Ved en fremstilling og vurdering av varslene til de nordiske legasjoner er det nodvendig a plasere dette historiske utsnitt i en storre sammenheng.Men deter ikke mindre viktig a forsoke a skaffe seg et noenlunde sikkert bilde av hvordan ledende danske politikere og militaere sa pa Danmarks strategiske problem. Og da viser det seg at det dengang — i 30-arene - langt fra var noen levende forestilling, ja knapt noen forestillingoverhodet, at Danmark kanskje forst og fremst utgjorde en etappe ved et tysk forehavende mot Norge, at Danmark m. a. o. ikke var et primaert angrepsobjekt, men bare et middel til det eventuelle mal, broen til Norge. Bade nar man leser innberetningene fra den danske legasjonen i Berlin og nar man studerer danske militaeres og politikeres standpunkt og oppfatning, stoter man egentlig aldri pa den bevisst formulerteoverveielse og strategiske konsepsjon at vi ma vurdere Danmark— ikke som et selvstendig, isolert sett verdifullt angrepsobjekt, men som en hindring stormakten onsker a overvinne og at det gjelder a gjore hinderet hoyest mulig for den tyske militaere hekkeloper! Og setter man seg tilbake i datidens situasjon, sa skjonner man ogsa uten videre at det allerede av psykologiske grunner ville ha vaert vanskelig a basere selve forsvarsviljen pa en sadan oppfatning av Danmarks forsvarspolitiskestilling, som ledd i et forsvarsssystem som ikke engang hadde funnet sin form i en politisk avtale - selv om man hadde vaert klar over det sanne faktiske forhold. Og bortsett fra det, var et sadant militaert nordisk samarbeide ikke praktisk politikk dengang — og slett ikke

regjeringens Staunings linje. Den militaerpolitiske konstellasjon som dannet bakgrunnen for de politiske og militaere overveielser var Danmarkmellom Storbritannia og Tyskland. Herunder spilte synet pa landetsovermate gunstige handelspolitiske stilling en overveldende stor rolle - og delvis med rette — for de mektige naboer hadde en noenlunde lik interesse i dansk import og i handelen pa Danmark i det hele. Og dette okonomiske likevektssystem var et godt utgangspunkt for en militaernoytralitet.

La det med en gang vaere sagt at man under forberedelsen av de forste tyske planer vedrorende Norge heller ikke tenkte pa Danmark som en uomgjengelig nodvendig etappe. Da generaloberst Keitel pa Hitlers vegne underskrev det sentrale direktiv den 27. januar 1940 - da det ble bestemt a opprette en saerstab — var det forelopig utelukkende blitt sporsmal om a etablere visse lokale stottepunkter samtidig med at man overveiet a skaffe seg kontroll over malmbanen fra Lulea til den norsksvenske grense. Tanken pa en full besettelse av Danmark oppsto forst da Hitler etter den sakalte Altmarkaffsere 16./17. februar 1940, fant det pakrevet a vage spranget over sjoen like til Narvik og gjennomfore en total militser okkupasjon av Norge. Men da bortfalt til gjengjeld den opprinnelige lokale plan om en »sikringsaksjon« i Nord-Sverige.

Heller ikke i norske militaere kretser sa man pa Danmark som den store »hinkestenen« til Norge. I forhold til Tyskland ble oppfatningen dominert av sjomilitaere forestillinger — og faren for et tysk angrep ble ikke sjelden bagatellisert under henvisning til det britiske sjoherredomme. Flyvapnet som ny strategisk faktor kullkastet de gamle beregninger. Og det forte til at Danmark pa den tyske flygeneralstabs foranledning ble trukket inn i planlegningen. — En annen sak er at de omfattende britiske senkninger av tysk tonnasje under invasjonens aller forste dager forarsaket en alvorlig krise og gjorde det nodvendig for generalstaben, hvis sete nu var i Hamburg, a utsette overflytningen til Oslo og istedet improvisere en omlegning av hele transportapparatet. Og da viste Danmark seg pa en ny mate uundvaerlig - som hovedpillaren i en pendeltrafikk med sma skip og motortorpedobater som i raskeste tempo ble »bokset« over mellom Skagen og Sor-Norge. Men dette var en betydning som selve begivenhetsforlopet skapte.¹) Denne form for utnyttelse av dansk territorium inngikk ikke i de tyske militaere forhandskalkyler og planer.

Da den nyutnevnte danske marine- og luftattache i Tyskland, kommandorkapteinF.
H. Kjolsen, den 22. desember 1939 bega seg pa vei

---

1) Opplyst av general Erich Buschenhagen, dav. generalstabssjef ved »Gruppe XXI«.

til Berlin for a oppta sitt arbeide, hadde en norsk major hoyst inoffisieltavlagt besok i Rikshovedstaden og blitt mottatt av storadmiral Raeder den 11. og av Hitler den 13. og 18. desember. Det var fhv. forsvarsministerVidkun Quisling, som etter Sovjet-Samveldets angrep pa Finnland og med Vestmaktenes mulige planer om intervensjon og gjennommarsj via Narvik og Nord-Sverige med malmfeltene som bakgrunn,fikk audiens i Rikskanselliet og med sine informasjoner om den norske regjerings angivelige underhandsavtaler med den britiske regjeringfor alvor hadde vakt Hitlers frykt for en kommende utvikling i nord.

Knappe tre uker etter sin ankomst, den 8. januar 1940, mottok den danske marineattache de forste opplysninger om Tysklands pastatte militsere planer vedrorende Danmark av sin greske kollega, kommandorkaptein Constantinides. Ifolge hans meddelelse skulle den militsere situasjon forbli noenlunde uforandret inntil varen. Deretter ville der finne sted et angrep mot Holland, samtidig med at Tyskland ved et trykk pa Danmark ville skaffe seg luftbaser i Jylland, hvilket igjen ville medfore at Nordsjoens nordlige del med forbindelseslinjer i hoyere grad kunne komme under tysk kontroll. Dette var - det vet vi forst nu etter at verdenskrigen forlengst er over - 6 dager etter at den strategiske planleggingsstab i den tyske overkommando hadde fatt ordre om a utarbeide hovedlinjene for den forste angrepsplan for et felttog mot nord - den som senere gikk under dekknavnet »Studie N«. Ifolge denne »Studie N« var forutsetningen en okkupasjon av Norge, men kun et par stottepunkter i Danmark, nemlig Skagen og Frederikshavn.

Knappe fern uker senere var lignende militsere overveielser pa ny pa tale. Det var den rumenske militaerattache som den 13. februar avla kommandorkaptein Kjolsen et besok og refererte hva han hadde hort under et besok i Stockholm av den dervserende tyske marineattache, admiral Steffan: I den tyske overkommando skulle man drofte visse operasjonsplaner, som foruten det tidligere nevnte angrep pa Holland (og Belgien) gikk ut pa a etablere tyske militaere stottepunkter i Jylland samt pa den norske vestkyst.

I begge de ovennevnte tilfelle sendte den danske marineattache omgaenderapport til Kobenhavn. Om disse rapporter uttalte den davserendelegasjonssekretser Frode Schon for Den parlamentariske Kommission(den 27. mars 1946) at det kun var »tale om overvejelser af operationsplanerhos den tyske haerledelse og et eventuelt tryk pa Danmark,ikke om endelig udarbejdede, langt mindre om fastlagte planer«. Legasjonsraden i Berlin, Steensen-Leth hadde kun en vag erindring (den 6. mars 1946): »Jeg husker selv kun meget dunkelt disse beretninger,og jeg kan ikke ta?nke mig anden forklaring, end at vi dengang ikke mente, det var andet end et af de talrige rygter, der 10b rundt, og som

der ikke var tilstraekkelig anledning til at fremhaeve sa voldsomt.« Det skulle vaere forklaringen pa at sendemannen, kammerherre Zahle, ikke hadde kommentert meldingene i en folgeskrivelse til utenriksrninisteriet i Kobenhavn.

Etter Altmarkaffaeren - og etter at general von Falkenhorst den 21. februar var blitt betrodd ledelsen av felttoget mot Norge og de folgende dager ogsa overkommandoen for Danmarks vedkommende, mottok den danske marineattache ingen lignende varsler. Forst ved manedskiftet mars—april kom nye, og da langt mere alarmerende meldinger.

Mens det varsel som ble gitt Danmark fra tyske motstandskretser i dagene umiddelbart for den 9. april 1940 var klart og oppsiktvekkende, inneholdt meldingen vedrorende Norge meget betingede og temmelig Iose forlydender og var saledes slett ikke sa alarmerende som man gjerne har vsert tilboyelig til a tro. I virkeligheten hadde varslene til vare to land en prinsipielt forskjellig karakter. I tilfellet Norge dreiet det seg utelukkende om et rykte, en eventualitet, et subsidia>rt alternativ. Innholdet av den kompakte og übetingede melding vedrorende Danmark har ved en overfladisk eller rask analyse lett for a smitte over pa varslet angaende Norge og gi det en mere markant og utvetydig karakteristikk enn der er dekning for i det palitelige og i virkeligheten meget veiledende samtidige materiale.

Sett fra tysk synspunkt har dette en overbevisende arsak: Admiral Canaris' naere medarbeider, oberst Hans Oster som ga varslet (antageliguten sin sjefs vitende) via den hollandske millitaerattache i Berlin, major Sas, om ettermiddagen den 3. og om morgenen den 4. april, onsket neppe a avdekke unodvendige militaere data. Hans varsel hadde en politisk hensikt - nemlig a skape den atmosfaere av tilbakeslag og nederlag som generalitetet trengte for a vaere villig til a fjerne Hitler. Men i formalet la ogsa en begrensning. Oster og hans tre medvitere onsket ikke a gjore seg skyldig i et regulsert militaert forraederi. Derfor opplyste obersten ikke om angrepsplanens egentlige mal og tyngdepunkt. Og derfor kunne varslet, dersom det ikke oppfylte sin politiske hensikt,i militaer henseende virke som en villedning — hva man i fagsproget kaller en diversjon. I dette perspektiv og pa denne bakgrunn far man en akseptabel forklaring pa hvorfor aksjonen mot Danmark og Holland ble skjovet i forgrunnen, altsa de land som etter den foreliggende plan som oberst Oster i stillings medfor kjente - utelukkende var en etappe — til tross for at Norge — og ganske saerlig Nord-Norge med Narvik som innfallsport til de svenske malmfeltene — var angrepets egentlige mal for det nordlige alternativs vedkommende. Saledes manglet varslet i sin totalitet den logiske linje som hadde gjort det lettere for mottagerne

a feste lit til dets ekthet. I den atmosfaere - og i den form - varslet nadde den norske utenriksminister og hans departement, var det lite egnet til a utlose en alvorlig reaksjon. Det skulle igjen fa adskillig innvirkningpa den danske vurdering av det i formen utvetydige varsel vedrorende Danmark.

Emnet for denne fremstilling faller saledes naturlig i to hoveddeler:
det tyske og det nordiske aspekt. De sporsmal som knytter seg til
det siste skal bli behandlet forst og ogsa langt mere inngaende.

En avgrensning av emnet folger av at det bare er varslene via de nordiske legasjoner i aprildagene 1940 som behandles her. Hensikten er ikke a gi en uttommende redegjorelse for de informasjoner som ad forskjellige veier og kanaler tilflot de respektive utenriksministerier og militsere tjenestesteder.

Enn videre faller det utenfor redegjorelsen a behandle eller a ta standpunkt til det pastatte mote i Bad Doberan ved Rostock den 17. mars 1940 - da utenriksminister P. Munch angivelig skulle ha truffet sammen med riksforer SS Himmler — og det allerede av formelle arsaker, da det jo her utelukkende er tale om varsler, ikke om eventuelle avtaler om en friksjonsfri gjennommarsj!! Jeg vil dog gjerne ha nevnt at der i det foreliggende kildemateriale ikke finnes det ringeste holdepunkt for sannheten i en sadan pastand om et mote mellom representanter for den danske og tyske regjering. Og deter pa den annen side meget vanskelig a fore et eksakt positivt bevis for en negativt faktum, for at en begivenhet ikke foreligger eller kan ha foreligget.

Enn ytterligere kommer redegjorelsen i alt vesentlig til a bli begrenset
til begivenhetsforlopet i dagene den 2. til 5. april 1940. Motiveringen
vil fremga av folgende:

Den 2. april samlet Hitler sjefene for de forskjellige forsvarsgrener samt general von Falkenhorst som sjef for gruppe XXI og hans stabssjef, oberst Buschenhagen, i »Alte Reichskanzlei« for a fatte endelig beslutning om den noyaktige angrepstermin. Allerede den 26. mars hadde han bestemt at invasjonen i Danmark og Norge skulle finne sted i dagene B.—lo. april.

Hitler oppfordret oberst Buschenhagen til a redegjore for hovedtrekkenei angrepsplanen og angi mulig tidspunkt for iverksettelse av aksjonen. Ifolge generalstabssjefen kunne selve angrepet innledes pa morgenenden 8., 9. eller 10. april. - Ikke for var foredraget ferdig, for Hitler spurte ham: »Nar kan aksjonen senest avblases?« Generalstabssjefenforteller at han ble meget overrasket, han var slett ikke innstillet pa et slikt sporsmal. Han bladet etter i sin tidstabell som inneholdt en detaljert kronologisk opstilling av samtlige ledd i operasjonene. Forst etter en kort betenkningstid kunne han gi svaret: »Senest W -f- 5«. Det vil m. a. o. si apningen av »Wesertibung« (dekknavnet for angrepsplanenmot

nenmotDanmark og Norge) minus fern dager. Hitler tok opplysningen
til etterretning og gjorde en kort pause: »Godt, sa bestemmer jeg meg
for den 9. april.«2)

Episoden avslorer pa den ene side det meget interessante at Hitler var sterkt nolende og forsiktig pa dette sene tidspunkt. Man erindrer forovrig hvordan han ved reokkupasjonen av den demilitariserte sone i Rhinomradet hadde gitt staende ordre om a kalle tilbake troppene ved minste tegn pa fransk motstand eller hvordan Hitler den 14. april 1940 - under krisen ved Narvik - allerede hadde gitt ordre til general Dietl om a trekke seg tilbake pa svensk territorium, da en oberstloytnant skar dristig igjennom og bak Hitlers rygg forhindert en slik skjebnesvanger militser kapitulasjon pa invasjonens sentrale punkt.

Men forst og fremst ble det fastslatt at angrepsordren senest kunne tilbakekalles den 4. april. Og dermed har man ihvertfall et objektivt vurderingsgrunnlag nar man skal bestemme det seneste tidspunkt for et varsel med sikte pa a fa avblast aksjonen. Det matte jo da vaere blitt meddelt sa tidlig at en eventuell mobllsering i Danmark og Norge, eventuelt andre tiltak hos Vestmaktene, kunne ha blitt registrert hos Hitler senest den 4. april. Men deter pa det rene at oberst Oster ga varslet sa sent at denne virkning ikke kunne bli utlost sa tidlig. Og det er, om ikke akkurat et formelt bevis, dog et overordentlig sterkt indisium pa at Osters motiv ved a gi varslet ikke var a hindre at angrepet fant sted. Hans onske var, slik det skal belyses naermere til slutt, a fremkalle den tilbakeslagets atmosfaere som saerlig generalstabssjefen Haider ansa nodvendig for a kunne handle. Der matte inntre et delvis militaert nederlag. Det behovde ikke a vsere av stort omfang. Men det matte manifistere seg pa en slik mate at folket, og kanskje ikke minst det nedre offiserskorps og underoffiserskorpset, ble klar over at Hitler ikke var den fabelaktige feltherre som Polenkrigen hadde gjort ham til i de flestes oyne.

Den davaerende hollandske major G. J. Sas kjente oberst Hans Oster fra arene 1936/37 da han forste gang hadde vaert militaerattache i Berlin — ja han hadde mott ham i Miinster allerede i 1933. Og da major Sas pa ny reiste til Berlin i april 1939 med den tyske innmarsjen i Tsjekkoslovakia maneden for som truende bakgrunn og umiddelbar foranledning, tok han opp igjen sin forbindelse med oberst Oster som nu var sjef for sentral- og organisasjonsavdelingen i »Amt Ausland-Abwehr des Oberkommandos der Wehrmacht« med admiral Canaris som direkte og overste sjef.

---

2) Brev fra genei'al Buschenhagen av 31.7.1957.

Til en hollandsk regjeringskommisjon ga generalmajor Sas den 16. mars 1948 en utforlig vitneforklaring som ble nedtegnet stenografisk. Han var pa det tidspunkt militaerattache i Washington. Et halvt ar senere ble han drept under den store flyulykken ved Prestwick. Da deter av betydning a ha en oversikt over den davserende major Sas's forutsetninger og rolle som medium for oberst Oster, gjengis noen udrag av denne vitneforklaring, som visstnok er den eneste sammenhengende skriftlige fremstilling som foreligger. Den ma nok tas med visse forbehold. Men den har jo sin saerlige verdi ved a vise hvordan Sas selv oppfattet bl. a. ogsa forholdet til sine egne myndigheter:

»i Iopet av sommeren 1939 ble det ganske tydelig at krigen kom. Jeg sendte mange rapporter hjem. - I begynnelsen av oktober 1939 hadde jeg en ny samtale med min venn Oster og jeg sa da til ham omtrent folgende: »Na, du skal fa se, om kort tid befinner situasjonen i vest seg pa bristepunktet, og denne gang kommer vi ikke til a undga faren. Vi far oppmarsjen i vest - gjennom Holland. For tyskerne gjentar nok ikke feilen fra forste verdenskrig, den beromte omgaende bevegelse om Syd-Limburg. Nu tar man den korteste vei og gar rett igjennom.« Derpa sa Oster til meg: »Sa langt er vi ennu ikke kommet. I oyeblikket beskjeftiger man seg bare med Belgia og nar deter sa vidt, skal jeg underrette deg.« Ca. 14 dager senere kom Oster til meg: »Min kjsere venn, du hadde rett. Nu er turen ogsa kommet til Holland.* Ogsa dette innberettet jeg, forteller Sas. »Jeg kunne selvfolgelig ikke informere mine foresatte i Haag om kilden. Enhver som arbeider innen etterretningstjenesten plikter a bevare »diskresjon«. Jeg gjenga derfor bare det inntrykk jeg hadde, skildret hva slags menneske Oster var. Mine opplysninger skrev seg fra en hoyere offiser innen den tyske overkommando, en mann, hvis samvittighet ikke tillot ham a arbeide sammen med gangsterbanden. Han talte gjentagne ganger om dette tema og han formet sitt syn sann: - »Man kan si om meg at jeg er en landsforrseder. I virkeligheten er jeg det ikke. Jeg anser meg for a vsere en bedre tysker enn alle dem som Ioper etter Hitler. Min plan og min plikt er det og ma det vsere a befri Tyskland og dermed verden for denne pest.« - Gruppen Osters mal var a forsyne utlandet med visse meldinger og varsler for derigjennom a bidra til a organisere motstanden utenfor Tyskland. Og hapet var da at opposisjonen i Tyskland kunne sette i verk en kontrarevolusjon nar der satte inn et motstot mot Hitlers militaere operasjoner.«

Sas hadde vaert i Holland de forste dagene av november 1939. Da han kom tilbake til Berlin om morgenen den 7. november, la der pa hotellet et brev til ham fra oberst Oster, som ba ham om a komme omgaende til seg. Sas besokte Oster for lunch og patraff ham i uniform, hvilket var ganske usedvanlig. I Iopet av lunchen fortalte Oster at der forela sikre planer om invasjon av Holland den 12. november. Obersten anmodet Sas om a reise rett til Haag og alarmere myndighetene, slik at landet ikke la uforberedt. Onsdag den 8. november var Sas tilbake i den Haag. - Samme aften foregikk attentatet i Biirgenbraukeller.

Sas ble mott med stor skepsis hos mange av sine foresatte og de hollandske myndighetene, dog ikke av dronningen. Skuffelsen over behandlingen var enorm. Ja, han hadde allerede for den 7. november alvorlig overveiet a trekke seg tilbake fra stillingen - ikke minst fordi man i et par rapporter hadde forsokt a latterliggjore ham og hans pastatt overdrevne meldinger.

Omkring 18. mars var Sas i Holland for siste gang for det tyske angrep pa Danmark og Norge. Og han benyttet anledningen til a tale med den nyutnevnte overstkommanderende, general Winkelmann. Sas gjorde ham oppmerksom pa sin utmerkede tyske kilde uten navns nevnelse, ved a beskrive hans personlighet og ved a omtale de varsler og informasjoner han hittil hadde fatt. Winkelmann var ikke overvettes begeistret, ansa den tyske etterrettningsoffiseren for a vaere en ynkelig kar. Sas svarte at han ansa ham for en karakter, ja en personlighet hvis make han aldri hadde truffet, en dumdristig og modig mann, som sammen med sine folk - omringet og overvaket av Gestapo - satte seg opp mot Hitler.

— »Sa kom aprildagene. Onsdag ettermiddag den 3. april fikk jeg av Oster meldingen om invasjon i Danmark og Norge samtidig med at man - etter all sannsynlighet - ville apne offensiven i vest. Klokken var 17 da jeg mottok denne meldingen. Jeg kunne i oyeblikket ikke finne sendemannen og var saledes avskaret fra a sende den i tallkode. For alle chiffermeldinger ble formidlet av ham, ikke av meg. Jeg matte altsa benytte meg av en annen kode som jeg hadde avtalt med kaptein Kruls i det hollandske forsvarsdepartement. Vi var blitt enige om at jeg skulle annonsere en middag. Tidspunktet skulle avtales noyaktig en maned senere. Folgelig telefonerte jeg til kaptein Kruls og sa: »Jeg kommer om kort tid til Holland. Da vil jeg gjerne innta en diner med deg. Altsa den 9.-mai.« Dermed gjorde jeg det klart at den overhengende faren for en invasjon tok sikte pa den 9. april.« - Slik skildrer generalmajor Gijsbertus Jacobus Sas sin befatning med bakgrunnen for varslene til de nordiske legasjoner og sitt eget forsvarsministerium i aprildagene 1940.

Major Sas nevner hvordan han noe senere fikk sa a si en dragelse i form av et brev fra overstkommanderende som beklaget seg over at rapporten til kaptein Kruls ikke stemte saerlig noyaktig med det faktiske hendelsesforlop og at man hadde truffet en rekke arrangementer og tiltak til ingen nytte. Sas ble tilholdt for fremtiden a benytte tallkoden. Generalmajor Sas fortalte sa at haken ved beskjeden til kaptein Kruls var den at han ikke kunne anbringe opplysningen om Danmark og Norge i denne pa forhand fastlaste telefonkode.

»Fredag den 3. mai fikk jeg atter en gang melding fra Oster om muligheten av en invasjon i Holland. Vi var enige om a avvente utviklingen, for - som Oster sa til meg: »Du har hatt sa mange vanskeligheter i Holland - de vil ikke feste lit til meldingen. La oss vente og se hva som passerer.« Det var fredag middag.

Lordag kom et telegram fra Haag - fra utenriksministeren som meddelte at Vatikanet hadde advart mot en mulig tysk invasjon av Holland. Man onsket a vite hvilke opplysninger militserattacheen aatt inne med. Sendemannen telegraferte tilbake at rapporter som militaerattacheen hadde mottatt i mellemtiden, helt ut bekreftet Vatikanets melding. Invasjonen var fastsatt til midten av den kommende uke.

Tirsdag skjedde noe som formentlig bidro til tysk forsinkelse. Om morgenenanmodet man nemlig den hollandske Berlinlegasjonen om visering for fire tyskere. Pa listen gjenkjente man med en gang von Kiewitz som man visste hadde overrakt det tyske ultimatum til Polen. Det var nok et tydelig tegn pa hva som var i vente. Visum ble forelopig nektet, idet legasjonen anga a matte innhente stadfestelse fra Haag. Onsdag var fullstendig rolig. Torsdag middag hadde jeg for siste gang kontakt med Oster. Jeg gikk til ham klokken 19. Nu fikk jeg vite at der var gitt ordre om invasjon i vest. Men Oster tilfoyde: »Den

mulighet er fremdeles tilstede at det hele blir avlyst. Vi har opplevd det tre ganger hittil. Folgelig foreslar jeg at vi venter litt. Hvis det ikke er gitt kontraordreinnen kl. 21.30, da er det definitivt forbi.« - Det var naturligvis mer eller mindre et begravelsesmaltid. Vi gikk enda en gang igjennom det vi hadde gjort. Etter affseren med Danmark og Norge var det blitt innledet en undersokelse.Man hadde oppdaget at det et eller annet sted hadde vsert en lekkasje. Men mistanken fait ikke pa ham, hadde Oster sagt, men pa den belgiske militaerattacheen,fordi han pleiet omgang med katolske kretser innen overkommandoen.»Altsa«, sa Oster, »har vi blandet vare kort godt. Inntil nu er ingen kommetden sanne sammenheng pa sporet.«

Etter maltidet, klokken var blitt 21.30, gikk jeg sammen med Oster til overkommandoen, fortsetter Sas. Jeg ventet ute i morket inntil Oster kom tilbake, ca. 20 minutter senere: »Min kjaere venn, nu er det virkelig forbi. Deter ikke gitt noen kontraordre. Svinet er avreist til Vestfronten. Nu er det virkelig definitivt forbi. Forhapentlig motes vi etter krigen.«

Omtrent slik forlop samtalen. Derpa mer sprang enn gikk jeg til legasjonen
— og dit hadde jeg ogsa bedt min belgiske kollega komme.

Ogsa han jaget nu avgarde til sin legasjon for a bringe meldingen videre. Selv tok jeg telefonen, bestilte forsvarsdepartementet i Haag. Deter naturligvis oyeblikk man aldri glemmer. For i de 20 minutter det varte for samtalen kom, svettet vi blod og edder. Der meldte seg en offiser som jeg heldigvis kjente: Ioytnant Post Uitwer. Jeg sa til Post: »De kjenner stemmen min, ikke sant? Deter Sas i Berlin. Deter bare en ting jeg har a si Dem. I morgen tidlig ved daggry: orene stive!! De forstar meg vel? Vil De vaere sa vennlig a gjenta hva jeg nettopp sa: »Ja, brev 210 er mottatt.« Det var nokkelordet som var blitt avtalt i siste oyeblik. »Brev 200« betydde »invasjon« og de to siste tall, tillegget, anga invasjonsdatum.

Men dermed var det slett ikke slutt for denne dagen. For ca. halvannen time senere telefonerte oberst van de Plassche, sjef for avdeling utland ved etterretningskontoret i Haag. Han sa med tydelig tvil i stemmen: »Jeg har fatt sa darlige meldinger om Deres frues operasjon. Det gjor meg sa ondt. Men har De konsultert samtlige leger?« — For annen gang hadde jeg nu eksponert meg i telefonen. Og rasende svarte jeg: »Ja, og jeg forstar ikke at De under disse omstendigheter plager meg med det. Jeg har talt med samtlige leger. Imorgen tidlig - ved daggry - finner den sted.« - hvorpa jeg hev mikrofonen pa gaffelen. Slik slutter generalmajor Sas denne del av sin beretning som vitne ved den hollandske regjeringskommisjon om de dramatiske dogn og timer. Skildringen er vel egnet til a kaste lys over den rolle oberst Oster spilte, gjor det lettere a forsta pa hvilke premisser og under hvilke ytre omstendigheter varslene ble gitt, i hektiske timer fylt av den storste uro og ofte av uutholdelig spenning. Deter fullt forstaelig at Sas ga en langt mere inngaende skildring av de begivenheter som knytter seg til hans eget land, sa meget mere som det var hollandske ansvarsforhold selve undersokelsen gjaldt da vitneprovet ble avgitt. Men disse opplysninger i Sas' meget impulsive og temperamentsfulle versjon er likevel verdifulle for bedommelsen av varslene i det hele, m. a. o. ogsa for det varsel som gjaldt Norden. Allerede det beskjedne utvalg av sitater som her er gjengitt fra hans beretning av 1948, forteller om det virvar som radde og om de til dels meget markerte motsetningsforhold som hersket mellom major Sas og militaerledelsen i Haag. Og det trer tydelig frem at mulighetene for forvekslinger er tilstede i rikt mon, ikke minst pa grunn av at det til tider lop noenlunde parallelle linjer ti) Holland og iil Danmark.

Den 31. mars sendte den svenske legasjonssjefen et telegram til Stockholm med en tysk sivilperson som kilde, hvoretter der foregikk omfattende sammentrekning av tropper samt innladning av hester, panservogner etc. i Stettin og Swinemiinde. Tilsvarende forberedelser i mindre omfang i Danzig og Memel. Formalet skulle vaere en preventiv besettelse av grubene i Norrland med fallskjermtropper og samtidig landstigning i Syd-Sverige for rask fremmarsj mot Stockholm, eventuell landsstigning pa Gottland.

Samme dag hadde Richert en samtale med sin norske kollega, Scheel, som om aftenen satte opp et brev til utenriksdepartementet i Oslo. I det siste avsnitt het det at »man her er sterkt opptatt av tanken pa britisk aksjon mot malmtransporten over Narvik, forekommer mig selvfolgelig. Troppeinnskipningen i Stettin star vel neppe i forbindelse med operasjoner i Norge. Det kan vaere at man har Sverige for oye; men det sannsynlige er vel at troppene skal sendes ostover.«

Sendemann Scheel noterte den 29. oktober 1940 pa en avskrift av ovennevnte brev at det siste avsnitt med de deri uttalte formodninger ble skrevet etter en droftelse av forholdet mellom den svenske sendemann og ham. Fra tysk side ble det, ifolge Scheel, senere opplyst at man hadde lagt an pa a fremkalle den formodning at de i Stettin innskipede troppeskip skulle sendes ostover. 5 ganger skulle troppeskip blitt sendt fra Stettin ostover til tysk havn eller tyske havner, hvor troppene ble landsatt og fort med jernbane tilbake til Stettin. Troppeskipene gikk deretter langs den svenske kyst - Skane - tilbake til Stettin.

Realiteten i Scheels pategning er korrekt. Ifolge generalstabssjefen for Gruppe XXI, nuvaerende general Erich Buschenhagen, er sammenhengendenne: De tyske skipene til Sor-Norge ble kamuflert som den sakalte »ost-Proissen-Eskadre«. Innskipningen foregikk ganske apentide tyske ostersjohavner Liibeck og Stettin. Offisielt het det at meningen var a seile til ost-Proissen for a avlaste jernbanetransporten. Denne pastand ble ved et hell i uhellet gjort ganske ekstra troverdig da et overhendig uvaer odela den viktige jernbanebroen over Persante i naerhetenav Kostlin. Sa nu var det faktisk helt pakrevet a fa istand en nodlosningmed skipstransport! Den svenske konsul i Stettin rettet en henvendelsetil de tyske havnemyndigheter for a. fa rede pa hva denne omfattende innskipning skulle bety. Tok man kanskje sikte pa operasjoner mot Sveriges ostkyst nu nar isen var i ferd med a ga opp? Konsulen fikk - ifolge general Buschenhagen - noyagtig beskjed etter den offisielle versjon og kunne endog forsynes med det ekstra virkningsfulle argument om den odelagte bro ved Kostlin. Faktisk ble skipene sendt i retning Bornholm. Men pa hvert skip befant der seg en superkargo som hemmeligrepresentant for overkommandoen. Han hadde muntlig instruks om a beordre vendereis nar eskadren var kommet temmelig tett oppunderBornholm.

underBornholm.Sa skulle kursen settes for Danmarksstredet - og Norge.

Deter apenbart at ogsa den norske sendemann er fait som offer for den utspekulerte villedningsmanovre og det synes ogsa som oni dette har kommet til a forstyrre totalbildet og til i noen grad a svekke virkningen av varslene de folgende dagene.

Torsdag den 4. april om formiddagen satt den danske marine- og luftattache i Berlin, F. H. Kjolsen, pa sitt kontor i legasjonen i Alsenstrasse etter temmelig nylig a ha vendt tilbake fra en rapportreise til Kobenhavn. Ca. kl. 13 kom den svenske marineattache, kommandorkaptein Anders Forshell, »uanmeldt stormende« inn til ham og meddelte »i sammentrengt form hastig folgende sensasjonelle opplysninger»:

»Der forestod en tysk aggresion mod Danmark, som skulle finde sted i nseste uge, og dette angreb skulle ogsaa udstraekkes til Norge, som Tyskland havde til hensigt at bessette; derimod forelaa der intet om fjendtlige hensigter mod Sverige, men sandsynligvis forberedtes noget senere et angreb mod Holland og Belgien.«

Der forela dessuten palitelige opplysninger om at

»der var sammendraget troppetransportskib paa ialt ca. 115.000 tons i Swinemiinde, og visse troppestyrker hertil skulle allerede delvis vsere indladet, men endnu ikke afgaaet. Endvidere blev der drevet forceret uddannelse i gasangreb indenfor alpejaegerregimenter, og at dette i flere tilfaelde havde gjort de tropper, der laa i kantonnement omkring Berlin, blandt annet i Nauen, urolige og endelig maatte man forvente, at gennemforelsen af denne operation mod Danmark-Norge ville blive udfort med hensynslos indsaettelse af alle midler.«

Etter a ha forvisset seg om at der ikke var noen i Alsenstrasse som
kunne observere ham, skynte Forshell seg derpa ned i sin bil og kjorte
bort.

Neppe var han vekk, for den hollandske militaerattache, major Sas, innfant seg hos Kjolsen og ga »nojagtig ligelydende meddelelser« og opplyste, at disse stammet fra palitelige kilder innenfor »Oberkommando der Wehrmacht.« — Pa »naermere foresporgsler herom haevdede major Sas, at selvom han selvfolgelig ikke kunne sige noget yderligere om disse planers realisation, var han overbevist om oplysningernes paalidelighed, hvad planernes udarbejdelse angik, idet meddelserne kom fra en kilde, hvis trovserdighed flere gange havde bestaaet sin prove«.

Denne dramatiske skildring av hvordan varslet ble gitt til Danmark er hentet fra kontreadmiral Kjolsens nylig utkomne »Mit Livs Logbog« og korresponderer med teksten i hans bekjente pjece om »optakten til 9. april« som forela allerede i 1945.

En halv times tid tidligere hadde kommandorkaptein Forshell pa
sitt kontor mottatt et like uventet besok av major Sas - og ytterligere en
time for dette — hadde hollenderen spist lunch pa hotell Adlons bar og

der hatt en kort, tilfeldig samtale med den norske legasjonsrad Ulrich Stang, som inntok sin lunch ved et av nabobordene. Nordmannen var den forste som ble orientert om situasjonen av major Sas hin dag. Herom senere.

Sent samme ettermiddag reiste davaerende legasjonssekretaer Frode Schon som spesialkurer pr. fly fra Berlin til Kobenhavn. Umiddelbart etter sin ankomst oppsokte han utenriksminister P. Munch i hans bolig og overleverte ham kl. 19 en utforlig innberetning, oppsatt i konsept av marineattache Kjolsen og undertegnet av den danske sendemann i Berlin, kammerherre Herluf Zahle. Rapporten gjengis her in extenso - pa samme mate som de norske og svenske innberetninger og telegrammer - da deter av betydning a ha samtlige hele tekster foran seg, nar man skal kontrollere de forskjellige resonnementer og analyser som i stor utstrekning er bygget pa en sammenligning av meldingene til de tre hovedsteder.

Ordlyden var folgende:

Berlin, den 4. april 1940.

Strsengt fortroligt.

Med saerlig Kurer.

No. XXII

Danmark - Tyskland.

Hr. Udenrigsminister.

I. Herved har jeg den iEre at indberette, at den svenske Marineattache Kl. 13 Dags Dato indfandt sig hos Gesandtskabets Marineattache og meddelte i kort sammentrsengt Form folgende, som han havde fra absolut paalidelig Kilde indenfor Ober-Kommando-Wehrmacht:

1) Der forestaar en »Aggression« mod Danmark, som skal finde Sted i
nseste Uge.

2) samtidig eller muligvis lidt senere forberedes et Indbrud i Holland,
muligvis ogsaa Belgien.

3) deter sandsynligt, at Operationerne dernsest fortsaettes mod Syd-Norge.

4) der er intet erfaret om eventuelle Hensigter mod Sverige.

5) Troppe- og Tonnagekoncentrationer (ialt ca. 115.000 Tons) om Swinemiinde bekraefter sig og skal delvis vsere indladet, men ikke afgaaet. Der er Meddelelser om, at der i visse Troppeafdelinger drives forceret Uddannelse i Gasangreb, og at dette i flere Tilfselde skal have gjort Tropperne urolige. Man maa forvente en hensynslos Indssettelse af Krigsmateriel.

Den svenske Marineattache meddelte, at den svenske Gesandt var underrettet,
og at denne havde anmodet ham om at meddele mig ovenstaaende.

11. Umiddelbart efter dette Besog indfandt den hollandske Militaerattache
sig hos Marineattacheen og gav ganske ligelydende Meddelelse.

Han meddelte, at Oplysningerne stammede fra samme meget paalidelige
Kilder indenfor tyske Officerskredse, som tidligere havde advaret Holland, og
som var utilfreds med det nuvserende System.

Paa Foresporgsel tilfojede han, at selv om han ikke kunde udtale sig om,
hvorvidt disse Planer virkelig vilde blive udfort, var han overbevist om OplysningernesPaalidelighed,

ningernesPaalidelighed,hvad Planernes Udarbejdelse angaar. Han spurgte,
om Danmark var mobiliseret, og anmodede om at blive holdt underrettet om,
hvad Gesandtskabet maatte erfare.

Jeg telefontelegraferede derefter til Udenrigsministeriet under Nr. 25.

Jeg er i Tvivl om, hvorvidt jeg mundtlig til Udenrigsministeren eller Statssekretaeren skal nsevne disse Meddelelser, forsaavidt angaar deres faktiske Indhold - naturligvis uden Kildeangivelse. Maaske vil sidstnsevnte paa Grund af personligt Forhold til mig have vanskeligere ved undvigende Svar. Eventuel Instruktion udbedes.

Naervserende Beretning ledsaget af 1 Gennemslag overbringes af Legationssekretser
Schon som Kurer pr. Flyvemaskine Dags Eftermiddag. Han bedes
sendt tilbage i Morgen Fredag Eftermiddag.

Jeg har den JEre

P. S. Efter at ovenstaaende er skrevet, erfarer jeg, at norsk Gesandtskab har lignende Meddelelser; norsk Kilde angives at vaere neutral Civilperson; herudover har vi ikke meddelt hinanden noget om Kilder. De norske Meddelelser gaar ud paa snarligt Angreb paa Holland for at skaffe Basis for Angreb paa den franske Nordfront. Hvad Danmark angaar, skulde Maalet vsere at skaffe Stottepunkter for Undervandsbaade og Luftbaser paa Jyllands Vestkyst.

D. s.

Om denne innberetning skal der allerede her bemerkes folgende:

Kilden for innberetningens forste del er den svenske marineattache Anders Forshell. Ifolge formuleringen synes det som om han har fatt sine informasjoner direkte fra en kilde innen den tyske overkommando. Han fremtrer som en helt selvstendig informant ved siden av den hollandske militaerattache, major Sas, hvis melding er medtatt i innberetningens annen del. Videre er der i rapporten ikke gjort noen distinksjon mellom de fem punkter i forste del, slik at man ved en naturlig lesning uten videre ma anta at samtlige informasjoner skriver seg fra den absolutt palitelige, ikke navngitte kilde i den tyske overkomando. Hva saerlig punkt 5 angar, vil det av den senere fremstilling fremga at opplysningene har en annen herkomst. Endelig inneholder referatet av Forshells melding ingen generell reservasjon, mens major Sas' pa foresporsel tilfoyer at han ikke kan uttale seg om hvorvidt planene virkelig vil bli utfort, han er overbevist om at opplysningene er palitelige hva angar utarbeidelsen av dem. Deter selvfolgelig en avsvekkelse av opplysningene i innberetningens forste del. Av post scripturn fremgar det at man pa det davserende tidspunkt ikke har ansett de norske informasjoner saerlig avvikende fra sine egne og at man fra dansk side ikke har gjort nordmennene delaktig i opplysningene om kilden.

Den norske legasjon sendte ikke noen kurer til Oslo, hverken den
4. april eller noen av de neste dager. Men sendemann Scheel underskrev

folgende rapport som var satt opp i konsept av legasjonraden, Ulrich
Stang. Den ankom til Oslo med flypost neste dags formiddag:

Europakrigen.

Mulig tysk fremstot.

Berlin, den 4. april 1940.

Strengt fortrolig.

Utenriksdepartementet.

Militaerattacheen ved en av de noitrale staters hervserende legasjoner har idag - strengt fortrolig - sagt til en av Legasjonens embedsmenn, at der ifolge opplysninger han hadde fatt pa ansvarlig hold kunde regnes med tysk invasjon i Holland i allernaermeste fremtid, muligens allerede i neste uke. Herunder skulde de tyske myndigheter forfolge to raal: for det forste a skaffe seg baser pa den hollandske kyst for flyangrep mot England, og for det annet a bane vei for tysk infanteri og artilleri til Belgien for videre fremstot mot Frankrike.

Legasjonen gjengir foranstaende med alt mulig forbehold, men da vedkommende
militserattache er kjent som en sindig og velinformert mann, har Legasjonen
ikke villet undlate a innberette om saken.

Vedkommende militaerattache antydet ogsa tysk innmarsj i Danmark med
sikte pa a skaffe baser for tyske fly og u-bater pa Jyllands vestkyst.

A. Scheel.«

Deter pa det rene at der ved »militaerattacheen« siktes til den hollandske
major Sas. Innberetningen inneholder intet om Norge.

Av den svenske sendemann, Richert, ble der i 10pet av den 4. april sendt et telegram til Stockholm pa grunnlag av marineattacheens konsept. Telegrammet ma vsere blitt ekspedert meget sent pa aftenen eller pa natten, da det forst innkom til det svenske utenriksdepartement neste dag.

Telegrammet5) hadde folgende ordlyd:

Utlandsk militarattache har fran tysk militarkalla erfarit foljande. Till borjan av nasta vecka planeras overfall Danmark och Holland. Via Danmark eventuell aktion Norge, via Holland skulle anfallet ga vidare genom Belgien till Frankrike. Sagesmannen serios, kalian anses mycket tillforlitlig. Danska och norska legationerna fatt samma informationer och sant specialkurirer til Kopenhamn och Oslo.

Her foreligger bade en vurdering av den som bragte meldingen og
av selve kilden. Norge omtales som en eventualitet. Opplysningen om
at der ogsa var sendt spesialkurer til Oslo, medforer ikke riktighet.

Av samme dato foreligger en opptegnelse av marineattache Forshell,sendt
sjefen for forsvarsstabens etterretningsavdeling og utenriksministeriet,samt

---

5) Forspelet •_— dok. 157. — Note 3og4er udgaet (red.).

riksministeriet,samtet promemoria av flyattacheen, oberst Enell, ogsa
sendt utenriksministeriet. I begge tilfelle er kilden den samme, nemlig
major Sas.

Forshells opptegnelse lyder:

»F6ljande uppgifter ha i dag stallts til forfogande av en harvarande militar
kollega. De harstamma fran en inside information och uppgivas vara fullstandigt

1. I nasta vecka verkstalles anfall mot Danmark (oarna).

2. Dette beraknas vara forste etappen for anfall mot Norge.

3. Samtidigt med aggressionen mot Danmark eller mojligen strax efter sker
anfallet mot Holland-Belgien.

4. Intet har sagts betraffande Sverige.

5. Enligt uppgift till en beskickningsmedlem av yngre frontofficerare berakna dessa, att stundande anfall komma att insattas redan fran borjan med gas. Ovningar pagar i stor omfatning med gas och gasmasker, varvid enligt namnda officerare trupperna visa stor nervositet och visa sig ilia till mods under dessa ovningar. Truppernas effektivitet bedomde namnda officerare bliva vasentligt nedsatt, om gas kommer til anvandning.

Forestaende uppgifter 1-4 jamval insants til utrikesdepartementet av beskickningen.

[Foran siterte telegram].

Mens telegrammet taler om en eventuell aktion mot Norge, brukes
her formuleringen »beraknas vara forste etappen« hvilket gir uttrykk for
en formodning. Oberst Enells promemoria lyder:

En harvarande kollega har meddelat mig foljande, som han betecknat som
hiirstammande fran en 100-procentigt saker kalla.

Sedan nagon tid har han erhallit underrattelser om att tyska planer forelago pa en offensiv i vaster, vilken skulle ga over Holland-Belgien. Samtidigt vore den tyske avsikten at besatta Danmark. Enligt samma valunderrattade kalla skulle tyskarna for narvarande i vaster ha 170 divisioner av olika slag, d. v. s. en arme pa ungefar 3% miljoner man. Tyngdpunkten. av denna styrka ar otvetydigt riktad mot Belgien. De utmed hollandske gransen staende 7 tyske divisionerna ha helt nyligen okats til minst 15. Allt detta tyder pa at offensiven skulle ga 16s over Holland-Belgien. Tidpunkten har dock icke varit bestamd.

Min kollega meddelar nu, at med storsta visshet namnda militara atgard ar avsedd att igangsattas under vackan 8-13 april. Under forsta delen av veckan skulle Danmark besattas helt eller delvis. Samtidigt darmed eller nagot senare skulle offensiven i vaster paborjas.

Jeg anser, at de lamnade uppgifterna ovan bora skankas tilltro, aven om den mojligheten icke ar utesluten, att tidpunkten for offensivens igangsettande ytterligare kan komma at forskjutas. Fran annat hall lamnade uppgifter styrka mig i denna min uppfatning.

Flyattacheen har her gitt et forholdsvis fyldig bilde av bakgrunnen
for varslene i vest og presise opplysninger om den kommende ukes hendelser.Fremstillingen
tyder unektelig pa at han har talt temmelig inngaendemed

gaendemedmajor Sas. Desto mere bemerkelsesverdig er det at Norges
navn overhodet ikke er nevnt8).

Oberst Enells fremstilling far en ganske saerlig interesse ved vurderingen av hvilket varsel som kan ha vaert blitt meddelt den norske legasjonsrad Stang samme dag. Pa grunn av at major Sas i Iopet av krigen hadde gitt hoyst kategoriske uttalelser herom, ble Stang etter 1945 stillet for norsk domstol ogsa anklaget for a ha tilbakeholdt alarmerende meldinger han skulle ha mottatt. Stang ble frikjent forsavidt angar varslene bade i Lagmannsrett og Hoyesterett, idet Lagmannsretten under ingen omstendigheter kunne finne det bevist at der forela subjektiv skyld.⁷) Der ble m. a. o. ikke tatt noe standpunkt til det objektive sporsmal hvilket noyaktig innhold major Sas' meddelelse til den norske legasjonsrad hadde hatt. Fordi der har hersket og fremdeles hersker adskillig uenighet om dette sporsmal, som har en ikke liten betydning for vurderingen av virkningen av det i og for seg meget klare varsel til Kobenhavn, idet en henvendelse fra Kobenhavn til Oslo i lopet av formiddagen den 5. april ledet eller ihvertfall bidro til at den danske utenriksledelse folte seg beroliget over den norske reaksjon, er det av interesse a gjennemga det noe noyere. Og deter naturlig forst a legge frem den offisielle redegjorelse davserende oberst Sas i den hollandske generalstab avga i 1946 gjennom sin legasjon i Bryssel som militerattache

Ora aftenen den 3. april 1940 (onsdag) ble jeg i min egenskap av militaerattache ved den hollandske legasjon i Berlin underrettet om at det i begynnelsen av neste uke — sannsynligvis tirsdag, den 9. april — med nesten absolutt sikkerhet kunne ventes en invasjon av Danmark og Norge.

Den folgende dag - torsdag den 4. april 1940 - motte jeg, omkring kl. I, den norske legasjonsrad Ulrich Stang, som jeg kjente sa vidt, i Adlon Bar, hvor han vanligvis spiste lunch, og hvor jeg derfor ventet a treffe ham. For a fole meg frem, spurte jeg: »Wie beurteilen Sie die Lage?«, hvortil han svarte: »Nicht ganz ohne Gefahr, die Englander wollen wahrscheinlich in Norwegenlanden!« »Aghast«, sa jeg, »Was, die Englander wollen bei Ihnen landen?Wissen Sie denn iiberhaupt nicht, dass am nachsten Dienstag die Deutschen in Norwegen landen?« Stang sa sa - med tegn pa apenbar vantro: »Unmoglich, Unsinn!« hvortil jeg svarte: »Unmoglich sagen Sie, Unsinn, nun wir werden uns am Dienstag wiedersehen, dann wissen Sie Bescheid!« og gikk min vei. - Etter at han hadde avsluttet maltidet, kom han bort til mitt bord, hvor ogsa fru Sas og min sonn satt, og sa, noe forvirret: »Nun, Sie haben

---

6) »Angrepp pa Norge kan eventuellt have namnts av Sas som en mojlighet, men ej mer. Om jag ej medtog Norge i mitt P. M., maste det ha berott pa, att Sas' uppgift var alltfor vag, for att bora inga i en under ansvar lamnad uppgift fran mig. Jag paminner mig dunkelt att sa var fallet.« Meddelt av oberst Enell i brev av 30.7. 1957.

7) »Ftetten finner ikke bevist at tiltalte med forstaelse av a yte Tyskland bistand har tilbakeholdt noen melding eller noen opplysning som han den 4. april 1940 mottok fra den hollandske militaerattache Sas, den danske legasjonsrad Steensen- Leth eller den danske marineattache Kjolsen om forestaende angrep pa Danmark og Norge. Forsavidt vil tiltalte bli a frifinne. —«

mich wirklich erschreckt«, hvortil jeg svarte: »Herr Stang, Sie haben alle Veranlassung erschreckt zu sein, glauben Sie mir, wir sehen uns am Dienstag wieder und dann werden Sie wissen, dass ich Recht habe.« Derpa sa han farvel.

Herr Stang stillet ikke noe sporsmal om paliteligheten av min kilde, sa det var fra min side ikke nodvendig a nevne expressis verbis at kilden var i hoy grad palitelig, likeledes fortalte jeg ham ikke — av apenbare grunner - at min informant var en hoyere offiser i »Oberkommando der Wehrmacht«.

I Iopet av samme ettermiddag avla jeg besok hos den danske marineattache, Kjolsen, pa hans legasjon, og ga ham opplysningene. Kjolsen noterte dern, rneget oppskaket og fortalte at han ville sende dem samme ettermiddag med kurer til Kobenhavn. Han fortalte meg senere at han faktisk hadde gjort det.

Pa tirsdag, 9. april 1940 - dagen for invasjonen av Danmark og Norge - motte jeg herr Stang igjen ved lunchtid i Adlon Bar, og sa til ham: »Nun, Herr Stang, was sagen Sie jetzt, hatte ich Recht oder nicht?« Herr Stang svarte, meget skamfull: »Ja, ich bedauere, Sie hatten vollig Recht« og forsvant hurtig.

Senere horte jeg fra samme hoyst palitelige kilde at Stang endog etter invasjonen,
viste seg a vsere meget pro-nazi, og det overrasket meg ikke det minste
a hore at han returnerte til Oslo da den norske legasjon forlot Berlin.8)

Jeg er beredt til a avlegge ed pa at det ovennevnte er den hele og fulle
sannhet. Mine samtaler med herr Stang, ovenfor gjengitt pa tysk, er referert
mer og mindre ordlydende.

Fru Sas og minn sonn, som var tilstede under disse samtaler, kan bekrefte
riktigheten.«

Allerede noe over en maned tidligere hadde oberst Sas avgitt bl. a.
folgende svar av 5. august pa noen enkeltsporsmal:

»I den meddelelse jeg den 4. april 1940 ga hr. Stang og den danske marineattache Kjolsen, nevnte jeg datoen 9. april som dagen for invasjonen av Danmark og Norge, altsa samtidig. Jeg mener a huske at jeg enda nevnte morgen hadde en samtale med min tyske kilde og at denne fortalte meg at det var blitt besluttet at invasjonen skulle finne sted den etterfolgende tirsdag. Under mine senere samtaler talte jeg folgelig ikke lenger om en »mulig« dato.

M. h. t. hr. Stang er alt dette likeledes nevnt i den erklsering jeg avga i London d. 23. mars 1943. Jeg tillater meg a henvise til hva jeg nevnte i det oyeblikk: »Wissen Sie denn iiberhaupt nicht, dass am nachsten Dienstag die Deutschen in Norwegen und Danemark landen?« mens jeg nevnte denne tirsdag enda en gang ved a si: »Wir sehen uns am Dienstag wieder und dann werden Sie wissen, dass ich Recht habe.«

Jeg er sikker pa at jeg orienterte den danske marineattache Kjolsen i samme retning, altsa invasjon i Danmark og Norge tirsdag den 9. april. Denne samtale fant sted litt senere, jeg tror kl. 14,30 pa ettermiddagen. Alt dette kan bekreftes av den nevnte danske marineoffiser.

Jeg erklaerer med storste visshet ikke a ha gitt noen anvisning, hvorav det
kunne fremga at forst Danmark og deretter Norge skulle angripes. -«

I 1947 ble generalmajor Sas oppsokt af en norsk statsadvokat for
a fa presisert og utdypet enkelte av svarene. Fra denne redegjorelse
siteres:

---

8) Stang reiste sammen med sendemannen tilbake til Oslo da legasjonen ble opplost

Jeg hadde en ny saratale med oberst Hans Oster tordag morgen og nan fortalte meg da at han nu var helt sikker pa at invasjonen var planlagt til den 9. april. I mine etterfolgende samtaler med herr Stang (i Adlon Bar omkring kl. 1) og kapteinloytnant Kjolsen (i den danske legasjon omkring kl. 2.30 om ettermiddagen) oppga jeg derfor ikke tirsdag den 9. april som »sannsynlig« datum, men at invasjonen ville finne sted den tirsdagen. (Jeg henviser i sa henseende til min erklaering av 12. September 1946.) p. 7. Jeg er absolutt sikker pa at jeg underrettet Kjolsen pa samme mate som jeg underrettet Stang. p. 8. Herr Christophersen (statsadvokaten) viste meg idag en kopi av et brev datert 4. april 1940 Nr. XXII, sendt med sserskilt kurer til Kobenhavn av den danske minister Zahle.

I forbindelse med dette brev onsker jeg a papeke, at Kjolsen ikke meddelte meg at Forshell allerede hadde besokt ham og at uttalelsen i dette brev om at jeg ga samme meddelelse (»ganske ligelyderide meddelse«) ikke er korrekt. p. 9. Jeg vil fremheve, at jeg i min samtale med Kjolsen ikke meddelte ham, som Forshell gjorde, at det ville vsere sannsynlig med en invasjon av Danmark forst og derpa en fortsettelse av angrepet mot Norge.

Overensstemmende med de opplysninger jeg hadde fatt av Oster, vidersendt til min regjering og nevnt i varslet til Stang, talte jeg om en invasjon av Danmark og Norge pa samme tid den 9. april 19W. (Kjolsen diskuterte ikke pa noen mate muligheten av et senere angrep pa Norge).

Noenlunde samtidig avga generalmajor Sas en redegjorelse til Danmarks
sendemann i Bryssel, Wassard, til bruk for Den parlamentariske
Kommission. Det heter her9):

Den helt korrekte Fremstilling er folgende: Den 3. April 1940 blev General Sas tilkaldt til en Samtale med sin mangeaarig naere Ven, Oberst i Oberkommando der Wehrmacht, Hans Oster, som var den Person, der var General Sas' Kilde. Under denne Samtale oplyste Oberst Oster at Danmark og Norge vilde blive angrebet den 9. April 1940 Kl. 4 om Morgenen. Det var Obersten, der bad General Sas om at videregive denne Meddelelse til Norge og Danmark.

... Den 4. April 1940 opsogte General Sas fprst Legationsraad Stang paa det norske Gesandtskab og derefter Kl. ca. 2.30 den danske Marineattache Kjolsen. For at give Henvendelsen storre Vaegt videregav den nederlandske Gesandt i Berlin, Haersma de With, Advarslen direkte til den danske Gesandt, Kammerherre Zahle; General Sas mente, at dette skete omtrent samtidig med, at han selv henvendte sig til Marineattache Kjolsen.

Man bemerker straks at denne fremstilling avviker fra Sas' ovrige versjoner ved at han her som »den helt korrekte« redegjorelse angir a ha mottatt beskjed om den helt eksakte dato, altsa til og med klokkeslettet,allerede den 3. april om ettermiddagen. Dersom sendemann Wassards innberetning skal forstas derhen at Sas oppgir a ha oppsokt Stang pa selve legasjonen, at formuleringen m. a. o. ikke bare skal betegneStang som norsk legasjonsrad, er dette direkte usant, idet major Sas i det hele ikke besokte den norske legasjonen, da der ikke fantes

---

9) Bil. til Parl. Kom. 11l Aktstykker, pag. 65, dok. 42.

noen kollega¹⁰). Det omhandlede sammentreff fant som bekjent sted pa Hotell Adlon Bar, hvor forovrig major Sas hadde satt sin hustru og sonn stevne. Videre er det noe helt nytt at den hollandske sendemannskal ha underrettet sin danske kollega omtrent samtidig med at militaerattacheen sokte den danske marineattache. Den parlamentariske Kommission har - savidt jeg kan se - ikke offentliggjort materiale til belysning av den eventuelle holdbarhet av denne pastand. Det ville ha vaert overordentlig interessant a kjenne ordlyden eller innholdet av en sadan direkte orientering fra sendemann til sendemann.

Ved siden av at legasjonsrad Stang bestrider a ha mottatt slike alarmerende og fremfor alt eksakte meldinger vedrorende Norge, en benektelse som rent umiddelbart stottes av innholdet i det konsept som Stang satte opp like etter samtalen til den rapport som i minister Scheels navn ble sendt til Oslo den 4. april, avviser ogsa kontreadmiral Kjolsen helt kategorisk pastanden om at han skulle ha mottatt en sadan noyaktig angivelse av angrepsterminen, med datum, ja endog klokkeslett, under major Sas' besok den 4. april. Og som det senere skal pavises gjennom innberetningene og telegrammene denne dag, finnes der ingen stotte for hollenderens pastand i det samtidige kildemateriale. Overhodet viser der seg a vsere slike uoverensstemmelser mellom de forskjellige rapporter og sserlig mellom major Sas' versjoner og innberetningene fra de nordiske legasjoner, at deter nodvendig a foreta en innbyrdes streng konfrontasjon av de enkelte sentrale punkter i varslene. Selv om man har et nokternt og klart utgangspunkt for vurderingen av hvilke varsler de respektive utenriksministerier og regjeringer hadde a reagere pa, gir gjennomgaelsen av avvikelsene og en analyse av det bakenforliggende materiale et dypere, og fremfor alt et mere bevisst perspektiv i varslene slik de ble fremsendt og skulle komme til a gjore — eller undlate a gjore — sin virkning.

Som det fremgar ganske tydelig har Sas et mere markert standpunkt til innholdet av den melding han skal ha formidlet til den danske legasjon i sin uttalelse til Danmarks sendemann i Bryssel 1947 enn i sin karakteristikk til bruk for norske myndigheter. Under alle omstendigheterer det av betydning a komme til bunns i saken. Major Sas benekter jo a ha avgitt »nojagtig ligelydende oplysninger« til dem som ifolge den danske legasjons innberetning ble gitt af kommandorkaptein Forshell.Og skulle det da vise seg at Sas' steile og hardnakkede pastander stemmer, at han under sitt besok hos den danske marineattache, faktiskhar meddelt de helt nfiyaktige data om angrepstermin og likeledes

---

10) Norge hadde ingen forsvarsattache i Berlin, Danmark hadde en kombinert flyog marineattache, mens den svenske legasjon var besatt med bade fly-, marine- og militajrattache (mil.att. oberst Juhlin-Dannfelt var borte fra Berlin i tiden 2.^—5. april p. g. a. et benbrudd).

fremholdt at den gjaldt Danmark og Norge samtidig, ja da matte Kjolsenha gjort seg skyldig i en vesentlig tjenesteforsommelse, selv orn den riktignok ville ha vaert av en langt mindre alvorlig og graverende karakterenn den undlatelse som legasjonsrad Stang er blitt mistenkt for, nemlig a ha stukket under stol hele varslet vedrorende Norge.

Ganske visst dekker formuleringen i den danske innberetning: »i begynnelsen av naeste uge« ogsa »tirsdag«. Men det ville unektelig ha vaert pafallende om major Sas skulle ha undlatt a meddele noyaktig datum med selve dagens nevnelse til Kjolsen, dersom han hadde omtalt tirsdag »expressis verbis« til legasjonsrad Stang under det mere tilfeldige mote pa hotellet og det ikke minst nar man tar i betraktning at Sas, ifolge sin egen uttalelse, ansa Stang for nazivennlig og derfor angivelig hadde visse hemninger mot a apne seg for ham. En presisering av tidspunktet ville forovrig ha okt tilliten til varslets vederheftighet. Og a bidra til det var jo noe Sas nettopp tilstrebet!

Kjolsen bestrider kategorisk a ha mottatt en sadan eksakt melding, med angivelse av dag, ja til og med av klokkeslett for angrepet. Og det kan da heller ikke anfores noen fornuftig grunn til a tro at han skulle ha undlatt a medta disse opplysninger i sin rapport, dersom de hadde foreligget. Deter ogsa etter hele sammenhengen tydelig at den erfarne og ogsa fra formens side saerdeles skolerte marineoffiser la vekt pa a fa. frem alvoret i varslet og selvfolgelig ikke ville ha sloyfet det sentrale i en slik sak, nemlig tidspunktet for et forventet angrep!

Men man er her ikke henvist til senere muntlige utsagn. Der foreligger et utmerket samtidig materiale, som helt ut korresponderer med Kjolsens benektelse. Kommandorkaptein Forshell bruker uttrykket »till borjan nasta vecka« i teksten til det telegram som ble sendt om aftenen den 4. april til Stockholm. Ja, i sin rapport samme dag taler han bare om »nasta vecka«, mens oberst Enell, den svenske flyattacheen, i sitt PM gjengir sin kilde (Sas) derhen at Danmark skulle besettes »under forsta delen av veckan«. Datoen den 9. april eller dagen »tirsdag« er ikke nevnt i noen av de samtidige rapporter, som er satt opp pa grunnlag av major Sas' besok og melding. Etter dette er det heller ingen grunn til a bygge pa major Sas' pastand nar det gjelder omtalen av tidspunktet til Stang. I hvilken utstrekning stemmer da overhodet hollenderens opplysninger om samtalen med den norske legasjonsraden i Adlon Bar? Hvor gar grensen for det man kan, og det man ikke kan, stole pa i Sas' meldinger?

Deter nodvendig a se ganske usentinientalt pa dette sporsmal. For man har pa visse hold helt fra krigens tid vaert tilboyelig til a ville lette og avlaste noe av var nasjonale fornedrelse og ydmykelse i 1940 ved a konstatere at der er skjedd sa a si et nazistisk underslag av det tysk-hollandske varsel. Det synes imidlertid som om det foreliggende

materiale er fullt tilstrekkelig til a gjore det av med denne seiglivede
legende.

Forklaringen pa hvorfor den danske innberetning av den 4. april og den norske rapport av samme dato samt telegrammet sendt neste morgen avviker, ma antagelig sokes i at major Sas har avgitt en vagere og ikke sa vidtrekkende versjon som Forshell, og at det vanned major Sas' besok i tankene at Kjolsen oppsokte den norske sendemann (den norske legasjon la vegg i vegg med den danske i Alsenstrasse) og gjenga hva hollenderen hadde fortalt, uten a nevne sin kilde. Dermed far man en naturlig og fullt ut akseptabel forklaring pa hvorfor den norske melding fikk en savidt forsiktig formulering. Det synes som om Kjolsen pa samme eller lignende mate som sin hollandske kollega, om enn i mindre malestokk, er kommet i skade for a overdimensjonere varslets innhold og rekkevidde ved sin senere behandling av sporsmalet og ikke minst ved a identifisere innholdet av Forshells og Sas' meldinger. Man legger merke til at den norske legasjons (d. v. s. legasjonsrad Stangs) versjon — omtalt i tillegget til den danske rapporten av 4. april - blir karakterisert som »lignende meddelelser« ut fra oppfatningen og situasjonsvurderingen for Danmarks vedkommende dengang. Deter med stotte i denne malestokk lettere a forsta at Kjolsen har talt om »ganske ligelydende oplysninger« forsavidt angar Sas' informasjoner, fordi meldingen — i den utstrekning den forst og fremst interesserte ham som dansk representant - var likelydende.

Slike konstellasjoner, hvor en vapenattache eller diplomat gir et varsel og intet eller sa godt som intet skjer, som tilfellet var bade i Danmark, Holland og Norge, vil lett fore til at den senere situasjon skjerpes, til at sporsmalene stilles pa spissen, fordi den varslende vil vaere tilboyelig til a skulle ha helt rett. Og blir vekten og betydningen av varslet bestridt, vil betoningen og understrekningen ofte oke enn ytterligere.

I tilfellet major Sas border legges et ikke lite trykk pa det tragiske, fordi der allerede for de avgjorende varsler ble gitt, var oppstatt en slik spent atmosfsere at Sas onsket a fratre sin stilling som militaerattachei Berlin. Hans kilde (oberst Oster) hvis navn ikke var kjent av de hollandske myndigheter, ble, ifolge Sas, mott med meget stor skepsisog som nevnt karakterisert som et moralsk mindreverdig individ av den hollandske overstkommanderende¹¹). Der la i luften et latent onske

---

11) »Norge og Danmark fikk invasjon, men ikke Holland. Men vet De hva jeg fikk som takk for denne meddelelsen? Jo, en bebreidelse for a ha gitt en uriktig opplysning. Men da svarte jeg at halvdelen av det jeg hadde sagt hadde slatt til, og om det ikke slo til for Hollands vedkommende, sa kunne man vsere forvisset om at invasjonen av Holland ville komme i aller naermeste fremtid.« Slik refererer minister Bentzon oberst Sas' uttalelse til seg den 23.3.1943 i et brev til utenriksminister Trygve Lie 27. august s. a. Uttalelsen viser hvilken vekt Sas la pa at han dog hadde 50 % rett, at meldingen vedkommende Danmark og Norge var 100 % korrekt!!

hos den hollandske militaerattache om a legitimere at han hadde rett, frnenneskelig fullt forstaelig, men unektelig noe farlig ved det utslag slike folelser undertiden kan gi seg i senere formuleringer og karakteristikker,ja i oppfatningen av hva som faktisk har foregatt¹²).

Kontreadmiral Kjolsens karakteristikk av meldingene innbyrdes kan kun opprettholdes for den del av varslene som gjelder Danmark. Der foreligger identitet. Og det synes som om det Kjolsen selv har beskrevet som sin primaere oppgave: a »raabe Gevalt« for Danmark, har dominert hans oppfatning av sammenhengen dengang og av den senere pastatte absolutte eller nesten absolutte likhet mellom meldingene. De samtidige dokumenter viser at dette syn pa Danmarks og Norges plasering i totalbildet av varslene, ikke holder stikk.

Med resultatet av denne analyse som bakgrunn - skjonner man bedre hvorfor sendemann Scheels telegram, som ble satt opp etter marineattache Kjolsens personlige besok hos sendemannen¹³), fikk denne formulering:

»De samme forlydender, som er omhandlet i mitt skriv 638, er hort av den hervserende danske legasjon, som dessuten har hort rykter om besettelse av punkter pa Norges sydlige kyst. Hensikten med de fremstot som ryktene handler om, skulle vsere a skynde pa krigstempoet, og a komme Vestmaktene i forkjopet.«

Sammenligner man innholdet av dette telegram med punkt 3 i den danske legasjons innberetning av 4. april, er likheten »nserlig identisk«.I sistnevnte taler man om sannsynlighet, i Scheels ordvalg om rykter, og mens Kjolsen har skrevet om operasj oner mot Syd- Norge, gjengir den norske sendemann ham dithen, at det dreier seg om en besettelse av punkter pa Norges sydlige kyst. Og deter liten grunn til a tro at den norske sendemann har suget denne opplysning av sitt eget bryst, - at han ikke har gjengitt noyaktig hva den danske offiser rapporterteom Norge, — formentlig noe mere presisert enn hva der fantesnodvendig i innberetningen til de danske myndigheter. Men har

---

12) Sas' kategoriske pastander om at han meddelte det noyaktige tidspunkt for angrepet, ja endog klokkeslettet, synes a matte bero pa en uriktig rekonstruksjon av begivenhetsforlopet. Han har antagelig resonnert slik: Meldingen om angrepsplanen mottok han allerede om ettermiddagen den 3. april. Nar oberst Oster oppsokte ham om morgenen den 4. april, kunne det da ikke ha noen annen fornuftig grunn enn at Oster nu var sikker pa hvilken dag angrepet skulle finne sted, nemlig tirsdag, og underrettet herom. — Sammenhengen er imidlertid apenbart en annen: Oster har ikke villet gi Sas lov til a meddele varslet videre for han selv hadde fatt visshet for at aksjonen var kommet ordentltg igang. Deter jo ogsa pa det rene at Sas ikke benyttet anledningen til a varsle noen av de nordiske legasjoner om ettermiddagen eller aftenen den 3. april, hvilket ellers ville ha vrcrt hoyst nserliggende! Forst gjennom besoket om morgenen den 4. april ga Oster sin venn fri bane.

13) I fhv. utenriksminister prof. Kohts bok: »For fred og fridom i krigstid« s. 206 er legasjonsrad Stang med urette nevnt som den norske kontakt for disse opplysninger fra den danske legasjon.

Kjolsen saledes endog talt om »punkter«, blir forskjellen fra notatet om
Forshells besok ennu mere ioynefallende, nemlig i forhold til uttrykket,besettelse
av Norge, d. v. s. av hele landet.

I det brev sora den svenske sendemann, Richert, skriver til Stockholm
den 5. april, innleder han med disse ord:

»Til de rykten [fremhevet her!] om planerade anfall mot Danmark, eventuell Norge, samt Holland och Belgien, som jag intelegraferade i gar afton och varom Enells och Forshells samtidigt harmed til Soderblom overstamplade uppteckningar ge narmare besked, maste jag naturligtvis for egen del gora alia reservationer.«

Pa samme mate som sin norske kollega anvender Richert betegnelsen »rykter«. Han gjentar ordet »eventuell« foran Norge¹⁴). Og han tar »naturligvis« alle forbehold: Men av ganske sserlig interesse er hva sendemannen tilfoyer i brevets P. S., fordi han her angivelig gjengir uttalelser fra den belgiske og hollandske militserattache som legger tyngdepunktet pa et fremstot i vest pa linje med den melding legasjonsrad Stang formulerte pa middagen den 4. april. Det heter i dette P. S.:

»Just innan detta brev skall expedieras med flygkuriren, far jag foljande
hypotetiska tolkning av det ifragasatta angreppet mot Danmark, som lar omfattas
av de belgiska och hollandska militarattacheerna.

Angreppet mot Danmark skulle inte sta i nagot direkt samband med fragan om krankningarna av de norska vattnen, utan inga som ett led i den store vastoffensiven och avse att dessforinnan eller samtidigt astadkomma ett flankskydd, som skulle hindra eventuella engelska foretag mot Ostersjoen och underlatta eventuelle kontrastotar mot Norge. Om denne tolkning ar riktig, och den forefaller att kunna ha atskilligt fog for sig, skulle faran for Norge for ogonblicket ej behova vara akut, aven om en aktion mot Danmark foretages.«

I forhold til denne fortolkning av de omhandlede tyske planers forutsetninger og som oppgis a stemme med major Sas' syn, gir summen av den norske innberetning oppsatt i konsept av Stang og telegramteksten oppsatt samme dag sent pa ettermiddagen av Scheel, en hoyst adekvat karakteristikk. Og deter jo bemerkelsesverdig at den svenske sendemannens post scriptum hele tiden gj elder Danmark som et selvstendig angrepsmal. At han etter de mange andre opplysninger den svenske legasjonen har mottatt om Norge og Sverige, i det annet avsnitt gar noe naermere inn pa de hypotetiske muligheter, er fullt forstaelig. Men her gj elder de eventuelle tyske kontrastot mot Norge med utgangspunkt i Danmark situasjonen ved eventuelle britiske aksjoner, m. a. o. etter at tyskerne matte ha sikret seg stottepunkter i Danmark.

Kontreadmiral Kjolsens forklaring under motet i Den parlamentariskeKommission

---

14) I karakteristikken »rykte« ligger en devaluering av kildens vederheftighet, mens det ved betegnelsen »eventuell« intet uttales i negativ retning om selve kilden, men meldingens innhold er absolutt usikkert.

tariskeKommissionden 17. juli 1945 inneholder en del feil og mistydninger:

» - han [minister Scheel] var paa det Tidspunkt en aeldre Mand, han var Doyen dernede, men i ovrigt en Mand, som var praeget af et langt Livs Arbejde. Desuden var der i det norske Gesandtskab en Legationsraad Stang, senere kendt som Quisling-Tilhaenger; han havde allerede paa det Tidspunkt lagt sine Meninger for Dagen, sin Sympati over for Nazi-Regimet, og han blev, saavidt jeg ved, senere Medlem af den norske Quisling-Regering. Han kom, efter at jeg havde vseret hos Minister Scheel, og gav Oplysninger, som til en vis Grad, gik imod mine Oplysninger; han sagde, han havde dem fra civil Kilde, og han mente, at Angrebet slet ikke vilde blive rettet nordpaa, men laengere ned sydpaa mod Holland og Vestfronten. Han vilde ikke udtale sig om sin Kilde, sagde blot, at den var af civil Art. Jeg kan tsenke mig, at hans personlige Synspunkter maaske i nogen Grad har praeget Minister Scheels Indberetning til Oslo.«

Kjolsens antagelse at Ulrich Stang hadde vsert medlem av Quislings regjering beror pa en forveksling med idrettsminister Axel Stang. Scheel var ikke doyen, men eldste minister i Berlin. Deter nok riktig at han var preget av et lang livs arbeide, uten at dette dog behover a lede til den slutning, som blir resultatet av Kjolsens forklaring, at han ikke skulle vsere istand til helt ut a fatte og formulere den meddelelse han mottok av den danske marineattache. Scheel var dessuten en meget samvittighetsfull mann, slik at man ma ha all grunn til a ga ut fra at han, i det handskrevne konsept som han satte opp med en gang og som ble sendt i chiffer neste morgen, har gitt et ordrett eller noyaktig referat av Kjolsens meddelelse til ham. Den norske sendeniann var da upavirket av andre kilder. Scheel bekrefter i sitt chiffertelegram riktigheten av Stangs rapport pa grunnlag av de informasjoner han noen timer senere mottar personlig gjennom Kjolsen, hvortil han foyer som supplement ryktene om Sor-Norge. Deter intet som tyder pa at utformningen av Scheels handskrevne konsept har vsert pavirket av Stang, slik Kjolsen antyder.

Det faktiske hendelsesforloip i den norske sektor den 4. april synes
da a ha vaert folgende:

Under sin samtale med legasjonsrad Stang under lunchen i Adlon Bar pa formiddagen, en samtale som ihvertfall i dennes oyne matte synes tilfeldig, har major Sas nevnt Norge i tilknytning til Holland, Belgia og Danmark. Men han har ikke — det kan man slutte av de foreliggendeopplysninger fra de allerede flere ganger omtalte rapporter og telegrammer - nevnt Norge pa like linje. Stang forteller at Sas innledetsamtalen med a si: »Jetzt sind wir an der Reihe.« Sa nevnte hollenderenrykter om at Danmark ville bli angrepet, og idet han skulle ga, samtidig med at han slo ut med handen: »Auch Sie werden vielleichtangegriffen.« Etter a ha mottat major Sas' meddelelser gikk Stang

like opp pa kontoret og dikterte brevet til utenriksdepartementet som henimot klokken 15 ble forelagt sendemannen til underskrift. Posten ble gjerne undertegnet ved 15-tiden hver dag. Deretter tok Stang sin bil og kjorte ut til sin hollandske kollega, baron van Boetzelaer van Osterhout i Rauchstrasse. Og det skyldtes apenbart den antydning som Sas forutsettes a ha gitt om et mulig fremstot mot Norge. Stang ville forhore seg om hvilken vekt han skulle tillegge major Sas' antydninger eller uttalelser. Herunder kom samtalen selvfolgelig inn pa Holland - og da baronen hadde et gods ved grensen, pekte han pa kartet som hang ved siden av stolen og uttalte, ifolge Stang: »Hier konnen sie hereingehen. Gott weiss wie es mit meinem Besitz gehen wird.« Deter bare rimelig og menneskelig sa forstaelig at han hadde Hollands skjebnefremst i sine tanker. Hva som matte vsere sagt om Norge, finnes der i kildene ikke noe brukbart grunnlag til a vurdere. Stang la sa. veien innom den danske legasjonen — det pleide han gjerne a gjore bade en og to ganger om dagen - og der fikk han en orientering om situasjonen.Han hentet sitt toy og bilte hjem.

Den rimelige forklaring pa Kjolsens besok er vel den at han pa legasjonsrad Stang forsto at denne etter sin samtale med den »civile kilde« (den hollandske legasjonsrad) regnet med at det var Holland som i forste rekke var i faresonen og derfor ansa det rimelig a presisere overfor den norske sendemann senere samme dags ettermiddag hva der forela av forlydender om Norge i henhold til de meldinger han selv hadde mottatt. Og dette hans initiativ pavirkes selvfolgelig av den langt videregaende, mere absolutte melding fra den svenske marineattache, hvis formuleringer dog ikke gar igjen i den danske legasjons rapport av 4. april.

Kjolsen treffer Scheel etter at han har hvilt middag — etter kontortidens slutt. Forst da Stang kommer til legasjonen om neste morgen, finner han sendemannens handskrevne konsept pa sitt bord og overlater det til rette vedkommende for chiffrering. Uten hensyn til legasjonsradens egen reaksjon og vurdering av varslet vedrorende Norge, hadde han, da sendemannens eget konsept til telegramtekst forela, ingen foranledning til selv a lage noen tilfoyelse til rapporten som var skrevet og sendt dagen for.

I den ikke uvesentlige realitetsforskjell mellom For shells og Sas' varsel til Kjolsen ma man soke forklaringen pa store misforstaelser. Den omstendighet at den svenske marineattaches opplysninger ikke er identiske med den Sas' melding som man har forutsatt at han bragte videre, at han m. a. o. har fortalt mere enn sin »kilde«, som selv opptradtepa arenaen hos den danske marineattache en kort stund etter at Forshell var gatt, gjor det naturlig og nodvendig a analysere bildet bakover og soke bragt pa det rene hvorfra den svenske marineattache

hentet de komponenter som bygget opp hans viten og saerlig den avvikendeversjon i varslet til Kjolsen. Det viser seg at man finner det avgjorendeutgangspunkt i en konferanse ora aftenen og natten halvannet dogn tidligere.

Om aftenen den 2. april, fa timer etter at Hitler hadde truffet sin beslutning om a gjennomfore invasjonert av Danmark og Norge den 9. april, fant der sted en samtale hjemme hos den svenske marineattache i Berlin, som ga denne et hoyst overraskende innblikk i den tyske overkommandos syn pa Nordens stilling og som samtidig lot det skinne igjennom, og skinne temmelig tydelig, at man var forberedt pa a ga iland i Norge.

Til 10-arsdagen for invasjonen hadde Svenska Dagbladet anmodet
den tidligere svenske marineattache i Berlin, kommandor Anders Forshell,
om a sende inn en kommentar til dagen:

»F6r min del star handelserna for 10 ar sedan i livligt minne, och nar jag nu bladdrar i min dagbok fran denna tid blir bilden annu klarare. Nu ser man, at den 2. april hade Hitler »tryckt pa knappen« for invasjonen. Da visste jag ej, at tyske marinestabschefen varit med tidigare pa dagen, da anfallsordren gavs. Samma kvall inviterades jag och min fru av honom till ett biobesok, varefter kvallen tilbragtes i mitt hem. Dagboken sager herom: »Med SM pa bio. Sedan hem till te och hogaktuellt nattlig samtal. Det torde vara sallsynt, att en krigforande stats marinestabschef yttrar sig sa frit. Han gav marinestabens bedomning av laget - Norge hotas av England och ger sig at radda handelsflottan, som representerar den norska nationalformogenheten. Bergen kommer att besattas officielt for att stoppa malmen, realiter for flygbaser mot Tyskland. Sverige hotas ej av Tyskland, arligt sagt, men val fran annat hall. Tyskarna tolererar under inga omstendigheter nogon annan makt i Nordsverige. Den marine situationen prekar. Homefleet kan vara i Bergen pa atta timmar. Tyskarna kan intet gora daremot, trots att übatar utsants for observation. Tror pa var formaga och vilja at forsvara oss, men: kan Ni utharda en engelsk blockad? Vad behover Ni framst importera? - De gick kl. 1. Satt lange uppe och skrev. En intressant natt.« —

I denne kommandor Forshells skildring av sin samtale med den tyske marinestabschefen, hvorunder vi far kjenskap til hans dagboknedtegnelser,harder innsneket seg en feil som fremgar allerede ved en sammenligningmed den offisielle innberetning om samtalen¹⁵), idet initiativettil samtalen ikke var Schulte Montings invitasjon til et kinobesok og, som det av sammenhengen kunne synes, en etterfolgende improvisertinnbydelse til aftens hos Forshell. Det var den svenske minister Richert som pa anmoding av utenriksministeriet i Stockholm hadde bedt marineattacheen om a sorge for en innbydelse til marinestabssjefeni

---

15) Forspelet — dok. nr. 153.

sjefenianledning av de mange foruroligende opplysninger legasjonen
og ministeriet hadde mottat de siste dogn og timer. Og dette bekrefter
da ogsa kommandor Forshell senere16).

Denne distinksjonen har en betydelig interesse. For denne fremstilling fortsettes og der bl. a. trekkes ut enkelte sentrale punkter av Forshells innberetning av 3. april 1940, samt siteres et omfattende utdrag av et brev av 30. juli 1957 fra viseadmiral Schulte Monting, vil det vsere hensiktsmessig med noen opplysninger om stabssjefen og hans stilling.

I storadmiral Raeders person lop to funksjoner sammen. Han var overste sjef for den tyske krigsmarine. I denne egenskap var Kapitan zur See Erich Schulte Monting hans stabssjef og tok hand ogsa om de mere personlige, representative, ofte politisk pregede oppgaver. Samtidig var Raeder sjef for selve sjokrigsledelsen med viseadmiral Schniewind som stabssjef for denne rent sjomilitaere sektor.

Schulte Monting var bl. a. storadmiralens liaison til Quislings Tysklandsrepresentant, direktor Hagelin, og mottok likeledes pa Raeders vegne Rosenbergs avdelingssjef nord, Hitlers saerutsending til Norge fra juletider 1939/40, Reichsamtsleiter Hans-Wilhelm Scheidt, med deres lopende politiske og militaerpolitiske rapporter om Norge. Og de utgjorde en del av den viten som Schulte Monting benyttet seg av under samtalen sent om aftenen den 2. april — da han sa impulsivt og improvisert ga den svenske marineattache et overordentlig dybt innblikk i den militaere situasjon — ja i virkeligheten gjorde Forshell istand til a danne seg et noenlunde korrekt helhetsbilde av Tysklands syn og militaere hensikter overfor Norge. Og deter utvilsomt korrekt nar Schulte Monting hevder at han ansa seg nodsaget til a foreta et utspill som inneholdt til dels ganske vidtgaende indiskresjoner. Det var nemlig om a gjore a hindre at Sverige, pa grunn av de foreliggende opplysninger om store innskipninger i ostersjohavnene, tok et standpunkt eller traff disposisjoner som kunne bringe hele den tyske aksjonen i fare. Stabssjef ens resonnement synes a ha vaert riktig. Og den svenske marineattacheens reaksjon svarte da ogsa til forventningene. Forshell skriver i sitt oversendelsesbrev av 3. april 1940 »Till Chefen for forsvarsstabens underrattelsesavdelning.«

»Pa grund av de gjorda uttalandenas karaktar far jag anhalla, att storsta mojliga sekretess iakttagas om denna rapport. Skulle innehallet dari helt eller delvis komma til utomstaendes kannedom, aventyras mojligheterna till den nara kontakt med OKM marinattachen for narvarande fatt.«

Hos den tyske marines ledelse hadde man inntrykk av at sjefen for
den svenske marinen, admiral Tamm, pa samme mate som storadmiral
Raeder var besjelet av onsket om under ingen omstendigheter a komme

---

16) Forshells brev av 25. 9. 1957 til forfatteren.

i et militaert motsetningsforhold. Der var intim kontakt mellom vedkoramendeattacheer og marinene og et fortrolig samarbeide. Men det forhindret selvfolgelig ikke, skriver Schulte Monting, at begge parter innbyrdes forsokte a skaffe seg mest mulig inngaende etterretninger om militsere og marinepolitiske forhold. Et uttrykk for den tyske tillit var at kommandorkaptein Forshell som eneste utenlandsk sjooffiser endog fikk lov til a inspisere og reise med slagsskipet Tirpitz. - Denne personligeinnstillingen skyldtes selvfolgelig den gjensidige oppfatning av konstellasjonen. En realpolitisk og militaer vurdering forte til at Sverige burde kunne holdes utenfor krigerske forviklinger.

I det referat som Forshell gir av sin samtale med Raeders stabssjef
har han ikke gitt noen kronologisk beskrivelse av hvordan samvaeret
forlop, men delt sin fremstilling op i

1. Sammenfatning av uttalelsene angaende det sannsynlige

hendelsesforlop av krigen i nord.
2. Sveriges situasjon akkurat i oyeblikket.

Det fremgar derfor ikke under hvilke forutsetninger Schulte Montings
uttalelser fremkommer, pa hvilken mate han kan vaere blitt provosert
til a legge frem sin mening.

Hovedpunktene i referatet er folgende:

Tyskerne vet at Vestmaktene onsker en skjerpet krigforing mot Tyskland. Da de vet at de ikke kan beseire Tyskland militaert, konsentrerer de seg om a avskjaere tilforslene. Sporsmalet om jernmalmen er det primaere. Faren for et britisk fremstot er overhengende, saerlig mot malmtrafikken fra Narvik. Gjennom agenter vet man videre, at den franske generalstaben har gjort detaljerte beregninger angaende Ofotbanens kapasitet med henblikk pa transport av personell, artilleri, tanks. Dette var blitt gjort med tanke pa Finnlandshjelpen, men kunne fortsatt komme til anvendelse. (Disse opplysninger skriver seg fra en rapport som ble levert av Hagelin den 24. mars og som bl. a. gjor inngaende rede for den assisterende franske marineattache Kermarrecs reiser langs norskekysten samt de planer Vestmaktene har, ifolge hans opplysninger til den norske regimentssjefen i Narvik, oberst Sundlo.) Tyskerne ventet i forste rekke britisk angrep pa Norge. Herunder skulle malmtrafikken benyttes som paskudd, mens opprettelse av flankerende fhjbaser var det primeere (sa a si noyaktig fra Hagelins rapport!). Man regnet med at nordmenene bare ville gjore et skinnforsvar og slippe inn britene. Pa atte timer kunne Home Fleet na Bergen fra Scapa Flow. Tyskland kunne ikke hindre det. I OKM satt man »pa helspann« overfor et slikt fremstol:. Man hadde tette linjer med agenter utenfor de norske og britiske kystene for a advare.

Nar det eventuelt hadde lyktes britene a sette seg fast i Syd-Norge,

begynte trykket pa Sverige. Ettersom en britisk landgang i Sydnorge var »unertraglich« for Tyskland, oppsto selvfolgelig fare for Sverige, da det kunne tenkes at man matte forlange gjennommarsj for tyske tropper mot et engelskokkupert Norge. Gjennommarsjeventualiteten var dog ikke noe primsert sporsmal.

Under referatets annen del nevner sa Forshell at han tok opp sporsmalet om innskipningene i Stettin. Herunder fikk han det uventede svaret at disse opplysninger matte stamme fra dunkle kilder, »kanske secret service*. Han medga at man hadde gjort forberedelser under »fredskrisen« i mars - og antydet at kanskje var Forshells opplysninger en reminiscens fra dengang. Da hadde man, som han tidligere hadde sagt, vaert forberedt pa en preventiv aksjon i nord. Nu skjedde intet i Stettin. Han ville dog i denne forbindelse si at der ikke truet Sverige noen fare fra Tyskland. »Darauf konnen Sie sich wirklich verlassen.« Schulte- Monting forsikret dette flere ganger og syntes a raene det absolutt serlig.

Som sammenfatning av sitt inntrykk av samtalen, skriver marineattacheen:

»F6rberedelser traffas for att mota, eventuellt forekomma, en engelsk landstigning, sannolikt i Bergen. Jag haller ej for uteslutet, att samtidig tysk aktion mot Sydnorge medelst truppoverforingar och t. ex. Narvik med fallskarmstrupper ar att rakna med. De tyska u-batsbaserna i Nordryssland skulle darvid komma val till pass. Att forberedelserna i Stettin fornekades, forestavades av onskan ej yppa planerna, vilka dock sannolikt ej i forsta hand riktas mot oss.« »Hans uttalanden buro i stort sett den absoluta arlighetens pragel.«

Ved gjennomlesningen av denne Forshells rapport slar det en at hans konklusjoner og sammenfatning tyder pa at Schulte Monting ma ha meddelt flere faktiske opplysninger — eller at opplysningene er meddelt pa en slik mate og med en sadan betoning, at Forshell ikke kan ha vsert det ringeste i tvil om realiteten.

Til denne Forshells innberetning bemerker Schulte Monting folgend
e17):

»Dessverre har jeg ikke noen dokumenter eller notater fra disse samtaler; men de ville ha gitt et annet inntrykk av forlopet enn Forshells nedtegnelser. Den omhandlede dag 2.april har jeg imidlertid ennu i beste erindring. F[orshell] telefonerte til meg om aftenen, det var om a gjore a fa tale med meg [»er wiinsche mich dringend zu sprechen«]. Da jeg ante hva det dreiet seg om, frasa jeg meg en annen viktig konferanse og reiste ut til ham. [S. M., har uteglemt kinobesoket. Invitasjonen var vel foretatt for a skape et visst inntrykk av ro.] Han gjorde et meget opphisset inntrykk. Pa grunn av etterretninger som man hadde mottatt i Stockholm befant den svenske marine seg i alarmtilstand.Han spurte meg like ut hva troppeinnskipningene i Stettin skulle bety, hvorhen de gikk de konvoiene som var satt i marsj fra Stettin og Swinemunde.

---

17) Brev til forfatteren av 30. juli 1957.

Folgene ville vsere uoverskuelige hvis vare skip stotte pa den svenske sikring inatt. Jeg hadde ogsa inntrykk av at F. pa grunn av meldingene fra den svenske generalkonsul [eg. konsul Vendel] for hvis oyne innskipningen foregikk ved Hakenterasse i Stettin, med rette var meget bekymret for ev. episoder og at man alvorlig trodde pa at man ikke kunne se bort fra at der ville finne sted en tysk landgang et sted i Sverige som et motstot pa grunn av den tilspissede situasjon i Norge. Sa matte jeg pa min side opptre »meget impulsivt«. Nettopp for under alle omstendigheter a forhindre det som professor Hubatsch¹⁸) har fremstillet som en fare, nemlig a orientere London-Oslo-Kobenhavn-Holland om de allerede pabegynte operasjoner. Og saledes ble det til at jeg forsikret ham at de i Stockholm allerede bekjente pabegynte tyske operasjoner ikke var rettet mot Sverige, men var planlagt som eventuelle preventivtiltak mot de i Oslo savel som Stockholm allerede bekjente, respektive formodede, britiske hensikterom a gjore landgang i Norge. »Ich erhielt dafiir von Forshell die ebenfalls bindende Zusicherung der Geheimhaltung dieser Dinge durch seine Dienststellenin unserem Interesse.«

Av denne fremstilling fra viseadmiral Schulte Mdnting fremgar det - enda klarere enn av den samtidige, offisielle innberetning til Stockholm — at For shell har fatt sa godt som helt klar beskjed om hva som var i gjaere. Tydeligere kunne selvfolgelig Schulte Monting ikke uttale seg. Det ville vaere, som han selv skriver i annen forbindelse, »glatter Landesverrat«. Men der oppsto en situasjon som krevet stabssjefens oyeblikkelige stillingtagen og reaksjon. Han matte, med en meget tynn ferniss av kamuflasje, medgi hva som faktisk foregikk.

Hvori skal man sa soke grunnen til at dette ikke kommer sa tydelig frem i Forshells samtidige innberetning? Man merker ved gjennomlesningenat han bl. a. ikke har tatt med selve utgangspunktet og foranledningentil at Schulte Monting utleverer seg, nemlig at Forshell kom med pastander som bekreftet stabssjefens forutanelser og som, den prekaere situasjon tatt i betraktning, krevet et oyeblikkelig svar. Hadde marineattacheen innledet sin rapport med dette, som det etter Schulte Montings forklaring ikke er noen grunn til a betvile riktigheten av og som heller ikke er blitt bestridt av Forshell i hans svarbrev til forfatterenetter at vedkommende avsnitt av Schulte Montings brev hadde foreligget for ham sitert in extenso, matte totalinntrykket av rapporten til forsvarsstaben blitt tydeligere. Samtidig kan man ikke se bort fra at Forshell kan ha funnet det hensiktsmessig a moderere stabssjefens redegjorelse noe, for a gjore »sekretessen« noe rnindre farlig. Han kunne jo ogsa resonnerere som sa at det som forst og fremst interesserte svenske myndigheter var at Sverige under alle omstendigheter ville bli holdt utenfor tyske planer. Derfor var det ikke strengt nodvendig a medta stabssjefens uttalelser i den impulsive form som likefrem ropet realiteten i forhold til Norge: at invasjonsarmadaen var underveis.Anderledes

---

18) Walther Hubatsch: Die deutsche Besetzung von Danemark und Norwegen s. 136/7, saerlig note 4.

veis.Anderledeskan man ikke — med selve situasjonen og Schulte Montingsstilling som bakgrunn - tolke uttalelsene til Forshell. Og deter vel ingen grunn til a tro at Schulte Monting etter den kritikk han hadde fatt — riktignok med urette — av professor Walther Hubatsch, skulle ville utsette seg for en ny bolge av beske ord ved a oppgi at han fortalte den svenske marineattacheen mere enn tilfelle var. Det var nodssituasjonen,eller inntrykket av at en nodssituasjon forela, som fikk ham til a betre den terskel som i Hitlers og hemmeligholdelsens Tyskland var tabu - ja endog til a sette denne ene foten forsiktig ned pa gulvet innenfor! —

Og sa — halvannet dogn etter — kommer varslet fra den hollandske
militaerattache, major Sas. Dermed mottar Forshell en lignende viten
fra tredjemann og den er han ikke bundet til a hemmeligholde.

Nu oppstar det et interessant psykologisk sporsmal, nemlig hvorvidt den svenske marineattacheen i denne stund klarer a adskille i sin bevissthet og i sin fremstilling overfor bl. a. den danske marine- og luftattache Kjolsen, de faktiske opplysninger han nettopp far sig meddelt av Sas og de informasjoner han noe tidligere, og senest om aftenen og natten den 2. april mottok fra storadmiral Raeders stabssjef. Man star her kanskje overfor nokkelen til forstaelsen av et par av de viktigste og vanskeligste problemer forskningen har vaert stillet overfor innen kapitlet om varslene til de nordiske legasjoner. For den svenske marineattache var ad legal vei blitt vesentlig noyaktigere, mere utforlig og ikke minst mere overbevisende orientert enn ad »illegal vei«, via oberst Osters medium, hollenderen, major Sas.

Tar man for seg det telegram som Forshell sette opp teksten til etter Sas' besok og sammenligner det med den melding han lot ga videre til Kjolsen, far man et vurderingsgrunnlag bestaende av et sterkt primaermateriale.

Hvis Kjolsens referat¹⁹) av Forshells meddelelse er riktig gjengitt, kan man stille folgende sporsmal: Hvordan kan det ha seg at Forshell i sin egen nedtegnelse til bruk for sine militaere foresatte i Stockholm samt utenriksministeriet der ikke uttaler seg sa kategorisk om Norge som i meldingen til sin danske kollega? Savidt skjonnes ma dette skyldes samtalenmed Kapitan zur See Schulte Monting halvannet dogn tidligere. Og det sporsmal man uvilkarlig stiller er da dette om ikke Forshells meddelelser til Kjolsen har statt under en endog ganske sterk innflytelse av den storre faktiske viten han hadde mottatt gjennom storadmiral Raeders stabssjef, selv om denne, naturligvis ikke har sagt at bestemmelsenom

---

19) »Optakten « s. 7.

senoma treffe motstotet mot Norge (og Danniark) allerede var truffet.Og de opplysninger som hittil hadde ligget latent, ble utlost og mobilisert ved de nye meldinger gjennom Sas. Dette ville isafall vaere forklaringen pa hvorfor Kjolsen fikk vite mere enn den norske legasjonen.

Det telegram som den svenske legasjonen sendte den 4. april (antagelig
etter Forshells manuskript) lyder20):

»Till borjan av nasta vecka planeras overfall Danmark och Holland. Via
Danmark eventuell aktion Norge, via Holland skulle anfallet ga vidare genom
Belgien till Frankrike. «

Denne teksten foranlediger folgende kommentarer: Danmark og Holland er satt side om side. Hvis Norge hadde vaert et like aktuelt angrepsobjekt, ville man pa svensk hold hatt all foranledning til a nevne dette uten nolen, da jo nettopp et angrep mot Norge matte vsere av den storste betydning a fa rapportert til de svenske politiske og militaere myndigheter. At Norge faktisk ikke kan vaere ment nevnt pa samme linje i varslet, fremgar dessuten av den neste setning i telegrammet hvor der tales om en »eventuell« aksjon. Og at dette ordet »eventuell« har en bevisst markert betydning ser man av den videre setning, hvori det om Holland heter at angrepet »skulle ga vidare«. Her inneholder formuleringen ingen reservasjoner. Hertil kommer, som ogsa annensteds omhandlet, at Norges navn overhodet ikke er nevnt i oberst Enells utforlige og klare PM av 4. april.

Sammenligner man teksten i den damske legasjons innberetning til Kobenhavn etter Forshells og Sas' besok pa middagen den 4. april, og det telegram som den svenske legasjon sendte samme dag til Stockholm, slar det en at man i forstnevnte taler om at operasjonene sannsynligvis dernest fortsettes mot Syd-Norge, mens det svenske telegram taler om et eventuelt angrep mot Norge uten a angi noen lokal begrensning av det tyske fremstot. Det matte for den svenske militser- og utenriksledelse vaere av vesentlig betydning a vite hvorvidt et eventuelt tysk angrep kunne forventes bare mot det sydlige Norge, eller hvorvidt Narvik, Nord-Norge og malmfeltene var i faresonen, endog i forste runde. -

Kjolsen satte etter Forshells besok opp et notat som han ogsa har
gjengitt i sin siste bok:

»Der forestod en tysk aggression mod Danmark, som skulle finde sted i naeste uge, og dette angreb skulle ogsaa udstraekkes til Norge, som Tyskland havde til hensigt at besaette; derimod forelaa der intet om fjendtlige hensigter mod Sverige, men sandsynligvis forberedtes noget senere et angreb mod Holland og Belgien.«

Her er det to hovedmomenter a legge merke til

---

20) »F6rspelet « dok. 157.

1. at Kjolsen oppgir Forshells melding til a gjelde hele Norge, som skal besettes. - Nar den danske offisielle innberetningen til Kobenhavn av samme dag kun taler om Sj/d-Norge, synes det mest naerliggende a tro at denne lokalisering av det mulige tyske angrepsmal er kommet til som folge av major Sas' direkte meddelelse til marineattache Kjolsen, som apenbart har gitt opplysningene videre i denne siste form til sendemann Scheel senere samme ettermiddag.

2. at det sannsynligvis noe senere forberedtes et angrep pa Holland- Belgien — altsa ikke samtidig — jfr. den danske rapporten, tyder pa at deter de opplysninger som Forshell har fatt via Schulte Monting som har bidratt til denne versjon. Ordet samtidig benyttes i den danske innberetning av 4. april og ma da forutsettes a skrive seg fra major Sas' noe senere besok hos Kjolsen samme rniddag.

Men dermed er man ogsa nadd frem til utgangsposisjonen for marineattache Kjolsens besok hos sendemann Scheel sent pa ettermiddagen den 4. april og dermed til forutsetningene for innholdet av det telegram som Scheel satte i handskrevet konsept med en gang, og som ble sendt i chiffer til Oslo neste morgen, idet Kjolsens besok fant sted etter at kontortiden var forbi og personalet gatt. -

Kontreadmiral Kjolsen opplyser²¹) at de muntlige meldinger som han fikk den 4. april gjennom Forshell og Sas var »naerlig identiske«, slik de er angitt i hans pjece »Optakten til 9. april²²) og anfort med kursiv i ordrett sitat av hva han noterte umiddelbart etter at han mottok meldingene. At han kanskje deretter som dansk vapenattache har sett det som sin primaere oppgave a »raabe Gevalt« til Danmark i den hastig nedskrevne innberetning, er noe annet.

Hva er sa forskjellen mellom nedtegnelsen gjort umiddelbart etter Forshells besok og teksten i innberetningen til Kobenhavn? For deri ma man jo ha en ganske god malestokk for hvori den eventuelle avvikelse mellom de to vapenattacheers meldinger bestar, som skulle vaere »naerlig identiske« eller som Kjolsen skrev i innberetningen »nojagtig ligelydende oplysninger«. Forskjellen er nemlig slett ikke sa liten nar man legger forholdet vedrorende Norge til grunn. Ifolge notatet »skulle« angrepet ogsa utstrekkes til Norge, og landet besettes. I innberetningen skrevet kort tid etter og temmelig sikkert etter Sas' besok heter det at »det er sandsynligt, at Operationerne dernaest fortsaettes mod Syd-Norge«.

For det forste uttrykker man seg ikke med sikkerhet, »skulle«, men
bare i formodnings form. Heller ikke tales der om noen besettelse av

---

21) Brev til forfatteren av 27.7. 1957.

22) s. 7 samt »Mit Livs Logbog« s. 112/3, hvor det dog heter: »nojagtig ligelydende oplysninger.«

Norge, men utelukkende om at operasjonene dernest fortsettes mot Syd-Norge. Selv om man gjenkjenner det samme saksforhold ogsa i meldingen om Norge, er der dog en ganske betydelig forskjell i innholdog

I denne sammenheng skal det ogsa minnes om at Sas i sin forklaring til den norske statsadvokat i 1947 hevdet at det slett ikke var korrekt nar det i den danske innberetning av 4. april het at Forshell og han hadde gitt »ganske likelydende oplysninger«, at han ikke nevnte Danmark forst og derpa en fortsettelse mot Norge, men en invasjon av de to land samtidig den 9. april. Dermed foreligger der uenighet pa en helt annen kant. Deter forovrig underlig at Sas aldri har nevnt at han for besoket hos Kjolsen hadde vaert pa kontoret hos kommandorkaptein Forshell, og dessuten hadde varslet oberst Enell, til tross for at Forshells navn var fremme under opptagelsen av vitneforklaringen. Undlatelsen tyder pa en brist i Sas' hukommelse om den dags begivenheter.

Den svenske marineattaches, nuvserende kommandor Forshells, dagboknedtegnelser
har en betydelig interesse. Det heter i et notat den 4.
april 1940:

»Fm. Sas pa besok. »Vannen« meddelar ty planer nasta vecka besatte Danmark
(No) anfalla Holland o. s. v. Bestyrkt av Yendo och Goethals.«23)

Forkortelsen »Fm.« betyr ifolge kommandor Forshell meddelelse
»formiddag«. »Vannen« er antagelig oberst Oster.

Kommandor Forshell opplyser videre²⁴) at det ikke bor tillegges noen storre vekt ved fortolkningen at han i sine dagboknedtegnelser har skrevet »Danmark« helt ut, men bare anfort Norge med »No«, for hans notater ble ofte til i stor hast og med spontane formuleringer. De var beregnet til stotte for hans egen hukommelse og kan senere ikke leses som gjennomarbeidede tekster. Allikevel stusser man over at de noe lengere navn Danmark og Holland er skrevet helt ut, mens det pa forhand korte Norge er blitt desimert til to bokstaver, ja dette »No« endog blitt satt i parantes. Sa gjerne jeg vil legge vekt pa kommandorensmange verdifulle anforsler, kan jeg ihvertfall ikke pa dette punkt finne at hans innvendinger i nevneverdig grad avsvekker det bestemte forhandsinntrykk, at notatene (og da sserlig anvendelsen av parantesen),pa samme mate som telegramteksten, dog viser hvordan Norge var plasert subsidiaert i meldingen. Det finnes ingen logisk og umiddelbart innlysende forklaring pa hvorfor Forshell skulle ha undlatt a sette

---

23) I Innstilling Bilag II s. 147 er (No) uriktig gjengitt med (Norge).

24) I brev til forfatteren av 30. juli 1957.

Danmark og Norge pa like linje, ganske spesielt Norge uten parantes, dersom det faktisk var sa at vare to land ble nevnt i samme andedrag, at Norge m. a. o. slett ikke hadde noen mindre aktualitet, ja snarere tvert om. - Kommandor Forshells innvendinger far ogsa noe mindre vekt ved at han oppgir at selve telegramteksten »skrevs med all sannolikhet ut fore dagboksnoteringarna vilka torde tillkommit pa natten etter 4. april«. Det ma da antagelig kunne regnes med at dette viktige notat ikke er kommet istand sa spontant og med sa stor fart som ellers, men at teksten er blitt formulert etter moden overveielse.

For a komplettere de faktiske opplysninger siterer jeg ogsa folgende
fra et brev innsendt av kommandor Forshell den 24. juli 1946 til bruk
for rettssaken mot legasjonsrad Ulrich Stang:

»Vad betraffar at (No) sats i subsidiar stallning i min anteckning, vill jag framhallla, att, savidt jag erindrar mig, Sas framst framholl faran for Da, men angav invasjonen i No som en direkt foljdaktion av anfallet pa Da. Min mening da og nu var/ar att varningen gallde Da noch No i forsta hand, samt senare Ho + Be.

Jeg vill namna andra underrattelser, som t. ex. att tidigare til min kannedom
kommit tyskt krigsspel, tydligt pekade pa avsikten att samtidigt anfalla
Da och No.

Danmark la i »vagen«.—«

Man bemerker at Forshell overhodet ikke nevner sin samtale med Kapitan zur See Schulte Monting om aftenen den 2. april, hvilket utvilsomt var den mest avgjorende av samtlige informasjoner. Og i den nettopp siterte redegjorelse, som ble avgitt pa et forholdsvis tidlig tidspunkt, har Forshell erindring av at major Sas »framst framholl faran for« Danmark. Innholdet av den neste setning berorer strengt tatt ikke rekkevidden av den faktiske opplysning. Forshells »mening« da og nu bygger jo nettopp pa de tidligere informasjoner. Og det understreker han ogsa selv ved den derpa folgende setning i brevet av 1946.

Det har sin interesse a sammenholde dette med folgende linjer hentetfra
Forshells brev av 30. juli 1957:

»Det forhallandet att Sas namnde anfallet mot Holland/Belgien i nara tidssammanhang med Danmark torde fa ses ur den synspunkten at S sasom narmast berord av anfallet pa Ho + Be sag detta som en primar sak ehuru han tydligen hade klart for sig att namnda anfall avsas innsattas senare an mot Da/No. Jag hyser ingen tvekan att S betraktade sin varning att galla saval Danmark som Norge, vilka bade tilsammans utgjorde en helhet i sammanhanget.Det ar sannolikt att Say »vannen« fatt, eller i hastigheten delgivit mig, tamligen losryckta uppgifter om de tyska planerna. Hans uppgift till mig om angrepp pa de danska »6arna« synes mig tyda harpa. Jag anser vidare att S tryckte pa Danmark i forsta hand enar detta land ur tysk synpunkt maste tagas fore eller i samband med Norge for att sakra de tyska hemmabasernas forbindelsemed

bindelsemedNorge. Operativt sett torde enligt min mening Norge varit ett
mera primart tyskt mal an Danmark. Formuleringen av telegram den 4. april
(punkt 3) synes mig tyda harpa.«

Deter etter denne Forshells fremstilling tydelig at major Sas forst og fremst var opptatt av det mulig forestaende angrep i vest mot hans eget land Holland og at han dernest skjov Danmark i forgrunnen. At Danmark saledes ruvet i Sas' melding, skulle ifolge Forshell skyldes at det fra tysk synspunkt var viktigst a sikre seg dette land forst som etappe og basis. Dette er imidlertid en slutning Forshell trekker, ikke en bestanddel av major Sas' varsel. Deter jo videre klart at Sas ikke har talt om Danmark rett og slett, men nevnt »oene«, m. a. o. Sjelland og Fyn. Forshells brev viser ikke om han selv mener at Sas siktet til »oene« som eneste angrepsobjekt, m. a. o. ikke til Jylland. Mest sannsynlig er at Forshell har satt »oene« i parantes pa samme mate som »No« i forhold til Danmark for a indikere et alternativ, en subsidiaer mulighet, m. a. o. at det har vsert tale om enten hele Danmark eller bare Sjelland og Fyn. Denne siste oppfatning korresponderer med formuleringen i oberst Enells PM av samme dag: »Under forsta delen av veckan skulle Danmark besattes helt eller delvis.« - Varslet inneholder derfor ogsa et usikkerhetsmoment vedrorende angrepets mal og omfang i Danmark. Og deter slett ikke usannsynlig at dette er en bestanddel av oberst Osters plan om en militaer villedning. For deter ingen tvil om at Oster meget vel visste at hele Danmark skulle okkuperes. oene alene hadde det aldri vsert tale om. Men det kunne — hvis man ser Danmark isolert fra totalplanen og som ledd i en avskjermningsaksjon for felttoget i vest - virke sannsynlig at tyskerne onsket a ha kontroll over de danske belter. Og dertil trengte de ikke Jylland.

Forovrig skriver Forshell at Sas hadde fatt eller meddelte ham temmelig 10srevne opplysninger om de tyske planer. Dette styrker enn ytterligere den oppfatning man ikke kan undga a danne seg, nemlig at varslet ma ha vaert meget upresist.

I den danske innberetning av 4. april har man enten ikke vaert oppmerksom pa alternativet hele Danmark eller oene, eller man har undgatt a berore sporsmalet. For det heter jo i punkt l bare: »Der forestaar en »Aggression« mod Danmark,...« uten a nevne om den gjelder landet helt eller delvis. Kanskje man kunne ha ventet at man hadde talt om en »besettelse« av Danmark, dersom man hadde ment a vite at tyskerne tok sikte pa a okkupere Jylland, Sjelland og Fyn. »Aggression« er en meget elastisk betegnelse! Ved en streng antitetisk tolkning av Kjolsens notat etter Forshells besok star der at Danmark ikke skulle besettes: »Der forestod en tysk aggression mod Danmark, som skulle finde sted i naeste uge, og det angreb skulle ogsaa udstraekkes til Norge, som (understreket her) Tyskland havde til hensigt at bessette;...«

Ved vurderingen av forholdet mellom Forshells dagboknotat, hans innberetning og teksten til telegrammet til Stockholm om aftenen den 4. april pa den ene side og hans opplysninger til den danske marineattache slik de foreligger i Kjolsens nedtegnelser pa den annen side, ma man utvilsomt legge avgjorende vekt pa at Forshell allerede den 3. april hadde sendt inn rapport til Stockholm om innholdet av samtalen med Raeders stabssjef, Schulte Monting. Deter da fullt forstaelig at Forshell senere innberetter mindre til Stockholm enn han meddeler til Kjolsen — m. a. o. at hans »bakgrunnsopplysninger« gar inn som et ledd i hans » varsel« til Kjolsen.

Dermed er man fra en ny side nadd frem til forstaelse av hvorfor varslene den 4. april fikk en dobbelt bunn - hvorfor marineattache Kjolsen kom til a se de to forskjellige versjoner som een og samme melding og dermed fikk en sa sikker oppfatning av varslets vekt nar det gjaldt Danmark. Forshells melding om de tyske planer mot Norge synes saledes a matte ha gitt den danske marineattaches senere oppfatning av varslet vedrorende Danmark en storre tyngde enn det har i legasjonens innberetning av den 4. april. Kjolsen selv hadde imidlertid fatt et riktigere helhetsbilde, for ham manglet varslet i sin totalitet ikke »den logiske linje som hadde gjort det lettere for mottagerne a feste lit til dets ekthet.«

Hvordan harmonerer sa disse resultater med det bilde man kan bygge opp av den tyske side av varslene? Forholder det seg faktisk slik at oberst Oster overfor major Sas »underslo« det egentlige kjernepunkt i de tyske planer som han i embeds medfor hadde full innsikt i? Derom kan der ikke herske noen tvil. Og jeg er tilboyelig til a feste lit til den forklaring som oberst Osters kanskje beste venn har gitt, den davserende sjef for forvaltningsavdelingen hos admiral Canaris, dr. jur. Theo. Diisterberg.

Diisterberg baserer sin fremstilling pa hva Oster selv har fortalt ham: Oster onsket med sine meldinger a skape forutsetningene for en indre omveltning i Tyskland, hans varsel hadde en politisk hensikt. Varslet matte ha — man kan si — de ingredienser som var egnet til a utlose de onskede reaksjoner. Det var jo ikke den eksakte militaere sannhetsgehaltdet her kom an pa. Oster fortiet eller tilbakeholdt bevisst vesentlige komponenter av den tyske plan, bl. a. at malet var Norge, hele Norge og ikke minst Narvik, som innfallsport og sperrebom for malmfeltene.Han onsket ikke a utlevere de avgjorende militaere hemmeligheter.Dessuten matte han forebygge at kilden gjennom et for noyaktig varsel kunne lokaliseres. For det var bare et overordentlig lite antall personer som pa det tidspunkt var blitt innviet. At Oster skulle ha gitt et unoyaktig eller mangelfullt varsel fordi han ikke hadde kjenskap til de

virkelige planer, kan man trygt se bort fra²⁵). Inntradte ikke den onskede effekt, ville varslet i militser henseende virke som en villedning. Danmarkvar isolert sett ikke noe mulig mal for Vestmaktenes militaerpolitikk.Ved omtalen av Danmark og Holland som samtidige mal for de kommende tyske operasj oner, oppsto der, om opplysningene nadde de fiendtlige general- og admiralstaber, et veldig dilemma for Vestmaktenesdisposisjoner. En annen sak er at Oster muligens har villet trekke Holland-Belgien inn i varslet for a forebygge at Hitler, om varslet vedrorende Danmark (og Norge) virket etter sin hensikt, skulle fa anledningtil a sette inn et lynsnart avgjorende stot mot vest. Opprinneligvar det forovrig planen at felttoget i vest skulle starte 4-5 dager etter »Weseriibung«.

Professor Gerhard Ritter hevder i sin bok om overborgmester Goerdeler og den tyske motstandsbevegelse at gruppen Oster onsket a alarmere det noytrale utland for a hindre ny aggresjon. Men det var ikke hensikten a skaffe til veie forutsetningene for et statskup. Denne professor Ritters oppfatning er neppe korrekt. Allerede det som hittil er nevnt peker tydelig i en annen retning. Dessuten foreligger der klare uttalelser, dels fra Hans Bernd Gisevius i hans bind II av »Bis zum bitteren Ende« og ikke minst fra oberstloytnant Friedrich Wilhelm Heinz, medlem av den davaerende kontraspionasjeavdeling hos admiral Canaris og en fremtredende skikkelse i motstanden mot Hitler. Heinz har i tre brev til forfatteren²⁸) gjort rede for bakgrunnen og hans uttalelser kan sammenfattes slik:

Initiativet til a advare den hollandske militaerattache major Sas utgikkfra oberst Hans Oster. Det var bare tre personer til som gjennom Oster var orientert om disse varsler til Danmark (Norge) og Holland, nemlig Gisevius, medlem av den tyske hoyesterett (Reichsgericht) Hans von Dohnanyi som etter krigsutbruddet var innkalt til Abwehr og oberstloytnant, davaerende major Friedrich Wilhelm Heinz. Det synes som om man hadde sett den storste sjangse til a oppna et resultat ved varslene om felttoget i vest. Sjefen for haerens generalstab, general Franz Haider, hadde gitt tilsagn om at han i tilfelle et tilbakeslag straks ville gjennomfore en militaerrevolte og statskup. Derfor gjaldt det gjennom varsler a oppna at Vestmaktene etter kort kamp slo tilbake Vestoffensiven. Dermed ville den nodvendige »tilbakeslagsatmosfaere« foreligge. Admiral Canaris kjente intet til varslene. Riktignok var han i prinsippet rede til a vaere med pa et kup mot Hitler. Han deltok dog ikke selv i forberedelsene, men stillet selve Abwehrs apparat med

---

25) I brev av 31. juli f. a. skriver general Buschenhaugen, dav. generalstabssjef for Gruppe XXI: »Oster war meines Wissens iiber das Ziel der »Weserubung« und die gegenseitige Unabhangigkeit der Nord- und Westoperationen genau im Bilde.«

26) Brev av 4. 12. 1947, 30. 3. 1948 og 7. 2. 1949.

dets store avskjermningsmuligheter til sine medarbeideres radighet. I det siste brev skriver Heinz at han ikke er istand til a si bestemt hvorvidtCanaris kjente til varslene. Det turde ha vaert slik at Canaris meddelte de forskjellige data om de fastsatte operasjoner til Oster i en stille forventning om at han ville gjore bruk av dem, men uten at han selv tilskynnet til et sadant skritt og slett ikke ga noen ordre om det.

En samtidig kilde av stor verdi er ambassador Ulrich yon Hassells dagboker. Under den 6. april 1940 heter detiet notatiEbenhausen: »Fahrt nach Berlin. 2. abends ab. 5. 4. zuriick.« von Hassell er m. a. o. kommet til Berlin den 3. april om morgenen. Av programmet pa formiddagen den 3. april, pa ettermiddagen samme dag og om morgenen den 4. april, kan man med sikkerhet slutte at den samtale han hadde med oberst Oster og von Dohnanyi i Osters bolig fant sted sent pa ettermiddagen eller om aftenen den 3. april.

Ifolge nedtegnelsene fortalte Oster og Dohnanyi at der var gitt ordre om a gjennomfore »nordaksjonen« den 9.4. tidlig om morgenen. Da det - bortsett fra fly (fallskjermavdelinger) - var nodvendig a frakte en hel haer pr. skip, sa matte m. a. o. aksjonen allerede vaere under utvikling.

Det ble besluttet a sende en tillitsmann gjennom Oster (man hadde opprinnelig tenkt pa general von Falkenhausen, det ble oberstloytnant Groscurth, tidligere avdelingssjef hos Canaris i Abwehrs hovedkontor, nu motstandsbevegelsens kontaktmann i haerens overkommando) pa en rundreise for a avlegge besok hos de forskjellige armesjefer, bl. a. Leeb, Witzleben, List og Kluge for a fa dem til, sammen med ham, a gjore en personlig, energisk henvendelse hos generaloberst von Brauchitsch, sjefen for haeren, for a fa ham til a »handle* eller a tillate at det ble »handlet«.

Av denne von Hassells samtidige nedtegnelse ser man at Oster den 3. april umiddelbart eller et par timer etter at han hadde informert major Sas for forste gang om det forestaende angrep i nord og vest, visste at angrepet skulle finne sted den 9. april. Men han har ikke gjort hollenderen delaktig i denne viten. Av von Hassells notater fremgar heller intet om en aksjon i vest. Derimot far man en ytterligere bekreftelse pa tilbakeslagsteorien: Oster og hans medsammensvorne treffer med en gang tiltak for a sikre armesjefenes medvirkning, hvis det tilsiktede militaere tilbakeslag skulle inntreffe.

Sammenholder man resultatene av undersokelsene og analysene i den nordiske og den tyske sektor, finner man at der er en absolutt logisk samstemmighet. Og man ser at major Sas' overdrevne pastander ogsa har bidratt til a kaste et meget uheldig lys over oberst Osters disposisjoneri hans egne landsmenns oyne. For det sier seg selv at det ville vaere meget lett a beskylde ham for regulaert landsforrsederi dersom

han hadde rneddelt utenverdenen den tyske totalplan. Selvfolgelig handletOster i strid med loven og utleverte militaere hemmeligheter. Men det skjedde, som allerede fremholdt, i en. form som samtidig var egnet til a lede fienden pa villspor, hvis varslet ikke virket etter forutsetningene.

Man kan derfor fastsla at Oster ikke ropet Tysklands sanne angrepsplanmot Norge, slik at det varsel som kom til den danske utenriksledelse og overkommando ikke passet inn i en overbevisende strategisk sammenheng.Det ville fore for vidt a ga mermere inn pa arsakene til at den danske regjering ikke reagerte sterkere og anderledes pa varslene, slik de nu engang forela. Selvfolgelig ma man pa den ene side ta i betraktning den utenrikspolitiske og militaere linje som dr. Munch og statsminister Stauning representerte²⁷), at man ikke var innstillet pa a ta opp kampen i tilfelle en tysk invasjon. Men det fremgikk dengang heller ikke at en dansk motstand kunne ha noen betydning for utviklingenav den militsere situasjon i Norge, der var ingen som kunne ane at Danmark slett ikke var noe selvstendig angrepsmal, men utelukkende en etappe, et middel til malet. Selv om denne forestilling hadde vaert levende, forela overhodet ikke de politiske og psykologiske forutsetninger for a kunne trekke den militaere konsekvens av det, m. a. o. til a ta opp kampen mot tyskerne i Danmark av hensyn til utfallet av krigen i Norge. Man ville helt og holdent underkjenne tidsanden og datidens politiske og militaere tenkning dersom man mente at Danmark ville ha kunnet spille rollen som bolgebryter. - Helt bortsett fra dette, ville tyskerne ikke ha stanset sitt angrep om danskene hadde mobilisert og gjort en forholdsvis energisk motstand. Det tyske angrep pa Norge var ikke en ren aggresjon i betydningen et erobringsfelttog. Motiveringen var en annen, frykten for at Vestmaktene ville komme til a sette seg fast, avskjaere malmtilforselene og etablere flankerende marine- og flybaser. Derfor var sikringen av stottepunkter i Danmark en nodvendig forutsetningi en offensiv strategi med en preventiv begrunnelse. Og ifolge general Erich Buschenhagen, den davaerende generalstabssjef for GruppeXXI, var man innen staben forberedt pa dansk mobilisering, pa en storre motstand og pa a sla den ned²⁸). Truselen om bombing av

---

27) Se saledes artikkelserie av forfatteren om det dansk-tyske forhold, bygget pa innberetningene i det tidl. tyske utenriksministeriums arkiv, nu i Bonn, — offentliggjort i »Jyllandsposten«, Arhus, saerlig 4.2., 6,2. og 9.2. 1958.

28) I sitt brev til forfatteren skriver Buschenhagen den 31. 7. 1957: »Zu Ihrer hypothetischen Frage: eine etwaige »Mobilmachung« der Danen etwa am 5. 4. 40 hatte keine grundsatzliche Anderung der Lage und der deutschen Absichtcn herbeigefiihrt. Da die klassische Form der »Mobilmachung« allgemein iiberholt war, so hatte die offizielle Mitteilung einer solchen auch keinen besonderen Eindruck gemacht. Gruppe XXI rechnete von Anfang an mit einer hoheren Abwehrbereitschaft der danischen Armee (ohne offizielle Mobilmachung), als wie sie tatsachlich bestand. Sie wurde auch hoher als die norwegische Abwehrbereitschaft eingeschatzt.«

Kobenhavn ville etter alt a domme vaert tilstrekkelig til etter meget kort
tid a bringe en eventuell dansk motstand til opphor.

Selv om utredningen er begrenset til begivenhetene i tiden den 2. til 5. april, er det rimelig a avrunde bildet med noen bemerkninger om det fortsatte forlop — ogsa fordi de senere rapporter kaster lys over de forutsetninger legasjonene bygget pa den avgjorende dagen, 4. april.

I sendemann, kammerherre Herluf Zahles innberetning no. XXIII av 5. april antydes det at den tyske regjering kanskje hadde ventet en vesentlig mere aktiv alliert krigforing, men hadde stillet sine planer i bero etter den britiske statsministers tale som var mindre skarp enn ventet. Zahle henviste til at man jo visste at tyskerne flere ganger hadde hatt planer om en offensiv i vest uten at de dog var blitt utfort. Kanskje burde meldingene fra utilfredse tyske offiserer tas med et visst forbehold. Sendemannen ansa det ikke for utelukket at der hadde foreligget et forsok pa bevisst villedning. For Zahle kom med disse og lignende bemerkninger, hadde han i innberetningen uttalt tydelig at det ikke var hans tanke a svekke de foruroligende foreliggende indisier - og han supplerte dette med den senere bemerkning at regjeringen pa ingen mate burde skyte den tanke fra seg at situasjonen kunne vaere ytterst alvorlig eller bli det i Iopet av dager eller timer.

Selv om sendemannen tok dette forbehold, ville leseren allikevel vaere tilboyelig til a se dette som utslag av en trenet og forsiktig diplomats onske om a gardere seg - til alle sider. Man kan av denne Zahles innberetning ikke undga a registrere en beroligende tendens. Hvis det for sendemannen virkelig hadde vaert maktpaliggende a opprettholde en mest mulig alarmerende effekt av den forrige rapport, hadde det vaert langt bedre a sloyfe disse reservasjoner og betraktninger som utelukkende kunne vaere egnet til a distrahere og forstyrre virkningen av de faktiske opplysninger som var blitt meldt dagen for. Den omstendighet at kammerherre Zahle overhodet sendte rapporten av 5. april matte av mottageren med rette kunne tolkes som et forsiktig, men dog bevisst onske om a distansere seg fra varslet slik det forela i innberetningen av 4. april.

Gjennom den norske sendemann i Kobenhavn foranlediget den danskeutenriksminister at det den 5. april om formiddagen ble rettet en henvendelse pr. telefon til det norske utenrikesdepartement for a fastslahvordan man der reagerte pa de mottatte meldinger. Den norske utenriksrad, Bull, ga sitt svar i en telefonsamtale et par timer senere. Man hadde i Oslo mottatt den norske Berlinlegasjons rapport av den 4. april, men ikke chiffertelegrammet av 5. april hvor ryktene om besettelseav punkter pa Norges sorlige kyst var nevnt. Under den forste telefonsamtalen ble utenriksraden riktignok klar over at sendemannens henvendelse gjaldt rykter vedrorende Sor-Norge. For det hadde nernligsamme

ligsammemorgen i »Aftenposten« statt en melding om at 400.000 tyske soldater var trukket sammen ved Nordsjohavnene rned sikte pa innskipning og eventuell landsetning i Sor-Norge. Det var i og for seg et sa fantastisk forlydende — en sadan overdosering — at selve meddelelsenseget innhold var egnet til a underminere tilliten til at den kunne vaere sann. Resultatet av henvendelsen til Oslo var at man fikk et meget beroligende svar. Og et sadant svar var utvilsomt psykologiskkjaerkomment, fordi man pa dansk ansvarlig hold fryktet for at en mobilisering ville kunne provosere tyskerne. Folgelig var man innstillet pa a tillegge en slik beroligende uttalelse stor vekt, selv om man matte vite at den hvilte pa et langt svakere fundament, da jo Norge bare var nevnt i annen rekke, subsidiaert.

Denne noe omstendelige gjennomgaelse kan sammenfattes i folgende
hovedsetninger:

1. Varslet ble gitt av oberst Hans Oster uten admiral Canaris' medvirkning
og formentlig ogsa uten hans vitende.

2. Varslet omfattet forst og fremst Danmark og Holland som samtidige

3. Varslet ga ingen klar beskjed om hvorvidt det var Danmark i sin helhet som ville bli angrepet og eventuelt besatt eller om det bare tok sikte pa oene, Sjelland og Fyn, og saledes matte oppfattes som en sikringsaksjon for den uhindrede gjennomfart gjennom beltene.

4. Norge ble bare nevnt subsidiaert, som et rykte eller mulighet, og kun forsavidt angar Sor-Norge. Varslet inneholdt derfor ikke angrepsplanens tyngdepunkt og kjerne, nemlig at det var Norge som var malet og Narvik nokkelpunktet. Varslet hadde under disse omstendigheter ingen strategisk og militaer innlysende logisk linje, som var umiddelbart egnet til a overbevise og alarmere.

5. Oberst Osters medium, major Sas, kom ved en stadig okende erindringsforskyvning og ved sine hoyst kategoriske pastander i skade for a skape falske forestillinger om det rette handlingsforlop bade innen det nordiske og det tyske aspekt. Sas var meget ivrig for a fa det rette forhold frem og uttalte seg stadig mere bestemt om detaljer og tidspunkter.

6. Den svenske marineattache, kommandorkaptein Forshell, ble underrettet »legalt« gjennom storadmiral Raeders stabssjef, Kapitan zur See, Schulte Monting allerede om aftenen den 2. april. En del av denne viten gikk videre til den danske marineattache den 4. april - etter major Sas' besok. Heri finner man forklaringen pa at kommandorkaptein Kjolsen fikk et sterkere inntrykk av varslets rekkevidde og palitelighed enn selve rapporten gir uttrykk for.

7. Videre forklarer varslets dobbelte bunn hvorfor Kjolsen har
antatt at han har gitt den norske sendemann, Arne Scheel, meget

vidtgaende meldinger sent pa ettermiddagen den 4. april, mens gjennomgaelsenbasert pa det samtidige materiale viser at sendemannen synes a ha gitt et helt riktig referat av den danske marineattaches opplysninger, slik Scheel nedtegnet dem pa stedet og lot dem ga videre til Oslo i chiffertelegram om morgenen den 5. april. Selv om denne melding hadde vsert kjent da den norske sendemann i Kobenhavn telefonerte til Oslo den 5. april om formiddagen i det danske utenriksministeriumsoppdrag, ville den neppe ha foranlediget noen nevneverdignyanse i det norske svar pa henvendelsen.

8. Det innhold varslet fra major Sas fikk i de danske, svenske og norske innberetninger og telegrammer, hvor Norge kommer helt i annen rekke og bare er berort for Sor-Norges vedkommende, korresponderer fullt ut med oberst Osters motiv og forutsetninger da han meddelte varslet til major Sas, om ettermiddagen den 3. og om morgenen den 4. april. Ringen er sluttet.

LITTERATUR OG KILDER

Utrykte kilder.

Dokumentene i rettssaken mot fhv. legasjonsrad ved Norges legasjon i Berlin, Ulrich
Stang. Domsarkivet. Oslo Politikammer.

Sendemann Arne Scheels etterlatte papirer.

Kriegstagebuch der Abteilung II im Amt Ausland/Abwehr des Oberkommandos der
Wehrmacht. 12. august 1939—12. april 1941.

Forfatterens korrespondanse og nedtegnelser fra samtaler des. 1955 og sept. 1957 med
Erich Buschenhagen, gen.stabssjef Gruppe XXI, februar 1940-februar 1942.

Korrespondanse med generalloytn. Hermann Bohnie, fhv. avd.sjef OKW, Abt. L. IV. —
Brev 1956/57.
med oberstl. Fr. W. Heinz OKW-Abw. 111. 1940. Brev 1947—49.
viseadm. Erich Schulte Monting, stabssjef hos storadm. Erich Raeder i 1940.
Brev 1957.
oberst Harald Enell, svensk flyattache i Berlin 1940. Brev 1957.
kommandor Anders Forshell, svensk marineattache i Berlin 1940. Brev 1957, tidl.
brev i dok. vedr. rettssak Stang.
— — kontreadmiral F. H. Kjolsen, dansk marine- og luftattache i Berlin 1940. Brev
1957.

Nedtegnelser fra samtaler med dr. jur. Theo Diisterberg, fhv. avdelingssjef i OKW-Abwehr
1940—1951 og 1957.
med oberstloytnant Erich Pruck, leder av Abwehrstelle Norwegen 1940, samtaler
og korrespondanse 1953 og 1957.

Korrespondanse og nedtegnelser fra samtale med generalloytn. Hans Piekenbrock, 1940
avdelingssjef OKW-Abwehr I. 1956—57.

Korrespondanse med oberst Willy G. M. Jenke, personalsjef og personlig adjutant 1940
hos admiral Canaris, OKW-Abwehr. Brev 1948.

Trykte kilder.

Forspelet till det tyska angreppet pa Danmark och Norge den 9. april 1940. Handlingar
rorande Sveriges politik under andra varldskriget. Aktstycken utgivna av Kungl.
Utrikesdepartementet. Stockholm 1947 (forkortet: Forspelet ).

Innstilling fra Undersokelseskommisjonen av 1945. Bilag bind 11, utgitt av Stortinget
1947 (forkortet: Innstilling bilag II).

Innst. O. IX A. (1948). Tilrading fra protokollkomiteen om »Innstilling fra Undersokelseskommisjonen
av 1945.«

I. Utenriks- og forsvarspolitikk under regjeringen Nygaardsvold til 7. juni 1940. Oslo
1948.

Betsenkning til Folketinget afgivet av den af Tinget den 15. juni 1945 nedsatte kommission.
Beretning. Bind I, II og IV.

Hollandsk regjeringskommissjons vitneavhoring av generalmajor G. J. Sas, den 16.
mars 1948, i anledning undersokelser mot den tidligere overstkommanderende for
de hollandske stridskrefter 1940.

Enquécommissie.

Regeeringsbeleid 1940—1945. Verslag houdende de Uitkomst van het Onderzoek Deel 1 c.
Algemene Inleiding/Militair Beleid 1939—kO (Punkt A van het Enquebesluit). Verhoren
Derde Druk. Staatsdrukkerij — en Uitgeveribedrijf / 's Gravenhage 1949).

Litteratur.

Abshagen, K. H.: Canaris — Patriot und Weltbiirger. Stuttgart 1949.

Boneri, M.: Der Verrat im XX. Jahrhundert. 11. Fur und gegen die Nation. (Das unsichtbare
Geschehen). Hamburg 1956.

Bullock, A.: Hitler — a study in tyranny. London 1952.

Boehm, H.: Norwegen zwischen England und Deutschland. Lippoldsberg 1956.

Hassell, U. v.: Vom anderen Deutschland (aus nachgelassenen Tagebiichern 1938—1944).
Zurich 1946.

Hubatsch, W.: Die deutsche Besetzung von Danemark und Norwegen. Gottingen 1952.

Kjplsen, F. H.: Optakten til 9. april. Kbh. 1945.
— Mit Livs Logbog. Kbh. 1957.

Knudsen, H.: Oprorere i Hitlers borg. Kobenhavn 1947.

Koht, H.: Norsk utanrikspolitikk fram til 9. april 1940. Oslo 1947.
— For fred og fridom i krigstid. Oslo 1957.

Lie, T.: Leve eller dO. Norge i krig. Oslo 1955.

Pechel, R.: Tysk motstand (orig. Deutscher Widerstand. Zurich 1947). Stockholm 1948.

Svensson, B.: Fuld besked om 9. april. Kobenhavn 1946.

Tidsskrifter.

Hartmann, S.: Invasjonens bakgrunn og Scharffenbergs bok — i Samtiden, Oslo, febr.
1951 s. 139 ff.
— Quislings konferanse med den tyske overkommando den 3. april 1940 i Kobenhavn.
Samtiden, Oslo, hefte 5—1956 s. 317 ff.
— Zwischen Staat und System. Deutsche Rundschau, Stuttgart, 1955. Hefte 4 s. 348 ff.

Miillern, ff.: Politisk och Militar Hogsta Ledning i Aktuelt och Historiskt. Meddelanden
fran Forsvarsstaben, Krigshist.avd. Stockholm 1955.

Parlament, das. Sondernummer zum 20. Juli 1952, Bonn.