Som det også fremgår af Dansk Bibliotekshistorisk Selskabs første
virksomhedsberetning, der findes side 101-107, var det fra første
færd et af Selskabets formål at udgive bibliotekshistoriske publika-
tioner.

Det er styrelsen en glæde nu at kunne udsende det første bind af
en serie med titlen Bibliotekshistorie, og det vil forhåbentlig blive
fulgt af mange flere, selv om man i øjeblikket desværre ikke tør
love, at serien vil fa karakter af årbog.

Udgivelsen af det nu foreliggende bind i serien er blevet mulig-
gjort ved økonomisk støtte fra Edvard Pedersens Biblioteksfond og
Ministeriet for kulturelle anliggender. Selskabet bringer begge en
varm tak.

Styrelsen

Suhm og Norge

Af Gerhard Munthe

I motsetning til hvad tilfellet er med Holberg, Wessel og Torden-
skjold har Norge og det norske folk aldri gjort krav på Peter Frede-
rik Suhm, og med den meget omtalte nivåsenkning i skolen skulle
det være grunn til å tro at han nu for godt var anbragt utenfor
faresonen. I Norge eksisterer han i dag bare som gatenavn i et par
byer og som navn på en museumsbygning ved Universitetet i
Trondheim, om man da ser bort fra et fotnoteliv hos en snever krets
av forskere.

Og likevel har Suhm satt spor etter seg i norsk historie. Han
bidro aktivt til norsk kulturliv, historisk forskning og til norsk
politisk tenkning både i de 14 år han bodde i landet og i de mere enn
30 år som fulgte. Suhm har en betydelig del av ansvar og ære for
fremveksten av den norske nasjonalfølelse i de siste årtier av 1700-
tallet. Dette var ikke noen nasjonalisme som tok sikte på oppløs-
ning av den dansk-norske helstat, det var en nasjonalfølelse som
tok sikte på å sikre Norge en bedre stilling innenfor helstaten, -
økonomisk, politisk og kulturelt. Og Suhms innsats kom utvil-
somt til å gi resultater, ikke som noen voldsom omveltning og
endring av statsform og politisk kurs, men som en gradvis dreining
av det dansk-norske samfunn i retning over mot en mere dansk- og
norsk-nasjonal, liberal innstilling. Suhm var en representant for
opplysningstiden, både i dens aristokratiske og i dens folkelige
form.

Gerhard Munthe, riksbibliotekar. Riksbibliotektjenesten, Postboks 2439 Solli, Oslo 2,
Norge.

Suhm var oppvokset innenfor samfunnets sosiale overklasse,
men hans far admiral Ulrik Frederik Suhm hadde hverken gods
eller gull å gi til sønnen, og da sønnen hverken ville studere jus eller
gå inn i hoff- og statstjenesten, var et rikt gifte hans eneste mulighet
dersom han skulle kunne føre det liv han ønsket: å arbeide som en
fri forsker, ubundet av embete, jordbruk, handel eller industribe-
drift, bare opptatt av studier og forskning innenfor historie, språk
og litteratur.

Sommeren 1751 kom han 23 år gammel til Trondhjem. Han kom
dit ikke uten forhåndsinformasjoner fra en av familiens venner, og
alt uken etter var han forlovet med den grunnrike Karen Angell,
enearvingen til Thomas Angells store eiendommer og formue.
Man kan selvsagt mene en hel del om en slik strategi. Det skal vi la
ligge. Tiden den gang var også mindre forarget enn den er i dag.
Men ser man på det som et forretningsmessig arrangement var
Suhms bidrag at han forpliktet seg til å bli boende i Trondhjem.
Hvor stort offer han syntes dette var, vet vi ikke. Men det kom
iallfall til å bety ganske meget for hans utvikling, forfatterskap og
historiesyn, og hans innstilling til politikk og samfunnsforhold.

Suhm kom ikke alene til Trondhjem. Sammen med ham var rek-
tor Benjamin Dass og Gerhard Schøning. Benjamin Dass hadde
vært rektor ved katedralskolen siden 1734. Nu skulle han overlate
embetet til sin tidligere elev, den lovende unge historiker Gerhard
Schøning. Deretter skulle hans vei gå tilbake til København, hvor
det for ham var naturlig å bosette seg når han var fri for embetsplik-
ter, selv om han var aldri så meget norsk av herkomst. København
var også for ham dobbeltmonarkiets åndelige midtpunkt. Hadde
det ikke vært for hans senere regelmessige brev og stadige kommis-
joner for hans to unge venner, og at hans verdifulle boksamling
skulle komme dit etter hans død, hadde han nu vært ute av Trond-
hjems historie for godt. De to andre derimot kom for å bli, og i de
neste 15 år kom de til å være med på å gi byen et kulturelt særpreg
den ikke hadde hatt tidligere, men også for resten av livet fortsatte
Schøning og Suhm å være knyttet til hverandre ved vennskap,
forskning og litterært samarbeide. Gerhard Schøning styrte som
rektor Trondhjems katedralskole, men drev ved siden av det en
omfattende historisk og filologisk forskning som senere skulle re-
sultere i en rekke banebrytende historiske verker. Peter Frederik
Suhm slo inn på et langt mere omfattende forfatterskap. Som for-
sker var han nok først og fremst historiker, men ellers opererte han
fritt og produktivt som skjønnlitterær forfatter, essayist, filosof,
statsvitenskapelig forfatter, klassisk filolog og kulturjournalist. Til
dem sluttet seg noen år senere stiftets nyutnevnte biskop Johan
Ernst Gunnerus - han var 4 år eldre enn Schøning og 10 år eldre enn
Suhm - og sammen ble de kjent som det lærde trekløver i Trond-
hjem. De stiftet i 1760 det Trondhjemske Selskab, det som syv år
senere skulle fa kongelig stadfestelse og navnet Det Kongelige Nor-
ske Videnskabers Selskab. Det var den første lærde, vitenskapelige
institusjon i Norge, det bar bud om kommende forskning og kul-
turarbeide - og kanskje universitet også.

Det var ikke noe originalt hverken i plan eller utførelse ved dette
selskap. Det eneste originale var at det var i Trondhjem. Utformin-
gen lå så nær opp til det Gunnerus hadde sett i Jena og København,
der han begge steder hadde vært medlem av lærde selskaper, og det
Schøning og Suhm hadde opplevet på noen ungdommelig avstand
ved Københavns Universitet.

Mens Gunnerus i kraft av alder og embetsstilling naturlig tok
ledelsen av selskapet, organiserte det og fikk satt igang dets publi-
kasjonsrekke med en imponerende fart og dimensjon, for deretter å
gå løs på en lang rekke zoologiske arbeider, gikk de to andre i
triumviratet i gang med språkstudier, klassisk litteraturhistorie,
men fremforalt med utforskning av fedrelandenes historie helt fra
den første sagatid og frem mot deres egen samtid.

Av gode grunner - de var begge to meget unge mennesker da de
kom til Trondhjem, Schøning 29 og Suhm 23 år gamle - trengte de
tid på å forberede sin forskning ved språkstudier og historiske stu-
dier. De kom regelmessig sammen flere ganger i uken, og de lærte
seg både klassiske og moderne språk. Blant deres fag var også
norrønt språk og litteratur, slik at de kunne lese kildene til nordisk
middelalderhistorie i originaltekstene.

Etter flere års forarbeider utga de sammen i 1757 Forsøg til For-
bedringer i den gamle Danske og Norske Historie. Gerhard Schøning

Peter Frederik Suhm.
Maleri o. 1753 af
ukjent kunstner
(Frederiksborg-
museet).

skrev der om Harald Hårderåde og erkebiskop Eystein, mens
Suhm var forfatter av tilsvarende kapitler om de danske konger
Knut den Store, Erik Eiegod og Erik Emune. Fra da av hadde de en
faglig posisjon, et arbeidsprogram og en klar arbeidsdeling seg
imellom. Schøning skulle skrive Norges historie, og Suhm skulle
gjøre det tilsvarende for Danmark. Planen var ambisiøs og långsik-
tig, og ingen av de to forfattere skulle oppleve å se sitt verk avslut-
tet. Tredje og siste bind av Schønings Norges Riges Historie kom
ut året etter hans død. Det førte fremstillingen frem til år 1000.

Suhms Danmarkshistorie er et av den danske litteraturs aller
største verk, målt rent kvantitativt. Det kom ut i 14 digre bind i
1782-1828 og tar beretningen frem til år 1400.

Karen Suhm, født
Angell. Maleri
o. 1753 av ukjent
kunstner (Frederiks-
borgmuseet).

Det var imidlertid ikke Suhms historiske forskning som først og
fremst skulle knytte ham til Norge. Det skulle hans virksomhet
som politisk, filosofisk og samfunnsvitenskapelig forfatter og utgi-
ver komme til å gjøre.

I 1760 begynte Suhm utgivelsen av det første norske tidsskrift
Trondhiemske Samlinger. Det var i seg selv oppsiktsvekkende nok.
Han utga det under pseudonymet Philaletus - d.e. den som fore-
trekker å være ukjent - men det har han sikkert ikke greidd å være i
Trondhjem. Der tidsskriftet ble trykt, har det neppe vært mange
andre enn Suhm den gang som kunne ha vært forfatter og redaktør
av et slikt foretak.

Trondhiemske Samlinger var en typisk representant for Specta-
torlitteraturen slik den hadde utviklet seg siden begynnelsen av
1700-tallet i England, Frankrike og Tyskland. I formen var det et
tidsskrift, men Suhm skrev det hele selv, 4 hefter om året, og han
holdt det gående i fem omganger, like til han i 1765 flyttet fra
Trondhjem. Hans artikler var essays i beste kulturelle forstand. De
tok sikte på å gi kunnskaper og på å oppfordre til eftertanke. Det
skulle være opplysning og underholdning i et og samme hefte.
Hvor vellykket dette tidsskrift var sett fra lesernes synsvinkel, er
det vanskelig å ha noen mening om.

Men jeg tror trygt vi kan si at han undervurderte ikke sine lesere.
I den litteraturomtale som Suhm hadde som fast del i alle fem
årganger var det neppe mange av hans lesere som kunne følge ham
med sakkyndighet og medvitenhet. Av de i alt 883 verker som han
omtalte var bare en tiendepart skrevet på dansk. Mere enn to tredje-
deler var skrevet på latin eller fransk. At godt over halvparten av
verkene var historiske verk, og for det meste lærde historiske verk,
bør selvsagt ikke overraske oss. Men krevet hans litteraturöversik-
ter meget av leserne, så hadde de utvilsomt verdi for dem som var
interessert og hadde forutsetningene. Denne form for litteraturom-
tale lever trygt videre i mange av dagens referatorganer. Var littera-
turmengden meget mindre den gang, så var litteraturen til gjen-
gjeld også meget vanskeligere å fa tak i.

Det var subjektive dommer Suhm felte over de verker han om-
talte, og han var ikke betenkt på meget kategorisk å si hva han
mente. Han var så visst ingen opprører. Han sto som en trygg og
solid representant for statskirkens tro og moral. Han angrep hver-
ken statsform eller den personlige kongemakt. Hans liberale politi-
ske grunnsyn hadde han ennu ikke ferdig utformet. Det var først
etter hans Trondhjemstid at han rettet kritikk av statsform og stats-
styre, men det er vel sannsynlig at han fikk grunnlaget for denne
kritikk fra det han så, hørte og leste i sine 15 år i Norge.

Inntrykket man sitter igjen med etter å ha gått gjennom omtalen
av de 883 verker han har tatt for seg, er ikke oppsiktsvekkende eller
opprørsk. Det er anerkjennelse og respekt for lærdommen og den
klassiske dannelse, og den strakk seg helt frem til hans egen samtid.
Han var meget lojal og konvensjonell. Nu er dette ikke noe suspekt
og kritikkverdig. Men det er ver dt å merke seg, nettopp fordi
Suhm et tiår senere kom til å stå frem som talsmann for liberale
ideer og forslag som gjorde at han for resten av sitt liv ble stående i
en viss opposisjon til statens offisielle politikk og grunnsyn.

Men foreløpig ser man hans hevete moralske pekefinger når han
deler sine litteraturomtaler inn i to kategorier: Om gode nye bøker,
og Om slette nye bøker. Blant de siste finner man også verker av
Voltaire og Rousseau. Om Emile heter det: »Her er skrevet urigtigt
og dristigt, saavel om Religionen, som om Regierings-Formerne,
hvorover det er ingen Under, at Autor har maat tage Flugten«,
men han innrømmer også at den i henseende til stil i den siste del av
verket er »et Mesterstykke uden Lige«.

Selv om han ikke plasserer Holbergs arbeider under de slette
bøker, merker man at han har liten sans for hans komedier, epistler
og for Peder Paars. Om det siste verk heter det: »Her ere mange
lystige og vittige Indfald, men undertiden falde de noget i det gro-
ve. — De uanstændige Spotte-Ord over Homero og Virgilio er jeg
og vis paa, at dene store Mand ei havde ladet falde i sin Alderdom,
da han flittig læste Homerum«. Komediene er han heller ikke ube-
tinget glad for. De er bemerkelsesverdige fordi de er danske, men
sammenligner man dem med Terents og Molieres, da faller de
avgjort igjennom. »Overalt er den Klage grundet, at Holberg haver
i sine Comædier alene forestillet Almuen, og ej givet os een eeneste
fiin Character.«

Og et annet sted skriver han. »Jeg vilde ønske, at han ej havde
skrevet nogle af sine sidste Verker, helst Fablerne.« »Dette Skrift
(Moralske Fabler. Kbh. 1751) er sammenskrabet fra alle Kanter, og
derfor meget ujævnt. — Overalt er Stilen slet, og har Autor ingen
Umag giort sig, og ingen Konst anbragt. I intet Skrift er han sig
mere uliig.«

Som man ser, det er lett å finne eksempler hos Suhm på konven-
sjonell og bornert innstilling i hans tidligere år. Hvor dypt dette
stakk, er det naturlig nok vanskelig å vite noe sikkert om.

Suhms aktelse for den klassiske litteratur er derimot grunnfestet,
og det samme gjelder hans respekt for solid vitenskapelig forsk-
ning. Snedorfs Borgerlige Regiering fra 1757 far disse ord med på
veien: »Er meget vel skrevet. Autor følger Montesquieu i mange
Ting. Han har ei valgt den sletteste Ledsager. Det 25. og 26. capitel
i den tredie Bog er ypperlige.« Til gjengjeld kan han slå hårdt til.
Dommen om Olof Rudbecks Atlantica er hard. Men her hadde han
heller ingen hjemlig opposisjon å ta hensyn til.

Hva var det så Suhm orienterte sine lesere om i det nye tidsskrift.
Foruten bokomtalen tar emner som moral, filosofi og teologi en
betydelig plass ved siden av klassisk litteratur og nordisk historie.
Men det er ikke dette, og iallfall ikke hans egne skjønnlitterære
bidrag som har størst krav på oppmerksomhet. Når de siste blir lest
i dag er det fordi de er skrevet av Suhm. Det vesentlige i Suhms
tidsskrift er hans artikler om politikk, økonomi og samfunns-
spørsmål. Der tok han opp emner som han selv mente var vesent-
lige og dagsaktuelle, og som han fra sitt norske utsiktspunkt, hadde
sett var viktige. De gjaldt i virkeligheten alle Norges plass innenfor
det dansk-norske dobbeltmonarki.

Det fait Suhm naturlig å begynne med vitenskapene og deres
stilling. Alt i første hefte av hans tidsskrift har han en fremstilling
av vitenskapens stilling i samfunnet, Om Videnskaber. Artikkelen er
trykt opp i Samlede Skrifter B.l.S. 29-50, men med tilføyelsen til
tittelen: Om Videnskaber, med Hensigt til Norge. Etter å ha gjennom-
gått forutsetningene for vitenskapelig virksomhet og for et viten-
skapelig miljø, fortsetter han: »Enhver ser heraf letteligen, hvi der
er saa stor en Mangel paa Videnskaber i vort land, saa at Theologien
er fast eene nogenlunde bekiendt«. Det er nesten bare geistlige
embeter, det er fa skoler og derfor fa som leser fremmede språk.
»Sorenskriverier, Laugstole, Ober-Hof-Retten og Stædernes Magi-
strat hindrer dog, at Lovkyndigheden ei ganske drives i Landflyg-
tighed«.

»Store Embeder ere heel faa, og Universitet er her ikke«, og
Suhm slår fast at i Norge mangler både de økonomiske og sosiale
forutsetninger for et vitenskapelig og et akademisk, kulturelt miljø.
Det er dette og ikke mangelen på begavelser som er årsaken. Derfor
er Suhm også på stadig jakt etter tiltak som kan stimulere vitenska-
pelig virksomhet, som for eksempel at man ved alle embetsbeset-
telser må legge stor vekt på søkerens faglige kvalifikasjoner, og

dette ikke bare innenfor eget fag. Vi har da heldigvis noen »som

indser andre Videnskabers Nytte, i hvor adskilte de end - - kan

synes at være fra Theologien«.

Likevel kunne han i et senere hefte (3) av samme årgang av tids-
skriftet gi en omfattende fremstilling, Om de Norskes Fortienester i
Henseender til Videnskaber, av norske forfattere helt tilbake fra en tid
da de fortaper seg i den middelalderske sagnverden og frem til hans
egen samtid. Her er så sannelig ingen glemt. Suhm har tatt med alt,
ingen norsk patriot kunne ha gjort listen lenger og omtalen av de
enkelte forfattere mere storartet. Det begynner med Brage, »en
Norsk Poet — som levede i det 5 Sæculo« og det slutter med hans
egne venner Gunnerus og Schøning.

Det er god grunn til å tro at han har fatt ideen til denne bibliogra-
fiske oversiktsartikkel av biskop Gunnerus. Gunnerus hadde nem-
lig i årene 1758 og 1759 i forbindelse med at han overtok Trond-
hjems bispestol sendt ut to hyrdebrev, et på norsk i 1758 og et på
tysk året etter. I begge de to hyrdebrev oppfordrer Gunnerus til
vitenskapelig forfatterskap »Thi det er sielden at man eftertænker
en Sag saa nøje og ordentlig, og gaaer saa dybt ind deri, som naar
man seetter sine Tanker skriftlig op, allerhelst naar man agter at
meddele den Publico«.

Men i hyrdebrevet på tysk gir Gunnerus også en bred presenta-
sjon av det som fantes av norsk faglig og vitenskapelig forfatter-
skap. Det er et stort sammenfall av plan, utforming og mål for
Gunnerus og Suhm i deres to skrifter, selv om Suhm går lenger og
er mere omhyggelig rent bibliografisk.

Nettopp fordi Suhm gjorde, og alt tidligere hadde gjort, så tyde-
lig oppmerksom på de vanskelige vilkår som vitenskap og litteratur
arbeidet under i Norge, ble fremstillingen en sterk understrekning
av hva man tross alt hadde prestert, og at man hadde grunn til å
være stolt av det.

Etter på denne måte å ha gitt en bibliografisk situasjonsrapport
går Suhm året etterpå i gang med å gi sine tidsskriftlesere en litterær
orientering som er interessant. Det skjer i artikkelen: Fornødent Bib-
liotheque. Her kommer hans brede og nær sagt grenseløse lesning til
full utfoldelse. For en sen eftertid er det vanskelig å si hvor nyttige
hans mange anvisninger har vært. Han undervurderte iallfall ikke
sine lesere, tross alle hans mange forsikringer om å holde seg til den
almene og mere populære litteratur. Det var et velment forsøk på å
stimulere til vitenskapelige studier og til å skape et kulturmiljø. Det
supplerte også på en naturlig måte hans bestrebelser som forfatter,
tidsskriftutgiver, aktivt medlem av det nye vitenskapsselskap og
hans hjelpsomhet overfor andre ved å åpne sin egen boksamling for
alle som kunne dra nytte av den til studier og lesning.

Suhms interesse for Norge stoppet ikke med litteratur, vitenskap
og filosofi. Han tok også opp andre spørsmål der det politiske
innhold var mere kontroversielt. I annen årgang av tidsskriftet be-
gynte han på en større artikkel Om Oeconomien som han først nådde
å fa avsluttet i den følgende årgang. Den ble utgitt på ny både i 1771
og 1789 og begge ganger utvidet og försynt med anmerkninger.
Tittelen på de to nye utgaver ble endret til Om Oeconomien, særdeles
Norges. Hans forutsetninger for å utrede emnet var naturlig nok
ikke overbevisende store, og det var han også selv helt klar over.
Han hadde ikke erfaring hverken fra jordbruk, skogsdrift eller
bergverk, han var hverken reder, kjøpmann eller håndverker, det
han visste, var hva han hadde sett eller lest seg til.

Han skrev: »Et er at have almindelige Begreb om mange Ting,
deels ved Læsning, deels ved Eftertanke, deels ogsaa ved Sandser-
ne, et andet er at have de mest særdeles Begreb om samme Ting,
som ei faaes uden ved nøye at have seet mange deraf, og selv i visse
Ting arbeidet paa dem.« Men han så det som en förpliktelse til å
opplyse almenheten og først og fremst administrasjonen og sty-
ringsverkets menn i København om forholdene slik han hadde opp-
levet dem i Norge og slik de virket på ham. Han skrev: »siden jeg
paa nærværende Tid opholder mig i Norge, og jeg har Aarsag til at
ansee dette Land paa en vis Maade for mit andet Fædrerneland, saa
agter jeg i det øvrige af denne Afhandling at lempe fornemmelig
mine oeconomiske Betragtninger paa bemeldte Rige.«

Suhm var ikke noen prinsipiell motstander av det merkantilisti-
ske grunnsyn som den dansk-norske regjering fulgte i sin politikk.
Han motarbeidet ikke selve systemet med reguleringer, importfor-
bud og monopolordninger, men han ville at det samlede system
skulle være til like fordel for alle landsdeler, og at ikke tiltakene
ensidig skulle komme til å fremme danske - og da først og fremst
københavnske, interesser. Derfor foreslo han opprettet et økono-
mikollegium på minst 17 norske medlemmer som skulle fa i opp-
drag å utarbeide en plan for norsk næringsliv.

Hovedregelen måtte være at Norge tok alle de varer det trengte til
utenfra, fra Danmark så langt dette land kunne levere dem, og at
Danmark på samme måte var forpliktet til å foretrekke norske
produkter. Suhm mente at man langt på vei kunne gjøre de to land
til en selvforsynt enhet. Dette var god merkantilistisk lære og i full
overensstemmelse med de prinsipper regjeringen la til grunn for sin
økonomiske politikk. Men Suhm satte seg ut over den når han ville
ha opphevet alle laug. De hindret initiativ og fremdrift, hevdet han.
Handelen på Finnmark burde bli fri, og alle monopoler for den
enkelte bedrift burde avskaffes for godt. Mere i tvil var Suhm når
det gjaldt odelsretten som var en helt særnorsk institusjon. Han var
på det rene med at odelsretten kunne ha uheldige virkninger i flere
tilfeller og at den burde praktiseres mindre strengt enn tidligere.
Men å oppheve den kunne ikke komme på tale. Til det var den
altfor sterkt rotfestet i den alminnelige bevissthet og rettsfølelse.
Han var også klar over at bønderne inntok en helt annen sosial
stilling i Norge enn den den stavnsbundne bonde hadde i Danmark,
»jeg anseer denne Frihed for Norges fornemste Lyksalighed.« Men
han måtte samtidig forklare sine lesere at dette førte til at norske
bønders arbeide ble langt dyrere enn det man var vant til i Dan-
mark.

Men alle reformer som Suhm foreslo, mente han burde skje
gradvis og forsiktig »meer ved Overtalelser, Opmuntringer, Be-
lønninger end ved Befalinger, Straf, paa det Indvaanerne kan bilde
sig ind at de giorde deres egen Villie og befordrede deres egen
Fordeel, naar de virkelig giorde Regieringens Villie og befordrede
Landets Fordeel«. Her var det den liberale forfatter som skrev.

Suhm stanset imidlertid ikke med å foreslå enkelte konkrete re-
former innenfor statens økonomiske og kulturelle virksomhet, og-
så om den alminnelige politiske styreform og statsforfatning uttalte
han seg. Det var foreløpig ingen kritikk av den dansk-norske ene-
voldsmakt, og han kom hverken med klager eller krav til kongen
eller til hans regjering.

Likevel var det i hans fremstilling, Om Politiquen (Trondhiemske
Samlinger. B.2. 1762. S. 297-304), en viss antydning at det ikke var
sikkert at det uinnskrenkede monarki til alle tider ville være den
beste styreform. »Vare alle Mennesker dydige og oplyste, saa be-
høvtes enten ingen Regiering, eller og vilde hver Regieringsform
være lige god«. Suhm mente at med opplysningen kom også tran-
gen til å ta del i Statens styre. Dette lot seg ikke gjøre i et monarki,
men det var mulig innenfor den republikanske statsform. Med an-
dre ord: Suhm innså at opplysning også ville komme til å gjøre slutt
på eneveldet. Han skyndte seg derfor å tilføye at så snart menneske-
ne ble meget opplyste, da innså de samtidig »at det er bedre at
styres end at styre, og at de bedst indrettede Republiquer dog ere
meer Uro og Forandring underkastede end Monarchier«. Helt
overbeviste nok ikke den siste tilføyelse, men det behøvde heller
ikke være meningen.

Ser vi tilbake på de fem årganger av Trondhiemske Samlinger
som Suhm utga i de siste 5 år av sitt 14 årige opphold i Norge, så
inneholdt de i alt 80 avhandlinger eller kapitler. Noe over tredjepar-
ten av dem hadde hentet sine emner fra klassisk litteratur og filoso-
fi, og nesten like mange var bokomtaler. Den siste tredjedel handler
mest om historie, verdenshistorie, dansk historie foruten de fem
artikler med politisk utsyn som her er omtalt. Men det er de som
gir Suhms tidsskrift holdning og størst interesse i dag.

Suhm var 32 år da han startet sitt tidsskrift og 37 da han avsluttet
det. Han var ennu en ung mann. Bak seg hadde han foruten tids-
skriftbindene, noen skjønnlitterære arbeider med klassiske motiver,
og ikke helt vellykkete forsøk på forfatterbanen. Holberg var blant
dem som ga ham en hård kritikk. Helt anneriedes var det med hans
første historiske verk: Forsøg til Forbedringer i den gamle Danske og
Norske Historie som utkom i 1757. Da var Suhm 29 år og en
kunnskapsrik og interessert forsker som hadde funnet frem til det
stoff som fengslet ham. Han hadde også fordelen av samarbeide
med sin venn, den 6 år eldre Gerhard Schøning som utviklet seg til
å bli en kritisk forsker av betydelig format. Dette arbeide sammen
med hans historiske utsyn: Nærværende 18de Seculi Character som
kom i 4 deler i de første 4 bind av Det Trondhiemske Selskabs
Skrifter 1761-1768, viste at en ny historiker var underveis. Men
disse arbeider har ingen tilknytning til Norge bortsett fra at de er
skrevet der.

Det er hans politiske, økonomiske og kulturpolitiske arbeider fra
Trondhjemsårene som viser frem mot det samfunnskritiske forfat-
terskap som tok sin begynnelse med trykkefrihetsreskriptet av 14.
september 1770. i

Suhm utga sitt tidsskrift på et tidspunkt da det var forhåndssen-
sur på alle trykte skrifter. Alt som ble trykt, skulle på forhånd være
innlevert til Universitetet og godkjent av dette - försynt med im-
primatur. Myndigheten ble etter hvert også delegert til biskopen i
enkelte stift. Denne sensur var - muligens bortsett fra den avisene
var underlagt - meget liberal i sitt syn på hva som kunne tillates
trykt. Det ble gitt flere fritak både for enkelte forfattere som profes-
sorene i Sorø, Jens Schieldrup Sneedorff og Andreas Schytte, det
samme gjaldt også biskop Erik Pontoppidan og historikeren Jacob
Langebek. Holbergs verk har heller ikke vært sensurert etter 1720-
årene. Spesielle institusjoner og enkelte tidsskriftforetak fikk også
generelt trykkefrihetsbevilgning.

Suhm hadde sikkert ikke hatt noen vanskeligheter med sensuren.
Da han bodde i Trondhjem var det hans nære venn biskop Gunne-
rus, som satte sitt Imprimatur på baksiden av tittelbladet i hans
bøker. Likevel må vi ha lov til å spørre om Suhm skrev vesentlig
anneriedes etter at Struensee opphevet forhåndssensuren 14. sep-
tember 1770, og det gjorde han utvilsomt. Men det skyldtes ikke at
han tidligere var blitt hindret i å si sin mening. Det skyldtes at vi
etter trykkefriheten var instituert fikk en helt annen situasjon og et
helt annet politisk miljø. I dette miljø spilte Suhm en aktiv rolle.

Trykkefriheten av 1770 ga signalet til at en flom av politiske
skrifter vellet frem. Det var et så oppsiktsvekkende nytt trekk at det
ble gitt ut en bibliografi over periodens litteratur: Fortegnelse på alle
Skrifter som Trykkefriheden har givet Anledning til.

Den er i tre bind og omfatter 1051 titler. Bolle Willum Lux-
dorph, som i embets medfør hadde stått som ansvarshavende for
avissensuren samlet selv ca. 860 trykkefrihetsskrifter. De er nu i
Det Kongelige Bibliotek i København.

Mesteparten av disse skrifter handiet om alt annet enn politiske
spørsmål, og de hadde forsåvidt ikke behøvd noen sensurfrihet for
å komme ut. En meget stor del av dem var rettet mot Struensee -
mannen som hadde dekretert trykkefriheten - og de var fulle av
forargelse over hans misbruk av den makt han hadde tiltatt seg.
Men ser man bort fra den store mengde av grov utskjelling og
lavtliggende anklager ble det imidlertid tilbake atskillige trykk som
tok opp politiske krav og ønsker om reformer. Blant dem som
skrev var også Suhm. I alt utga han tre skrifter som bidrag til det
politiske ordskifte i denne tid. De kom alle i flere utgaver og over-
settelser, og de hørte med til den verdifulle del av tidsavsnittets
litteratur, og den som det ble lagt mest merke til - med full grunn.

I 1771 utga Suhm et anonymt skrift på fransk, angivelig skrevet
av en engelskmann: Essay sur 1'état présent des sciences, des belles lettres,
et des beaux arts dans le Danemarc et dans la Norvegue. Par un Anglois.
Det kom straks etter i dansk oversettelse Udsikt over Videnskabernes
og de smukke Konsters Tilstand i Danmark og Norge i Aaret 1771, og
ble siden gjengitt i 16. bind av hans samlede skrifter, Suhmiana,
som Rasmus Nyerup utga etter hans død.

Det forhold som Suhm tok opp var den ensidige dyrkelse av alt
fremmed, først og fremst tysk. Man innkalte tyske embetsmenn og
man ga bevilgninger til fremmede kunstnere og vitenskapsmenn,
mens hjemlandets forfattere var ganske ukjente, med unntak av
Holberg. En fransk skribent skal ifølge Suhm ha sagt at den danske
litteratur fødtes og døde med ham. Regjeringen og de øverste for-
valtningskontorer brukte i stor utstrekning tysk som administra-
sjonsspråk. Suhm klaget over forholdene ved universitetet og bib-
liotekene. Arbeidsforholdene kunne begge steder vært betydelig
bedre, for det var mange danske forskere som hadde drevet det
vidt. Om Universitetsbiblioteket forteller han at det har ca. 20 000
bind, og det er ikke meget. Det mest verdifulle er de Arnamagnae-
anske håndskrifter. Men »Det er sjeldent, at man seer Studerende
eller Lærde besøge dette Bibliothek, som henstaaer saa godt som
uden Nytte for Publicum.«

Det Kongelige Bibliotek med sine 100 000 bind burde også være
åpent for publikum, skriver Suhm. Det har overtatt verdifulle sam-
linger etter private samlere, men bibliotekaren, Møllmann, greier
ikke å ordne og registrere tilveksten. I flere år har man heller ikke
greidd å anskaffe nyutkommen litteratur.

Særlig savnet Suhm realskoler og skoler for håndverk »deri
handler man meget viselig; thi der er hverken Handel eller Fabriker
i Landet. Den smule Levning af Handel, som er tilbage gjør man
sig al mulig Umage for at tilintetgiøre.«

Men sørgeligst er tilstanden i Norge. »Norge er næsten blottet
for alle Midler til Oplysning. Det forekommer mig, at de Danske
af en lav Misundelse og ugrundet Ængstlighed søge at forevige
Uvidenhed der i Riget. Der gives intet Academie, intet Universitet,
ingen offentlig Bogsamling. De Nordmænd, som vil studere, maa
reise ned til Kjøbenhavn.«

Hovedgrunnen til denne sørgelige tingenes tilstand var at det
innflytelsesrike lag i samfunnet stort sett kom utenfra, de talte ikke
landets språk, og de ringaktet »Sprog og Nation«. Det er mulig at
regjeringsformen har bidratt til dette. Mens det er klart at »Frihe-
den opløfter Sielen, imod at Slaveri nedtrykker den.«

I første bind av sine Samlinger utga Suhm i 1771 et kort essay
Skrive-Frihed der han ga uttrykk for gleden over at man nu hadde
full trykkefrihet. Endelig kunne enhver skrive hva man tenkte, det
var ikke lenger noen stengsler for forstanden. Han var klar over at
man med uinnskrenket trykkefrihet også ville fa en god del min-
dreverdige skrifter med på kjøpet, men det var en omkostning man
fikk ta. Når han så den strøm av forunderlige småtrykk som nu
plutselig veltet frem, trøstet han seg med at de dårlige kom fort, de
gode arbeider trengte forfatterne tid til å utforme.

Langt større oppsikt vakte imidlertid Suhms åpne brev Til Kon-
gen, skrevet noen fa dager etter at Struensee var styrtet. Det ble
trykt i mange utgaver og også översatt til flere språk. Ikke noen av
Suhms andre skrifter har fatt en slik utbredelse.

Suhm tolket gleden over at usurpatoren var blitt fjernet og han
frikjente Kongen for all den maktmisbruk som var blitt utført i
hans navn. Men når dette var sagt, ønsket han også å gjøre klart for

Kongen hva man ventet av ham. »Af Gud og Dit Folk har Du
Enevolds-Magten. Du er ogsaa Gud og det Regnskab skyldig
hvorledes Du bruger den. En forfærdelig Magt, Enevolds-Magt! Jo
større Magt, jo større Pligter. Sæt selv Skranker for denne Magt, -

Suhm hadde selv i dagene like før Struensees fall arbeidet på et
utkast til en ny regjeringsform. Det ble ikke mere enn et fragment,
og offentlig kjent i videre kretser ble det først i 1799 da Rasmus
Nyerup trykte det i 16. bind av Suhms samlede skrifter som også
inneholdt flere andre, tidligere ikke publiserte artikler. I dette ut-
kast tenkte Suhm seg opprettet et parlament på 48 medlemmer
valgt fra 6 danske, 6 norske, 3 slesvig-holstenske og 1 islandsk
valgkrets. Suhms utkast var bare en raskt nedskrevet skisse, og det
manglet selvsagt en god del nødvendige bestemmelser. Det var
likevel innholdsrikt nok til å vise at Suhm ønsket den utøvende
makt fordelt, slik at den ikke bare kom til å ligge hos Kongen og
det råd han valgte å omgi seg med. Videre viste det at Suhm ønsket
at Norge ble representert like tallsterkt som Danmark i det foreslåt-
te parlament.

Han sto her frem som en talsmann for en prinsipiell og tallmessig
rettferdig helstatsordning. Suhms utkast blev sendt til den nye
statsminister Ove Høeg-Guldberg, men han la det straks bort, og
alminnelig kjent ble det først langt senere. For Suhm fikk det ikke
andre følger enn at han ble sett på med skepsis av konservative
kretser innenfor regjering og sentraladministrasjon, og at han av
den grunn heller ikke fikk den anerkjennelse det ellers ville ha vært
naturlig å gi ham.

Siste halvpart av det 18. århundre var en rik vekstperiode i Nor-
ge. Norsk næringsliv ble bygd ut, og det var en markert velstands-
utvikling som også ga seg utslag i en mere bevisst nasjonalfølelse.
Klart kom dette til uttrykk i de mange fysisk-økonomiske skrifter
og beskrivelser av bygder og landdistrikter. Denne litteratur hadde
regjeringen selv oppmuntret til helt fra midten av århundredet. Det
er nok her å nevne Erik Pontoppidans Danmark og Norges Oeconomi-
ske Magazin 1-8 (1757-64). Men under den korte og hektiske tryk-
kefrihetsperiode i årene 1770-1772 sprang det plutselig frem en

Peder Feilberg. Prospekt av Trondhjem. 1817 (utsnitt). Suhm bodde i det store murhuset
foran kirken, omtrent midt på biidet.

tallrik litteratur der også en rekke norske forfattere tok opp norske
krav og ønsker om støtte til norsk næringsliv, norsk universitet og
større mulighet for norsk innflytelse på Statens styre.

Undersøker vi nærmere hvilke saker det var som ble reist, vil vi
finne at det i de aller fleste tilfeller gjaldt spørsmål Suhm alt tidlige-
re hadde rettet oppmerksomheten mot. Langt på vei var Suhm den
første talsmann for den sær-norske nasjonalisme som utviklet seg i
siste halvdel av det 18. århundre. I likhet med alle de norske forfat-
tere fra perioden mente han absolutt ikke at Norge skulle bryte ut
av den dansk-norske helstat, langt ifra. Men han var klar over at
Norge hadde et rimelig krav på en større grad av likerett innenfor
dobbeltmonarkiet. På disse vilkår innledet han det første nasjonale
gjennombrudds tid i Norge.

Som forsker og politisk forfatter har Suhm satt spor etter seg i
norsk historie. Han var med til å skape et vitenskapelig miljø i
Norge, og han tok opp norske emner i den historiske forskning.
Ikke minst ved sin lærebok, Danmarks, Norges og Holstens Histo-
rie ga han Norge en mere fremtredende plass i fremstillingen enn
det tidligere hadde hatt. Boken kom etterhvert ut i 7 danske og 4
tyske utgaver og den var i bruk i skoler og universiteter helt opp til
midten av forrige århundre.

Også på et annet område kom Suhm til å fremme norsk kulturut-
vikling. Det var som boksamler. I de mange Trondhjemsår skapte
hans store årlige bokkjøp det studiebibliotek både han selv og
Schøning var helt avhengige av. Det var i 1768, tre år etter han var
vendt tilbake til København, på ca. 12 000 bind. Da Suhm bestemte
seg for å vende tilbake til København, forsto Schøning at også han
måtte flytte med. Uten adgang til Suhms boksamling var det umu-
lig for ham å fortsette det forskningsarbeid han sto midt oppe i.
Dette forteller mere enn mange ord om Suhms indirekte betydning
for et vitenskapelig miljø.

Flytningen tilbake til København, en by der adgangen til viten-
skapelig litteratur var langt lettere, medførte ikke at han viste min-
dre interesse for den fortsatte utbygning av sitt eget bibliotek.
Tvertimot. Gjennom mange år brukte Suhm årlig mellom 4 000 og
5 000 Rdlr., mens den tilsvarende bevilgning fra kongens kasse til
Det Kongelige Bibliotek var på 700 Rdlr. om året.

Suhms bibliotek vokste i de neste 15-20 år til mere enn 100 000
bind. Han holdt det åpent for publikum - forskere og interesserte
lesere - og han ansatte egen bibliotekar. Rasmus Nyerup fungerte fra
1788. Dette skjedde på en tid da Det Kongelige Bibliotek ennu ikke
var blitt åpnet for publikum. For disse store og gode gjerninger
fikk også Suhm takk og kongelig anerkjennelse, det siste ved rin-
gen Merito i 1783.

Dette ligger imidlertid utenfor vårt emne og jeg henviser derfor
til Robert L. Hansens artikkel: Peter Frederik Suhm og hans bibliotek
(Bibliotek og Forskning. 12 (1963)) foruten til Rasmus Nyerups og
Christian Bruuns Suhm-biografier.

I 1794 kom imidlertid Suhms bibliotek igjen inn i norsk historie.

Det var blitt kjent at Suhm var interessert i å selge det, sterkt
reduserte inntekter gjorde at han ikke hadde råd til å sitte med det,
langt mindre å drive det slik han hadde gjort i tidligere år. Den
norske jernverkseier Bernt Anker tilbød seg derfor å kjøpe det til
det universitet som man da tenkte seg opprettet i Norge. Planen
bortfalt imidlertid ganske snart, og med det også Ankers tilbud.
Men en del av Suhms bøker kom likevel til Norge. For blant de ca.
60 000 bind som kongen i 1811 ga av Det Kongelige Biblioteks
dubletter til det nyopprettede universitet i Christiania, var det en
god del Suhms eksemplarer. Disse er senere også for en del gått
videre til andre norske biblioteker. Derfor står det adskillige bind
rundt om i norske biblioteker med Suhms navn i gulltrykk på
permen og minner om ham som en av foregangsmennene for bok-
lig kultur i Norge.

Før vi slipper taket i Suhm skal vi forsøke å sammenfatte vårt
inntrykk av ham som forfatter, historiker, samfunnsborger, biblio-
tekskaper.

Suhm var født på samfunnets solside, i kraft av sin adelige byrd
kom han frem og med overalt der han hadde interesse av å være
med. Selv om hans fars innkomster ikke var store nok til at sønnen
kunne bli økonomisk uavhengig av egne inntekter, var de ihvertfall
store nok til at han kunne fa den oppvekst og den utdannelse han
ville ha. Sitt ønske om å leve som fri forsker ubundet av embetsstil-
ling, jordgods eller industribedrift løste han ved å gifte seg rikt - og
fa i samtiden fant at dette var noe å ta anstøt av. I alle fall, det ble
Karen Suhm som kom til å betale regningen - antakelig i flere
henseende.

Suhm tilbragte 14 år i Trondhjem, det var han forpliktet til for å
fa kunne gjøre bruk av sin kones medgift. Hun var byens rikeste
pike, de hadde stort hus i byen og en herskapelig gård på landet
utenfor byen. Men selvsagt, Trondhjem var ikke København,
Trondhjem hadde på den tid 7 000 innbyggere, København hadde
93 000. Han har uten tvil savnet mange av den store bys fordeler:
miljøet rundt universitet og de lærde selskaper, omgang med ven-
ner fra rikets ledende kretser og godseieraristokrati, litteraturen og
bibliotekene.

Til gjengjeld var Suhm ikke alene i Trondhjem. Med Gerhard
Schøning utviklet han et nært vennskap og et gjensidig, virksomt
vitenskapelig samarbeide. Det kan neppe være tvil om at dette nære
samarbeide kanskje ga Suhm langt mere i den trønderske isolasjon
enn det han ville ha fatt ut av det samme i København, der meget
ville ha spredt ham i unge år. Vi må huske at Suhm bare var 23 år da
han kom til Trondhjem, mens Schøning var hele 6 år eldre. Schø-
ning var også en betydelig historisk forsker, hans forfatterskap og
senere karriere viser det, professor i Sorø, geheimarkivar og konge-
lig historiograf. Det er grunn til å understreke Schøning som en
kritisk historiker. Her var han en banebryter for en ny oppfatning
og innstilling, og dette har sikkert hatt betydning for Suhms utvik-
ling. Schøning var om ikke lærer, så iallfall en eldre venn og vei-
viser.

Det er sannsynlig at Trondhjemsårene ga Suhm en meget god
utdannelse og utvikling som historisk forsker og gjorde ham bedre
kvalifisert for den oppgave han fremfor noen annen ønsket seg.

Senere kom biskopen Johan Ernst Gunnerus til, og sammen
skapte de tre i 1760 det lærde selskap som fra 1767 fikk kongelig
stadfestelse og navnet Det Kongelige Norske Videnskabers Sel-
skab. Her var Suhm aktivt med, selv om både han og Schøning
som organisatorer sto noe i skyggen av den handlingsglade og
handlingsdyktige biskop. Men det spilte en rolle at Suhm var med.
Hans sociale status bidro til at selskapet fikk anseelse og verdighet.

Det er vel videre sannsynlig at det at Suhm var kommet til å bo i
Trondhjem, der meget manglet av det han syntes var vesentlig,
også aktiviserte ham på en måte som ellers ikke ville være skjedd.
Hans tidsskrift Trondhiemske Samlinger er et utslag av dette. I
dette tidsskrift debuterte han som politisk forfatter og essayist. Han
var ingen opprører, men han var, og enda mere ble, en mild, litt
försiktig, men likevel konsekvent talsmann for en liberal styre-
form. Mange av de tanker han gjorde seg i sin Trondhjemstid, kom
til fastere utforming i trykkefrihetstiden. Han ble talsmann for en
mere liberal og rettferdig handelspolitikk, et mere konstitusjonelt
statsstyre og en kulturpolitikk som skulle komme flere deler av
helstaten tilgode. Ganske særlig kom Suhms interesser til å gjelde

Norge. Det er nesten ikke noe »norsk« krav til regjeringen i de siste
50 år den dansk-norske helstat eksisterte, som ikke Suhm enten
hadde reist selv, eller hadde vært med på å reise. I den første norske
nasjonale gjennombrudds tid, 1770-1814, er Suhm en fremtredende
talsmann for norske merkesaker. Langt på vei er det riktig å hevde
at Suhm var en av den norske nasjonalitetstankes skapere. - Som
kjent har alle nasjonale bevegelser fremmede forbilder og forutset-
ninger.

Nå betyr ikke dette at Suhm pekte på veien til 1814 og til oppløs-
ningen av den dansk-norske helstat. Det gjorde han absolutt ikke,
og det var det heller ingen andre som gjorde. Det var Napoleon
som oppløste den dansk-norske helstat, selv om han nok fikk hjelp
etterhvert av svensker og enkelte nordmenn. Det Suhm ville, og
det var han etterhvert ikke alene om, var at Norge skulle fa en
større grad av likestilling innenfor helstaten. Mot slutten av år-
hundredet nærmet de to land seg hverandre sterkt i størrelse og
betydning først og fremst når det gjaldt folketall, likeledes var
norsk næringsliv inne i en sterk utvikling. Trelast, skipsfart, berg-
verk og fiskeri bragte større velstand til landet, og det ga oppfor-
dring og kraft til norske ønsker om en mere jevnbyrdig stilling
innenfor helstaten.

Et annet forhold spilte antagelig også en vesentlig rolle for
Suhm. Det var den danske nasjonalitet. Gjennom hele Suhms for-
fatterskap går en sterk interesse for det nordiske og for dansk språk
og litteratur. Han ønsket å styrke det danske språk innenfor statsad-
ministrasjon, kultur og vitenskap. Med bekymring så han på at
innkalte utlendinger ble foretrukket i regjering, statsforvaltning,
hoff, universitet og litteratur. I denne kamp om nasjonal og sosial
innflytelse fant den danske befolkningsgruppe en solid støtte i Nor-
ge og nordmennene, og i denne kamp spilte Suhm en ledende rolle.
Kampen ble også ført til seier, ved loven om innfødsretten (1776),
og til den stadig stigende interesse og bevissthet for det nordiske
slik den for eksempel kom til uttrykk hos tre så forskjellige forfatte-
re som Tyge Rothe, Oehlenschläger og Grundtvig. Kampen mot
tysk innflytelse ble vunnet ved norske reservetropper, og Suhm var
av dem som mobiliserte dem.

Suhm kan se tilbake på et forfatterskap av formidable dimensjo-
ner, rent kvantitativt målt. Han opplevde ikke selv å se hverken
sine Samlede Skrifter i 15 bind (B. 1-14. 16) eller sin Historie af
Danmark i 14 bind sluttført. Heller ikke disse to mammututgivelser
inneholder mere enn en del av hans forfatterskap. Meget finnes som
monografier, som bidrag til lærde selskapers skrifter, i forord og
kommentarer til utgaver av kildeskrifter, og som artikler i tids-
skrifter og selskapskrifter.

Suhm var i sitt forfatterskap både skjønnlitterær forfatter, essay-
ist, gjenforteller av klassisk og nordisk litteratur, politisk forfatter
og historieforsker og utgiver.

Som skjønnlitterær forfatter var han muligens verdsatt av sin
samtid, men er iallfall i dag helt ukjent utenfor den lille krets av
fagfolk for hvem han er pliktlesning. Hans fortellinger og gjenfor-
tellinger tror jeg ingen leser frivillig i dag. Hans politiske skrifter
var inniegg i dagens debatt og de vakte tildels meget stor oppsikt.
Størst var uten tvil oppmerksomheten om hans skrift: Til Kongen.
Det kom ut i mange utgaver og ble översatt til flere språk. Sammen
med to senere skrifter: Til mine Landsmænd og Fragment af et Udkast
til en ny Regieringsform, begge fra 1772, ble det trykt i B. 16 av hans
Samlede Skrifter. Disse tre skrifter har alle sammen satt spor etter
seg i dansk historie, og har vært studert grundig av samtid og
ettertid som et tydelig uttrykk for den liberalpolitiske opposisjon
mot slutten av 1700-tallet.

Suhms store Danmarkshistorie - den som skulle være hans livs
hovedverk - er beundret som en fantastisk arbeidsprestasjon. Den
har sin ver di fremdeles fordi den gjengir et stort antall kildeskrifter
og dokumenter, men som kritisk, resonerende skildring er den
nokså uleselig. Den imponerer ved sin størrelse, ikke ved sin kriti-
ske vurdering. Derfor forsvant den snart ut av biidet som historisk
lesning.

Derimot kom hans Historien av Danmark, Norge og Holsten udi
tvende Udtog til den studerende Ungdoms Bedste ut i all fall i 7 utgaver
mellom 1776 og 1832 foruten i flere oversettelser. Som lærebog ble
den brukt i norske skoler frem til midten av forrige århundre.

Når den ble så populær i Norge skyldtes det at den la større vekt på
rent norsk historie enn tidligere skolebøker hadde gjort.

Men selv om Suhm står klart tilbake for forfattere som Holberg,
Hans Gram og Gerhard Schøning kom likevel hans rent historisk-
vitenskapelige forfatterskap til å styrke dansk nasjonalfølelse og
skape et vern mot det politiske og kulturelle press fra syd.

Derfor skal vi minnes ham som flittig og iherdig forsker, en
representant for et liberalt politisk grunnsyn, en kulturpolitiker, en
boksamler og forkjemper for boklig kultur, men først og fremst
som en kultivert talsmann for danske og norske verdier innenfor
helstaten.

SUPPLERENDE LITTERATUR

1. Rasmus Nyerup: Udsigt over P.F. Suhms Levnet og Skrifter. 1798. Særtryk af:
Suhms Samlede Skrifter, bd. 15.

2. Chr. Bruun: P.F. Suhm. 1898.

3. Robert L. Hansen: Peter Frederik Suhm og hans bibliotek. I: Bibliotek og
Forskning, bd. 12. Bergen, 1963. S. 7-33.

4. P.M. Mitchell: P.F. Suhms »Fornødent Bibliothek«. I: Nordisk tidskrift för
bok- och biblioteksväsen, bd. 60. Stockholm og Uppsala, 1973. S. 1-34.