DANSK BIBLIOTEKSHISTORISK SELSKAB

BIBLIOTEKS

HISTORIE

3

KØBENHAVN
1990

Bibliotekshistorie 3

Udgivet af Dansk Bibliotekshistorisk Selskab
med støtte fra Edvard Pedersens Biblioteksfond

Redaktion: Jørgen Svane-Mikkelsen
© Dansk Bibliotekshistorisk Selskab 1990

ISSN 0109-923X

Sat med Bembo antikva hos Text Fotosats i/s

og trykt hos Poul Kristensen Grafisk Virksomhed Herning

Kongelig Hofleverandør

Indhold

Overbibliotekar Werlauff og hans forbindelser
med norske forskere

Af Gerhard Munthe................................. 5

At kunne skelne lys fra lygtemænd

Om J. W. Marckmanns Fortegnelse over Skrifter
til Læsning for Menigmand

Af Svend Bruhns og Anders Ørom..................... 44

En ung og aktiv overbibliotekar

Chr. Bruun og Det kgl. Bibliotek i 1860erne

Af ErikNørr....................................... 89

Studiecirkelbiblioteken - en viktig parentes
i svensk bibliotekshistoria

Af Sigurd Möhlenbrock............................... 131

Dansk Bibliotekshistorisk Selskab

Styrelsens beretning 1988-90 ......................... 146

Overbibliotekar Werlauff og hans
forbindelser med norske forskere

Av Gerhard Munthe

»Hvor tungt vi føle Savnet af vore Bøger, behøver jeg ei at sige
Dem! Jeg har 7 Bøger med mig! Selv mine Excerpter fra Kongens
Bibliothek o.s.v. ligge i Kjøbenhavn. Skolens meget gode Biblio-
thek er vor eneste Trøst.« Det var professor Svend Borchmann
Hersleb (1784-1836) som senhøstes 1813 skrev disse mistrøstige ord
til sin danske venn og tidligere elev Peder Hjort (1793-1871).¹ Her-
sleb var samme år blitt utnevnt til professor i teologi ved det nyopp-
rettede universitet i Christiania. Og han var ikke den eneste av uni-
versitetslærerne som da og i kommende år skulle fa merke van-
skelighetene ved å drive undervisning og forskning ved det nye
lærested. Til tross for store og verdifulle gaver fra kongehus, biblio-
teker, statsinstitusjoner og mange enkeltpersoner, og til tross for de
omfattende bokkjøp som Georg Sverdrup (1770-1850) hadde fore-
tatt helt fra første stund han som nyutnevnt professor hadde fatt i
oppdrag å være ansvarlig leder for det nye universitetsbibliotek, så
var likevel norske forskere i mange ti-år fremover sterkt avhengige
av adgang til materiale og litteratur fra nabolandenes arkiver og
biblioteker, og da først og fremst fra Danmark. Derfor søkte de også
flittig til Det Kongelige Bibliotek, til Universitetsbiblioteket og til
Geheimearkivet i København. Her fikk de også, som de tidligere
hadde fatt, i vid utstrekning den hjelp de ba om, som de trengte til,
og som de i virkeligheten var helt avhengige av.

Gerhard Munthe, tidl. riksbibliotekar. Riksbibliotektjenesten, postboks 2439 Solli, 0202
Oslo 2, Norge.

En av deres fremste hjelpere her ble overbibliotekar Erik Christian
Werlauff (1781-1871). Han var blitt ansatt ved Det Kongelige Biblio-
tek alt i 1798, og han ble utnevnt til overbibliotekar og sjef for
institusjonen i 1823, et embete han innehadde helt frem til 1861. Fra
1812 var han dessuten professor i historie, og han fungerte i årene
1836-37 som universitetets rektor.

Minst av alt var Werlauff noe freidig, utadvendt menneske med
pågangsmot og utferdstrang når det gjaldt å treffe mennesker og å
oppsøke nye steder og forhold. Med et stille smil konstaterte han, at
han hørte til den lille gruppe danske som aldri hadde satt sine ben på
det europeiske fastland.² Ytterpunktene for den del av verden han
selv hadde trådt på var Fyn og Amager. Heller ikke var han tilhen-
ger av nye og friske tiltak. »Jeg hader Forandringer, ogsaa naar de
ere til det Bedre«, er en av de uttalelser som tillegges ham. Han følte
seg tidlig gammel, og han ble lenge før alderen skulle tilsi det,
omtalt som »den gamle Werlauff«. I hans egne brev nevnte han også
ofte sykdom og alderdomstegn. Men han holdt fast ved pennen og
skrev til sine venner til han var langt over de 80 år og stadig opptatt
av fag og forskning. Slik var han et sterkt og utholdende menneske.
Han var en pliktoppfyllende bibliotekar og en arbeidsom forsker.
Hans store forfatterskap vitner om utstrakte kunnskaper, langt inn i
de små detaljer. Han hjalp overalt der han kunne, og innenfor de
humanistiske disipliner var det mange steder.

Av vesen var Werlauff stillferdig, beskjeden og nærmest timid.
Han brukte ikke store ord, han slo ikke i bordet, og som leder av
Det Kongelige Bibliotek var han kan hende ikke den store nyskaper.
Her kom han lett til å bli stående i skyggen av sin eiendommelige og
noe ukonvensjonelle forgjenger, teologen, professor Daniel Gotthilf
Moldenhawer (1753-1823), likeledes en mann av stor lærdom, men
også utstyrt med en ganske suveren innstilling til administrasjon og
biblioteksforvaltning. Werlauff derimot var først og fremst referan-
sebibliotekaren, lenge før denne betegnelse var oppfunnet og tatt i
bruk. Han var formidleren av alle de opplysninger som fantes i
bibliotekets samlinger, og som han på noen mulig måte kunne opp-
spore og gi videre. Han hjalp forskerne frem til det materiale de
søkte eller som han mente at de var interessert i å fa kjennskap til.

Portrettmedaljong av Werlauff. Utført av den norske billed- hugger Julius Mid- delthun (1820-86) i begynnelsen av 1860- årene. Gave fra Mid- delthun til Universi- tetsbiblioteket i Oslo.

Han supplerte det, han kommenterte det, og på store fagfelter
kunne han også selv gi betydelige bidrag til deres arbeider. Her var
han ikke lettskremt, hverken når det gjaldt omfanget av den opp-
gave han påtok seg, eller når det gjaldt å hevde egne synspunkter. På
en dempet måte kunne han gi klart uttryk for hva han mente, også
når det gikk helt på tvers av de oppfatninger som han visste motta-
keren sto for. Det skjedde en åpen meningsutveksling, noe som uten
tvil har satt spor i begge parters senere arbeider og synspunkter.

Brevene til og fra Werlauff og hans norske forbindelser er egentlig
ikke mange. En god del er utvilsomt gått tapt, og det er ikke mere
enn 153 brev jeg har funnet frem til. Av disse har Werlauff skrevet 66
brev til 9 nordmenn, mens det er bevart 87 brev fra 14 norske brev-
skrivere.³

Hovedtyngden av disse brev ligger imidlertid på korrespondan-
sen mellom Werlauff og 5 nordmenn. Det er juristen og historikeren
Jens Christian Berg (1775-1852), litteraten og overbibliotekaren Paul
Botten-Hansen (1824-69), historikeren og riksarkivaren Christian
Christoph Andreas Lange (1810-61), historikeren Peter Andreas
Munch (1810-63) og dikteren Johan Sebastian Cammermeyer Wel-
haven (1807-73). Fra og til de andre brevskriverne har vi bare noen
enkelte brev. Her kan vi se hvilke spørsmål de stilte, men lite om
hva de mente og hva de sto for. Det må vi fa opplysning om fra
andre kilder.

Den eldste av Werlauffs nære brevforbindelser var juristen og histo-
rikeren Jens Christian Berg.⁴ Han var 6 år eldre enn Werlauff selv.
Werlauff hadde overtatt hans stilling som custos på Det Kongelige
Biblioteks lesesal, da Berg i 1798 reiste hjem til Norge for å bli der,
praktisk talt uten avbrudd, for resten av livet. De kjente hverandre
fra arbeidet i biblioteket, og virksomheten der var også utgangs-
punktet for deres brevveksling, en brevveksling som skulle komme
til å strekke seg over mere enn 50 år.

Formålet for deres brevskrivning var klart alt fra første brev, og
det var merklig nok Werlauff som tok initiativet og skrev det. De
skulle gi hverandre meddelelser og opplysninger fra samlingene i de
biblioteker de hadde adgang til, Berg fra Deichmanske Bibliotek i
Christiania, Werlauff fra Det Kongelige Bibliotek og fra andre bi-
blioteker og arkiver i København. »Jeg har nu fuldkommen Adgang
til alle de litteraire Skatte, dette Bibliothek indeholder,« skrev Wer-
lauff begeistret. »Mit Forslag er derfor, at vi indbyrdes meddele
hinanden Excerpter af hvilke Manuscripter eller Bøger vi begge
kunde mangle [...].«⁵ Werlauff var bare 17 år da han skrev disse ord,
men fremtiden skulle vise hvor godt han kom til å gjøre bruk av
denne adgang, både til nytte for egen forskning, og antakelig enda
mere til glede og fordel for de mange forskere som oppsøkte Det
Kongelige Bibliotek for lån, hjelp og svar på spørsmål.

Gjennom det neste halvt hundre år utvekslet Werlauff og Berg
nyheter og opplysninger fra litteratur og arkivmateriale. De fortalte
hverandre om bøker og tidsskriftårganger som var kommet ut eller
som var planlagt utgitt. De kommenterte materiale og meninger, og
de underrettet hverandre om virksomheten til institusjoner og lærde
selskaper. At dette var nyttig for dem begge, kan det ikke være tvil
om, men det var det i ganske særlig grad for Berg, som på hjem-
stedet hadde en meget begrenset adgang til litteratur og material-
samlinger. Han var også selv helt klar over dette forhold, og han var
derfor ikke mindre glad for planen, »især da en Brevvexling med
Dem der har Adgang til det rige Kongelige Bibliothek, vilde være
mig langt fordelagtigere end jeg nogen sinde her kan se mig i Stand
til at vederlægge paa en fyldestgjørende Maade.«⁶ Han klaget over
arbeidsmulighetene ved det »Deichmanske Museum« som bare var
åpent to timer to ganger i uken. Desto større var hans takknemlig-
het. »Hav Tak, ja Tusind Tak bedste Ven! for Deres behagelige Skri-
velse af 17de Aug. og deri indeholdte mange, herlige Efterretninger
[...]. Da jeg mangler den Rigdom af historiske Skatte, som det Kgl.
Bibliothek indeholde, er det mig umuligt at vederlægge Deres God-
hed at tilsende mig ubekjendte Efterretninger.«⁷

Meget snart var de inne i en omfattende utveksling av opplys-
ninger om historiske hendinger, som oftest av genealogisk og bio-
grafisk karakter, men også opplysninger om eiendomsforhold til
gårder og rettigheter. Alt i sitt første svarbrev stiller Berg 10 meget
presise spørsmål som han var sterkt interessert i å fa svar på, »For-
tryd ikke paa, jeg besværer med saa meget paa engang.«⁸

Men inn imellom de mange utvekslinger av svar og spørsmål, kom-
menterte de begge to forskningsoppgaver og utgivelser av kilde-
skrifter. Da Berg fikk vite at Werlauff leste islandsk med Skule
Thorlacius (1741-1815) håpet han at Werlauff ville pålegge ham inn-
stendig å avslutte utgivelsen av Heimskringla før han gikk i gang
med noe nytt arbeide.⁹ Berg var også redd for at utgivelsen av
Suhms skrifter og historieverk ikke ville bli fullført nu da han var
død. »Jeg frygter Suhms Død medfører en mørk Nat længer end
Finmarkens i den Nordiske Historie, og at hvad som til Dato ikke er
udgivet i Fædrenelandets Historie, kommer i det mindste ikke ud i
vores Levetid.«¹⁰

Fra sine arkivundersøkelser kunne Berg fortelle at biskop Deich-
man etter Københavns brann i 1728 tilbød kongen å få kjøpe sitt
store bibliotek til universitetet. Dette ble det som kjent ikke noe av,
og historikeren, professor Hans Gram meddelte om en tilsvarende
bokkjøpsplan, at kongen var uvillig til å bruke så mange penger til
et slikt formål. Hadde det derimot vært tale om stein, kalk eller
annet bygningsmateriale, da hadde Gram ikke vært i tvil om at
pengene var blitt bevilget - »tune non dubitarem«.¹¹

Etterhvert som de begge kom med i redaksjon og utgivelse av
tidsskrifter, kildeskrifter og tekster, tok dette arbeide en stadig
større plass i deres brev. Fra 1821 og frem til 1826 var Berg redaktør
for Budstikken, et ukeblad av statistisk-økonomisk og historisk inn-
hold. Han sendte bladet regelmessig til Werlauff, han kommenterte
innholdet, ba om opplysninger og var glad for forslag til emner som
kunne tas opp i kommende numre. Werlauff på sin side ville gjerne
ha materiale fra Norge til Scriptores rerum Danicarum, som han selv
følte ansvar for. Hans forpliktelse overfor det bibliotek han var
knyttet til, kom frem i et litt forsiktig spørsmål til Berg, om han en
gang ved leilighet kunne gi ham »en Optegnelse af de vigtigste
norske literære Produkter, som siden Adskillelsen eller i det ringeste
fra de sidste 5 a 6 Aar, af historiske, statistiske, politiske, juridiske
eller overhoved videnskabeligt Indhold og af noget Værd. Jeg vil da
efterhaanden anskaffe det for Bibliotheket.«¹²

Men alt tidligere hadde han klaget over at »saa mange af den
Norske Litteraturs Producter desværre sent eller aldrig komme her-
ned og saadanne i et periodisk Skrift af blandet Indhold, trykte hi-
storiske Aktstykker, lettelig kunde undgaae Opmerksomheden.«¹³
Disse og flere andre spørsmål og bemerkninger senere fra Werlauff,
gjorde det klart hvor vanskelig det var i Danmark å holde seg under-
rettet om hva som kom ut i det nye Norge etter at statsforbindelsen
var brutt med »det fordums Broderland«.

Derfor ventet de seg begge meget av at lektor Messel, bibliotekar
Keyser og kjøpmann Hoppe i 1826 grunnla den første ordentlige
bokhandel i Christiania som kunne ta seg av forbindelsen med ut-
landet. Denne hadde tidligere vært både tilfeldig og dårlig.¹⁴ Men da
Werlauff senere, og i annen forbindelse, mente at norske bøker nu
etter unionen med Sverige måtte ha fått et større marked, skrev
Berg at dette var så absolutt ikke tilfellet, »da der hidtil ingen Com-
munication er imellem Norge og Sverige, i hvilket sidste Land det
nok er heel underligt med Boghandelen.«¹⁵

Selv var de begge to ivrige etter å fortelle hverandre om det som
skjedde i hjemlandet. Særlig var Berg aktiv her. Han gikk langt
videre enn sin danske venn og berettet om forhandlinger i Stortin-
get, regjeringsvedtak, lovarbeider, økonomiske forhold og det poli-
tiske liv i sin alminnelighet. Men det var likevel historien og den
historiske forskning som opptok dem mest. Frem til slutten av 1820-
årene gjaldt det for dem begge å orientere seg i kildene og innenfor
litteraturen, og å samle opplysninger og kunnskaper. Fra omkring
1830 ser det ut til at Berg har funnet frem til et helhetssyn på norsk
historie, og det gjaldt da særlig tiden da Norge hadde vært forenet
med Danmark. Her utviklet Berg en sterk norsk-nasjonal holdning
og en like sterk dansk-fiendtlig oppfatning. Det kom klart frem i
alle hans arbeider etter 1830, og det gikk også igjen i hans redaksjon
av skriftrekken Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie. Fra nu
av er det den dansk-norske foreningstid Berg fremfor alt er opptatt
av. Hver gang Werlauff fortalte om et eller annet emne han planla å
skrive om, fikk han alltid en sterk oppfordring fra Berg til å be-
handle unionstiden og redegjøre for sitt syn på den.¹⁶ Dette var den
periode det var særlig om å gjøre for Berg å få belyst, og når Wer-
lauff av og til tok sitt emne fra dette tidsrom, fikk han også en
interessert leser i Berg. Men det ble likevel helst i brev og kommen-
tarer til andres arbeider at Werlauff redegjorde mest for sitt eget syn
på dette tidsavsnitt. 11830 ga Berg ut sitt hovedverk Historisk Under-
retning om Landeværnet, tilligemed nogle Efterretninger om Norges staa-
ende Hær i Almindelighed. Han skrev da til Werlauff at i hans bok sto
det nok »adskilligt med Hensyn til Danmarks og Norges gjensidige
Forhold efter 1537, hvilket vel ikke vil behage i Danmark, men jeg
troede ikke at burde undlade, hvor Anledning gives, at belyse dette
og er jeg mig overbeviist om ikke at have gaaet Sandheden for nær,
og den bør man ikke dølge.«¹⁷

Tre år senere, da Samfundet for det norske Folks Sprog og Historie
sendte sitt innbudte medlem Werlauff første hefte av sine Samlinger,
kom Berg tilbake med noenlunde den samme erklæring, om at
»dette maaske kan indeholde Et og Andet som ikke behager i Dan-
mark, saa troer jeg dog enhver upartisk Mand vil indrømme, at man
ikke har krænket Sandheden, men Veritas odium, obsequium ami-
cos parit.«¹⁸ Noen uker senere svarte Werlauff på denne troserklæ-
ring med et langt og sindig brev. »De haver Ret, Høistærede! at der i
det sidst udkomne l.ste Hefte (som ogsaa i Deres tidligere Arbeider)
forekommer adskillige bittre og skarpe Udtalelser om den gamle
Forening mellem Rigerne [...]. Meget kunde vel siges og disputeres
om denne Materie, men hvortil mig mangler baade Lyst, Tid og
Evne.« Deretter gikk han over til å gi noen hovedtrekk av sitt eget
syn på de nordiske lands historiske utvikling. Han erklærte at noen
erkepatriot hadde han aldri vært, og mente at han sto temmelig
upartisk mellom sitt fødeland Danmark og sine fedres land Norge.
Han hadde holdt seg til Spinozas ord hverken å le av, gråte over,
beundre eller å forakte menneskenes handlinger, men derimot å for-
søke å forstå dem, selv om dette ikke alltid var like lett. Werlauff
kunne i motsetning til Berg, ikke se at det i den dansk-norske fore-
ningstid fra de danske kongers side var skjedd noen planlagt, bevisst
tilsidesettelse av norske interesser. Den forskjellsbehandling som var
forekommet skyldtes de geografiske og økonomiske forhold, og det
var flere tilsvarende klager fra danske landsdeler, først og fremst fra
Jylland. »At alle Norges Ulykker eene og alene skulde hidrøre fra
Calm(ar)Unionen, som saadan, hvilket adskillige overfladiske Qua-
si-Historikere have antaget, troer jeg min Høistærede Ven er alt for
fortrolig med Norges Historie fra Magnus Lagabæters Død indtil
terminus qvæstionis, til at statuere.« Han argumenterte deretter mot
det syn på foreningstiden som Berg og andre norske historikere
hadde hevdet. Han understreket at han skrev dette i fortrolighet til
en venn »og for ham alene. Da Norge og Danmark ikke kan und-
gaae mangehaande Berørelser, som vel maa og kan være til gjensi-

Jens Christian Berg, norsk jurist og histo- riker (1775-1852). Universitetsbiblio- teket i Oslo, Bil- ledsamlingen.

digt Tarv, troer jeg, at man bør undvige alt hvad der kan bidrage til
at vække eller vedligeholde en fiendsk eller uvenlig Stemning mel-
lem Nationerne.«¹⁹

I et brev flere år senere svarte Werlauff igjen med sindige ord på et
av Bergs krasse angrep. Denne gang gjaldt det blant annet den poli-
tikk Christian III, Frederik III og Frederik VI hadde ført. »Det bliver
overhoved altid misligt og stundom ubilligt, at bedømme ældre
Tider og Forhold efter Nutidens Erfaring og Maalestok.« Christian
III, Frederik III og Frederik VI har nok foretatt seg adskillig som
ettertiden kan både kritisere og beklage, men å beskylde dem for
»Nidingsværker« var det ikke grunnlag for. De vurderte situasjonen
og forholdene slik de den gang var, og de handlet deretter. Dette har
også mange utmerkete statsmenn gjort.²⁰ Werlauff var helt uvillig til
å følge Berg i hans moralske og etterpåkloke forargelse over det han
mente var en nasjonal undertrykkelse. Dette var stillferdige, men
sterke ord. Det kom heller aldri til noe brudd mellom dem, til tross
for at Berg senere mange ganger kom tilbake med lignende uforson-
lige uttrykk for sin oppfatning.

For Werlauff måtte Bergs og flere andre norske historikeres syn på
unionstiden stå som ren demagogi. - Men uvenner blev de altså
ikke. Til det var vennskapet mellom dem for grunnfestet. Werlauff
var for fredselskende, og Berg var - om ikke annet - for avhengig av
råd og hjelp fra danske biblioteker, arkiver og fagfeller. Og denne
hjelp kunne ingen annen gi ham på en så grundig, interessert og
innsiktsfull måte som Werlauff. Det var han helt klar over.

Det var ikke bare Bergs egen forskning og forfatterskap Werlauff
møtte med interesse i deres innbyrdes brevveksling. Werlauff var
sterkt opptatt også av flere andre norske bokverk. Et av dem var
Jens Edvard Krafts Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget
Norge, som kom ut i 6 bind i årene 1820-35, og der Berg var en solid
støtte og bidragsyter. Werlauff hadde stor sans for et slikt verk, han
var imponert over arbeidsprestasjonen og forsto hvilken betydning
verket ville fa for forvaltning, forskning og for kulturlivet i sin
alminnelighet. Gang på gang spurte han etter fremdriften, og han
hadde vondt for å forstå at det skulle være så liten etterspørsel etter
det i bokhandelen, slik Berg meldte om.²¹ Werlauff skrev: »Det er
baade beklageligt og forunderligt at Krafts Beskr. skal staae i Fare
for at standse af Mangel paa Afsætning. Jeg kan ikke rime denne
Ligegyldighed for et i hver Henseende saa ypperligt eneste Natio-
nalværk med den norske Patriotisme, Nationens tiltagende Velstand
og det større Publicum, ved Foreningen med Sverrig.«²² Krafts for-
ord i siste bind av verket, der han sa at det var lite kjent, lite søkt og
at avsetningen var blitt stadig mindre, leste Werlauff med stor und-
ring.

Men Werlauff kunne samtidig ha gleden av å se at han var blitt tatt
med som kjentmann når det gjaldt omtalen av Audun Hugleiksson
Hestakorns gård Hegranes i Jølster. Her viste Kraft til Werlauffs
opplysninger om gården i Antiqv ariske Annaler.²³

En annen noenlunde jevnaldrende norsk historiker som Werlauff
kom i forbindelse med, var Gregers Fougner Lundh (1786-1836).
Han var egentlig professor i landhusholdning, statsøkonomi og tek-
nologi, men idag huskes han mest for sin innsats som utgiver av
historiske kildeskrifter og som organisator av den første norske hi-
storiske forening. Det er bare bevart to brev fra ham til Werlauff.²⁴
De handlet først og fremst om de vanskeligheter han hadde for å fa
økonomisk støtte til utgivelsen av et norsk diplomatarium og til en
utgave av gamle norske lover. Selv hadde han tatt et initiativ i 1828
ved å gi ut en prøve på et norsk diplomatarium og året etter ved en
utgave av Bergens Bylov.²⁵ I 1832 stiftet han sammen med venner
og fagfeller Samfundet for det norske Folks Sprog og Historie, og han var
i virkeligheten også formann og utgivende redaktør av dets skrift-
rekke Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie.

Lundh var meget takknemlig for den anerkjennelse han fikk fra
Werlauff, det var en stimulans midt i vanskelighetene med å skaffe
økonomisk støtte. Derimot var Lundh mindre glad for den tone
hans etterfølger som redaktør av Samlinger, Jens Christian Berg
hadde innført, »en vis Tone, som gamle Fader Berg, med alle hans
Fortjenester og fortræffelige Egenskaber forresten, ingen Ære har
af, men som han [...] mere og mere henfalder til.« Lundh var her
redd for at det skulle bli lagt grunnen for et nasjonalhat mellom
danske og norske, noe det hverken var grunnlag for eller noen vin-
ning ved. »Men det er altid vanskeligt, at hæmme heftige, især i
Alderdommen paakommende Lyster, især naar deres Tilfredsstil-
lelse liden eller ingen Fare medfører.«²⁶

Tre yngre norske historikere hadde Berg introdusert for Werlauff.
Det var de to professorer i faget, Rudolf Keyser (1803-64) og Peter
Andreas Munch (1810-63), og det var riksarkivaren, Christian Chri-
stoph Andreas Lange (1810-61). Werlauff skrev til Berg at de ble alle
møtt med stor aktelse og velvilje i København, »deels for deres
grundige Lærdom og udmærkede Talent for historiske Gienstandes
kritiske Behandling, deels, navnlig Chr. L. for deres elskværdige
Personlighed. Alle kunne de ansees som udgangne af den Bergske
Skole.«²⁷

Likevel var det klart at Werlauffs forhold til dem måtte bli et noe
annet, enn det hadde vært til den jevnaldrende venn og tidligere
kollega, Berg.

Fra Keyser har vi bare to brev til Werlauff.²⁸ Men disse, og omtale
i brev til venner og kolleger, viser at de to i all fall hadde kontakt, og
at Werlauff gjorde Keyser tjenester, både når Keyser var i Køben-
havn og når han var hjemme. Werlauff skrev til Berg at Keyser »var
almindelig afholdt her i Kbhvn, ei blot for sin videnskabelige Dyg-
tighed, men ogsaa for sin hele Personlighed, hvilket ikke er Tilfælde
med alle hans literate Landsmænd, der nu og da gieste os.«²⁹

Keyser oppfordret også Werlauff til å si fra, dersom han kunne
gjøre ham noen gjentj enes ter. Det ville han se på som en avbetaling
på den takknemlighetsgjeld han selv sto i til Werlauff. Men til tross
for alle korrekte, elskverdige forsikringer var nok Keyser den av de
tre som sto mest reservert overfor Danmark og det danske faglige
miljø. I et brev av 23. desember 1837 til Werlauff fortalte Berg at
Keyser flittig brukte hans avhandling om den nordiske ravhandel³⁰
til sitt arbeide om Nordmændenes Herkomst og Folke-Slægtskab, og at
Keyser ofte beklaget at det var flere steder der han ikke kunne si seg
enig med Werlauff. Men noen meningsutveksling direkte mellom de
to, finnes det ikke i de bevarte brev.

Lange var den av de tre som Werlauff fikk mest med å gjøre. De var
begge historikere, sterkt opptatt av kildeskriftutgivelser, samlings-
bestyrere, og Langes virksomhet som bibliograf og utgiver av et
forfatterleksikon måtte selvsagt gi ham et naturlig interessefelles-
skap med bibliotekaren Werlauff. Av deres brevskifte er det bevart
16 brev fra Werlauff og 12 brev fra Lange, alle innenfor tidsrommet
1846-1858.³¹ Her ser vi at det raskt oppsto et solid vennskap, til tross
for at det også kom frem sterke divergerende interesser. Disse fikk
imidlertid aldri lov til å utvikle seg til noen motsetninger, langt
mindre til noe uvennskap. Brevene var hele tiden preget av deres
sterke felles interesser for forskning, utgiverarbeider og - fra norsk
side - mulighetene for utlevering av samlinger som fantes i danske
arkiver og biblioteker. Dette førte til fortrolighet og vennskap. Wer-
lauff var glad for å høre nytt fra norsk historieforskning og om
utgivelsen av kildeskrifter, som for eksempel Diplomatarium Norve-
gicum og Norges gamle Love. De diskuterte prinsipper for utgivelsene
og det redaksjonelle opplegg. Werlauff ga, kanskje noe forbeholdent
og nølende, sin tilslutning til den norske »eiendommelige« frem-
gangsmåte å la hvert bind i diplomatariet være en avsluttet, uavhen-
gig enhet, uten at det hadde noen fast, kronologisk bestemt plass
innenfor den samlede bindrekke.³² Men han innrømmet villig at det
ga mulighet for å fa ut verket raskere, enn om man først skulle samle
alt materiale. Werlauff etterlyste også en utførligere omtale og be-
skrivelse av de enkelte dokumenter. Lange svarte at dette ville med-
føre et så stort merarbeide, at det i virkeligheten ville sette hele
utgivelsen i fare. Werlauff godtok begrunnelsen og erklærte samti-
dig at han var meget imponert over den norske virksomhet. Spesielt
så han tempoet i den norske utgivelse som betydelig større enn i det
tilsvarende danske foretak. Han var også glad for å oppdage at om-
fanget av kildematerialet var så stort at det ikke gjorde det riktig å
betegne Norge som et mere kildefattig land enn Danmark og Sve-

33

rige.

Men brevene mellom de to var likevel ikke bare preget av enighet
og elskverdigheter. Det var også spørsmål der de sto steilt mot
hverandre. Den 1. desember 1846 skrev Lange på vegne av sine kol-
leger i den norske avdeling av Det Nordiske Oldskriftselskab et brev
der han ba om å fa 12. bind av selskapets publikasjon Scripta historica
Islandorum sendt til Norge for nærmere gjennomsyn og korreksjon.
Det var feil både i registret og i selve terminologien. Det siste gjaldt
særlig bruken av betegnelsen nordmenn som fellesbetegnelse på alle
folk i de nordiske land. Lange ville gjerne ha ordnet saken under-
hånden, men han truet likevel samtidig med at de norske med-
lemmer ville gå ut av selskapet, dersom deres ønske ikke ble etter-
kommet. I et senere brev, av 27. mars 1847, kom Lange tilbake til
saken og ba da nærmest om unnskyldning for det forrige brev, som
»uden Tvivl bar kjendelige Spor af i al Hast (å være) sammenskre-
vet.« Nu var han glad for at Werlauff ville fortsette brevskiftet med
ham. For Werlauff hadde alt i mellomtiden rukket å fa svart på
Langes innvendinger mot det 12. bind av Scripta historica Islando-

Christian Christoph Andreas Lange, norsk riksarkivar og historiker (1810-61). Universitetsbiblio- teket i Oslo, Bil- ledsamlingen.

rum.³⁴ Werlauff beklaget at det var umulig for ham og for selskapet å
holde bindet tilbake. Det man fremdeles kunne gjøre, var å sende ut
de nødvendige rettelser og tilføyelser, og det hadde sekretæren i
selskapet, Carl Christian Rafn (1795-1864) også påtatt seg å gjøre.
Rafn hadde forøvrig alt fatt en henvendelse fra annet hold om saken.
Werlauff trodde dette var Munch. Imidlertid var saken nu ordnet.
Men det var mange feil i utgaven. Det innrømmet Werlauff, og han
trodde det kom av at utgiveren, en ung mann, først og fremst hadde
vært interessert i moderne islandsk språk og litteratur.

Når det var til Werlauff at Lange hadde skrevet, var årsaken at
han, som andre norske historikere, regnet med at Werlauff var den
som lettest ville forstå de norske klager over utgaven og innse be-
rettigelsen av dem. Lange forsikret at hverken han eller andre norske
medlemmer av Oldskriftselskabet ønsket å skape unødige motset-
ninger. Han henviste her til en artikkel han selv hadde skrevet i sitt
eget Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur³⁵ om et planlagt nytt
nordisk litteratursamfunn, som han anså for overflødig, nettopp
fordi man hadde Oldskriftselskabet. Han understreket at man også
for fremtiden kunne regne med lojal norsk oppslutning om sel-
skapet. Dermed var denne sak bragt ut av verden.

Omtrent samtidig tok Lange opp ideen om et unionsdiplomatarium,
som omfattet dokumenter som angikk mere enn et enkelt av de
nordiske land. Et slikt tiltak ville spare tid, penger og arbeide. Det
ville også føre med seg den fordel, at de enkelte utgivere og histori-
kere ville møtes i et samarbeide, der de kunne »slibe hinanden af
med Behandlingen af denne interessante, forvirrede, uregierlige
Tids Historie, og arbeide saavidt muligt i Fællesskab.«³⁶

Werlauff var meget glad for planen om et unionsdiplomatarium.
Han forutså naturligvis adskillige vanskeligheter når det gjaldt orga-
niseringen både av arbeidet og utgivelsen. Selv mente han at ut-
giverarbeidet burde foregå i København, siden storparten av materi-
alet fantes der, men at lederen av foretaket skulle være norsk.³⁷ Det
siste skyldtes nok den respekt Werlauff hadde fatt for de senere års
norske historiske kildeskriftutgaver. Både Werlauff og Lange kom i
senere brev flere ganger tilbake til denne plan. Den fikk også støtte i
Danmark og Norge. Derimot var det mindre interesse for saken
blant svenske historikere.³⁸ Planen falt derfor bort alt før man var
begynt å overveie spørsmål om medarbeidere, ledelse og omkost-
ninger.

I et brev den 27. mars 1847 hadde Lange fortalt Werlauff at han
skrev på en avhandling om unionstiden, »som jeg er bange for vil
paadrage mig Danskes Mishag eller dog Beskyldning for Ensidig-
hed.« Han hadde funnet to dokumenter fra 1514 i Geheimearkivet
som han syntes det var verdt å fa kommentert. Det var det norske
riksråds liste over »de Brøst som ere udi Norges Rige,« og Christian
II.s svar på disse. Lange mente at her fantes en god del materiale som
var lite kjent. Han var klar over at hans avhandling til en viss grad
ville bli en »heel Unions-Klagemaals-Historie.« Men tiden hadde
tidligere ikke vært behandlet, bortsett fra i Jens Christian Bergs
arbeider.

Fremstillingen ville derfor føre til at »meget Nyt, Uhørt, maaskee
Ufordøieligt her kommer frem,« men han trodde at når han holdt
seg til en vederheftig historisk undersøkelse, dokumenterte sine på-
stander og fremsatte dem i et sømmelig språk, »vil jeg da udsætte
mig for skjæve Domme, for at beskyldes for Utaknemlighed o.s.v.
om jeg med Blad for Blad fremstiller Unionsregjeringens planmes-
sige Undertrykkelse af Norge? Jeg haaber Nei.«

Fra først av hadde han tenkt å fa avhandlingen trykt i Oldskriftsel-
skabets Annaler, men etter å ha overveiet saken fant han det lite
passende å be Rafn om dette, da Rafn i så fall risikerte å bli utsatt for
kritikk fra sine overordnete. Han valgte derfor å trykke arbeidet,
Bidrag til Norges Historie, i sitt eget tidsskrift, Norsk Tidsskrift for
Videnskab og Litteratur.³⁹

På et felt kom Werlauff og Lange til å stå hverandre faglig spesielt
nær. Det var da Lange etter Jens Edvard Krafts død i 1853 gikk inn
som utgiver av hans Norsk Forfatter-Lexicon 1814-1856. Den 11. au-
gust 1849 hadde Werlauff skrevet til P. A. Munch at han hadde fun-
net en opplysning i Jens Worms Forsøg til et Lexicon over danske,
norske og islandske lærde Mænd [...], Kbh. 1771-84, som ikke var blitt
»overflødigt ved det Nyerup-Kraftske«. »Skulde man ikke engang
kunne erholde et Norsk Forfatterlexicon, baade over gamle og nye
Forfattere? Justitiarius Berg og Kraft vilde dertil kunne levere rige
Materialier, ogsaa det Deichmanske Exemplar af Worms Lexicon
maatte benyttes, enkelte Smaabidrag kunde jeg selv vel ogsaa le-
vere. «

Men det var først flere år senere at Lange etter oppfordring over-
tok det arbeide som Kraft var begynt på, men altså ikke hadde
rukket å fullføre før sin død. Lange var ikke uten erfaring fra bi-
bliografisk virksomhet. Alt i 1832 hadde han gitt ut den første nor-
ske bokfortegnelse - Fortegnelse over de i Norge udkomne Bøger i Aa-
rene 1814 til 1831. Med et brev av 17. september 1857 sendte han
Werlauff første hefte av det nye forfatterleksikon, »og under Gud
mig Livet, saa jeg faar det færdigt, haaber jeg at have sikret mangen
en literær Ytring fra bestandig Forglemmelse.« I et senere brev, av
2. april 1858, omtalte han igjen arbeidet med leksikonet. »Gud
hjælpe mig saasandt, som det er det værste og utaknemligste Ar-
beide, jeg har havt med at gjøre.« Lange fant at leksikonet var et
sørgelig vitnesbyrd om den norske litteraturs tilstand, især for de
første 20 år etter 1814. Men det vil i all fall være nyttig og »afgive
mangen gavnlig Oplysning for Fremtiden, og den Tid vil nok
komme, da man ikke, som nu, spotter mig og trækker på Skuldrene
af den store Møie som er anvendt derpaa.«

Werlauff var glad for å få forfatterleksikonet, som han fant var det
norske sidestykke til Erslews forfatterleksikon, også når det gjaldt
fullstendighet og nøyaktighet, men uten å ta med alle de overflødige
personaliaopplysninger som fantes der. »Jeg kan godt forestille mig,
hvor vanskelig en, selv kun approximativ Fuldstændighed her maa
være at opnaae, da den norske Literatur savner et Foreningspunkt i
offentlige Bibliotheker, som her hos os. [...] Ved Savnet af en For-
pligtelse for vedkommende Bogtrykkere at afgive Fri-Exemplar til
Universitetsbibliotheket er det at befrygte, at en stor Deel af den
norske Literatur efterhaanden vil forsvinde. Hos os finder dette rig-
tig nok ikke Sted, men saa overvældes vi igien af en Masse Skrab,
som det knap er Værd at opbevare, men som man dog ikke aldeles
tør kaste bort. Jeg kan ikke tænke mig, hvorledes der om 50 Aar vil
blive Plads i Bibliothekerne. «⁴⁰

Lange uttrykte ofte sin glede over å få vite om utgivelser både av
kildeskrifter og historiske verker. Særlig i Norge betydde nyhetene
om kildeskriftutgaver meget, da man her ikke hadde originaldoku-
mentene i sine samlinger, slik man i stor utstrekning hadde det i
København - »thi naar tømmes vel denne Byes Manuskript-
skatte?«⁴¹ Det siste litt retoriske spørsmål minnet om det evige nor-
ske ønske om å få tilbake det arkiv- og håndskriftmateriale som
norske arkivarer og forskere så på som norsk materiale, men som
likevel av historiske grunner lå i København. Dette ble en sak som
man stadig kom tilbake til, og den opptok både Werlauff og Lange,
ikke minst som samlingsbestyrere. Etter norsk oppfatning hørte ar-
kivsaker og dokumentsamlinger av norsk opphav eller om norske
forhold naturlig hjemme i Norge. Hit kom da også adskillig av dette
i henhold til Stockholmskonvensjonen av 1. september 1819. I de
følgende år ble det flere ganger overlevert materiale til det norske
riksarkiv, etterhvert som dette var i stand til å ta imot det. Det var
først og fremst dokumenter fra regjeringskontorer og statsinstitu-
sjoner, alt sammen arkiver som trengtes i det fortsatte, daglige ar-
beide i administrasjon og forvaltning.

Annerledes var forholdet når det gjaldt den store Arnamagnean-
ske Samling av eldre, historisk interessante dokumenter. Den var
blitt til ved den islandske språkforsker og historiker Arni Magnus-
sons omfattende innsamling av dokumenter fra middelalder og ny-
ere tid. Noe av dette hadde han utvilsomt fatt som gave selv, andre
ting var blitt overlatt ham fordi han reiste i offentlig oppdrag, men
en del var også lånt ut til ham mot kvittering eller uten kvittering.
Hele denne samling testamenterte han til Københavns Universitet,
og dit kom den etter hans død i 1730. Samlingen var av meget stor
interesse, også for norske historikere og språkforskere. Den om-
fattet viktige kildeskrifter til norsk historie og til norsk språkutvik-
ling. Men i motsetning til sentraladministrasjonens og statsinstitu-
sjonenes arkiver, var dette ikke på samme måte offentlig eiendom.
Derfor lå saken lenge uoppgjort, uten at det ble tatt noen avgjørelse
om hvor de enkelte deler av samlingen eventuelt skulle overføres.

Et nytt forhold i arkivoppgjøret kom til da Gregers Fougner
Lundh i 1830 hadde fatt overlatt den såkalte Munchen-samlingen til
Norge. Det var dokumenter som Christian II og erkebiskop Olav
Engelbrektsson hadde hatt med seg i sin utlendighet. Disse var etter
flere mellomlandinger omsider blitt overført til det bayerske riksar-
kiv, og derfra var det nu at Lundh hadde fatt dem utlevert til Norge.
Med overdragelsen fulgte også forpliktelsen til å overlate de deler av
samlingene til Danmark og Sverige som disse land fremsatte ønske
om, og etter retningslinjer som de tre land ble enige om. Denne
delingsforretning ble avsluttet i 1834.

Men Munchen-samlingen dukket opp igien senere, og da i for-
bindelse med de langvarige forhandlinger som man stadig førte om
en eventuell deling av den Arnamagneanske diplomsamling. For i et
brev av 4. desember 1851 skrev Werlauff til Lange de såre ord »Det
var mig en ubehagelig Overraskelse da jeg kort efter Deres Bort-
reise, erfarede, at De havde taget den Munchenske Diplomsamling
tilbage, at Overeenskomsten om de Arnamagnæanske Diplomers

Aflevering mod Vederlag, sandsynligen vilde blive hævet, og at den
Underhandler, der med saa megen Dygtighed og Udholdenhed, paa
Norges Vegne, havde deltaget i Forhandlingen, og som af det Ud-
fald havde en betydelig Fortieneste, selv endog kunde imødesee en
misfornøiet Stemning blandt hans lærde Venner i Fædrelandet.«
Werlauff hadde i det lengste håpet at Norge likevel ville godta for-
slaget, og han hadde heller ikke oppgitt alt håp om at dette fortsatt
skulle være mulig. Han skrev, at når han selv sammen med sine to
senere avdøde venner, Engelstoft og Kolderup Rosenvinge hadde
stemt for at Danmark frivillig skulle imøtekomme den norske re-
gjerings fordringer, og når han senere også ville gå enda lengere i
innrømmelser av de norske krav, da var det for å unngå at saken
havnet for en domstol. Fra norsk side hadde man pekt på dette som
ultima ratio. »Vi ere vist nok begge enige om, at det er lige meget i
Nordmænds og Danskers Interesse, at de to Folkeslag, i Sprog,
Religion og Institutioner hinanden saa lige, som Deres og mine
Landsmænd, i literær, commerciel og social Henseende vedlige-
holde en venskabelig Forstaaelse.« Werlauff fryktet at en rettssak
ville skape brudd og misstemning, uansett hva utfallet enn ville bli.
Derfor hadde han også rådet til at man fjernet enhver mulighet for
slike krav for fremtiden, »ved Afstaaelse af den Magnæanske norske
Diplomsamling - naturligvis mod et passende Vederlag til det Land,
for hvilket den havde sin udelukkende Betydning.« Werlauff pekte
på at det var ham som hadde fatt den Arnamagneanske kommisjon
og universitetets konsistorium til å oppnevne den komite som nu
var kommet med forslag til deling, og han mente derfor også at han
hadde rett til en del av æren for at man var kommet frem til et såvidt
gunstig resultat.⁴²

Den dyktige og utholdende forhandler fra norsk side som Wer-
lauff omtalte, var selvsagt Lange selv, mens de lærde venner som
opponerte var Rudolf Keyser og P. A. Munch. De to hadde nemlig
noen dager tidligere, den 1. desember 1851 sendt det norske Kirke-
og Undervisningsdepartement en skrivelse der de frarådet en de-
lingsplan som den Lange hadde foreslått.⁴³

Deretter trakk saken i langdrag, og det kom aldri til noen egentlig
avgjørelse. Fra dansk side var Werlauff den som var villig til å gå

lengst for å oppfylle de norske ønsker, og den største vilje til imøte-
kommenhet fant han hos Lange. I et brev av 25. mars 1852 skrev
således Werlauff, »Jeg fraviger ikke min tidligere Anskuelse, at Ret,
Billighed og den nordiske Histories Interesse i lige Grad tale for de
norske Magnæanske Diplomers Afgivelse til Norge.« Senere, året
etter i et brev av 29. september 1853, fortalte han at da saken sist ble
behandlet var Ørsted og han selv for en avgjørelse i norsk favør,
mens Rafn og Gislason gikk imot, og etatsråd Larsen hadde lovt å
komme med en kompromisløsning. Men saken trakk stadig ut.
Werlauff søkte trøst ved at materialet om nødvendig kunne lånes ut,
og dette kunne skje hva enten det ble plassert det ene eller annet
sted. Det Kongelige Bibliotek hadde lånt ut manuskripter til biblio-
teker i Stockholm og Paris, mens Københavns Universitetsbibliotek
på samme måte hadde sendt materiale til Stockholm og St. Peters-
burg.

Den 21. april 1857 skrev Werlauff, »Sagen om de magnæanske
Diplomers Afgivelse er da for længst gaaet til Hvile, Larsen er død,
og Prof. Westergaard er kommen ind i den Ar. Magnæanske Com-
mission, hvorledes han vilde være stemt kan jeg ikke vide, men
maaskee vil en Acquisition af samtlige Diplomer nu ikke have den
Interesse for vore norske Venner som tidligere, efter at de successive
erholdes til Laan.« Og med det gle saken ut av deres brevskifte.

Det var klart at en så aktiv og produktiv forsker og utgiver som
P. A. Munch måtte tidlig komme i kontakt med Werlauff, og når de
først traff hverandre, viste det seg også at de hadde et mere personlig
forbindelsesledd. Munchs far, stiftsprost Edvard Munch var venn av
Werlauff fra studietiden. De var studenter fra samme år, 1796. Men
det var selvsagt den historiske forskning som ble det sterkeste binde-
ledd mellom de to.

Werlauff fikk tidlig høre Munch omtalt og berømmet for sin store
viten og enorme arbeidskraft, og da han selv senere møtte ham på
biblioteket, i brevskifte og i forfatterskap, kunne han bare erklære
seg uforbeholdent enig i all anerkjennelsen. I et brev til Lange⁴⁴
skrev han, »Munchs norske Historie bliver et colossalt Arbeide, og
naar dertil føies hans mange Bidrag til Annaler f. nord. 01dk[yndig-

Peter Andreas Munch, norsk pro- fessor og historiker (1810-63). Universi- tetsbiblioteket i Oslo, Billedsamlingen.

hed] og paa flere Steder, og naar man tænker sig hans hele person-
lige Stilling, bliver han i litterær Henseende næsten en gaadefuld
'Fremtoning'.« Tre år senere gjentok han inntrykket av Munch i et
nytt brev, denne gang til Botten-Hansen.⁴⁵ »Prof. Munch er mig
især et uforklarligt Phænomen, jeg kiender ingen hos os, som jeg i
eet og alt vil sætte ved Siden af ham.« Og nye tre år senere var
lovordene like sterke: »Han er mig et aldeles uforklarligt Phæno-
men. Omgivet af trykkende Næringssorg, der vilde lade enhver
Anden bukke under, kan han fortsætte en næsten vidunderlig li-
terarisk Virksomhed.«⁴⁶

Munch på sin side skrev også meget anerkjennende om Werlauff,
som han anså som en meget velorientert og kompetent autoritet,
»den uden Tvivl bedst underrettede Mand.«⁴⁷ Men ellers var de me-
get ulike både av alder, faglig innstilling og livsholdning. Munch så
nok på Werlauff først og fremst som en samlingsbestyrer og en

forhandlingspartner, som det gjaldt å ha det best mulige forhold til i
det øyeblikk man skulle gå i gang med utgivelser og en mulig ut-
levering av arkivmateriale til Norge.

Vi har idag bevart 6 brev fra Munch til Werlauff og 3 brev fra
Werlauff til Munch, alle fra tidsrommet 1847-60.⁴⁸ Men de har nok
begge skrevet adskillig flere til hverandre.

Alt i det første brev vi kjenner til, et brev fra Munch datert 6. juni
1847, stupte han rett ut i problemer i sin egen virksomhet som
utgiver. Det gjaldt Fagrskinna som han og språkforskeren Carl Ri-
chard Unger (1817-97) hadde under utgivelse. I siste øyeblikk var
det dukket opp noen spørsmål omkring et manuskript til en del av
verket: Hvor kom dette manuskript fra? Når kom det til samlingene
i København, og hvem var det som egentlig hadde skrevet det av?
»Jeg vover at utleilige Hr. Conferenzraaden som den uden Tvivl
bedst underrettede Mand, med et Par Spørgsmaal,« skrev Munch.
»Jeg er ved at fremsætte disse Spørgsmaal uforvarende kommen til
at male op et Brev af afskrækkende Længde: hafid J)ér nu fengit af
oss bibliam, som biskop Håkon siger.«

Werlauff kunne ikke svare direkte på spørsmålet, men hans svar i
et brev av 24. juli 1847 viste på overbevisende måte hvilke om-
fattende undersøkelser han hadde gjort, og hvilke bidrag han likevel
kom med til en fortsatt undersøkelse.

En tilsvarende forespørsel gjorde Munch noen år senere, i et brev
datert 2. oktober 1850. Det gjaldt ektheten av et manuskript som
angivelig skulle være funnet i København, og spørsmålet var da om
Werlauff kjente noe nærmere til innhold, utformning og bakgrunn.
Werlauff svarte raskt, alt i et brev av 19. oktober 1850⁴⁹ der han ga
mange opplysninger både om manuskript og om opphavsmann.
Men noen bestemt formening om manuskriptet var falsk eller ekte
ville han ikke fremsette.

Da Munch oppholdt seg i Rom for å gå gjennom Vatikanets bi-
bliotek og arkiv, var han også etter avtale på utkikk etter materiale
som kunne ha interesse for dansk historieforskning. Han ga da de-
taljerte opplysninger om det han var kommet over.⁵⁰

Flere andre brev fra og til Munch inneholder også opplysninger
om den hjelp Werlauff ga norske historikere. Da den norske avde-
ling av Det Kongelige Nordiske Oldskrift-Selskab ble opprettet i 1845,
var Munch meget fornøyet med resultatet, og han var helt klar over
at i underhandlingene hadde Werlauffs navn vært en god garanti.
Munch forsto godt at Werlauff var den av de danske historikere som
var villig til å gå lengst når det gjaldt å imøtekomme norske ønsker.
Det viste han ikke minst under de langvarige forhandlinger om de-
lingen av de Arnamagneanske samlinger.

Den eneste utenlandsreisen Poul Botten-Hansen (1824-69) foretok
var til Uppsala og København sommeren 1856. Foranledningen var
studentermøtet i Uppsala, og hjemreisen la han om København.
Der kom han til å bo hos Werlauff, i professorboligen i Kannike-
stræde. Dette besøket ble innledningen til et livslangt vennskap og
brevskifte. I alt har vi 22 brev fra Werlauff til Botten-Hansen og 14
brev tilbake fra Botten-Hansen til Werlauff. Alle 36 brev er fra årene
1856-62.⁵¹

Nu var ingen av dem store og glade brevskrivere, men desto
klarere kom formålet og nytten - for dem begge - frem. Den store
aldersforskjell - Botten-Hansen var 43 år yngre - satte selvsagt et
visst preg på brevene til å begynne med. Men det varte ikke lenge.
Snart var de midt inne i de interesser som opptok dem begge: Bøker
og litterære nyheter. Og her hadde de begge to gleden både av å
kunne gi og av å ta imot.

Werlauff hadde den største respekt for Botten-Hansen som bok-
samler, og han forhørte seg stadig om bøker og trykk som manglet i
Det Kongelige Biblioteks samlinger og om mulighetene for å
komme over dem i Norge. Til gjengjeld kunne han selv oversende
publikasjoner som ikke fantes i det norske riksarkiv og universitets-
bibliotek.

Et annet sterkt bindeledd var Illustreret Nyhedsblad⁵² som Botten-
Hansen var utgiver og redaktør av fra 1851 til 1866. Til bruk for
dette fikk han både ideer og artikler fra Werlauff, og Werlauff hadde
selv gleden av å se egne artikler trykt i bladet. Forfattergleden hadde
han fremdeles. Han understreket også selv, at dette var nu hans
eneste kontakt med farens fødeland.

Og Botten-Hansen holdt ham underrettet om venners og kolle-
gers arbeider og skrifter. Han sendte ham sin populærhistoriske por-
trettsamling Eidsvold-Galleri, sin serie Norske Historikere,⁵³ og han
fortalte om Rudolf Keysers, Christian Langes og P. A. Munchs
forskning og utgivelser.

Begge var de bekymret over at bibliofilien angivelig var på sterk
tilbakegang, og Botten-Hansen var rystet over hvor skjødesløst
sjeldne og kostbare bøker ble behandlet. Werlauff mente at årsaken
var »Letheden ved her at faa Bøger tillaans, de mange Selskabers
Bogsamlinger, Mangel paa Plads og hyppige Omflytninger, endelig
den i saa sterk Progression voxende Bogmasse - alt dette skal just
ikke opmuntre til Bogsamling.«⁵⁴

Botten-Hansen delte også Werlauffs store begeistring for Hol-
berg. Han satte ham på sporet med opplysninger om Holbergut-
gaver og eksemplarer av enkelte verk. I et brev av 18. september

1857 ga han en del supplerende opplysninger og rettelser til en ut-
gave av Niels Klims underjordiske reise der Werlauff hadde skrevet
kommentarene.⁵⁵ Botten-Hansen kunne her gi flere meddelelser om
overtro slik den endnu levde i hjembygden Sel i Gudbrandsdalen i
hans egen ungdom. Han kunne også henvise til Asbjørnsens folke-
og huldreeventyr⁵⁶ og til Eilert Sundts bøker om fantefolket og
sedelighetsforholdene.⁵⁷ Og Werlauff var takknemlig for slike til-
skudd, som han regnet med kunne bli til nytte for fremtidige ut-
gaver. »For ethvert saadant Bidrag fra Deres Haand vil jeg være
taknemlig, kun fra meget Faa kan jeg vente noget lignende.«⁵⁸ Wer-
lauff ble også hedret av Botten-Hansen ved at han dediserte en ut-
gave av noen Holberg-brev til ham.⁵⁹

Til tross for at Werlauff var langt oppe i 70-årene og stadig klaget
over alder og sviktende krefter, kunne han i et brev av 12. oktober

1858 spørre om Botten-Hansen var interessert i å utgi et skrift om en
plan for en norsk ridderorden i 1747. Werlauff ville helst at dette
kom ut i Norge, og da fortrinsvis ble publisert i Illustreret Nyhedsblad
eller Norske Samlinger.⁶⁰ Botten-Hansen var interessert, og arbeidet
ble trykt i Nyhedsbladet året etter.⁶¹ Werlauff fortalte videre om
Magnus Berg,⁶² Carl Deichman⁶³ og Po vel Juel,⁶⁴ som han mente
alle burde omtales i Botten-Hansens blad. Og Botten-Hansen var
takknemlig for all den hjelp han hadde bedt om, og også fikk fra

Werlauff med hans »udstrakte Kundskaber og bekjendte Beredvil-
lighed i literære Sager [,..].«⁶⁵

Mellom Werlauff og Botten-Hansen hadde det utviklet seg et na-
turlig vennskap, og da Botten-Hansen i 1860 fortalte Werlauff at han
ville søke seg over fra Riksarkivet til Universitetsbiblioteket, var
Werlauff gla for det. Han lovte også med en gang å skrive en anbe-
faling som Botten-Hansen kunne vedlegge søknaden. Det ble det nu
ikke noe av, da Botten-Hansen ble utnevnt alt før anbefalingen rakk
frem. Werlauff ventet seg meget av denne utnevnelse, både fordi
han var overbevist om at Botten-Hansen var velkvalifisert for stil-
lingen, og fordi han var klar over at Botten-Hansen innen fa år ville
etterfølge Frederik Wilhelm Keyser⁶⁶ som overbibliotekar. Til denne
stilling ville Botten-Hansen etter Werlauffs mening være den rette
mann. Dette skjedde også 4 år senere, i 1864, da Keyser tok avskjed
fra embetet, og Botten-Hansen etterfulgte ham.

Werlauff kunne gi sin unge norske venn og kollega flere gode råd
med på veien. Hans ord hadde vekt, da han selv hadde mere enn 60
års bibliotekstjeneste bak seg, og derav nesten 40 som sjef for Det
Kongelige Bibliotek. Det var to forhold som Werlauff understreket.
Det var betydningen av at biblioteket hadde en leder som var biblio-
tekar i hovedstilling. Å lede et stort bibliotek krevet sin mann fullt
ut og i full dags stilling. Werlauff hadde selv gjort visse erfaringer.
Hans forgjenger og tidligere sjef, kirkehistorikeren professor Daniel
Gotthilf Moldenhawer var først og fremst forsker og universitets-
lærer. Han var en autoritær person, men det daglige arbeide i biblio-
teket overlot han gjerne til sine underordnede der. På eldre dager
iallfall, kunne han holde seg borte fra biblioteket i ukevis. Det be-
tydde imidlertid ikke at han ikke hadde satt sitt preg på utform-
ningen av biblioteket. Både oppbyggingen av det store katalogverk
og det omfattende akkvisisjonsprogram - av og til ganske visst på
høyst særegne måter - vitnet om hans aktive innsats på dette felt.
Men Werlauff sa klart fra, at han mente at biblioteksjefen måtte være
en person som »kan og vil hellige det [biblioteket] sin hele Tid og
Virksomhed, uden at noget andet Embede eller oeconomiske Hen-
syn deri ere ham til Hinder.«⁶⁷ Alle offentlige biblioteker var i sterk
vekst, hevdet Werlauff, derfor var det også stadig mere nødvendig
at den ansvarlige leder bare hadde biblioteket som livsoppgave.
Også for de andre ansatte ved biblioteket gjaldt det at de måtte ha
faglige kvalifikasjoner og at de så på sine stillinger ved biblioteket
som ordinære arbeidsplasser og ikke som »midlertidige Indtægtskil-
der eller som Overgange og anbefalende Motiver, naar de søge an-
dre Livsstillinger.«⁶⁸

Werlauff tok samtidig opp et annet forhold som gjorde det nød-
vendig med en aktiv biblioteksledelse ved det norske universitets-
bibliotek. Dette bibliotek måtte ansees som »Norges Centralbiblio-
thek« på samme måte som Det Kongelige Bibliotek i Danmark.
Derfor måtte også dette bibliotek føle en sterk forpliktelse til å samle
inn og ta vare på en mest mulig fullstendig samling av norske trykk.
Denne oppgave var vanskeligere å utføre i Norge enn i mange andre
land, da man her ikke hadde noen pliktavleveringslov å støtte seg til.
Desto mere nødvendig var det at man fikk en mann som Botten-
Hansen til biblioteket. Han forsto oppgavens betydning, han hadde
sporsans og begeistring, og som ingen annen var han fortrolig med
norsk litteratur og litterær produksjon.⁶⁹

Det var i København i 1845 at Werlauff første gang traff Johan Se-
bastian Cammermeyer Welhaven (1807-73), og det ble med en gang
et nært vennskap. Welhaven oppsøkte naturligvis Werlauff hver
gang han var i København, Werlauff ble i 1847 fadder til Welhavens
eldste sønn, og fru Werlauff besøkte Welhaven under hennes Nor-
gesreise i 1855. Selv kom Werlauff som kjent aldri utenfor de danske
øyer.

Men bortsett fra det personlige vennskap og den dype sympati
som vokste frem mellom de to, den betydelige aldersforskjell til-
tross, hadde de også store og mange sammenfallende interesser.
Werlauff ble underrettet om litterære hendelser i Norge og om nor-
ske bokverk som Det Kongelige Bibliotek ikke hadde kunnet skaffe
seg på grunn av avstanden og manglende informasjon. Welhaven på
sin side fikk ofte bøker til låns fra Det Kongelige Bibliotek, og han
understreket også selv til stadighet hvor vanskelig det var for ham å
være uten biblioteket i København.

I alt har vi bevart 19 brev mellom Werlauff og Welhaven, det vil si
ett av brevene - av 29. desember 1849 - er til fru Josephine Wel-
haven. 10 av brevene er til Werlauff, og omtrent like mange gikk
tilbake til familien Welhaven. Alle er de fra tidsrummet 1849 til
1868.⁷⁰

Alt i sitt første brev til Werlauff skrev Welhaven om de vanskelig-
heter han støtte mot, både i utarbeidelsen av sine forelesninger og i
sin litteraturhistoriske forskning. »Men hvor meget har jeg ei, ved
og under mit Arbeide savnet Dem!« Universitetsbiblioteket var util-
strekkelig, og mest harmelig syntes Welhaven det var at biblioteket
var så dårlig forsynt med norske trykk. Her var Welhaven meget
mistrøstig. Han hadde talt med bibliotekaren, Keyser, om innføring
av en norsk pliktavleveringslov, men uten å møte hverken tro eller
forståelse. »Vor Bibliothekar nærer ikke alene Tvivl om en saadan
Forholdsregels Muelighed efter den Aand der raader i Lovgivningen
her. Men han troer i det Hele at Bibliotheksforsyningen kun bør
gaae ud paa Anskaffelsen af det Fortrinlige, og finder ei at man for
den indenlandske Literatur heri behøver at giøre nogen Undtagelse.
Dog - naar man rører ved denne Sag, kommer man ind paa vor
Bibliotheksbestyrelses misligste Side, hvorved Indretningen er ble-
ven defekt og holdningsløs i mange Maader. - Jeg skal nu begynde
paa Monographien over det danske Literaturselskab, men ogsaa her
vil jeg komme til at føle Bibliothekets Utilstrekkelighed, og maa
indrette mit Arbeide derefter.«⁷¹

Meget av korrespondansen mellom Werlauff og Welhaven tok sitt
utgangspunkt i Welhavens forelesninger over den dansk-norske lit-
teratur. Her var Werlauff en interessert og velorientert leser, og han
hadde mange bidrag og verdifulle kommentarer å gi. Det begynte
med Welhavens artikkel Om Betydningen af det norske Selskabs Op-
position mod den Ewaldske Poesi.⁷² Til utarbeidelsen av denne frem-
stilling hadde Welhaven fra en dansk samler fatt overlatt en doku-
mentsamling som gjaldt Det danske Literaturselskab. Han overdro nu
denne til Det Kongelige Bibliotek. Egentlig hadde han håpet å fa
samlingen supplert med enda noen dokumenter fra privat eie, men
det var ikke lykkes for ham.⁷³ Werlauff takket Welhaven for hans
skrift, og sa han håpet at han ville gå videre med et større arbeide om
den dansk-norske diktning i det 18. århundre. »Vistnok vilde det
have været mig kiært, at se Ewald omtalt af Dem, med noget større
Beundring. [...] Ewald er i mine Tanker endnu den største Digter-
genius Norden har frembragt, og hvor megen Aand og Originalitet
fremlyser ikke, selv af hans - ogsaa i stilistisk Henseende - ud-
mærkede Arbeider i Prosa.«⁷⁴ Men stort sett var Werlauff vel for-
nøyd, selv om han også sendte med en liste over feil som burde
rettes før en eventuell ny utgave.

Noen år senere skrev Welhaven til Werlauff at han foreleste over
Holberg og hans samtid. »Vort Bibliothek yder mig i dette Fore-
tagende ret god Hielp, og jeg priser den brave Andersen⁷⁵ med et
taknemlig Sind.«⁷⁶ Men like fullt følte han daglig savnet av ikke å ha
Werlauff å rådføre seg med, og i senere brev kom han tilbake med
flere spørsmål om Holberg, der Werlauff i høy grad var en sakkyn-
dig:

- Hvorfra hadde Nyerup og Krafts litteraturleksikon opplysnin-
gen om at Holbergs far var av »dansk Extraction«?

- Var det grunnlag for å hevde at Holberg var gjerrig?

Og Werlauff ga svar.⁷⁷ Han oppfordret Welhaven sterkt til å fa
trykt sine forelesninger, og gikk deretter over til å referere alle de
grunner Nyerup hadde hatt til å hevde at Holbergs far var dansk.
Det skjedde med henvisninger både til litteratur og til stedsnavn.
Like solid underbygget var diskusjonen om Holbergs angivelige
gjerrighet. Her ble henvist både til Holbergs egne skrifter og til
andres trykte utsagn. Welhaven takket for alle opplysninger ved å
sende ham sitt skrift, Om Holberg, Christiania 1854, da det kom ut.

To år senere skrev Welhaven på et nytt litteraturhistorisk arbeide,
et skrift om Peter Dass, Digteren fra Alstadhoug Peder Dass.⁷⁸ Også
denne gang hadde Welhaven vanskeligheter med å fa adgang til det
materiale han trengte, og han måtte derfor be Werlauff om hjelp.
Blant annet savnet han Cathechismus- og Evangelie Sange og de Bibelske
Bøgerfudith, Ester og Ruth, »vil De betroe mig disse Skrifter tillaans
fra Bibliotheket? [...] Lettere gik alt saadant om jeg selv var hos
Dem. Ja, kunde jeg atter, ligesom ifjor træde uventet ind ad Døren.
De veed vist hvor gjerne jeg gjorde det! Mere og mere drages jeg til
Dem og mine andre danske Venner, og det var vel ikke lidet Alvor i
den Spøg, der nylig i en Samtale undfløy mig: »Jeg boer i Christia-

Johan Sebastian Cammermeyer Wel- haven, norsk dikter og litteraturhistoriker (1807-73). Tegning 1843 a/J. V. Gert- ner. Universitetsbib- lioteket i Oslo, Bil- ledsamlingen.

nia, men sogner til Kiøbenhavn«.«⁷⁹ Da Werlauff fikk skriftet noe
senere, takket han og tilføyet, at ved et fremtidig besøk av Welhaven
i København »vil vel et og andet kunne opdages til Supplement af
Enkeltheder, men det væsentlige haver De allerede livligt og karak-
teristisk, som alt fra Deres Haand.«⁸⁰

Werlauff oppfordret Welhaven sterkt til å fortsette sine litteratur-
historiske arbeider med skrifter om Dorothea Engelbrektsdatter,
Povel Juel og Johannes Ewald.

Og de fortsatte å skrive til hverandre så lenge Werlauff hadde syn
til det. »Endnu kan jeg da til nød skrive nogenlunde, og jeg bør
derfor ikke opsætte Besvarelsen af Deres hiertelige Brev«, skrev
Werlauff 13. oktober 1862. Alle hans gamle venner var gått bort, og
blant den yngre slekt var det ingen »af hvem jeg føler mig tiltruk-
ken, som af Dem, Høiagtede Ven! fra hvem jeg vel adskilles ved

Alder, Fædreland, Begavelse og Levevis, men med hvem jeg dog i
saa mangen Livsanskuelse sympathiserer.« Og i det aller siste brev
vi har fra Werlauff til Welhaven, datert 3. februar 1868, takket han
»for den kiærkomne Gave af Deres aandrige Arbeider. Selv for-
maaer jeg med mit næsten til fuldkommen Blindhed aftagne Syn,
desværre ikke at tilegne mig dem [...]. Lev vel og tænk stedse med
gammelt Venskab paa Deres altid hengivne Werlauff.«

Han skrev selv at han hadde brukt en uke på å skrive brevet, og
skriften overbeviser om at opplysningen er riktig.

Werlauff fulgte med interesse oppbygningen av samlingene i norske
arkiver og biblioteker, og han hadde ikke noe imot at materiale kom
dit i stedet for til København, når det var en reell grunn for det. Han
hadde helst sett at Oberberghauptmann Morten Trane Brunnichs⁸¹
samlinger til de norske bergverkers historie var blitt værende i
Norge og ikke blitt innlemmet i universitetsbiblioteket i Køben-
havn. »Jeg er ikke Patriot nok, til ei at erkiende, at de havde været
hensigtsmæssigere placerede i Christiania.«⁸²

Mange år senere skrev han til Lange at han hadde gjort »den
Disposition, at alle mine Collectanea Norge vedkommende, efter
min Død skulle tilfalde det norske Universitet.«⁸³ Dette gjentok han
i et brev til Munch,⁸⁴ og etter at han hadde fatt meldingen om at Jens
Christian Berg var død, skrev han til Lange: »Jeg har ikke saa faa
Breve fra Berg næsten fra Aarhundredets Begyndelse af, de ere sam-
lede for sig selv, og skulle efter min Bestemmelse, i sin Tid afgives
til det norske Universitet.«⁸⁵

Men han var heller ikke uinteressert i hvordan de samlinger som
var i Norge, eller som kom til Norge, ble oppbevart. Materialet
skulle tas ordentlig vare på. Med bekymring forhørte han seg om
hvorledes Halvor Andersens samlinger, som hørte til Universitets-
bibliotekets grunnstamme, og som var kommet dit allerede i 1815,
var blitt behandlet. »Er det opstillet alt? For nogen Tid siden hørte
jeg at de endnu skulle staae indpakket i Kasser paa Fæstningen.«⁸⁶

Hvis Berg så et snev av bebreidelse i spørsmålet, kom han raskt
med et tilsvar. »Andersens Samlinger skal nok være udpakkede,
men deels tror man at der mangler meget, deels skulle de ved Ind-
pakningen i Kbhn i sin Tid have lidt, saa at meget er bleven forder-
vet. Forøvrigt kjender jeg ikke nøiere dertil.«⁸⁷

En stor og ganske spesiell gave kom Werlauff til å gi Universitetet
i Christiania i 1853. Sommeren dette år ble København hjemsøkt av
en kraftig koleraepidemi. I sine erindringer skrev Werlauff at mange
dro ut av byen på grunn av smittefaren. »Jeg derimod ængstede mig
ikke, og 72 Aar gammel havde jeg ikke synderlig Grund til at sætte
saa megen Pris paa Livet.«⁸⁸ Han ble derfor i København, og under
de spesielle arbeidsforhold som da inntrådte på biblioteket, gikk han
igang med å undersøke samlingene i et magasinrom på biblioteket.
Dette hadde tidligere vært avstengt, men her fant han en stor
mengde kart, kobberstikk, stamtavler og annet materiale, alt sam-
men tidligere ubehandlet og uregistrert. Blant dette lå også »endeel
norske Karter og Grundtegninger som jeg antog bedre at være paa
sin Plads i Norge end her.« Han søkte og fikk tillatelse til å gi dem til
det norske Universitet, og det var en »sand Tilfredsstillelse derved at
have bidraget til at oplyse Christianias og Bergens ældre Topogra-
phie.«⁸⁹ Samlingen omfattet ialt 32 karter og planer. De finnes idag i
Kartsamlingen i Universitetsbiblioteket i Oslo, på ett unntak nær.
Ved opprettelsen av Universitetet i Bergen i 1948, ble et av kartene,
et kart over Bergen by fra midten av 1700-tallet, gitt til Universi-
tetsbiblioteket i Bergen.

Både før og etter dette har vi meddelelser om at Werlauff sendte
gaver til Universitetsbiblioteket, som regel Norvegica.⁹⁰

Det var historie og litteratur som var hovedemnene i Werlauffs
brevveksling med hans norske venner. Her hjalp de hverandre med
råd og opplysninger til forskning og utgivelser. Men ut gjennom
1840-årene kom dagens aktuelle politiske spørsmål stadig sterkere
og mere dystert inn i deres brev. Det var trusselen fra Tyskland mot
Danmarks sydgrense som skapte grunnlaget for skandinavismen,
og det var i akademikermiljøet at denne bevegelse hadde sin sterke-
ste forankring. Dette kom også frem i deres brevskifte.

Som vi har sett hadde Jens Christian Berg i løpet av 1820-årene
bygget opp en helt ensidig og uforsonlig kritisk holdning mot det
danske styre i Norge i foreningstiden. Men til tross for sin ubrutte

rekke av bitre anklager mot de danske konger og deres forbrytelser
mot Norge, så tok han likevel klart standpunkt for Danmark i den
slesvig-holstenske konflikt som nu trakk opp. For Augustenborger-
nes krav og aksjon hadde han ingen sympati.⁹¹ Han skrev en artikkel
anonymt i Christianiaposten,⁹² og hans siste litterære arbeide var å
oversette og kommentere Carl von Wimpfens skrift: Angaaende Her-
tugdømmene Slesvig og Holstens statsrettslige Forhold.⁹³

Werlauff takket Berg for den interesse han hadde vist Danmarks
sak, og han redegjorde samtidig for sitt eget syn på skandinavismen,
som han mente falt sammen med Bergs og P. A. Munchs oppfat-
ning. Han var tilhenger av et sterkt utbygget kulturelt fellesskap.
Økonomisk samarbeide med felles mynt anså han derimot for urea-
listisk og lite heldig. Han var klart og ubetinget mot at de tre nordi-
ske riker skulle gå sammen inn i en politisk enhet. »Erfaringen viser,
at en Forening af forskiellige Nationaliteter under eet Hoved sielden
bliver til alle Parters Tilfredshed. Da man lettelig kunde indsee,
hvad de saakaldte »Skandinaver« egentlig havde i Sigte, har jeg
stedse holdt mig fra deres »Umtriebe«, jeg har aldrig været Medlem
af det scandinaviske Selskab.« Werlauff tok sterkt avstand fra et
foredrag som »den geniale, men fanatiske og eensidige Grundtvig«
hadde holdt, og der han foreslo at nordmenn og svensker auto-
matisk skulle få innfødsrett i Danmark når de bodde der. Werlauff
konstaterte at skandinavismen hadde fått et betydelig knekk i løpet
av det sidste år, »da den svensk-norske Regierings Optræden i Rea-
liteten vel var os mere til Skade end til Gavn [...].«⁹⁴

Det var i brevskiftet med P. A. Munch at Werlauff kom til å rede-
gjøre klarest for sitt syn på den nordiske politikk. Til tross for at
Werlauff gjennom hele sitt liv viste stor interesse og sympati for
nordisk samarbeide, ble han aldri noen skandinavist. Han hadde
liten tro på et nytt nordisk statsforbund, slik mange trodde på og
håpet på i tiden fra 1840-årene og frem til 1864. Han skrev til
Munch: »Derimod er jeg ganske eenig med Dem angaaende Uhold-
barheden af den Skandinaviske eller Skandinavistiske Ide.« Han var
glad for at man ville komme frem til større enighet når det gjaldt
handel og kultur, og det skulle man også ha gode forutsetninger til å
oppnå mellom tre nasjoner som hadde så meget til felles, geografisk,
historisk, språklig og kulturelt, og han reagerte sterkt mot enhver
påminning om tidligere angivelige overgrep. »Jeg har derfor stedse
anseet enhver Oprippen af gamle, forsætlige eller uforsætlige, virke-
lige eller formeente Forurettelser for uforsvarlig paa hvilkensom-
helst Side, og jeg nægter ikke, at - især tidligere - enkelte norske
Blade have ladet sig komme mere til Skyld end mig bekiendt dansk.
Men - ingen Eenhed, ingen Opgaaen af det ene Folk i de øvrige -
ingen Personal-Union!«

Det var klare ord i en alvorlig tid da Danmark var i krig med de
tyske stater og selv hadde søkt all mulig hjelp fra Sverige-Norge.
Han føyet også til: »og jeg vilde ønske, at Slesvigs Besættelse af
svenske Tropper ogsaa kunde have været undgaaet.«⁹⁵

Også i brevene til Lange kommenterte han den politiske situa-
sjon. »Den Deltagelse der i Norge vises os i vor nuværende vistnok
højst kritiske Stilling,« skrev Werlauff 22. april 1848, »rører os me-
get. Udfaldet det blive hvilket som helst, vil uden Tvivl ogsaa have
Indflydelse, directe eller indirecte paa alle 3 Rigers Forhold og Stil-
ling.«

Seks år senere, da den politiske situasjon igjen var spent, kom
hans bekymring frem i ordene: »Jeg maa desværre deele min Vens
mørke Ahnelser med Hensyn til den politiske Fremtid. Vil Rusland
ikke give efter, (hvo kiender desuden dette hermetisk tilsluttede Ri-
ges Hielpekilder, Keiserens Planer eller Befolkningens Stemning?)
bryder Krigen ud til Foraaret i større Omfang, ville de nordiske
Riger neppe undgaae at drages ind med.«⁹⁶ Og da var Werlauff redd
for at landene i Norden ville stå delt i sine interesser når det gjaldt
hvilken av de europeiske maktgrupperinger de skulle gå med.

I alle Werlauffs brev til hans norske venner og fagfeller har vi møtt
ham som en tjenestevillig, hjelpsom og litt saktmodig mann. Men
det betydde ikke at han var helt uinteressert i takk og anerkjennelse.
Tvertimot, i mange av brevene kan det komme frem en sår utålmo-
dighed etter offisiell påskjønnelse fra norsk side. Nettopp fordi han i
så mange andre forhold var nærmest selvutslettende beskjeden, vir-
ker hans våkne interesse her på dette felt både overraskende og noe
eiendommelig. Nu hadde Werlauff i sitt forfatterskap flere ganger
vist interesse for ordensvesen. Han hadde skrevet både om en plan-
lagt norsk ridderorden, om Elefantordenen og Dannebrogsordenen,
og dette er vel med til å forklare hvorfor han selv også på egne vegne
kunne bli så opptatt av disse tegn på samfunnets og medmenneskers
anerkjennelse.

Det var i brevskiftet med riksarkivar Lange at Werlauff mest kom
inn på sin utålmodige venting på en offisiell norsk takk og anerkjen-
nelse. Når Werlauff tok opp saken med Lange, var grunnen den at
det var med Lange at Werlauff frem for alt hadde den profesjonelle
og offisielle forbindelse med Norge. De to førte i flere år forhand-
lingene om deling av dansk-norske arkivsaker og dokumenter, og
Werlauff var i alle år den viktigste og helt nødvendige kontakt i
Danmark for utgiverne av store norske kildeskriftutgaver som
Lange var opptatt med.

Da forhandlingene om de Arnamagneanske diplomer ikke førte
frem i 1851, følte Werlauff det som en stor skuffelse at hans arbeide,
som vel hadde vært forgjeves, heller ikke ble påskjønnet fra norsk
side. Han var iallfall den av de danske forhandlere som hadde vært
villig til å gå de norske ønsker lengst i møte. I senere brev ut gjen-
nom 1850-årene ber han stadig Lange om å undersøke hvorfor han
er »fait i unåde« hos de norske myndigheter, og hvem det er som er
årsak til det. Lange må gå ganske langt i å forklare at grunnen til at
påskjønnelsen var uteblitt ikke var uvilje mot Werlauff, men lå i den
formalistiske håndtering av disse saker både i den norske regjering
og hos Kongen i Stockholm. Men Werlauff var og ble utrøstelig.
P. A. Munch skrev til Lange: »Werlauff tror jeg og har faaet et
Grundskud ved ej at blive hedret saa fra Norge som han ønskede.«⁹⁷

Men i 1862 kom omsider takken, og han ble overrakt storkorset
av St. Olavs ordenen. Han skrev i sine erindringer: »Mine Venner
Welhaven og Munch skulle især have bidraget hertil. Jeg fandt mig
opfordret til giennem Cabinetsecretair Trap (at foreslaae) Welhaven
til Ridder af Dannebrog, som han ogsaa blev. Munch turde jeg af
flere Grunde ei foreslaae, saa høilig han end kunde fortiene det.«⁹⁸

Men syntes Werlauff at det trakk lenge ut med denne offisielle takk
fra Norge, så hadde han iallfall i mange år kunnet glede seg over

norske kollegers takknemlige verdsetting av hans innsats. Samfun-
det for det norske Folks Sprog og Historie innvoterte ham som
medlem alt i 1831, og i et brev til Lange 5. februar 1854 fortalte han
at han var blitt æresmedlem av Foreningen til Norske Fortidsmin-
nesmærkers Bevaring. Han hadde således en grunnfestet posisjon i
Norge.

Dette var man også klar over i Danmark, og danske historikere
fremhevet gjerne hans innsats for norsk historisk forskning. Den
tyske historiker, professor Friedrich Christoph Dahlmann skrev i
1842, at siden Schøning var Werlauff den som hadde nedlagt seg de
mest mangesidige fortjenester av Norges historie." Siden er selv-
sagt perspektivet og vurderingen nødvendigvis blitt adskillig ander-
ledes, men uttalelsen vitner likevel om hvordan samtiden så på hans
innsats.

I sine minneord i Morgenbladet skrev daværende overbibliotekar,
senere professor Ludvig Daae: »Intet stort og omfattende historisk
Verk bærer hans Navn, men derimod kan man sige at intet stort
historisk Verk i Danmark eller Norge i Menneskealdre vil kunne
skrives, uden at dets Forfatter paa et eller flere Punkter vil blive
Werlauff takskyldig for Vink og Forarbeider.«¹⁰⁰

Siden Daae skrev disse ord om Werlauff, er selvsagt den historiske
forskning gått langt forbi Werlauffs egne verker og verkene til de
forskere som fikk hjelp av Werlauff. Men fremdeles nevnes han i
historiografiske innledningskapitler og i noteverket til større histori-
ske arbeider. Werlauff har en plass i den faglige dansk-norske kultur-
tradisjon som også hans ettermann Ludvig Daae med stolthet er-
klærte seg å tilhøre: Jeg kjente Werlauff, Werlauff kjente Suhm, og
Suhm fulgte Holberg til graven.

Et annet minne om Werlauff finnes også i norsk bibliotekmiljø idag.
I utlånssalen i Universitetsbiblioteket i Oslo henger en portrettme-
daljong av Werlauff. Den er utført i begynnelsen av 1860-årene av
billedhuggeren Julius Middelthun, og er så vidt vites den eneste
portrettmedaljong Middelthun noengang har utført. Kunstneren ga
den selv til biblioteket, der den har hengt siden 1871.

I sin bok om Julius Middelthun har Henning Gran beskrevet me-
daljongen slik: »Middelthun har her stått overfor en modell som har
interessert ham: Werlauff f] var en akademiker av den gamle skole og
samtidig en utpreget romantisk natur [...]. Werlauff-portrettet er
holdt i stram profil mot den nøytrale bakgrunnen. Professoren har
langt hår og kinnskjegg og er kledd i samtidens drakt, med høy
krage og kalvekryss. [...] Werlauff-portrettet er også en fin psykolo-
gisk studie: det avslører en mann som kjenner sitt eget verd, en
typisk representant for den gamle tid, l'ancien régimes nøkterne
saklighed. Men det romantiske krever sin tributt: modellen er for-
klart i minnets lys.«¹⁰¹

HENVISNINGER (W = WERLAUFF)

1. Hersleb i brev til Peder Hjort, 26. november 1813. Trykt i: Peder Hjort. Ud-
valg af Breve. B. 1. Kbh. 1867. S. 14.

2. W i brev til J. C. Berg, 20. juli 1857.

3. Oversikt over brev til og fra Erik Christian Werlauff:

4. Brevskiftet mellom W og Berg omfatter i alt 46 brev. De finnes i Universitets-
biblioteket i Oslo. Håndskriftsamlingen: UBO. Ms 4° 587, UBO. Brevsam-
ling 68.

De er for en stor del trykt i (Norsk) Historisk tidsskrift. B. 1. 1871. S. 406-33.

5. W i brev til Berg, 21. oktober 1798.

6. Berg i brev til W, 10. desember 1798.

7. Berg i brev til W, 12. oktober 1799.

8. Berg i brev til W, 10. desember 1798.

9. Berg i brev til W, 11. februar 1799.

10. Berg i brev til W, april 1799.

11. Ibid.

12. W i brev til Berg, 9. marts 1827.

13. W i brev til Berg, 23. oktober 1823.

14. Berg i brev til W, 18. april 1826.

15. Berg i brev til W, 17. november 1826.

16. Berg i brev til W, 16. marts 1824, 24. august 1826, 6. juli 1827, 31. okt. 1835.

17. Berg i brev til W, 18. mai 1830. Brevet er i UBO feildatert til 1833.

18. Berg i brev til W, 1. mai 1833.

19. W i brev til Berg, 16. juni 1833.

20. W i brev til Berg, 11. oktober 1846.

21. Berg i brev til W, 18. april 1826.

22. W i brev til Berg, 30. oktober 1826.

23. Antiqvariske Annaler. 1.1812. S. 82-104.

24. Brev fra Gregers Fougner Lundh til W, 1834(?) og 10. januar 1835. De finnes i
Det Kongelige Bibliotek, Ny kgl. Saml. 2387. 4°.

25. Specimen Diplomatarii Norvagici. Kbh. 1828. Bergens gamle Bylo v.
Kbh. 1829.

26. Lundh i brev til W, 10. januar 1835.

27. W i brev til Berg, 31. august 1846.

28. Keyser i brev til W, 21. april 1838 og 2. juli 1838. De finnes i Det Kongelige
Bibliotek. Håndskriftsamlingen. Ny Kgl. Samling 2387. 4°.

29. W i brev til Berg, 24. juni-10. juli 1839.

30. Bidrag til den nordiske Ravhandels Historie. Kbh. 1835.

31. Brevskiftet mellom W og Lange omfatter i alt 28 brev. De finnes i Det Konge-
lige Bibliotek. Håndskriftsamlingen. Ny Kgl. Samling. 2387. 4°, og i Riksarki-
vet, Oslo. Privatarkiv 12. Lange.

32. W i brev til Lange, 3. juni 1847, 11. september 1847.

33. W i brev til Lange, 11. september 1847.

34. W i brev til Lange, 19. februar 1847.

35. Aarg. 1. 1847. S. 142-43.

36. Lange i brev til W, 27. mars 1847.

37. W i brev til Lange, 17. august 1847.

38. Lange i brev til W, 10. januar 1848.

39. Aarg. 1. 1847. S. 217-86.

40. W i brev til Lange, 12. april 1858.

41. Lange i brev til W, 27. mars 1847.

42. W i brev til Lange, 4. desember 1851.

43. Lærde brev fraa og til P. A. Munch. B. 2. Oslo 1955. S. 45-53.

44. W i brev til Lange, 25. desember 1854.

45. W i brev til Botten-Hansen, 20. juli 1857.

46. W i brev til Botten-Hansen, 17. juni 1860.

47. P. A. Munch i brev til W, 6. juni 1847.

48. Brevskiftet mellom Werlauff og P. A. Munch omfatter i alt 9 brev. De er alle
trykt i Lærde brev fraa og til P. A. Munch. B. 1-3. Oslo 1932-71.

49. W i brev til Munch, 19. oktober 1850. Dette brev er i den trykte utgaven av
Munchs brev gitt feil årstall, 1856. Riktig årstall er 1850.

50. Munch i brev til W, 15. mars 1860 og 21. juni 1860.

51. Brevskiftet mellom W og Botten-Hansen omfatter i alt 36 brev. Det finnes i
Det Kongelige Bibliotek. Håndskriftsamlingen, Ny Kgl. Samling. 2387. 4°,
og i Universitetsbiblioteket i Oslo. Håndskriftsamlingen. Brevsamling 71. Det
er delvis trykt i (Norsk) Historisk tidsskrift. 1. 1871. S. 434-446, og i Festskrift
til Hjalmar Pettersen. Oslo 1926. S. 175-205.

52. Illustreret Nyhedsblad. 1(1851)-15(1866). Grunnlagt og redigert av Botten-
Hansen som et alment, litterært og kulturelt tidsskrift.

53. Eids vold-Galleri. Med en kortfattet Eidsvoldshistorie og Biographier. Chria
1856-60. - Utkom i 25 hefter, ikke avsluttet.

Norske Historikere. - Biografi-serie i Illustreret Nyhedsblad.

54. W i brev til Botten-Hansen, 20. juli 1857.

55. Niels Klims underjordiske Reise af L. Holberg. Fra Latin oversat af
N. V. Dorph. Med historiske og literariske Oplysninger af E. C. Werlauff.
2. Udg. Kbh. 1857.

56. Peter Christen Asbjørnsen (1812-85) folkeminneforsker og utgiver, sammen
med Jørgen Moe (1813-82), av norske folkeeventyr og sagn.

57. Eilert Sundt (1817-75), prest og samfunnsforsker, utgitt en rekke skrifter om
de sosiale forhold i Norge.

58. W i brev til Botten-Hansen, 24. mai 1858.

59. Nogle utrykte Breve fra Holberg. Chria 1858. - Utgaven er dediceret E.
Chr. Werlauff.

60. Illustreret Nyhedsblad, se henvisning nr. 52.

Norske Samlinger, udgivne af et historisk Samfund i Christiania 1-2 (1849-60).
Bind 2 ble utgitt med offentlig støtte og var redigert av riksarkivar Lange.
Begge bind inneholder samlinger av historiske kildeskrifter.

61. Illustreret Nyhedsblad. 1859. No. 21 og 32. - Også utgitt som særtrykk med
tittel: Om Stiftelsen af en Ridder-Orden for Norge 1747, samt Oplysninger til
Elephantordenens Historie. Ved E. C. Werlauff. Chria 1859. S. 44.

62. Magnus Berg (1666-1739) billedskjærer og maler.

63. Carl Deichman (ca. 1705-80) jern verkseier, historiker, donator. Ga sitt biblio-
tek til Christiania by i 1780.

64. Povel Juel (ca. 1675-1723) forfatter, amtmann og næringsdrivende. Henrettet,
angivelig for landsforrederi.

65. Botten-Hansen i brev til W, 27. august 1859.

66. W i brev til Botten-Hansen, 17. juni 1860.

67. Ibid.

68. Ibid.

69. Ibid.

70. Brevene finnes alle i Universitetsbiblioteket i Oslo. Håndskriftsamlingen.
Brevsamling 58.

71. Welhaven i brev til W, 5. januar 1849.

72. Trykt i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. B. 3. 1849. S. 225-90.

73. Welhaven i brev til W, 11. juni 1849.

74. W i brev til Welhaven, 30. desember 1849.

75. Halvor Andersen (1745-1810), revisor i Danske Kancelli, boksamler og dona-
tor, ga sin verdifulle boksamling til det norske universitetsbibliotek.

76. Welhaven i brev til W, 13. mai 1851. - Brevet er egentlig datert 1. mai.

77. W i brev til Welhaven, 18. august 1851.

78. Trykt i Nordisk Universitets-Tidsskrift 2. 1856/57. S. 110-40.

79. Welhaven i brev til W, 24. april 1856.

80. W i brev til Welhaven, 30. mars 1857.

81. Morten Thrane Briinnich (1737-1827), Oberberghauptmann, forfatter av lære-
bøker og av verk om de norske bergverkers historie.

82. W i brev til Berg, 23. oktober 1823.

83. W i brev til Lange, 22. april 1848.

84. W i brev til Munch, 11. august 1849.

85. W i brev til Lange, 24. august 1852, se også brev av 29. september 1853.

86. W i brev til Berg, 30. oktober 1826.

87. Berg i brev til W, 17. november 1826.

88. Erindringer af mit Liv. Kbh. 1910. S. 174. Se også: brev fra W til Botten-
Hansen, 20. juli 1857.

89. W i brev til Botten-Hansen, 20. juli 1857, og Kristian Nissen: Den Werlauffske
gave (Festskrift til Den norske avdeling ved Universitetsbiblioteket 1882-1932.
Oslo 1932. S. 150-67).

90. W i brev til Botten-Hansen, 11. juli 1862.

91. Berg i brev til W, 11. september 1846 og 30. april 1849.

92. Christianiaposten. 1848. No. 33: »Hvad Ondt Tydskerne har gjort os«.

93. Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. B. 3. 1849. S. 73-122.

94. W i brev til Berg, 25. mai 1849.

95. W i brev til Munch, 11. august 1849.

96. W i brev til Lange, 25. desember 1854.

97. Munch i brev til Lange, 26. mai 1858.

98. Erindringer af mit Liv. Kbh. 1910. S. 199-200.

99. Friedrich Christoph Dahlmann: Geschichte von Dänemark. B. 2. Hamb. 1842.
S. 178.

100. Morgenbladet. 8. juni 1871.

101. Henning Gran: Billedhuggeren Julius Middelthun og hans samtid. Oslo 1946.
S. 164-67.