Danske boker i et norsk bygdebibliotek 
tAf 
ØYVIND AN KER 
Boker har sin skjebne, heter det med et gammelt ord. Og det får den sande, som tar sig en tur op i Osterdalen til den lille stasjonsbyen Stai i Storelvedal kommune. Med Oslo som ut­gangspunkt er det en togreise på en 5-6 timer over Hamar, Elverum, Rena. Lenger og lenger inn i Ostlandets skog­bygder kommer man, skog, skog og skog igjen langs med den brede, rolige elven, Glomma. Mere og mere spredt bebyg­gelse, hoyere og hoyere åssider -og allikevel, blidt, rolig landskap, stille, lidenskapslost, så helt forskjellig fra Vest­landets nesten påtrengende natur. En får her den svalende folelsen, som er blitt så sjelden i vår tempo-redne tid, at her, her måtte det være godt å bo en tid, hvile ut med sine tanker, leve Rousseau-liv. Inntrykket forsterkes, når en kommer i snakk med folket der. De har nok å gjore, men det haster ikke. De har det travelt, men de gir sig god tid. En kommer ikke langt med hastverk, når en skal hogge tommer eller stå på saga eller folge krottera frem og tilbake den milelange veien mellem bygd og seter. 
Det er ikke mange årtiene siden at folk her ennå kokte grot på stenalderfolks vis: gjorde op ild, la rundestein op i bå­letog tok så den glovarme steinen op i trekar med vann,mel og salt. Motorsag og traktor har nå forlengst holdt sitt inntogog­så her i dalen. Men rytmen fra gammel tid henger igjen: lang­som, seig. Tid krever gjerning, men gjerning krever også tid. 
Jeg kom dit en dag utpå hosten, til Storelvedalen, en bygd som i utstrekning er ikke så lite storre enn f. eks. Lolland, men som i forhold til Lollands befolkning på 88.000 må sies å være temmelig underlegen. Godt og vel 4000 mennesker bor det der, altså bare to-tre på kvadratkilometeren. Jeg kom dit og hadde et bestemt ærind: jeg vilde se bygdebiblioteket. Jeg fant raskt frem til bibliotekaren på stedet: gårdbruker, maler, forhenværende kirketjener, altmuligmann Reidar Eg­gen. Hos ham fikk jeg en gratis omvisning i den i enhver nordisk betydning av ordet »rare« ottekantete trekirken på stedet. Den var sjelden, den var underlig, den var hyggelig med sine tremalerier og speilmonogrammer fra danske-og svensketiden og med de to digre kirkeklokkene oppe i et tårn, 
hvor nordenvinden stod iskald og hvinende inn gjennem sprinklene og varslet vinteren. Her hadde Kggen i mange år sittet og ringt folk til kirke sin stive klokketime hver helg. — «Det var 42 kuldegrader engång, men du veit, de er så vakre disse klokkene, så en lyt nå bruke dom.» 
Et folkebibliotek i Norge adskiller sig vel ikke i så meget 
fra et dansk folkebibliotek. Litt færre boker kanskje, litt 
mindre benyttelse, men anlegget er sikkert stort sett parallelt. 
Det, som gjorde besoket i Storelvedalbiblioteket til noe av en 
oplevelse, var, at det i samme rum, «Kirkestuen», en stor og 
stygg trebygning,stod opstilt et annet bibliotek; Bjornstjerne 
Bjørnsons bokgave til Storelvedal kommune. 
«Storelvedalen er den bygd i Norge, der jeg har nydt den 
storste velvilje, hygge og hæder, og derfor har jeg bestemt 
mig til å la de boker, jeg kan undvære, samles til en boksam­
ling for Storelvedalens læselystne folk», beter det i Bjornsons 
gavebrev daterti «Aulestad på var bryllupsdag, den 1 1. Sep­
tember 1 891.» Og det ville være ulikt Bjornson, om han ikke 
samtidig ga sine direktiver; «Foruten æmne til morskab og 
lærdom av mere almen art, byder samlingen videre vej (hi­
storisk, naturhistorisk og filosofisk) til åndelig frigjorelse, — 
den, vort præsteredne og lægmands-skræmte folk trænger tungt til. . . Der er i samlingen kristelige boker i mængdevis, også deres tal bor okes, dog ikke med de meningsløse traktater og annet rædsomt rask, som religiose spekulanter narrer pæn­ger av folk for, — en trafik, som mange præster værner om ... Måtte andre, der har bedre råd og flere boker, de kan und­være, gjore som vi har gjort, så grodde snart en annen ånd i de norske bygder.» 
Bjornson fortsatte å sende boker og bidrag til boksamlin­gen, og han fikk også andre «med bedre råd» til å sende boker dit: Hegel i Kjobenhavn måtte værsågod tre stottende til, Philipsen også, og boksamlingen vokste, til den omfattet en i 200—1500 bind. 
En trykt og nokså naiv katalog fra 1898 gir bare et kum­merlig inntrykk av bokbestanden.* Forst når en har bladet gjennem bokerne, får en se de tallrike og illustrerende eks­empler på hvilke boker Bjornson i årenes lop kvittet sig med. Kanskje fordi han hadde fått bedre eksemplarer, men vel snarest fordi han var kommet vekk fra den ånd, den interesse, bokerne representerte. Der er boker i biblioteket av og om Grundtvig, som der er boker av Georg Brandes, — salmeboker og andagtsboker står ved siden av bibelkritiske verk fra 1 88o-9oårene. Men det er ikke bare bokerne selv, som i sin sammenstilling gir anledning til betraktninger. Bibliotekets verdi ligger vel så meget i de tallrike dedikasjoner som er inn­skrevet i dem, hilsner fra givere. Snart er det forleggere, som sender Bjornson sine artikler, snart er det venner av Bjornson, som har «begavet» ham, oftest er det forfatterne selv, som med forskjellige ord sender Bjornson sine verker, «i dyb Ær­bodighed», «med hjertelig Hilsen», «til velvillig Omtale», eller med mindre hyggelige dedikasjoner som «Omvend dig«, — ordlyden er mangfoldig som menneskesinnet. 
* Ny katalog utarbeidet 1954.. 
Storsteparten av slike boker, som forteller noe mer enn sitt innhold, er boker sendt til Bjornson fra danske, fra venner, forleggere, forfattere. Men der er også andre boker med de­dikasjoner; her skal forst nevnes to: En av de eldste boker i samlingen er J. Fibigers «Jephtas Datter» fra i 849. Eksem­plaret bærer folgende innskrift: «Til min kjære Svoger Olaf Waage fra Joh. F. Juleaften I849.» ^en anclre boken bærer med en fin ungpikehånd inskripsjonen «Til Fader fra Ani­ne«. Det er Bjornsons dengang 17—18 år gamle soster Anine, som ga sin far sognepresten H. C. Orsteds «Aanden i Natu­ren» i 2. utgave fra 1851. Gad vite, hvad en ung pike av 1951 ville gi sin far? Sartrer 
«Danske Romanzer. Samlede af Christian Winther. Kbh. i85i» er vel i og for sig ingen særlig spennende lesning — og var det vel forsåvidt heller ikke dengang. Men i eksem­plaret i Storelvedal står det noen ord, som gir boken en ekstra verdi; «Min kjære Veninde Caroline Bjornson. Nytaarsaften 1860. Clemens Petersen.» Clemens Petersen visste da, at Bjornson befandt sig i en spendt situasjon i Roma, mens Ka­roline med Lille-Bjorn bodde hos borgermester Finsen på Als, — det forteller mer enn noen romanse kunne romme. 
Bjornsons forhold til bokerne som boker kunne være gjen­stand for en liten avhandling for sig. Også Bjornsonbibliote­ket i Storelvedal viser det samme: at Bjornson betraktet bo­ken som et arbeidsredskap, men heller ikke som stort mer. Han skriver gjerne både navnetrekk, anskaffelsesdatum og år i bokerne, men det var bare i begynderårene. Da han i Kjobenhavn kjopte sig Prescotts «Erobringen af Mexico», innforer han datoen: <<24. juni 67». Grundtvigs «Kirke-Salmebog» finnes i biblioteket i 2 eksemplarer, begge merket med Bjornsons hånd «Bjornst. Bjornson 26. aug. 75^ Dette var få uker, etterat han var flyttet inn paa Aulestad, og vi får tro, Bjornson har fått en sending Grundtvig-boker den dagen, for også Grundtvigs prekener i Brandts utgave fra 
i 875 bærer samme innskrift. Senere var det ikke ofte, Bjorn­son skrev navnet sitt i bokerne, — det måtte da være for å gjore opmerksom på, at boken tross en annens eiermerke var «for­æret mig» eller «overladt mig mod betaling», — for den stun­den Bjornson trengte boken. Bjornson kan selv forbauset skri­ve, som f. eks. til fru Heiberg engang, da han leste Heibergs brevveksling: «Bogen har en fremmed innhæftning. Jeg har ikke i sin tid lånt den af Dem? » 
At Hegel allerede tidlig blev bokleverandor til Bjornson, er rimelig nok. Både Frederik Hegels sirlige hånd og Jacob Hegels kraftigere, men stadig sk jonskriftlige hånd findes her. I et eksemplar av Brorsons «Psalmer og aandelige San­ge» 1865 har man innskriften «Digteren Hr. Bjornstjerne Bjornson med Hojagtelse og Ærbodighed fra Forlæggeren« 
— Hegel var alltid den korrekte, til det ytre kjolige i forholdet overfor Bjornson, — i Storelvedalbiblioteket finnes det dedi­kasjoner med en liten grad intimere tone nedigjennem årene, men alltid like behansket. 
Av Brorson-verket er der pussig nok to eksemplarer; det andre bærer folgende annotasjon av Bjornson «faaet af I. Le­vin.» Dette var Bjornsons gode venn fra Kjobenhavnerophol­dene, særlingen Israel Levin, fryktet og elsket, en stor Hol­bergkjender, — den samme Levin, som hjalp Bjornson med å sette i Holbergstil et fingeret brev fra Pernille til Henrik i «Fiskerjenten». 
Hvordan Bjornson egentlig har tenkt, at de gode bonder i Storelvedalen skulle ha interesse av «Aandelige Sange. Sam­
er
lede af Julie Heins. Odense 1877« (^et: ikke godt å forstå, og Gotfred Rodes bok om renessansen var neppe heller les­ning for osterdolene. Men hvem vetr Kanskje har liknende rare boker allikevel funnet en og annen leserr En bok, som vi idag vel ville ha vanskelig for å finne frem til, Marckmanns «Danskhedens Skjæbne i Slesvig», kan godt tenkes å være blitt lest dengang, — akkurat som folk idag ville lest om Korea f. eks. Og Bjornson hadde fått denne boken av for­fatteren selv og det på selve den dagen, Bjornson holdt sitt foredrag i Kolding til inntekt for Sonderjyllands sak, nemlig på sin egen fodselsdag 8. desember 1887. H. P. Hanssen-Norremolle har selv fortalt, hvordan han som ung mann fikk godt av de Kjornsonpengene, som Ludvig Schrøder i Askov fikk i opdrag å fordele. 
Et folkebibliotek langt oppe i en norsk skogsbygd måtte sikkert dengang som nå regne med, at en god halvpart av utlånet, ble optatt av skjonlitteratur. Godt da, at det blandt boker, Bjornson sendte til Storelvedalen, var boker både av Drachmann og Johannes V. Jensen, Sophus Claussen og Jo­hannes Jørgensen, — alle med dedikasjoner. Det var sikkert ikke mange samtidige folkebiblioteker, som kunne skryte av å ha et såpass godt utvalg av dansk skjonlitteratur i sine hyl­ler. Intet hadde eksemplarer med dedikasjon. 
Bjornsonbiblioteket i Storelvedalen gir rom for mange betraktninger: Bjornson-Danmark, Bjornsons lesning, hans utviklingsgang, hans danske vennekrets. Med sitt overveien­de innhold av danske boker forteller det også om, hvilke mu­ligheter Bjornson bod de gode storelvedoler til å sette sig inn i åndsstromninger i samtiden, sett gjennem danske oyne. At storelvedolene kanskje ikke var så lesehungrige og utvik­lingsivrige, som Bjornson hadde tenkt sig, ja se, det er en annen historie. 
Men de ringer g jerne med sine to kirkeklokker en stiv time i 42 kuldegrader, de gode osterdoler, for «du veit, de er så vakre disse klokkene,så en lyt nå bruke dom.»