sagatiden. Hvor besnærende hans tolkning av begivenhetsforlopetenn var, blir det stadig tydeligere at den ikke kan gjbre krav på å være mere enn en konstruksjon, og det en konstruksjon som strider mot kjensgjerningene.

Den forste som har formådd å frigjore sig fra den tradisjonelle problemstilling, historieskrivningen tok i arv efter Rudolf Keyser, er Halvdan Koht. Han har bragt studiet av norsk middelalder inn i en helt ny fase. Med Koht begynner en annen tidsalder i utforskningen av Norges politiske utvikling i sagatiden. Dette innebærer ikke at Kohts påstander og resultater er bindende. Jeg tror tvert imot at han på en rekke punkter tar feil. Men det kan på intet vis forringe betydningen av Halvdan Kohts innsats, som her er fullstendig banebrytende.

Optakten til Halvdan Kohts middelalderstudier danner et foredrag fra 1913 om »sagaenes opfatning av vår gamle historie«,som stillet nye problemer for kildekritikken. I lopet av det 19. århundre hadde tradisjon og saga vært gjenstand for en stadig mere inntrengende kritisk proving som godtgjorde at mangen beretning måtte skjaltes ut som lite troverdig. Sagn og forvanskninger fant man flere og flere av, og det hersket i prinsippet enighet om at kongesagaene som kildeskrifter ikke var übetinget å stole på. Tross gode undersokelser av enkeltsporsmålma en allikevel si at denne granskning gav temmelig beskjedne resultater. Den endret ikke i vesentlige ting vurderingenav forhold og begivenheter, men aksepterte stort sett fremstillingen i sagaene. At forskerne i hovedsaken holdt fast

ved Keysers grunnsyn, er for så vidt illustrerende. Om efterfolgerneformådde å frigjore sig fra hans blinde tillit til hvert ord de skriftlige kilder rummer, rokket de ikke ved læremesterensopfatning av disse kilders karakter. I likhet med Keyser betraktet de senere kritikere sagaen som en objektiv gjengivelseav overleveringen, slik den var bevart på 1100- og 1200-tallet. Sagaforfatternes mål hadde vært å nedtegne så noiaktig som råd var, den muntlige tradisjon de samlet inn. På dette punkt er det at Halvdan Koht bryter med alle sine forgjengere. For ham er ikke sagaskriverne slike passive og objektive vesener. De gjenforteller ikke slavisk beretningene om fortiden, men opfatter dem i lys av brytningene de selv stod midt oppe i. Snorre er historiker på samme maten som Sars: han har bestemte meninger om fortid og nutid, han soker i historien efter forutsetningene for samtiden. Hver eneste sagaforfatterfolger en tendens og skildrer utviklingen i eldre tider utfra sitt partistandpunkt til aktuelle hendelser. Folgelig blir det en central opgave for kritisk kildeforskning å eftervise tendensen i hvert enkelt verk, å gruppere sagaene efter deres politiske forutsetninger. — Omslaget i norsk middelaldergranskningforegikk samtidig med at brodrene Weibull reiste tilsvarende problemer i dansk og svensk historie. Særlig er det et tydelig slektskap mellem grunntanken i dette programforedragettil Koht og Curt Weibulls Saxo-studier, men noen påvirkning kan det ikke være tale om. Uavhengig av hverandretok nordiske forskere sporsmålene op under ny synsvinkel.

Hos Snorre og de andre forfattere av norske kongesagaer finner Halvdan Koht et helhetssyn på utviklingen fra Harald Hårfagre til Sverre Sigurdsson, et helhetssyn som ingen objektivgyldighet har fordi det gjenspeiler motsetningene i sagaskrivernesegen samtid. For Snorre er det konflikten mellem kongedomme og aristokrati som dominerer norsk politikk gjennem de foregående århundrer. Den situasjon han kjenner fra Sverres kamp og det historieverk denne kongen lot skrive, overforer Snorre på eldre tiders samfundsstrid. Sverres saga gir

beretningen om det avgjorende nederlag for den gamle stormannsklassen,og brytningene under tidligere landsstyrere fortoner sig for Snorre som stadier i den kampen hans eget slektledd hadde oplevet slutningen på.

Halvdan Koht forkaster den opfatning av sammenhengen som finnes i Heimskringla og andre sagaverk. Han holder sig isteden til de konkrete enkeltoplysninger som kildene bringer, og tegner utfra dem helt andre delingslinjer. En forvirret strid mellem storætter, som kongsslekten horer iblandt, danner ifolge Koht innholdet i rikssamling og borgerkriger, men stridighetene ender med at et organisert aristokrati tarmakten i landet i 1160-årene, under Magnus Erlingsson. Nu står ikke stormennene lenger klovet i partier, men slutter sig sammen til en virkelig riksstand, »og kongedommets organisasjon er en naturlig konsekvens derav«.

I denne utvikling skjer det et brudd med Sverre. Han reiser opror mot det aristokratiske kongedomme og bygger sin makt på helt annet grunnlag. Sverre stottet sig til »et kongelig embedsverk og en tjenesteadel som efter hvert fortrenger de gamle slekter«. Helt i flukt med synsmåtene hos Keyser og Sars og Aschehoug hevder Koht at Sverre vilde grunne »kongsmakten på en embedsstand som hentet all sin styrke fra kongen«. En omfattende undersokelse av Sverres saga, som Koht offentliggjorde i 1914, stadfester det hevdvunne syn på skriftet som en offisiell kilde, skapt med det formål å agitere for kongens person og program. Men tross tendensen mener Koht at Sverres saga i hovedsaken gir et korrekt billede av hvad motsetningene gjaldt. Sverres kamp var virkelig i sitt vesen anti-aristokratisk, og derfor kunde den også bestemme historieopfatningen hos Snorre og de ovrige sagaforfattere. Deres syn på fortiden skyldtes ikke i forste rekke agitasjonen i Sverres saga, men selve den voldsomme samfundskonflikt som stridsskriftet hentet sin næring fra.

At kong Sverre gjorde det av med de gamle hovdingslekter,
bragte efter Halvdan Kohts standpunkt ingen dyptgripende
endring av de sosiale forhold i landet. Med styrke vender han

sig her imot Keysers og særlig Sars' opfatning. Skiftet bestod i at stormannsættene blev avlost av et kongelig aristokrati som under Sverres nærmeste eftermenn trengte helt til side den personlige kongemakt han hadde representert. Noen reell forskyvning i kongedommets favor blev det således ikke tale om i det lange lop. Det enevelde som tidligere historikere samstemmighar sett i Norge på 1200-tallet, holder Koht for et blott og bart synsbedrag. Tvert imot er det just i denne tiden at lensstyret vinner frem, at adelen for alvor tarmakten. Når den ytre selvstendighet forsvant i det 14. århundre, skyldtes det så visst ikke at adelen blev knekket av kongedommet. Ulykken for Norge var at aristokratiet fikk det avgjorende ord i landet. Saken var nemlig at stormennene forte en klassepolitikksom ikke lot sig stanse av landegrenser. Så langt fra å stå vakt om Norges interesser, folte de norske foidalherrer sig best tjent med et samnordisk adelsfellesskap. »Det var en stor skandinavisk klassesamling som gikk for sig, og så blev efter hvert hele adelen skandinavisk, uten nasjonale tanker og formål«.

Gjennem omvurderingen av norsk historie efter Sverres tid har Koht gitt sitt mest originale og nyskapende bidrag til vår middelalderforskning. Skjønt studiene over Snorres kildeverdi er overordentlig fruktbare, kan det være meget tvilsomt om Koht treffer det rette i sitt syn på utviklingen inntil 1160årene.Hendelsene i det eldre tidsavsnitt er det for ovrig svært vanskelig å bringe rede i, så knappe og lite kongruente som de pålitelige oplysninger i regelen er. Men fra midten av det 12. århundre får vi stadig sikrere grunn under fottene og blir i stand til å se sammenhengen tydeligere. At Koht opfatter den mere korrekt enn alle forgjengere, synes hevet over enhver tvil. Delvis skyldes resultatet en inntrengende analyse av kildegrunnlaget,spesielt Håkon Håkonssons saga, som er hovedverket i norsk offisiell historieskrivning på 1200-tallet. Koht har klarlagthvorledes hele tendensen her går ut på å stille kongens person og betydning i forgrunnen på et vis som likefrem forrykkerkjensgjerningene. At det var stormannsinteresser som

nu bestemte riksstyrelsen, finner Koht beviset for i Hirdskråen
fra 1270-årene, den lovbok hvor adelens rang og forerskap blir
fastsatt.

Tross de nye synsmåter som Halvdan Koht har lagt frem, faller det allikevel sterkt i oinene hvor bundet han er av Keysers begreper. Dette gj elder ikke bare opfatningen av kong Sverre, men også av de politiske motsetninger i tiden efterpå. Den kamp mellem kongedomme og aristokrati som Koht ikke vil kjennes ved i tidlig sagatid, mener han til gjengjeld fyller utviklingen fra Sverre av. Selv om adelen blir den seirende part, er det kongenes mål å demme op mot den voksende adelsmakt. Gjennem retterboten fra 1308 forsokte Håkon V en monarkisk reaksjon som riktignok mislyktes totalt, men ikke desto mindre avdekker selve konflikten. Et ledd i den var det også da stormennene en mannsalder senere gikk los på arvekongedommet. Når adelen i 1343 lempet på forskriftene for kongearven, betydde det at en ny rett dermed tok til å vinne frem i Norge, en rett som hadde sammenheng med foidal tankegang. For Koht som for Key ser er altså loven om den kongelige arvefolge et kjennetegn på kongedommets selvstendige maktgrunnlag, og derfor en institusjon som stod i åpenbar strid med aristokratiets program. Stormennene holdt det for en viktig opgave å omskape Norge til et valgrike, og denne endring fikk de efter hvert satt igjennem.

Punkt for punkt kan det dokumenteres at et slikt syn beror på en misforståelse. Arveloven blev forste gang vedtatt i 1163, samtidig med den forste kongekroning i Norge, og den nye lov var kirkens og adelens verk. Den herskende samfundsklasse, geistlig som verdslig, vilde ha slutt på de evindelige stridigheter,og gjennemforte med dette mål for oiet påbudet om at én skal være konge over hele landet, kongens eldste ektefodte sonn. Arvekongedommet blev således slett ikke lansert av Sverre som ledd i en monarkisk reisning og hadde på intet vis brodd mot stormennene. Noen ny basis for kongsmakten blev heller ikke skapt ved Magnus Erlingssons nederlag. Efterat Sverre hadde sikret sin seier bygget han videre på det grunnlag

som var lagt til rette gjennem statsordningen fra 1163. Striden med adel og kirke betegnet bare en rent forbigående episode i kongedommets utvikling og blev uten langtrekkende fblger. Under landsstyrere som Håkon Håkonsson eller Håkon V lå makten hos det geistlige og verdslige aristokrati ganske som i Magnus Erlingssons dager, og de gamle ætter var ikke erstattet med nye. Retterboten av 1308 vendte sig ikke mot stormennene, men uttrykte tvert om deres politiske onsker. Formålet var å verge riksenheten mot selvrådige hovdinggrupper samtidig som den norske adelen vilde stenge utlendinger ute fra slott og len. Her hadde de mektige slekter i Norge et nasjonalt program å enes om. De var så visst ikke tilhengere av noen skandinavisk klassesamling, men vilde forbeholde landets inntekter og maktposisjonerfor sig selv. Adel og geistlighet stod imot den nordiske union fordi kongefellesskapet med andre riker truet aristokratietsherredomme innenlands. Forsvaret av egne interesser samlet stormennene i Norge til motstand mot standsfellene i Sverige og Danmark, og arvekongedommet dannet her en garanti for norsk uavhengighet. Under fellesnordiske valgkonger vilde den relativt fåtallige norske adel uvegerlig bli skjovet i bakgrunnen av nabolandenes mektigere stormannsklasse. Tross den seige viljen til nasjonal selvhevdelse var nordmennene ute av stand til å motstå trykket fra Danmarks konge og adel. Når selvstendigheten blev brutt ned, berodde det på at danskenefikk stotte fra hansestædene. De tyske kornimportorer hadde giort Norge okonomisk avheneig for foreningstiden begynte,og de ivret for å oprettholde og utvide det danske herredommeover

At det kan reises visse innvendinger mot enkeltheter i Halvdan Kohts opfatning av norsk middelalderhistorie, forringerikke verdien av det nye han har bragt. Når vi skal soke å gj ore oss rede for hvad det nye består i, er det ikke tilstrekkelig å fremheve hans kildekritiske rydningsarbeid. Kanskje vel så viktig er et skifte i problemstilling og tenkemåte. Efterat unionsstridenvar bragt ut av verden i 1905 og politikken i stedet fyltes av sosiale og okonomiske sporsmål, måtte også historieskrivningenfå

ningenfået annet innhold. Den måtte vende sig mot sider av samfundslivet som forskerne for hadde beskjeftiget sig lite med. At aktuelle forhold åpnet for nye perspektiver, trer klart frem i Kohts studier over sagatiden. Personer og begivenheter blir vurdert i lys av klasseinteresser og sosiale brytninger, på bredt samfundsmessig grunnlag. Denne utvidelse av synskretsengir sig aller sterkest til kjenne i Edv. Bulls redegjorelse for borgerkrigene i Norge. Gjennem den siste boken han fikk ferdig for sin dod har Bull gitt et program for fremtidig granskning.Det rikere stoff som her trekkes inn, viser på demonstrativmate skillet mellem gammelt og nytt historiesyn.

Dette skille kommer til uttrykk i en endret opfatning av forholdet mellem Norges utvikling og det ovrige Nordens. Som et hovedresultat av sine undersokelser i sagatidens politiske historie erklærer Koht at den i alt vesentlig var parallell med dansk og svensk. Han sier det slik: »Den norske historie skiller sig i det hele ikke så dypt fra den almeneuropeiske som en ofte får inntrykk av; den folger i hovedsaken de samme linjer som den ovrige vesteuropeiske utvikling . . . Idet jeg fremhever dette synspunkt, mener jeg å gi en bestemt antydning av hele mitt syn på Norges eldre historie. Så sant Europa og Norden i denne tiden har en utvikling, så sant har også Norge en.« Her ligger det avgjorende point, kjernen i det nye som Halvdan Koht har bragt. Hans fortjeneste er det å ha revet ned det gamle dogme om Norges særstilling og eiendommelighet, det dogme som blev bygget op på Rudolf Keysers innvandringslære. Da han gjennem avhandlingen fra 1839 slynget ut sin tesis, gav den signalet til bitre rivninger mellem norske historikere og fagfellene i Danmark og Sverige. Hundre år efterpå er situasjonen totalt forandret. Norsk middelalderforskning står idag i den mest intime kontakt med dansk og svensk. Motsetningen har veket plassen for en klar erkjennelse av fellesskap så vel i problemer som resultater.