VERDI-ELEMENTER I HISTORISKE TEORIER

Jeg vil begynne med a sitere litt fra historiebokene.

I sin omtale av den norske pengepolitikk etter 1814 taler Wilhelm Keilhau om det norske Stortings »übesluttsomhet« 1, om »vankelmodigheten i pengestyret« 2, om »den livsfjerne ledelse av seddelbanken« 3, og han konkluderer: »Hvor meget stortingsbeslutningen av 1818 om a utsette med innforelsen av solvstandarden og Norges Banks egenartede utlansprinsipper har bidradd til a sinke opgangen og bremse mot utviklingen, er ikke til a male« 4.

1 sin bok »Pa fallittens rand« 5 griper Sverre Steen fatt i disse (og tilsvarende)utsagn.
»Deter ikke historikerens oppgave a. felle dommer«,

---

1. Wilh. Keilhau, i »Det norske folks liv og histories bd. VIII (1929), s. 303.

2. Sm. St., s. 330.

3. Sm. St., s. 338.

4. Sm. st.

5. Bd. II (1953) i serien »Det frie Norge«.

sier Steen. »I dette tilfelle er det saerlig vanskelig fordi ingen vet hvordan det ville gatt om mennene i 1818 hadde fulgt sin ettertids vise rad. Dommenover fortidens handlinger - om de var riktige eller uriktige - kan overlates til moralistene; det far bli historikerens oppgave a finne ut motivenefor de opptredendes handlinger, og kanskje pa den maten gi en forklaring av dem« °.

I avslutningskapitlet av samme verk kan en imidlertid hos Steen selv finne formuleringer som at »vi ... har lett for a undervurdere den innsats som ble gjort i skyggen av Eidsvoll. Men trenger vi dypere inn i disse fa ars hendinger, blir vi fylt av beundring for de menn som . . . ledet rikets saker. Det skal dristighet til og det skal utholdenhet til . . .« osv.⁷.

Blant dem som har lagt merke til dette, er Jens Amp Seip: »Sverre Steen har villet en oppreisning, kanskje litt for tydelig. I siste kapitel gir han fritt lop for et onske om a rehabilitere bade en tid som har vsert miskjent, og mennesker som denne tid selv miskjente. Han gir uttrykk for »beundring«, taler om »dristighet og mot«, om »ledernes geni«, om »storverk«, og glir til slutt ut i en betraktning over heroisme i dagliglivet . . .« 8. (Det bor tillfoyes at Seips etterfolgende kritikk av Steen ser ut till a bygge pa andre premisser enn Steens kritikk av Keilhau.)

Jeg tror at denne lille sekvens fra nyere norsk historieskrivning - som det ville vaere lett a forlenge (for eksempel ved a la nye hoker kaste seg over andre utsagn av Seip) - pa en mate er representativ. Historikere fordommer andre historikeres domsvirksomhet, men de fortsetter selv a domme. Den hoyre hand vet ikke hva den venstre gjor. (Hos enkelte ser det ut til at den hoyre hand heller ikke vet hvad den hoyre gjor, men dem skal jeg unnlate a sitere.) - I alle fall finner jeg i disse sma sitatene tilstrekkelig motivering for det formal som jeg forutsetter at dagens diskusjon skal ha:

1. a bidra til en klargjoring av de begreper som har tilknytning til emnet
»verdi-elementer i historiske teorier«

2. a bidra til en klargjoring av sporsmalet om hva vi skal gjore med
disse »verdi-elementene«, ved en meningsutveksling om deres berettigelse
og deres utryddelighet.

Jeg vil gjerne pa forhand fa reservere meg pa et par punkter. Dette innlegg
er resultatet av en amators anstrengelser for a orientere seg, - det
bygger ikke pa noen skikkelig filosofisk skolering.

---

6. Sv. Steen, »Pa fallittens rand«, s. 197.

7. Sm. St., s. 305.

8. J. A. Seip, anmeldelse av »Pa fallittens rand«, i Arbeiderbladet 20. jan. 1954; inntatt i saml. »Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays« (1963); sitatet er hentet fra saml. s. 58-59.

Det bygger heller ikke pa systematisk gjennomgaelse av noen omfattende litteratur. De eksempler jeg har valgt, er hentet fra de norske forfattere som i det siste har opptatt meg mest, - et par av dem sitter i denne forsamling og kan forsvare seg. Og sa enda en ting: Jeg oppfatter ikke dette som innledning til en diskusjon om objektivitet i historieskrivningen i sin alminnelighet - iallfall ikke i forste omgang. Med utgangspunkt i uttrykket »verdi-elementer« som betegnelse for noe utskillbart, noe som kan identifiseres i og losgjores fra helheten, vil jeg begynne med a snakke om enklere og mer handgripelige ting.

Deter, nar en skal diskutere verdi-problemer, viktig a V32re oppmerksom
pa skillet mellom et verdistandpunkt pa den ene siden og jormidlingen av
dette verdistandpunkt pa den andre.

Et verdistandpunkt kan formidles fra forfatter (taler) til leser (tilhorer) for det forste gjennom uttrykkelige verdiutsagn, rent vurderende/ normative formuleringer (»dette er godt«, »dette bor en gjore«). For det andre kan verdistandpunktet formidles gjennom beskrivende/forklarende ord og uttrykk som i tillegg til sitt kognitive innhold har en mer eller mindre utpreget positiv eller negativ folelses- eller verdi-ladning (»16gner«, »forbryter«; deter kanskje spesiell grunn til a nevne den rolle som folelsesladede sammenligninger og bilder spiller hos somme forfattere). Omtrent i samme klasse faller tvetydige ord som snart kan ha et beskrivende, snart et vurderende innhold (f. eks. adjektivet »stor« i forskjellige kontekster). - Men for det tredje kan verdistandpunktet ogsa formidles helt ut indirekte pa den maten at en i en mest mulig verdinoytral form gjengir opplysninger som sa leser (tilhorer) reagerer normativt pa.

I forste omgang velger jeg a se bort fra alt dette. Jeg vil late som om verdistandpunkter formidles gjennom rene, klare, utskillbare verdi-utsagn, tydelige verdi-elementer som en uten videre kan identifisere i teksten. Siden skal vi - og det blir hovedproblemet - komme tilbake til andre mater som verdi-standpunkter kan formidles pa.

- Deter vel fra en side sett nesten overflodig a gjore rede for hva et verdistandpunkt er. Et verdistandpunkt er det standpunkt at noe er mer eller mindre verdifullt, godt, onskelig, enten i form av et standpunkt til selve verdien som verdi, eller i form av et standpunkt til et objekt, og da med referanse til en verdimalestokk eller en norm. I det siste tilfellet er det tale om en vurdering - en vurdering bestar i a plasere et objekt i forhold til en verdimalestokk eller en norm. En norm er et utsagn om at noe bor etterstrebes, bor vaere (gjores) slik eller slik. (Adjektivet »normativ« blir forovrig vanlig brukt om verdiholdninger og verdiformuleringer overhodet, herunder vurderinger; slik ogsa i dette innlegg.)

Verdier (normer) er av forskjellig art. Vi kan skille mellom bl. a. etiske, politiske, estetiske, intellektuelle (f. eks. logiske, metodiske) normer og verdier. Blant disse ma en betrakte de etiske som de mest fundamentals F. eks. de politiske normer og verdier (hvor deter tale om de endelige politiske malsetninger) kan en oppfatte som en undergruppe av etiske verdier i vid forstand; likeens de rettslige verdier osv. Filosofene er visst heller ikke sikre pa at estetiske og intellektuelle verdier kan skilles klart fra de etiske, i den forstand at de skulle vaere helt ut uavhengige av hinannen.

Deter vel i denne sammenheng pa sin plass a minne om den i og for seg selvfolgelige ting at historievitenskapen, som all vitenskap, bygger pa verdier, iallfall av intellektuell og estetisk, men sikkert ogsa av etisk art, og at disse verdier danner fundamentet for vare metodiske normer og vare vitenskapelige vurderinger, altsa vare vurderinger av selve vitenskapen. Steen's nyss siterte utsagn: »Deter ikke historikerens oppgave a felle dommer« er jo en klart normativ setning, et verdielement i en historisk framstilling, og, tror jeg, til syvende og sist med referanse ogsa til etiske verdier.

Tross dette er det all grunn til a hevde at de verdistandpunktene vi skal konsentrere oss om, verdistandpunktene til vitenskapens objekter, i vart tilfelle til fortiden, og saerlig de av etisk art, kommer i en saerstilling i en vitenskapelig framstilling. Denne saerstilling (i forhold til den intellektuelle erkjennelse) har sammenheng med at de verdier vare etiske normer og vurderinger refererer seg til, ikke er almengyldige, dvs. de kan ifolge filosofene ikke almengyldig begrunnes. I den grad vi anerkjenner dem, ma de anerkjennes som absolutter. Eller rettere sagt: Det finnes filosofer som hevder at verdiene kan almengyldig begrunnes, — men de har ikke klart a overbevise de andre filosofene, og da er vi vel like langt. (Det samme gjelder naturligvis de fundamental verdier av intellektuell, estetisk og etisk art som den vitenskapelige erkjennelse bygger pa. Forskjellen er den at referanserammen her nodvendigvis ma forutsettes (og faktisk ogsa blir) alment akseptert iallfall av dem som beskjeftiger seg med vitenskap, - vi har altsa med en (tilnaermet) faktisk almengyldighet a gjore.)

Ikke alt vi i daglig tale kaller vurderinger, er imidlertid vurderinger av
denne ekte og egentlige art, med referanse til primaere verdier.

Deter for det forste kanskje nodvendig a understreke forskjellen mellomvurdering og skjonn. Vi sier at en haerforer »vurderer« mulighetene for seier og tap, historikeren »vurderer« arsakene til hserforerens seier, kanskje »overvurderer« han betydningen av hserforerens rolle for slagets

utfall. I slike tilfeller har en ikke med verdiutsagn a gjore, men med skjonn, skjonnsmessige beskrivelser, forklaringer og forutsigelser. Deter muligens spesiell grunn til a nevne det jeg vil kalle de (relative) kvantitative skjonn. Historikeren sier at levestandarden var lav, dodeligheten stor, prisene hoye, men gir - i og for seg - heller ikke her uttrykk for vurderinger med referanse til verdier, - han beskriver pa en skjonnsmessig og kortfattet mate forhold mellom kvantiteter.

At disse kvantitative skjonn lett formidler etiske vurderinger til leseren
(eller skaper dem hos ham) (o: »levestandarden var lavere enn den burde
v£ere«) er en annen sak, som vi skal komme tilbake til.

Vanskeligere er en annen gruppe av utsagn, som heller ikke - i seg
selv - er verdiutsagn, men som ofte forveksles og blandes sammen med
dem. Vi kunne kanskje kalle dem »uekte« eller »uegentlige« vurderinger.

Noen av disse uegentlige vurderingene kan kalles hensiktsmessighetsellerinstrumentelle vurderinger, Ottar Dahl har foreslatt uttrykket tekniskevurderinger. Wilhelm Keilhaus ovenfor siterte kritikk av den norske pengepolitikk etter 1814 er (i hovedsaken) et eksempel pa en slik hensiktsmessighetsvurdering, - en vurdering av anvendte midlers egnethet til a na et mal som en - vel a merke - forutsetter gitt. En parallell har jeg funnet hos Ottar Dahl i formuleringen: »Et avgjorende moment i den »pengemangel« som var alminnelig folt, var den utilstrekkelige organisasjonav kredittformidlingen« 9. Noen fa andre eksempler: »forslaget var utrolig darlig forberedt« (A. Kaartvedt) 10, »noksa apenbare svikt i gjennomforingenav marinens byggeprogram« (O. Dahl) U, »komiteene (ble) ypperlige skoler i praktisk politikk« (Sv. Steen) 12, »unionen var sa ufullkommentrettslig formulert ...« (J. A. Seip)¹³, »president Christie ... var en parlamentarisk administrator av stort format« (Sv. Steen) 14, » . . . en av Selmers jundamentale svakheter som politiker: hans sviktende evne til realistisk vurdering av forhold og personer . . .« (A. Kaartvedt)15. Som en vil se, dreier det sig i alle disse tilfellene hovedsaklig om beskrivelser av kausale forhold mellom anvendte midler (eventuelt evner) og gitte mal (i det juridiske eksemplet formodentlig koblet sammen

---

9. O. Dahl, i »Handbok i Norges historie«, bd. IV, 3 (stensileit forelopig manuskript, 1963), s. 24. Uth. av meg.

10. A. Kaartvedt, i »Det norske Storting gjennom 150 ar« I (1964), s. 67. Uth. av meg.

11. O. Dahl, op. cit., s. 74. Uth. av meg.

12. Sv. Steen, op. cit., s. 35. Uth. av meg

13. J. A. Seip, »Et regime foran undergangen« (1945), s. 90. Uth. av meg.

14. Sv. Steen, op. cit., s. 36. Uth. av meg.

15. A. Kaartvedt, »Kampen mot parlamentarisme 1880-1884« (1956), s. 100

med en beskrivelse av logiske forhold) - men ikke om vurderinger med
referanse til etiske eller andre primasre verdier.

En litt annen type av uegentlige vurderinger kan en finne i folgende eksempel: »Begge disse motsatte opfatninger var logisk riktig bygget op« (W. Keilhau)¹⁶; og tydeligere i det neste: ». . . dommen over Thrane personlig . . . var et klart justismord, - stygt ... i sin tilsidesettelse av lovens ord (straffeloven av 1842 kap. 9 § 30 jfr. § 1), . . .« (J. A. Seip) ". Slike logiske og juridiske »vurderinger* av denne typen behover heller ikke vaere egentlige vurderinger, en kan oppfatte dem som beskrivelser av f. o. jr. logiske forhold mellom pa den ene siden visse tankeoperasjoner, avgjb'relser eller handlinger, og pa den andre siden bestemte normer som er, eller forutsettes, gitt. (Egentlige vurderinger blir det i det oyeblikk forfatteren gjor normen til sin).

En tredje type av uegentlige vurderinger finner vi hos Ottar Dahl nar han sier om Lovenskiold: »Den nye stattholder ... sto ikke pa hoyde med sin forgjenger hverken i intelligens eller i diplomatiske evner« 18. I tillegg til et tydelig innslag av kausalresonnement (som vel alltid vil vaere tilstede nar en »vurderer« evner, ikke minst diplomatiske!) dreier det seg her om en sammenligning mellom storrelser som en antar er mdlbare. En forutsetning om antatt malbarhet ligger vel ogsa under nar J. A. Seip sier om Fr. Stang: »Han hadde visstnok som moden mann liten bredde i sitt kultursyn«. Vi kan altsa faktisk kalle ogsa dette en form for kvantitativt skjonn, pa tross av at Seip selv fortsetter med a si: »Deter vanskelig med de kilder som star til radighet a underbygge denne dom« 19.

En finner ofte at historikerne gar til angrep pa disse uegentlige vurderingene, kanskje saerlig de tekniske, idet de slar dem i hartkorn med etiske og andre ekte vurderinger. Det var som nevnt en teknisk vurdering av denne typen som foranlediget Steens utsagn om at historikerne ikke skal domme.

Jeg kan tenke meg tre-fire mulige innvendinger mot a benytte seg av
slike tekniske og andre uekte vurderinger.

1) Den forste innvendingen vil eventuelt ga ut pa at slike resonnementer
og utsagn, - utsagn om misgrep og dyktighet, logisk og juridisk holdbarhet,osv.,
i prinsippet, dvs. i enhver situasjon, er irrelevante (uinteressante)

---

16. Wilh. Keilhau, op. cit., s. 193. Uth. av meg.

17. J. A. Seip, »Den norske hoyesterett som politisk organ«, (Norsk) Historisk Tidsskrift, bd. 43 (1964), s. 108. Uth. av meg.

18. O. Dahl, op. cit., s. 55. Uth. av meg.

19. J. A. Seip, »Et regime foran undergangen«, s. 113. Uth. av meg.

i en historisk framstilling. Jeg tror denne innvendingen vil vise seg apenbartuholdbar.

De to neste innvendingene tror jeg kanskje delvis ligger gjemt i Steens
argumentasjon nar han sier at »ingen vet hvordan det ville gatt om mennene
i 1818 hadde fulgt sin ettertids vise rad«.

2) Et slikt utsagn kunne iallfall ha sammenheng med den hos mange historikere forekommende uvilje mot de sakalte alternativer til virkeligheten, som historikerne (ifolge disse historikere) ikke bor beskjeftige seg med, dels fordi »ingen vet hvordan det ville gatt«, men dels ogsa fordi det i seg selv er orkeslost, idet historikerne skal holde seg til det som faktisk skjedde, til forskjell fra det som kunne ha skjedd. - Men alle historikere ma nodvendigvis (det har vi jo laert etter hvert) operere med alternativer til virkeligheten (i form av eksplisitte eller implisitte kontrafaktiske hypoteser) hver gang de vil etablere en kausalsammenheng, - og det vil de jo. De tekniske vurderinger (som denne innvendingen vil vaere rettet mot) er bare kausalresonnementer pa en annen mate.

3) Klarere til uttrykk i Steens utsagn kommer en annen innvending som eventuelt henger naert sammen med den forrige: Vi kan ikke slutte noe sikkert om arsak og virkning, om hvilke handlinger som ville fort til hvilke mal. Nei, det kan vi jo ikke. Men det samme gjelder ogsa nesten alt annet vi beskjeftiger oss med, - og Steens egen anbefaling i dette tilfelle: ». . . det far bli historikerens oppgave a finne ut motivene for de opptredendes handlinger, og kanskje pa den maten gi en forklaring av dem« anviser iallfall ikke noe sikrere felt.

Med dette mener jeg ikke a anbefale skrasikkerhet ved formuleringen av denslags tekniske o. a. uegentlige vurderinger. (Historikerne for i tiden var harde pa labben her; Ernst Sars f. eks. stror omkring seg med uttrykk som »et afgjort feilsyn«, »politisk daarskab«, »slagen med blindhed« osv. 20.) Ingen vet faktisk hvordan det ville ha gatt; ofte kan ingen (og iallfall ikke den vandrende legmann, historikeren) med sikkerhet felle den endelige - ja, dom! - i juridiske tvistesporsmal, osv. Den egentlige innvending mot de uekte vurderinger ligger altsa ikke i at de er vurderinger - for deter de ikke -, men i at deres kognitive innhold oftest er beheftet med usikkerhet, idet de bygger pa sk'jonn.

Savidt jeg kan se, bor man ikke av dette trekke den slutning at historikerenikke
skal ha lov til a benytte seg av denslags resonnementer, hvor
de foles relevante. Her som ellers ma en ha lov til a argumentere for sine

---

20. E. Sars, i »Norges historie fremstillet for det norske folk«, bd. VI, 1, 2. afd. (1913), s. 421, s. 615, s. 616 (og fl. st.).

konklusjoner som best en kan. - Men deter kanskje anbefalelsesverdig a
formulere konklusjonene med en smule forsiktighet.

4) Den fjerde innvendingen, - og deter den innvendingen som ligger under nar Steen vil overlate de tekniske vurderinger til moralistene, - den gar ut pa at de uekte vurderinger lett av publikum og/eller forfatter forveksles eller blandes sammen med etiske vurderinger og reaksjoner pa det folelsesmessige plan.

Et par eksempler hvor forfatteren blander sammen: »Det skulde jo synes, som om ingen, hvem partifanatismen ikke rent havde forblindet, skulde kunne imodese folgerne af en ny sanktionsnegtelse uden den dybeste bekymring« (Ernst Sars)²¹; »Fredrik VI kunne enna pa dette tidspunkt (o: 1812) ha reddet Norges krone, hadde han gatt med i koalisjonen mot Frankrike, og bade utenriksministeren . . . og andre gjorde sitt beste for a fa ham med pa en slik politikk; men som den standhaftige tinnsoldat han var, nektet han plent« (Magnus Jensen)²².

Eksplisitt eller implisitt gar tankegangen ofte ut pa at de som - etter var mening - gjor tabbene, burde visst bedre (Keilhaus sprakbruk i de til— fellene Steen kritiserer (»livsfjern ledelse«, »egenartede utlansprinsipper«) viser at Keilhau ikke er fri for slike assosiasjoner). Ofte ligger ytterligere den skjulte forutsetning til grunn at de historisk handlende personer hadde muligheter for valg. Skepsis overfor denne siste forutsetning vil danne grunnlag for a avvise etisk vurdering av de historisk handlende personer, men - jeg understreker det - ikke i og for seg for a avvise teknisk vurdering av dem. - Vi skal ellers komme tilbake til denne innvendingen.

I tilknytning til disse former for skjonn og uekte vurderinger er det naturliga nevne historikerens beskrivelse av andre tiders normer og vurderingerog av forholdet mellom f. eks. visse handlinger og andre tiders (samtidens) normer. Dette er i seg selv fra historikerens synsvinkel som sagt beskrivelse, ikke verdiutsagn. Et eksempel fra Sars, hvor hans egen vurdering og beskrivelsen av samtidens vurdering er oppstilt side om side: Jonas Collett var ». . . anseet og med rette anseet ... i sin samtid« 23. Et nytt eksempel, kanskje enda mer karakteristisk for Sars: »Stortingsadressenaf 23. april 1860 gav udtryk for, hvad hele det norske folk folte eller burde fole« 24. De to ledd av utsagnet er av hoyst forskjellig karakter.Problemet er underlig nok at historikerne pafallende ofte ikke skiller her. Et nytt sitat fra Sars: »Sverdrup holdt ved denne leilighed en af sine

---

21. Sm. st., s. 636. Uth. av meg.

22. M. Jensen, Norges historie under eneveldet 1660-1814 (3. utg. 1962), s. 136. Uth. av meg.

23. E. Sars, op. cit., s. 347.

24. Sm. st., s. 561. Uth. av meg.

storste og bedste taler« 25. Hvem er det her som vurderer Sverdrups tale, - er det tilhorerne eller er det Sars? Vi finner ogsa ofte at beskrivelsen av samtidens vurderinger brakes til a jormidle forfatterens vurderinger; ofte ser det ogsa ut til at samtidens vurderinger implisitt brukes til a begrunne forfatterens vurderinger. Det ene glir over i det andre. Hva skal vi f. eks. si om folgende utsagn: »Respektabilitet ble tidens moralske ideal, et ideal som var forholdsvis lett a fylle, og som ble fyllt. Det var svcert mange i hin tid som hadde god samvittighet. Den alminnelige hederlighet var i stadig stigning. Schweigaard omtaler i slutten av 1860-arene »den tiltagende lovlydighet«som en velkjent ting. Hos de beste moter vi pa dette grunnlag en moral av hoy kvalitet« 26.

». . . en moral av hoy kvalitet«. Her er vi da tilbake igjen ved den egentlige og ekte etiske vurdering (sa a si i dobbelt forstand i dette tilfellet), formidlet eksplisitt gjennom en verdiformulering. Disse ekte og rene verdiutsagn er etterhvert blitt noksa sjeldne blomster i de historiske framstillinger, man finner dem vel mest i form av et eller annet »framskritt« eller lignende. De var jo vanligere for.

Hva skal vi si om dem? Problemet med dem er altsa at de refererer seg til übegrunnbare verdinormer, som ikke har (ikke kan ha) objektiv gyldighet; dermed kan det heller ikke begrunnes at de sier noe almengyldig om sitt objekt (altsa sier de bare noe om forfatterens, evt. hans miljos, hans samtids, osv., forhold til objektet).

For den som soker erkjennelse om objektet, er de altsa. uvedkommende. Noen sier det slik at de ikke er interessante (»Mon det ikke er slik at i et betydelig historisk verk er skildringen av fortiden slik den var, uendelig meget mer interessant enn de folelser iakttagelsen av fortiden har vakt hos forfatteren?« spor Seip i den tidligere siterte anmeldelse av Steen)²⁷. Egentlig burde en vel kutte dem ut. Men - kan en resonnere videre: Pa den anden side er de vel ikke sa livsfarlige heller, sa lenge de star der som pene blomster, utsprunget av forfatterens inderligste indre liv, formulert gjennom lett identifiserbare verdiutsagn, utskillbare fra den beskrivende og forklarende framstilling som tydelige verdielementer.

Er problemet uttomt med dette? Kanskje finner enkelte en liten hake i den mulighet at det blant historikerens publikum kan finnes noen som er sa lite sofistikerte at de i strid med all teori slutter fra verdiutsagnet til objektet, ikke bare til forfatteren. Og dermed dukker sporsmalet om rettferdighetopp,

---

25. Sm. st., s. 617.

26. J. A. Seip, »Et regime foran undergangen«, s. 54. Uth. av J. A. Seip.

27. J. A. Seip, »Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays*, s. 59.

ferdighetopp,rettferdighet i dommen over fortidens personer, sporsmalet om ettermcelet. De opponenter som ymter om etterpaklokskap, de som spor etter valgmulighetene i den historiske situasjon, de har festet seg ved denne haken.

Kanskje deter dette med ettermaelet som ligger bak nar en hos mange historikere kan finne en tydelig tendens til a stryke de negative verdidommene (det samme gjelder da ogsa de negative tekniske vurderingene, osv.), men la de positive sta. Alle blir like snille, og alt er vel og bra: En skal ikke snakke stygt om de dode. - Unntagen kanskje hvis en kommer bort i en skurk sa stor at en sprekker: Han fortjener ikke bedre, her skal sannheten fram! Det kan da selvfolgelig bli flere eller faerre skurker hos de forskjellige historikere, alt etter temperament.

Kanskje var det likevel best om en kuttet dem ut, verdidommene, og lot »fakta tale for seg selv«? - Men, kan en videre innvende, i sa fall loper en pa den andre siden den risiko a innbille sitt publikum (og kanskje seg selv) at beskrivelse og forklaring kan vaere objektive, hva de jo ikke kan. Og sa videre, - jeg lar sporsmalet bli hengende her.

Disse siste betraktningene gjelder altsa de eksplisitte, rene verdiutsagn. Som for antydet kan imidlertid verdistandpunkter formidles pa andre mater. Pa forskjellig vis kan de blandes sammen med eller formidles gjennom den beskrivende og forklarende framstilling.

Vi har sett en rekke eksempler pa dette: Forfatter og/eller publikum kan blande tekniske o. a. uekte vurderinger sammen med etiske vurderinger, beskrivelsen av samtidens vurderinger med egne vurderinger, osv. Dette voider kanskje ingen nye vansker hvor deter forfatteren som blander »mekanisk«. Nar en sier om Fredrik VI at han valgte feil og at han var en tinnsoldat, sa blir den tekniske vurdering og invektivet staende side om side som atskilte elementer. - Men i de andre tilfellene reiser det seg nye problemer. Blandingene av f. eks. tekniske og etiske vurderinger er imidlertid her eksempler pa et mer generelt fenomen, som vi ma diskutere i sin alminnelighet.

La oss tenke oss at en historiker ikke liker en bestemt historisk person, og at han vil formidle denne holdning til sitt publikum uten a gi direkte uttrykk for at han ikke liker ham. Han kan gjore dette pa en uendelighet av mater, hvorav jeg bare skal nevne noen typiske:

1) Hvis historikeren er en dyktig stilist, kan han for det forste gjore det
ved fiksfakserier i stilen, uhandgripelig ironi, for eksempel. Er han en god
taler, kan han gjore det samme med tonefall: Det hevdes om en norsk

historiker at han kan si: »Bjornson skrev et dikt« pa en slik mate at det
blir sjikane.

2) Historikeren kan, nar han skal velge ord, blant uttrykk med (omtrent) det samme kognitive innhold velge et med negativt folelsesinnhold. Han kan si: »N. N. var i politikken en lur rev«, i stedet for a si: »N. N. var i politikken en dyktig taktiker«. Han kan oppna det samme ved a bruke tvetydige ord, som snart har en beskrivende, snart en vurderende betydning. (Dersom formalet var a formidle et positivt inntrykk av personen, kunne historikeren som for antydet bruke adjektivet »stor« om ham. Det er forbausende hvor ofte historikere slar om seg med tvetydigheten »stor«: storverk, stor bedrift, stor innsats, stor statsmann, osv.) Ord som samtidig har et beskrivende og et etisk verdi-innhold, som »skyld« f. eks., er et tredje eksempel.

3) Historikeren kan trekke fram de sider ved personen og dennes handlinger
som han antar at publikum ikke vil like (derunder hans misgrep,
feiltakelser osv.) til fortrengsel for de sider han antar de vil like.

4) Historikeren kan endelig si ting om personen som ikke er sanne.
Jeg bortser fra dette siste.

Na er det slik, at en historiker som har den beste vilje til a vsere objektiv,
i betydningen verdi-noytral, han risikerer pa de fleste av disse matene
ufrivillig a formidle etiske verdistandpunkter til sitt publikum.

En risikerer at det uttrykk som formidler det mest dekkende kognitive
innhold er et uttrykk som er beheftet med positive eller negative folelsesladninger.
Vi unngar f. eks. neppe a si at Mussolini var fascist.

En risikerer videre at beskrivelse av visse faktiske egenskaper og handlinger utloser forakt og fordommelse, eller omvendt, respekt og beundring, hos lesere og tilhorere. Dette siste er jo for selvsagt til a nevnes. Men da ma vi vaere oppmerksomme pa at vi harmed en noyaktig parallell a gjore hvor vi beskriver f. eks. et politisk feilgrep, og leserne reagerer foraktelig med at vedkommende politiker burde ha skjont bedre.

Hva skal vi gjore med alt dette? Problemet har en saklig og en jormell
side. Vi skal se pa den saklige siden forst.

Vi er vel alle her - uansett hva vi mener om onskeligheten av verdiinnslagi historiske framstillinger - enige om at hovedhensynet ma vaere hensynet til den sannest mulige erkjennelse, den best mulige beskrivelse og forklaring av fortiden ut fra den synsvinkel, den problemstilling en har valgt. Dette betyr at en ikke kan unnlate a omtale relevante momenter - jeg forutsetter forelopig at de omtales i en verdi-noytral form - av den grunn at publikum (eller en selv) liker eller ikke liker dem. Det samme ma i sa fall gjelde for eksempel de tekniske og lignende uekte vurderinger,

som enkelte vil overlate til moralistene, - vel a merke i den grad de er
relevante i den aktuelle sammenheng. At en ikke beundrer dem som gjor
tabbene, kan ikke bety noe i denne forbindelse.

Omvendt ma tommelen selvsagt vendes ned hvor beskrivelse eller forklaring legges til rette for at en etisk holdning derigjennom kan formidles til publikum. Dette er ikke bare selvsagt hvor deter tale om grov fordreining eller forskyvning av den faktiske framstilling, men ogsa hvor den sa a si umerkelig legges til rette. Enda et sitat fra J. A. Seips anmeldelse av Steen: »Jeg ma tenke pa«, sier Seip, »den fint beregnede avslutning i forste bind der Steen gjennom et klart og enkelt bilde av mennesker i en historisk situasjon, formadde a vekke dyp bevegelse hos leserne« 28. Dette er fra Seips side ment som ros. Jeg kan ikke slutte meg til denne ros, ikke pa Seips premisser, ikke nar han sier »fint beregnede«. (Men jeg tror han kanskje er litt urettferdig mot Steen.)

Det det dreier seg om her, er objektivitetsidealet. Deter ikke oppnaelig,
men en kan jo ikke gi seg til a skryte av folk for at de ikke prover.

Vi kommer sa til den jormelle siden av sporsmalet.

Ogsa her ma det samme prinsipp vaere gyldig, at hovedhensynet ma vaere hensynet til den best mulige beskrivelse og forklaring. Dette betyr for det forste naturligvis at deter uanstendig om en i sin soken etter verdiladedeuttrykk velger et som ikke er det kognitivt sett mest dekkende. Omvendt betyr det videre at en kan og skal velge det kognitivt sett mest dekkende uttrykk selv om dette er verdi- eller folelsesmessig ladet. Det er for eksempel vanskelig a unnga uttrykket »fascist« om Mussolini, som jeg antydet. Men karakteristisk nok er det vanskelig a finne mange fullgodeeksempler her. Den tvangssituasjon hvor det ene kognitivt sett mest dekkende uttrykk er et verdimessig ladet, er vel oftest egentlig en konstruertsituasjon. Jeg er iallfall ikke overbevist om at det var Knut Myklandssituasjon nar han sier om en norsk politiker av det noe mindre kaliberat han var ». . . en slurv . . .« 29. Jeg er slett ikke overbevist nar Seip sier om visse trekk ved Det norske arbeiderparti: »Jeg vil kalle denne komponent for stalinisme«, selv om han tilfoyer: »Dette ordet bruker jeg deskriptivt, ikke vurderende« 30. Jeg er faktisk ikke en gang overbevisthvor Ottar Dahl sier at »valgdeltakelsen . . . var noksa lav« 31, eller hvor f. eks. Per Fuglum taler om Sverdrup-regjeringens »feilgrep« 32.

---

28. Som note 27.

29. Knut Mykland, i »Trondheim bys histories bd. 11l (1955), s. 321.

30. J. A. Seip, »Fra embetsmannsstat til ettpartistat«, i essaysaml. av samme navn, s. 28. Uth. av J. A. Seip.

31. O. Dahl, op. cit., s. 27.

32. P. Fuglum, »Ole Richter. Statsministeren« (1964), s. 231.

Bade kvantitative skjonn og tekniske vurderinger innebaerer et formuleringsproblem.En
ting er a beskrive et feilgrep, en annen ting a kalle det
et feilgrep. (Bade »lav« og »feilgrep« er i noen grad verdiladede uttrykk.)

I alle disse tilfellene vil altsa de valgte verdiladede uttrykk kunne erstattes av andre, mer noytrale. Det vil si, de kan erstattes i teorien: Mykland vil med stor rett kunne hevde at den ovenfor siterte karakteristikk av Lerche er den kognitivt mest treffende han kan gi pa den plass han har til radighet. Og her er vi ved et viktig punkt: Det ladede uttrykk er ofte et sammenpresset uttrykk for en tanke; omskrivningen krever storre plass; hverken Mykland eller f. eks. Ottar Dahl (deter for begges vedkommende oversiktsverk som er sitert) har hatt denne plass til sin disposisjon.

Ellers kunne de ha skrevet om. I stedet for a si at Lerche var en slurv, kunne Mykland ha beskrevet nans atferdsmonster. I stedet for a si at valgdeltakelsen var lav, kunne Ottar Dahl gitt oss alle prosentene og sammenlignet med andre presenter osv. I stedet for a si at dette eller hint er misgrep osv., kunne man beskrive menns mal, handlinger, vilkar og resultater.

Sporsmalet er da: Er dette bestandig onskelig? Skal historikeren blant
flere kognitivt likeverdige uttrykksmater bestandig velge den verdi- og
folelsesmessig minst ladede?

Hva er argumentene for? Argumenter for er for det forste naturligvis alle argumenter vi tidligere har anfort mot de separate, eksplisitte verdiutsagn (hvis vi da er enige i dem). Men utover dette? Finnes der ytterligere argumenter mot de dobbelt-tydige og mot de verdi- og folelsesladede beskrivende og forklarende uttrykk? Det vil da i sa fall vsere argumenter for a hevde at / den grad en onsker a gi uttrykk for verdiholdninger i historiske framstillinger, bor disse jormuleres gjennom uttrykkelige, utskillbare verdiutsagn, som separate verdi-elementer.

Argumentasjonen for dette standpunkt vil ga ut pa at den »kjemiske« blanding av normative og kognitive innslag - pa den maten at de kombineres i samme uttrykk - kan virke forstyrrende inn pa den intellektuelle erkjennelse og kommunikasjon.

Deter lett a finne eksempler pa dette hvor det gj elder de tvetydige uttrykk, uttrykkene som i en kontekst har en etisk vurderende, i en annen kontekst en beskrivende betydning. Diskusjonen om hvorvidt f. eks. Napoleon var en »stor mann« er klassisk. Andre former for forstyrrelser vil kunne komme inn ved de mer typisk verdi- og folelsesladede uttrykk. Jeg antar f. eks. at deter lettere a formidle saklige opplysninger -oga fore en saklig diskusjon - om »Tyskland 1933-1945« enn om »Nazi-Tyskland«.Jeg tror ogsa. at en har lettere for a formidle en presis ( og f. eks.

ikke overdrevet) oppfatning av de og de egenskaper ved Det norske arbeiderparti ved a anvende et mindre ladet begrep enn »stalinisme« - endog om en pa forhand har beskrevet egenskapene og definert og raotivertbegrepet. (Jeg tilfoyer dette siste fordi det saklig utilfredsstillende ved de verdiladede uttrykk ofte (iallfall delvis) kommer av at deres kognitivebetydningsinnhold i seg selv er uklart, og det blir en annen problemstilling.)

Med dette mener jeg ikke a argumentere for at de normative innslag alltid virker forstyrrende inn pa den kognitive saksframstilling eller oppfatning. deter ikke vanskelig a finne eksempler pa at de gjor det, og enda oftere er risikoen tilstede.

Hvorfor da ikke avsta fra dem?

Jeg har nevnt en grunn til at vi beholder dem: plasshensynet. Men det er ikke bare plasshensynet. Selv om vi har plass til a beskrive alt hva Sverdrup-regjeringen gjorde, kan vi fole behov for a summere opp og si at den gjorde feilgrep. Selv om vi har plass til a analysere alle relevante aspekter ved en viss type politisk partidannelse, kan vi fole behov for a konsentrere dem i ett begrep: stalinisme. Selv om vi har plass til a skildre historiske personligheter gjennom hele biografier, kan vi fole behov for a presse deres karakter og atferdsmonster sammen i ett ord: Han var kort sagt en slurv. Deter mulig at dette har sammenheng med instinktive menneskelige mater a erkjenne ting pa. lallfall er det sikkert at det har sammenheng med noe som foles - jeg sier foles - som stilistiske behov. Overhodet er hovedgrunnene til at vi beholder de verdiladede formuleringer av stilistisk art: Hvem kjenner ikke behaget ved det kraftfulle adjektiv, den paradoksale sammenligning, den syltynne ironi. Deter ikke for ingenting at jeg har hatt sa lett for a finne eksempler til dette innlegg hos en forfatter som J.A. Seip, som jeg holder for a vasre en av Norges fremste nalevende

Men det horer med til historien at Seip - jeg hadde naer sagt i et av sine bedre oyeblikk - skal ha sagt at »man bor jo egentlig skrive kjedelig«. Na vil vel ikke alle vaere enige i at resultatet nodvendigvis blir kjedsommelighet,men deter klart at a avholde seg fra verdiladede uttrykk for historikeren vil bety a gi avkall pa virkemidler i retning av konsishet og eleganse som han er vant med a bruke. A gi avkall pa dem innebaerer et offer. Andre samfunnsvitenskaper bringer dette offer som en selvfolge. Historikerne har trostet seg til historieskrivningens tradisjonelt littersere form. Men svarer dette litteratursprak - bestandig - til reelle framstillingstekniskebehov? Krever ikke hensynet til sann vitenskapelighet at ogsa

vi — nar deter mulig — ofrer visse typer av tradisjonelle stilistiske virkemidler?

Jeg kaster sporsmalet ut til debatt.

Til slutt ma jeg fa komme med noen supplerende bemerkninger som jeg
med hensikt har gitt en provokatorisk form.

Jeg har villet ha fram at ikke alle verdi-innslag i historiske framstillinger kommer til syne i form av utskillbare verdi-elementer. De kan f. eks. ytre seg gjennom utvalget av de momenter vi trekker fram i beskrivelsen av et fenomen.

Men sporsmalet om verdi-noytralitet stikker enda dypere enn som sa. Som jeg innledningsvis var inne pa, bygger selve vitenskapen, dens metodiske prinsipper osv. pa verdier. For eksempel er det standpunkt at et emne er viktig, interessant, verdig til a ta opp til undersokelse, naturligvis i seg selv et verdistandpunkt. Dette verdistandpunkt er ikke nodvendigvis av etisk art (vil Ottar Dahl hevde), men heller ikke nodvendigvis av ikke-etisk. Nar vi alle sammen (eller nesten alle sammen) i forskning og undervisning er sa opptatt av STATSMAKTELNS mangehande vekst og forfall gjennom tidene at iallfall norske studenter sa a si nekter a skrive om noe annet til eksamen - har det da ingen forbindelse med at de store gamle tyskere var ganske begeistret for statsmakt? Sa kan en si at dette ikke nodvendigvis smitter over pa framstillingen. - Men har en ikke av og til inntrykk av at historikerne sa. a si heier statsmakten fram gjennom arhundrene?

Selvfolgelig smitter det ikke nodvendigvis over pa framstillingen. Jeg har for min del vaert interessert i noe sa etisk forankret som fredsforskning og er villig til a argumentere intenst for muligheten av dens vitenskapelighet. - En ma skille mellom valg av emne, av problemstilling, og valg av teorier. Pa resultatene skal en dommes, pa resultatenes holdbarhet i forhold til materialet.

Men pa den andre siden: Det historiske materiale er sjelden entydig; deter som kjent mulig a. krangle om tolkningen av en kilde, paliteligheten av en beretning, hensikten med en lov. Pa grunnlag av ett historisk materiale er ofte flere teorier mulige. Sa uttrykker vi oss med forsiktighet: Denne forklaring er den rimeligste, denne sammenheng virker sannsynlig, - men sikker er den naturligvis ikke.

- Men vi valgte den likevel.

Jeg vil konkludere med a gjengi ytterligere et par utsagn av to av de mest
siterte forfattere i dette foredrag:

En kan ikke fordre av en historiker, »at han ikke maa indta noget Parti-Standpunkt«, hevdet Ernst Sars i 1891 33. To generasjoner senere, i 1957, tok J. A. Seip avstand fra dette. »Jeg tror«, sier han, »at hvis de (d: enkelte historikere) provde pa det, ville de finne at det i grunnen ikke er sa vanskelig a vaere objektiv i en rimelig betydning av dette ord, ogsa nar en skriver historie« 34.

Det kommer selvfolgelig an pa hva en mener med »rimelig«, men jeg ma likevel erklsere meg uenig i begge disse utsagn. - En har rett til a fordre av en historiker at han skal vaere objektiv, men deter ikke lett - deter egentlig umulig - for historikeren a tilfredsstille kravet.

I denne krysning mellom fordring og vilkar ligger historieskrivningens
paradoksale situasjon - og diskusjonen om dagens emne.

Savel for begrepsdefinisjoner o. 1. som for synspunkter har jeg hatt saerlig stor glede
og nytte av

Ottar Dahl, »Innforing i historieforskningens metodelaere* (stensilert, Universitetsforlaget,
Oslo, 3. utg. 1965),

Ottar Dahl, anmeldelse av G. Chr. Wasberg, »Om forholdet mellom erkjennelsesform
og verdianskuelse i historiefilosofien*, (Norsk) Historisk Tidsskrift, bd. 39 (1959),
s. 158 ff., og

Anfinn Knutsen (Stigen), »Deskriptiv og normativ historieskrivning* (anmeldelse av
G. Chr. Wasberg), (Norsk) Historisk Tidsskrift, bd. 38 (1957), s. 242 ff.

---

33. E. Sars, i brev til J. A. Fridericia 4. aug. 1891, trykt i »Brev 1850-1915* (1957); sitatet fra s. 188.

34. J. A. Seip, i opposisjonsinnlegg ved Alf Kaartvedts doktordisputas 25. mai 1957; trykt i (Norsk) Historisk Tidsskrift, bd. 38 (1957); sitatet fra s. 283. Seip siterer s. 282 Sars (se note 33 ovf.).