I

Metodelierens stilling og funksjon i forhold til historisk forskning kan oppfattes
pa to forskjellige mater, som gir to forskjellige begrunnelser av metodelaerens

Man kan oppfatte metodelasren (1) som en selvstendig spesialdisiplin, interessant og verdifull i seg selv, som historien selv er det. Men den kan ogsa oppfattes (2) som en »hjelpevitenskap«, i tjenerforhold til den egentlige historieforskning. Nar det gjelder metodekeren som hjelpedisiplin vil jeg se det slik at den vesentlig kommer inn etterpa, dvs. i de senere stadier av forskningsarbeidet, og dernest at dens funksjon primaert er negativ eller kritisk, dvs. at den hjelper forskeren til a eliminere feil og svakheter i eget og andres arbeid. Metodelseren som hjelpevitenskap er m.a.o. i forste rekke et redskap i ettertankens og kritikkens tjeneste, et logisk, analytisk verktoy.

Problemene om terminologi og systematikk ma ut fra disse forskjelligesynspunkter betraktes dels (1) som sporsmal om en tilfredsstillende formulering av metodelaerens teori i og for seg, dels (2) som sporsmal om a fa hensiktsmessige redskaper til ordning og kritisk provning av historiske problemer og teorier. Disse sider av sporsmalene henger selvsagt samrnen,

t'orst og fremst fordi det i begge tilfelle er tale om a gi en sak-svarende beskrivelseav
den historiske forskningsprosess, dernest fordi logisk og sprakligklarhet
er av hoy verdi ut fra begge synspunkter.

Sporsmal om terminologi vil dels gjelde saklige eller begrepsmessige forhold, dels rent spraklige forhold, ordvalg, formuleringer. Ut fra det »saklige« synspunkt vil vi ta sikte pa a finne realt dekkende kategorier og distinksjoner og stille dem i et klart logisk forhold til hverandre. Ut fra det spraklige synspunkt vil vi lete etter ord og uttrykk som er skikket til a fremme inter sub jektiv forstaelse. Den rent saklige eller begrepsmessige side av saken ma vel sies a vaere den primaere og avgjorende. Har man klarhet i tanker, forestillinger, oppfatninger, kan man vel som regel finne ord til a formidle dette. Men deter selvsagt langt lettere, kommunikasjonen blir mer effektiv nar man har faste og hensiktsmessige intersubjektive sprakvaner. Og arbeidet med den rent spraklige side av teoriene er ofte av stor betydning. I dette arbeid kan man si at to til dels motsatte prinsipper vil gjore seg gjeldende.

Pa den ene side er det gode grunner for at man under ellers like vilkar velger a bruke ord som er kjent, innarbeidet. Nye ord har dels den ulempe at de er uvant og at det koster strev a lasre dem, dels mangier de ofte viktige assosiasjoner og kan av den grunn bli mindre dekkende i funksjon. Pa den annen side er det velkjent at ord blir slitt av a brukes, preglose, mangetydige, belastet med emosjonelle eller tendensiose momenter. Derved kan de lede til misforstaelse, forvirring i kommunikasjonen, usaklige motsetninger.

Av slike grunner kan det derfor ofte bli nodvendig a velge andre ord for sine begreper, eventuelt fremmedord eller rene neo-logismer. Dette kan i spesiell grad bli nodvendig hvor man foretar mer subtile og nyanserte forandringer i eldre begreper. For at fa klart fram og holde fast pa de nye begreper og deres grenseforhold overfor de eldre, kan det bli nodvendig a skifte ut tidligere ord som i og for seg er bra nok, men som vanemessig er uloselig knyttet til den eldre tenkemate som man mener deter onskelig a overvinne.

II

Et punkt av grunnleggende betydning i kildeteorien, hvor jeg kunne onske a finne et bedre ord, som ikke var altfor nytt og uvant, gjelder selve hovedbegrepet,som tradisjonelt kalles »kilde«. Dette er et ord som ogsa i historisksammenheng brukes i skiftende betydninger, som saerlig er littersert og filologisk belastet. I den vide betydning som jeg vil foresla, og som forovrig ikke er noen begrepsmessig nydannelse, ville et annet ord (som

f. eks. det engelske »historical evidence*) vaere bedre, men jeg har ikke funnet tilstrekkelig sterke grunner til a velge et nytt ord. Jeg vil foresla folgende definisjon av begrepet »kilde«: et konkret foreliggende observasjonsdatum,oppjattet som en rest, et spor eller et produkt av en fortidigsituasjon, som kan utnyttes til a prove eller begrunne svar pa historiskeproblemer. Vi merker oss at begrepet her er a) (definert relativt): i forhold til et problem, og b) omfattende: ogsa rene naturfenomener kan Vcere kilder.

Mer sentralt vil det vsere tale om menneskelige produkter. Ogsa f. eks.
redskaper, boplasser, skikker, navn o. 1.

Et annet punkt hvor jeg har beholdt en eldre betegnelse i en noe videre betydning enn man ofte f inner den, er de s. k. »berettende« kilder. Denne betegnelse omfatter etter min terminologi alle kilder og kilde-elementer som vil fortelle noe av jaktisk art, noe som pastas a ha hendt eller eksistert, ikke bare lange, sammenhengende »beretninger«. En regnskapsbok er etter dette like meget en berettende kilde som f. eks. en kongesaga. Kilder av den sistnevnte type vil jeg foresla a kalle »episke« eller »litteraere«

Et rent sporsmal orn ordvalg er det nar jeg vil skifte lit Erslevs »talende«/»stumme« kilder med »meddelende«/»ikke-meddelende«. Grunnen til at jeg her soker nye ord, er i forste rekke at Erslevs betegnelser bare kan brukes i anforselstegn, fordi de er sa sterkt metaforiske. Noen forandring i begrepsbestemmelsen er det her ikke tale om.

De gamle gode betegnelser »levning«/»beretning« vil jeg derimot foresla a beholde, og i hovedsaken med basis i Erslevs bestemmelse af selve begrepene. Denne bestemmelse soker jeg a utdype naermere ved a gi en mer spesifisert redegjorelse for de forskjellige tilknytninger som kan etableres mellom en kilde og den historiske virkelighet som den belyser. En kilde kan utnyttes som a) del av en helhet, b) virkning av en arsak, c) ledd i en malrettet virksomhet, d) meddelelse.

La meg prove a bestemme disse forhold litt naermere:

a. Kilden er del av en mer omfattende helhet som eksisterte i fortiden,
men som na ikke eksisterer som helhet. Anskuelig: miner, bruddstykker
af tekster. Synspunktet kan generaliseres til alle (?) kilder.

b. Kilden er virkning av visse arsaker i fortiden. Kan ogsa generaliseres.

c. Kilden er ledd i en malrettet sammenheng, produkt av menneskelig
hensikt. Gjelder de sentrale kildetyper.

d. Som et viktig spesialtilfelle av c): Kilden har til hensikt a meddele

et meningsinnhold. Under dette punkt kan man skille mellom 1) kildens tilknytning til opphavsmannen, som uttrykk for hans tanker, vilje etc. 2) kildens tilknytning til et saksjorhold eller objekt, som bcerer av utsagn om noe.

Deter her en hovedsak, som Erslev forst klart understreket, at skillet mellom «levning«/»beretning« ikke kan bestemmes med basis i kildenes egenskaper, men ut fra historikerens bruk av kildene, dvs. ut fra de tilknytninger historikeren etablerer mellom kilde og problem. Ut fra det skjema jeg her har antydet, vil na utnyttelse av kilden som levning orafatte alle typer av tilknytninger bortsett fra den siste, som er det (viktige) spesialtilfelle man har a gjore med nar en kilde utnyttes som beretning. Det kan vasre grunn til a framheve denne funksjonelle bestemmelse av begrepet »levning« overfor en tendens som er tydelig i sprakbruken sasrlig hos svenske historikere, til a bruke »kvarleva« som betegnelse for en bestemt a r t av kilder, vanlig i motsetning til »berattande kalla«.

Denne siste kategori far en n£ermere bestemmelse med basis i et begrepspar som jeg oppfatter som meget viktig, og som tidligere ikke er klart nok framhevet, skillet mellom »kognitive« og »normative« elementer i kildene.

Kognitive elementer = utsagn som vil gi faktiske opplysninger om et
saksforhold.

Normative elementer = utsagn som vil gi uttrykk for opphavsmannens holdning til et saksforhold, eller forventninger, onsker, krav om hvordan noe b 0 r vaere. Det bor forovrig understrekes at disse elementer kan forenes i ett og samme utsagn, og derfor ikke gir grunnlag for en konkret klassifikasjon.

Denne distinksjon krysses av et skille ut fra sporsmalet om utsagnenes
tidsorientering, dvs. om de er jortidsrettet eller jramtidsrettet. Vi far m.a.o.
folgende fire kategorier:

Av disse forskjellige typer av elementer i kildene kan de vurderende, de programmatiske og forutsigelses-elementerne bare utnyttes som levninger, dvs. til kunnskap om opphavssituasjonen. Bare de fortidsrettede kognitive elementer kan utnyttes som »beretning« om et saksforhold.

Et viktig punkt i kilde-terminologien dreier seg om de to distinksjoner som tradisjonelt gjores mellom 1) »forstehands«/»annenhands« kilder, 2) »primaere«/»sekundcere« kilder. Disse begrepspar kan vel i samsvar med vanlig terminologi bestemmes oratrent slik:

1) Gjelder vitneforhold generelt = forholdet mellom en foreliggende
berettende kilde og det saksforhold den beretter om. Sporsmal: hvordan
er kunnskapen formidlet?

2) Gjelder avhengighetsforhold mellom bevarte tekster, bade kognitive
og normative (f. eks. lovtekster). Sporsmal: hvilke av disse bygger
pa en eller flere av de andre?

Sa klare og innlysende disse distinksjoner i seg selv ser lit, lar det seg ikke nekte at de medforer visse problemer. 81. a. ser det ut til a vasre en nsermest haplos pedagogisk oppgave a laere studentene a holde disse begreper fra hverandre. Det viser seg ogsa at sprakbruken blant historikere i praksis ofte vakler pa disse punkter, spesielt slik at man tenderer mot a bruke »prim£er« i betydningen »forstehands«. Dette erf. eks. tydelig tilfelle hos J.A. Seip hvor han taler om pave Celestins brev av 1194 i forhold til sporsmalet om hvilke privilegier kirken hadde fatt av kong Magnus Erlingsson (Seettargjerden i Tunsberg s. 108): »Pavebrevet er dessuten i dette tilfelle ingen primaerkilde; paven gir ikke privilegier av denne art ... han stadfester dem«.

Dertil kommer som en spesiell vanskelighet, at man pa engelsk vanlig bruker »primary« i betydningen »f'orstehands«. I en kjent lasrebok i historisk metode heter det f. eks. definitorisk: »A primary source is the testimony of an eyewitness, or of a witness by any other of the senses, or of a mechanical device like the dictaphone . . .« (L. Gottschalk: Understanding history p. 53).

Ved en naermere betraktning innser man lett at den distinksjon som her er av grunnleggende betydning, er skillet mellom »forstehands«/»annenhands«, ut fra sporsmal om »vitneforhold«. Skillet »primaer«/»sekundasr« er et spesialtilfelle av vitneforhold, nemlig hvor formidlingen av en meddelelse er skjedd skriftlig, og hvor to eller flere versjoner er bevart. Dette skille har bare betydning forsavidt som det berorer kildens formidling av et saksforhold.

Dette kan gi grunnlag for et forslag om i kildeteorien a redusere disse to distinksjoner til en: skillet mellom kilder som er direkte knyttet til begivenheteneog kilder som er mer eller mindre indirekte knyttet til det som hendte i fortiden. Kilder med direkte tilknytning kunne man da eventuelt kalle »forstehands« eller »prima?re« etter behag, uteri storre frykt for

begrepsmessig forvirring. Sporsmalet om teksters innbyrdes forhold i og for seg (dvs. bortsett fra reale vitneforhold) kan man ut fra dette skyve til side som et filologisk spesialproblem, som ikke fortjener a stilles sentraiti historieforskningens metodelgere.

Jeg vil uten naermere kommentar legge fram forslag til en del mer praktisk
orienterte inndelinger av viktige kildetyper, som kan gi grunnlag for
visse grove regler for utnyttelsen av de forskjellige typer:

b. Kilder av individuelt eller kollektivt opphav. En dommers votum
i retten er individuelt, en komiteinnstilling er kollektiv i sitt opphav.

c. »episke« kilder/ »opptegnelser«.

d. »dokumentariske« kilder: sasrpreget ved bestemte former av forpliktende
kontrol (underskrift, besegling, ratifikasjon). Kan ha kognitiv
eller normativ karakter.

e. provisoriske versjoner: utkast, konsept, o. 1. (gjelder alle foregaende
typer).

III

Nar det gjelder det annet hovedpunkt i denne sammenheng, sporsmalet om systematikk, sa dreier dette seg dels om hvilke ledd man begrepsmessig vil skille ut innenfor den sammenheng man behandler, og dels om den logiske orden man vil gi disse elementer i fremstillingen. Det bor understrekes at det her er tale om en abstrakt logisk-analytisk orden, som ikke bor forveksles med en konkret kausal eller kronologisk orden. Problemene er i denne sammenheng begrenset til fa'We-teorien, ikke til metodelaeren i mer omfattende forstand. Deter i forste rekke tale om dels en ordning av de forskjellige kategorier av kilder m.v., slik som vi har vaert inne pa foran, dels en analyse og ordning av de forskjellige operasjoner som historikeren foretar med kildene. Jeg vil her vesentlig begrense meg til det siste synspunkt, og i den sammenheng betone at en slik systematikk ikke innebserer pretensjoner om en dekkende konkret beskrivelse av det faktiske forlop i kilde-arbeidet. Tvertom ma man framheve den stadige vekselvirkning og nasre sammenheng mellom alle ledd i kildegranskningen slik den konkret foregar.

Med disse forbehold vil jeg legge fram folgende for slag til et logisk
skjema for analysen av historikerens kildearbeid. I dette skjema opererer
jeg med folgende fire hovedledd i kildegranskningen:

1. Beskrivelse af kildens aktuelle (= direkte sansbare) egenskaper.

2. Bestemmelse av kildens ricermeste opphavsforhold. (datering, opphavsmann,

3. Bestemmelse av kildens meningsinnhold = tolkning (v. meddelende
kilder).

4. Bestemmelse av kildens utnyttingsmuligheter (brukbarhet) (= »vurdering«
O.D. 1964). Herunder proving av troverdighet ved berettende
kilder. (= »kildekritikk« eller »indre kritikk«).

Til sammenligning viser jeg til de momenter fra andre forfatteres begrepsbruk og systematikk som er notert i Appendiks. Det bor merkes at jeg der for en del har tatt med momenter i en mer omfattende systematikk enn den som bare gjelder for kilde-teorien.

I mitt foreslatte skjema vil jeg Scerlig framheve 1) at jeg skiller ut kildetolkningen som et selvstendig hovedledd og 2) at jeg vil bygge pa en bestemmelse av kilde-provingen (-kritikken) som omfatter mer enn bare troverdighets-sporsma\. Dette siste vil jeg oppfatte som et viktig, men begrenset spesialproblem innenfor arbeidet med a bestemme kildens utnyttingsmuligheter.

Rent terminologisk vil jeg bemerke, at jeg heist vil unnga den tradisjonelle betegnelse -»kilde-kritikk«, pa grunn av de skiftende betydninger som har vaert knyttet til dette ord. Man vil finne eksempler pa dette i Appendiks. Av spesiell betydning er det at ordet dels har vaert brukt i en vid betydning i retning av a omfatte de fleste momenter i kildearbeidet, dels i en meget trang betydning: proving av troverdighet ved berettende kilder. (Jfr. f. eks. Torstendahls definisjon). Det synes klart at dette apner store muligheter for spraklig og logisk uklarhet. Jeg vil derfor foresla enten at man strengt holder seg til den trange definisjon av begrepet, og bruker f. eks. »kilde-gransking« for det mer omfattende begrep, eller at man soker en ny betegnelse ogsa for det trange begrep.